Verdidebatt

Galskapen i India?

Om mor er enerådende i forhold til å ta beslutning om abort, burde vel mor kunne begrunne valget med egentlig hva som helst? Eller er det egentlig ikke slik det er?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Aftenposten.no publiserte 28. september en artikkel om abort av jentefostre i India. De melder at det hver eneste dag aborteres 7.000 jentefostre, bare i India.

Reaksjonene på Twitter var noe spredt, men organisasjonen Plan Norge twitret følgende; «7000 jentefostre fjernes daglig i India. Derfor står Plan bak kampanjen #Letgirlsbeborn.». De melder at det hver eneste dag aborteres 7.000 jentefostre, bare i India.

Nei, vi liker det ikke. Det skal jo ikke være slik. Men hva er egentlig forskjellen på abort av et jentefoster i India, og abort av enten det ene eller andre kjønn her i Norge?

Man kan selvfølgelig si at det er uhyrlig å ville fjerne et foster bare fordi det er en jente. Altså begrunnelsen for å ville ta abort. Vi kan også reagere på argumentet i artikkelen om økonomi; gutter sørger for inntekter, mens jenter er en utgift. Det er da uhyrlig å tenke slik? Nesten automatisk tenker vi at dette er forferdelig.

Men er det egentlig en forskjell? Gjennom så å si hele abortdebatten her i Norge har vi fått høre at fosteret ikke er et menneske. Det er en klump med celler, og har følgelig ingen verdi der og da. Med en slik argumentasjon blir det mor sin beslutning som avgjør. Spørsmålet har jo hele tiden vært om hva mor ønsker og vil. Så dersom mor ikke vil, ja så er abort uproblematisk. Og i den grad vi noensinne har spurt om årsaken til å ville ta abort, så har ikke det å moralisere over om grunnen er god nok vært populært.

Men hvorfor reagerer vi når vi hører om begrunnelsen til indiske kvinner? Hvorfor lager Aftenposten er artikkel om dette i det hele tatt? Om mor er enerådende i forhold til å ta beslutningen, burde vel mor kunne begrunne valget med egentlig hva som helst? Eller er det egentlig ikke slik det er? Innfører vi nå en slags godkjenningsordning hvor vi avgjør om begrunnelsen for å ville ta abort er godkjent?

Det interessante med en slik situasjon er jo for det første hvem som skal definere disse grensene. For det vil ikke bli enkelt å skulle si at noen sin opplevd håpløse situasjon ikke gjelder, mens andre sin gjør det. Og er egentlig indiske kvinners situasjon så vanskelig å forstå? For det andre vil en slik definisjon automatisk vurdere liv som mer eller mindre verdt andre. Man defineres jo utfra hvilken byrde man påfører sine foreldre og nærmeste. Og for det tredje avslører en slik situasjon at abort slett ikke er uproblematisk. For var det uproblematisk var en slik rangering totalt unødvendig. Da ville det å ta abort være i kategori med å fjerne en føflekk. Ren rutine.

Men kanskje er det aller mest interessante (les: morbide) med reaksjonene overfor India at vi avslører at vi mentalt allerede rangerer noens liv som mindre verdt enn andre. For hvorfor har ikke Plan en kampanje som sier #LetEveryoneBeBorn ? De er selvfølgelig ikke verdt det.

Hva ville vi og Plan gjort om India reagerte på vår morbide abortpraksis som aborterer barn med Downs syndrom? Vi ville selvsagt trumfet dem med at vår moral er mer høyverdig enn deres.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt