En vanlig dag for å få et USA-Visum

Jeg så alltid hvordan far gjorde stor suksess da han oppmøtte personlig, på en høflig måte. Det gir et signal som du ikke oppnår på noen annen måte. Jeg så hvordan nabojenta oppførte seg. Det var ikke måte på hvor behjelpelig hun ville være. Hadde jeg ringt, ville hun bare blitt bekymret. Nå er det hun som ringer meg neste gang hun har problemer:) og det var ikke fordi hun var redd for meg.

Nå måtte jeg møte opp personlig på ambassaden.

Jeg sto opp kl 04:00 om morgenen for å rekke tid på kontoret. Jeg kom på kontoret i Skibåsen i Kr.Sand og der jeg, av og til, sitter så ut som en byggeplass.
Da gikk jeg opp i andre etasje, fant en printer der og klarte meg. Jeg ble ikke stresset. Det var akkurat derfor -- jeg klarte meg. Jeg rakk flyet fra Kjevik.

Da jeg kom til Gardermoen gjorde jeg akkurat som jeg pleier, dro kortet, tok flytoget til Oslo S, gikk ut og tok rulletrappen opp og fant en Taxi på Jerbanetorget. Enkelt og greit. Jeg var på Ambassaden 08:35!

Der var det kø, jeg kom som sistemann. Jeg liker køkultur. En må ha det morsomt når en står i en kø, da går det mye fortere. Jeg la merke til en gruppe personer foran meg. Det var 5 gutter og en jente. Det var vel ca. 10 personer foran de, ikke en lang kø. Jeg prøvde meg forsiktig: "Jeg bryr meg ikke om hvor mange personer som er forran meg i en kø, jeg teller alltid de som står bak meg, det er den positive måten å se det på!". De lo av meg hele veien inn. Det kom aldri noen bak meg:)

Spesielt hun jenta likte humoren min. Jeg sa "Her kommer vi bare med pose, skal vi på fest eller?" Guttene fortalte meg at de hadde slitt med å bli kvitt bagasjen. De måtte plassere den et sted. Kommer du med mer enn en liten sminkeveske der, blir du bortvist.

Da fire av de hadde gått inn spurte jeg han siste, hva de skulle i USA. "Vi spiller musikk", sa han kort. Jeg ble straks nysgjerrig. Er dette et kjent band som jeg skulle ha hørt om?

Jeg kom i hu da jeg traff Bob på en lounge i København. Han sa det samme. Det var min kone som kjente ham igjen. "Petter. Det er han fra Boney M!" Det var det. Vi hadde det veldig gøy i sammen der. Han var en hyggelig fyr. Han fortalte meg om hvilken sang de ikke fikk fremføre de fleste steder fordi den handlet om Israel.

Hvem var disse? Jeg prøvde å skjule min uvitenhet, eller kanskje ikke det var det? Jeg har jo nesten ikke vært i Norge de siste årene så jeg følger ikke med lenger. Jeg prøvde å ta lærdom av mor. Hun var så flink da hun var ved sine fulle 5 og så var hun så flink til å skjule hva hun ikke visste da hun begynte å tuste. Jeg er jo bare 50 og det er vel litt for tidlig til å sysle med denslags men teknikken er jo grei å kunne. Du er enig og stiller bare få oracle-spørsmål.

Etter å ha hatt det gøy i køen, det gikk veldig fort, så måtte vi finne på noe der inne også. Vi satt på benker som et møte i Indremisjonen i gamle dager men det var ingen musikk og ingen predikanter. Det var bare å vente på et nummer, akkurat som en basar.

Hun jenta kom tilbake etterhvert og fortalte at hvis de betalte et ekstra gebyr, så kunne det gå litt fortere. Det var da jeg ikke kunne holde meg og sa til henne: "I Vest-Europa, hvor vi er så snille kan vi bare betale et ekstra gebyr. Når det skjer i Afrika kalles det korrupsjon!" Hun holdt på å le seg i hjel og sa "Shhh, Petter, du må da ikke si det her!"

Han ene fyren, som spilte gitar, spurte jeg -- Hva slags musikk spiller dere?. Jo, du kan kalle det folke-rock.... Hun spiller hardingfele. Da det var da jeg fikk øyekontakt med henne og spurte: " Ehhh...kan det være mulig at jeg har sett deg på TV? Hun svarte "Ja, jeg var på TV i går faktisk" Ahaa "De viste et klipp fra deg da du var ganske ung også?" Hun sa "Ja, De tok desverre med seg det også" og så lo hun hjertelig,

Det var det jeg så på TV i går. Verden er ikke stor. Da de gikk ønsket jeg dem lykke til i USA og hørte hvor de skulle spille. Det var en festival i New York, eller noe sånt. Jeg er ikke helt sikker. Jeg sa de må heller spille i Nord-Statene, de Norske som Minnesota, Dakota og Iowa. De sa Ja, men vi er ikke kommet så langt enda.

Uansett, Jeg sa:"Lykke til på ferden, dere har forkortet min ventetid betraktelig her" De sa jo selvfølgelig "I like måte Petter" og jeg tror faktisk de mente det.....

Jeg var alene igjen og det var min tur. Jeg forventet at mitt navn skulle uttales helt forferdelig men det var faktisk ganske bra, selv om det var en Amerikaner. Han hadde jo sett hvordan vi hadde det gøy mens vi ventet. Han spurte de retoriske spørsmålene og så til slutt: "Have you ever had problems with the Police?" og jeg svarte: "No Sir, you have already seen who I am, I always behave" Han svarte: "I have seen that, your VISA will be there very soon, you are free now, by the way, keep the lights on"

Hva mente han med det? Jo, selvfølgelig, dette bandet så jeg var trøtt og sa til meg da de gikk, "Skal vi la lyset stå på?". Dette fikk han tydeligvis med seg:)

Så bar det hjem da. Jeg så ingen Taxi da jeg kom ut og fant ut at det var fortere å gå. Det var vel 15-20 min. fortere enn Taxi og helt gratis, vel, det betyr ikke så mye. Firmaet betaler men jeg har godt av trimmen

Jeg gikk gjennom Karl Johan. Arkitekturen har ikke forandret så mye siden sist, det er vel ca. 10 år jeg var i Oslo sist gang. Det var mye "fantefolk" nå, som far ville kalt det. Jeg liker det ikke.

Jeg har ikke sett Karl Johan by night. Det er vist også helt forskjellig.

Så var det flytoget opp til Gardermoen. Der hørte jeg folk som snakket høyt på mobiltelefon. Det var om familiære saker, så vel som interne personalsaker, til alles forlystelse. Jeg trodde dette var et problem fra mobiltelefonens barndom men dette fenomenet lever fremdeles i særdeles oppegående former.

På Gardermoen var det den vanlige pizzaen og cola og en kjapp flytur hjem. Taxisjåføren til Mandal var denne gangen fra Egypt. Han var hyggelig men han kjørte jo med spasmer, som noen derfra naturlig gjør men jeg kom da helskinnet hjem.

Dette var opplevelser fra min dag i dag. Jeg overlevde og kom helskinnet gjennom det. Resultatene er bra og jeg er fornøyd.