Verdidebatt

Med puppene på

Du skal ikke tåle så inderlig vel den humor som ikke rammer deg selv.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

- Hæ?! Sa de det? 15 åringen er vantro da jeg forteller hva de tre mannfolka i 30-åra har sagt høyt på radio om ei jente på 19.

- Men da trenger du ikke skrive langt, mamma. Skriv: ”Sånn sier man ikke!” De er voksne menn. De trenger vel ikke mer forklaring enn det?

Jeg er ikke så sikker. Voksne menn som er så sleivkjefta at de kaller tenåringsjenter for "knulledukke" på direkten må tydeligvis ha det inn med teskje. Og den videre debatten viser at det er det flere som trenger. Mimir Kristjansson reduserer feministisk kritikk av Radioresepsjonen til smakspoliti. Siden radioresepsjonen ikke har til hensikt å sparke oppover, så kan de sparke i den retning de liker best. Godt da at han selv minner oss på at han er en hvit heterofil mann, og at det tross alt ikke han som har puppene på. Han kunne like gjerne skrevet at intet er nytt under solen.

Når Blindern melder seg på ordskiftet, drar Andreas Mathisen både Brandes og Bergson opp av hatten. Men det har rent noen liter vann i havet på de årene som er gått siden de to herremennene ble lagt under torva. Mange feminister har rukket å kvesse sine penner og har i årenes løp stukket hull i vante tankemønstre. Ikke minst har de avslørt at det er noe som heter maktstrukturer som man ikke kan gå utenom hvis vi si noe sant om hva som foregår mellom mennesker. Å snakke om avsender og sjanger uten å si noe makt som Mathisen gjør, fører til at han går glipp av et vesentlig aspekt ved hvordan humor fungerer. Humor kan selvfølgelig være uskyldig i en del sammenhenger. Men ikke når 30-årige menn ler av tenåringsjenter.

Humor kan være et godt våpen. Når politisk satire utfordrer makta, kan den nettopp avsløre de maktstrukturene som feminister er så gode til å sette søkelyset på. Men humor kan også befeste maktposisjoner. Og det er det både radioresepsjonister, Kristjansson eller Mathisen unnlater å si noe om.

Min datter er 15 år. Hun går på ungdomskolen. Hun vet godt forskjellen på humor som utfordrer og humor som mest av alt befester gjengens posisjon. Hvem som ler og hvem som blir ledd av – det er et landskap tenåringer vet å manøvrere i. Og skal vi først ty til ungdomsskolepensum, så bør vel denne være tilstrekkelig å slå i bordet med:

Du skal ikke tåle så inderlig vel

den humor som ikke rammer deg selv!

PÅ TRYKK I DAGBLADET 28.0814

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt