Verdidebatt

«Also sprach Børre Knudsen»

Uten poesien ville Børre Knudsen vært en hard mann, en du ikke ville ønske å møte. Den som kom nærmere på, oppdaget et menneske fylt av poesi og av et eksistensielt nærvær som ingen innenfor hans energifelt kunne bli uberørt av.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det nærmeste jeg noen gang har vært å bli anarkist var etter mitt første møte med Børre Knudsen. Jeg var en ung og bråmoden student, min verden var i orden, jeg mente jeg hadde forstått det meste – sånn i store trekk.  Jeg kan trygt si at Børre Knudsen er en av de enkeltpersoner som mest grundig ommøblerte min tankeverden da jeg for første gang traff ham en gang på slutten av 1970-tallet. Ikke bare gjennom det han sa eller gjorde, nei, mest av alt gjennom sin poesi. Der møtte jeg en mann som så høyere og dypere enn de fleste, men uten som en Bjørneboe eller andre store før ham å la seg jage til døde av sine indre demoner og gå til grunne under byrden av de altfor store innsikter de bar på. Når jeg deretter så hvordan han ble stereotypisert i mediene, blant den klerikale maktelite og hos kvinnebevegelsens nøtteskriker, lærte jeg også noe mer om løgnaktighetens dynamikk. Biskoper og rødstrømper – det de hadde til felles var at det låt flaut, flatt og småborgerlig bare de åpnet munnen og temaet var Børre Knudsen. Aggressiviteten han ble møtt med forbauset meg, men den var også avslørende. I mangel av noe substansielt å møte ham med tok man stereotypienes snarvei og satte ham i båsen mørkemann. Det var en løgn en Putin verdig, for noe lengre fra mørkemann enn poeten som i sin diktning forente jubelen og smerten i offerets poesi, kan man faktisk ikke komme. Men i en verden ridd av lykkefilosofi, bornert dyd og billig snusfornuft, fantes det ikke noe annet hjørne av virkeligheten å plassere ham.

For en ung student på 1970-tallet med radikale tilbøyeligheter, dog uten noen sinne å ha blitt forført av «Maos lille røde», var møtet med Børre Knudsen en injeksjon til klarsyn. Han satte en annen standard. I en verden der gamle helter døde som fluer, oppfattet jeg intuitivt noe ved Børre Knudsen som var både eksplosivt og troverdig. Opplevelsen ville ikke ha vært den samme om jeg ikke hadde kjent poeten. Børre Knudsen på sitt beste og mest egentlige var poeten når han skrev om offerets poesi – en poesi som på sitt beste nådde til dybden av diktets eksklusive oppgave – med Welhavens ord: «Det uutsigelige skal Digtet røbe dog».

I kontrast til dette kunne altså den unge student observere det vrengebilde av personen som massemediene presenterte og alle dem som kom løpende til for å forsikre oss om sin avsky. Det satte også et varig fotavtrykk i den unge student. Det bevisstgjorde meg for første gang på maktspråkets falskhet. Ikke minst ble jeg bevisst den hule dobbelthet i omsorgens retorikk, og da særlig den hvitkledde, profesjonelle omsorgen som midt i sitt blodige alvor forsikret oss alle om sine beste hensikter - samtidig som de alle kategorisk avviste å diskutere prinsipielt noe av det Børre Knudsen fremholdt. Man stengte rett og slett av. Han var plassert i sin bås, og ved hver fremrykning han gjorde, kunne man knipse ham bort som et støvkorn på skulderen og forsikre allmennheten om hvor ekkelt, respektløst og uanstendig det hele var.

Jeg møtte på lignende typer da jeg noen år senere dro i felten mot en annen hvitkledd skare – ikke minst psykiaterne, overlegene ikke å forglemme, pedagogene og gudsmennene som alle hadde til felles at de ikke tålte rot på rommet, som forsikret at det var til menneskehetens beste at taterkvinner ble sterilisert, at de gale ble lobotomert, kastrert og utsatt for elektro- og insulinsjokk. Alt sammen i humanismens og fremskrittets navn. Disse menneskene var det i alle fall ikke vanskelig å sette i bås. Den Børre Knudsen jeg kjente var en helt annen. Om enn spenningsfylt, så var det likevel noe som alltid virket harmonisk - måten det faste og det myke var smeltet sammen i hans personlighet på. Hard, virklig hard, ja, rent gammeltestamentlig vred, så jeg den påståtte mørkemann bare én gang: Det var i møte med den hvitkledde overmakt som med mild sosionomstemme forsikrer oss alle om hvor fint alt skal bli. Den person man da møtte, var så visst ikke en man ville ønske å dra på hyttetur med.

I min radikale ungdom, mens helter døde etter tur og det ikke var så mange igjen, ble Børre Knudsen for meg den store eksistensialist som satte alt på spill for det kierkegaardske «at være i Sandhed». Mot den bornerte småligheten var han en som oppfylte sannheten i dr. Stockmanns ord: «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene».

Med økt alder og innsikt forstod jeg likevel mer av dobbeltheten i de ord Ibsen la dr. Stockmann i munnen – en dobbelthet som uttrykkes enda sterkere i Brand, en skikkelse som Børre Knudsen tilsynelatende – men bare tilsynelatende – også hadde noe til felles med: At sannhetens patos, så rettferdig den enn måtte være, også besitter et stort destruktivt potensial. I Brand uttrykkes det slik idet snøskredet begraver ham: «Hør mig, Gud, i dødens slug! Gjelder ei et frelsens fnug, Mandeviljens Quantum Satis (det beste, eller det tilstrekkelige av alt en mann kan yte)». Men sannhetens «quantum satis» sparte likevel ikke Brand for å bli begravd av snøskredet, for gjennom tordenbraket høres den røst som gir dramaet dets konklusjon: «Han er deus caritatis». (Han er barmhjertighetens Gud). Det er en annen måte å uttrykke Jesu ord på: «Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?» Den siste målestokk er ikke sannhet og rettferdighet alene. Når alt skal måles og veies, er barmhjertigheten siste målestokk.

Var det her han feilet? Jeg har hørt mange si dette. Ikke minst innen kirken hørte man det sagt at barmhjertigheten forsvant i dokker og ketchup, i vulgært iscenesatte aksjoner og som ble dekket av massemediene med nøye utvalgte fotos for å fremheve den aggressive mørkemann som tråkket og trampet på kvinner i deres mest sårbare livssituasjon.

Børre Knudsen var så visst ikke feilfri. Det kan pekes på at aksjonene ikke var særlig gode og dessuten kontraproduktive. Jeg tror han visste det selv. Sine feil manglet han ikke innsikt i. Like fullt fortsatte han med sine aksjoner – og på stigende kurve mens han mer og mer – med Hamsuns ord om løytnant Glahn – ble «en der visste at gjøre all Ting herlig umulig for sig selv».  Etter hvert som den kollektive utfrysningen nådde sitt klimaks, var det som om han beseglet sin egen utstøtelse ved å alliere seg med kretser som egentlig stod ham fullstendig fjernt både teologisk og mentalitetsmessig, og hvor mørkemannsstemplet ikke uten rett kunne vært tatt frem. Det bidrog til å gjøre abortsaken til hva den er blitt, et rent sekterisk fenomen.

Etter min mening var dette hans største feil: Han burde innsett at hans kall var den ensommes kamp. Hans søken etter allierte reflekterte et svakt punkt i ham. Han burde gjort som Zarathustra, gått ned fra fjellet når budskapet var fullmodent, avlevert det til menneskene og vendt tilbake til fjellet i forvissning om sannheten i Nietzsches ord: «Ørnen flyr med mat til den ensomme» - om enn budskapet var et helt annet: Gud er ikke død. Gud er en realitet, en både forferdelig og frigjørende realitet, og om det er slik, da er det svakeste av alt, barnet i mors liv, også det helligste av alt.

Det kan pekes på at det må ha bodd et ubehagelig stort ego i en mann som krevde så mye av seg selv at han drog kone og barn med i sitt eget offers dragsug. Hadde han rett til å kreve det av dem som ikke hadde bedt om det? Svaret gir seg selv.

Eller gjør det egentlig det? Nei. I alle fall ligger det ingen enkle svar her. Det finnes ikke noe tydelig grensesnitt mellom «en mann må gjøre det en mann må gjøre» og hensynsfullhetens krav. Valget krever hele mannen, og mannen vet det best selv når han vakler på valgets dørstokk - at det har avgrunner under seg. Børre Knudsen var lei seg for det han påførte sin familie – men også i beklagelsen klinger Kierkegaards understreng: Det kunne likevel ikke blitt annerledes. Valget var mer enn valg og kallet mer enn kall: Det var – med et forslitt ord - også skjebne, det som ikke kunne unnflys selv om man forsøkte. Den moralske test ligger derfor ikke så mye i hva han påførte sine nærmeste, men i hvilken grad han var solidarisk med dem i den situasjon han satte dem i.

Stilt overfor de kvinner som angivelig ble såret og plaget av ham: Består moralens og hensynsfullhetens test i å la være å såre? Er dens norm å spare mennesker, og helst kvinner, for å bli utfordret, konfrontert – også om det gjør ondt? Kan ikke spørsmålet like gjerne snus på hodet og stilles slik: Var det ikke vel så mye dem som med alt sitt profesjonelle ordforråd om omsorg som ikke tok disse kvinners verdighet på alvor når deres eneste horisont var å beskytte dem fra det eksistensielle ubehag som ikke lar seg sminke: at de satt med liv og død mellom sine hender? Er ikke dét nettopp å gjøre kvinner små? Er det ikke slik småborgerligheten alltid feirer sine triumfer: å gjøre det farlige ufarlig?

Jeg har ofte lurt på hvilke komplekser Børre Knudsen var ridd av som kunne forme et slikt eksistensielt liv. Fristelsen til å finne psykologiske svar ligger der, men slikt er ikke relevant. Det er heller ikke min rettighet å gå ham slik inn på klingen. Det som teller er summen av et liv – et liv som i mine øyne oppfyller apostelen Paulus' ord: «Det er når jeg er svak jeg er sterk».

Børre Knudsen var en taper, og saken han kjempet for, er definitivt tapt. Men når balanseregnskapet ved hans bortgang gjøres opp, ser vi at de som engang nærmest gjorde ham æreløs, må innrømme at han var en helt annen enn den de tegnet sine karikaturer av. Sannheten er som en elv – den finner alltid sin vei, den søker ubønnhørlig sitt tyngdepunkt og finner det alltid til slutt, om ikke før der hvor hav og evighet åpner seg. Slik seiret Børre Knudsen i sin svakhet, for de ubehagelige spørsmålene han stilte, de overlever og finner nølende sin vei inn i film og nekrologer, endog i forsiktige sekulære antydninger om hvor dypt fascinerende han tross alt var. Slik vil også minnet om mannen og den han var overleve når alle vi andre er glemt og historien engang skal skrives.

REQUIESCAT IN PACE

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt