Verdidebatt

Den individualistiske folkekirken

Folkekirken er mest av alt en ide – og ikke en særlig god ide. Ideen om majoritetskirken kan bare holdes sammen av byråkrater og ansatte som yter service.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Den norske kirke er vi flinke til å snakke om fellesskap. Vi snakker om åpenhet og inkludering. Hos oss skal det være høyt under taket og lav terskel. Men jeg tør likevel påstå at vi ikke er like flinke til å være fellesskap, som vi er til å snakke om det. Om vi tenker at kirka er identisk med alle sine medlemmer, så er det ikke mye kirkelig fellesskap å spore blant dem annet enn et usynlig bånd tilbake til kirkas utallige døpefonter.

Problemet er imidlertid ikke at det ikke finnes fellesskap i Den norske kirke. For det gjør det mange steder. Problemet er at vi ikke identifiserer kirka med disse fellesskapene. Isteden tviholder etablissementet i Den norske kirke på en selvforståelse der kirken er det samme som det flertallet av befolkningen som utgjør kirkas medlemsmasse. Mens medlemmene selv for det meste identifiserer kirken med presten eller andre ansatte som de treffer en gang i året eller i forbindelse med dåp, bryllup eller begravelser.

Topptungt. Samtidig som båndene til staten har løsnet, har kirken bygget et topptungt hierarki og byråkrati. På et vis har kirken overtatt det menneskesynet og den fellesskapstanken som vi kan kalle statsindividualisme. Den kirkelige øvrigheten kan, på linje med den norske stat, garantere enkeltmedlemmene tjenester og frihet: frihet fra hverandre. Men det som kan fungere bra i staten, for det gjør det jo på mange måter i den skandinaviske modellen vi her snakker om, det er neppe tjenlig for kirken. Faktisk undergraver det hele den fellesskapstanken som gjør en kirke til en kirke. La meg vise det med noen eksempler:

Tidligere i sommer hadde lederen for Jølstad begravelsesbyrå, Jan Willy Løken, en kronikk i denne avisa der han oppfordret kirken til å legge til rette for ulike musikkinnslag og andre former for pårørendes påvirkning av kirkas begravelsesritual. Bjarne Kjeldsen i KA fulgte opp og beskrev Den norske kirke som en seremonitilbyder og synes kirken bør etterkomme begravelsesagentens ønsker som et ledd i å bevare folkekirken som institusjon.

Det kan være mange gode grunner til å endre kirkas begravelsesritual. Men dersom vi gjør det for å opprettholde folkekirkas kontaktflate, bekrefter vi bare en ting: kirkas status som service-insitusjon.

Forbrukersamfunnet. For mange prester er nettopp møtene med pårørende i forbindelse med begravelser noe av det som gjør jobbhverdagen mest meningsfull. Når færre døper ungene sine og færre går på gudstjeneste, når pengesekken skrumper og reformer og omorganisering er blitt hverdagen, da er det nettopp i møtene med enkeltmennesker som trenger omsorg at kirka (for)blir en viktig samfunnsinstitusjon. Og på mange måter er jo dette flott. Problemet er bare at kirken da er og blir en institusjon som i første rekke forholder seg til enkeltmennesker hver for seg. Og ikke holdes oppe av et fellesskap.

Under Euro Pride-festivalen i Oslo i juni hadde Den norske kirke både stand og gudstjenester. Det er bra. Men det var også et debattmøte på Pride-festivalen med en talende overskrift: «Kirka – What’s in it for me?» Dette spørsmålet er ikke uttrykk for noens offisielle kirkesyn, men jeg tror likevel det ligger nært opp til hvordan de fleste medlemmene forholder seg til Den norske kirke.

Det rimer også godt med service-kirkas selvforståelse. Det er hva som lønner seg for enkeltmennesket, hva hver og en av oss som individer kan få ut av kirkas tilbud, som litt for lett kommer i fokus dersom kirka ikke er et synlig fellesskap av levende mennesker. «What’s in it for me?» er forbrukersamfunnet og rettighetssamfunnets spørsmål, denne gang i kirkelig innpakning.

Gjennomtrekk. Men om man kommer til kirka med spørsmålet «whats in it for me?», vil man aldri finne noen kirke. Det eneste man vi finne er et kirkerom med fullt gjennomtrekk, der de som orker å bli værende er de som får betalt for det. Det er rett og slett feil spørsmål. Det sentrale spørsmålet i kirka er: Hvem er min neste? Og i forlengelsen av dettet: Hvordan kan vi skape fellesskap der nestekjærligheten står i sentrum, og der vi kan hjelpe hverandre til å følge Jesus med de utfordringene dette innebærer i dagens samfunn?

Skal kirken være levende fellesskap, er det ikke likegyldig hvordan vi organisere den. Jeg tror det er på tide å slippe taket i statsmakten: Si nei takk til statlige overføringer, la kirken sørge for egen økonomi, la menighetsrådene ansette sine egne prester, og i det hele tatt la de eksisterende fellesskapene være kirkas bærebjelke. Så får det heller vise seg om vi er mange eller få. Men som Arnfinn Haram flere ganger påpekte: Det er sannsynligvis mer naturlig for kirken å være i minoritet enn å representere flertallet i et samfunn. Og vi har Jesu ord på at det holder å være to eller tre samlet i hans navn for at Han skal være midt iblant oss

Ikke råd. En slik kirke vil sannsynligvis se annerledes ut enn den institusjonen vi i dag kaller folkekirken. Vi kommer ikke til å ha råd til å beholde på langt enn er så mange kirkebygg som i dag, men gudstjenester og nattverd er tross alt ikke avhengig av kirkebygg. Færre kirkebygg i drift i kombinasjon med trangere økonomi vil også tvinge frem en debatt om hvordan vi som kirke forholder oss til begravelser og vigsel av mennesker utenfor de kirkelige fellesskapene.

Men her må også samfunnet generelt ta del i debatten: Vi har en statlig løsning med borgerlig vigsel. Men hva med begravelser? I dag har Den norske kirke nærmest monopol på begravelser i store deler av distrikts-Norge, og uten gode alternativ tvinges kirken inn i en service-posisjon. Her bør kirken selv ønske andre løsninger velkommen.

Motkultur. Det er bare et synlig fellesskap av levende mennesker som kan gjøre kirken mer tydelig og synlig i en tid da Den norske kirkes utfoldelsesmulighet stadig krymper. Det er bare mennesker som kan skape en motkultur mot dagens individualistiske samfunn. Vi kan gjerne åpne opp for flere typer fellesskap ikke alt trenger å se og høres likt ut overalt. Derimot må kirkelige felleskap kunne gå på tvers av generasjoner, seksuell legning, sosial status, kjønn, etnisitet og andre skillelinjer som samfunnet vårt skaper. Det er nattverdsbordet som er kirkas synlige fellesskap, der både venner og fiender benker seg side om side.

Folkekirken er mest av alt en idé. Og attpåtil er det ikke en særlig god ide. Ideen om majoritetskirken kan bare holdes sammen av byråkrater og ansatte som yter service til enkeltmennesker. Men en sånn ide løsner båndene mellom mennesker i stedet for å knytte oss sammen. Dermed står vi i fare for å overse det viktigste:

En kirke er ikke kirke før den er et synlig fellesskap av feilbarlige mennesker.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt