En personlig opplevelse

Jeg sto opp i Burundi om morgenen fredag. 30 mai. Jeg hadde feber og var svimmel. Jeg skulle reise hjem til Mandal 2. juni for så å  reise til Gulfen 5 juni.

Det var bekmørkt så jeg famlet etter lysbryteren. Jeg snublet i en sko, falt tilbake mot sengen og landet på halebeinet på endestolpen. Det gjorde skikkelig vondt. Prøvde forsiktig en gang til og klarte og finne lyset. Hvorfor skulle jeg være syk i dag rett før jeg skulle reise? Irriterende.

Jeg slappet godt av de to siste dagene og tok noe febernedsettende. Det virket som en slags influensa med bihulebetennelse. Jeg har hatt det før og det pleier å gi seg etter 3 dager. Jeg kom rimelig greit hjem. Det største problemet var halebeinet. Jeg kunne ikke sitte skikkelig. Kan du tenke deg? Jeg skal fly først 10 timer hjem og så ca 15 timer til USA så går jeg hen og skader halebenet av alle ting, så ikke jeg kan sitte ordentlig.. Kunne jeg heller ikke fått en kul i panna? Det virker på en måte som om at ting ikke skal gå min vei denne gangen.

Jeg føler meg bare halvveis da jeg reiser til USA men jeg lar det stå til. Jeg ønsker ikke å skuffe noen.

Første dagen føler jeg meg trøtt, andre dagen elendig. Jeg går til «medicen» med symptomene. Han kommuniserer med legen i land og blir fort veldig bekymret. De vet jeg har vært i Afrika. Han bestemmer seg for å sende meg inn med helikopteret til et sykehus i Homa. Når helikopteret kommer klarer jeg ikke å gå om bord for egen maskin. Han rekvirerer da et legehelikopter. Det er noe av det siste jeg husker.

Jeg våkner et par dager etterpå, i en seng, med slanger overalt. Jeg har ikke vondt noen steder men det er svært ukomfortabelt. Jeg blir fortalt at jeg er på sykehus i Homa og er sterkt angrepet av malaria. Jeg vil bli medisinert til jeg er i stand til å reise hjem. De første dagene bare går. Jeg føler meg helt likegyldig. Det kommer og gå noen folk fra NOV. Det var en dame og en mann som var der. Jeg vet ikke hvem de var.

Jeg blir klarere for hver dag som går og spør stadig når jeg kan reise hjem. De forespeiler meg først 14 dager. Jeg vil hjem etter en uke. Jo lenger du ligger jo svakere blir du.

Jeg har aldri vært innlagt på sykehus selv men jeg så min far i en tilsvarende situasjon da han fikk en kraftig lungebetennelse da han var 84 år. Han hadde begynt å tuste men han hadde en svært god fysikk. Han var gruvearbeider i sin ungdom og bar 70 tonn med stein til dagen. Han tok meg lett på strak arm . Han vill opp å tisse men de nektet han det. Jeg spurte hvorfor? Han har ligget her i 4 dager. Han kan ikke gå lenger. Jeg nektet å tro det og spurte om jeg kunne forsøke å hjelpe ham. Til min store overraskelse var styrken i beina så og si borte men styrken i armene var der. Derfor klarte jeg greit å hjelpe han. En artig ting forresten, de spurte om han om å klemme de i hendene. Det er en test de alltid gjør. Han klemte høflig. Er dette alt du kan Kvinlaug? Nei, sa han og så klemte han til så de hylte av smerte. De unge sykepleierne på Eg hadde det veldig gøy med dette. De måtte imidlertid slutte med dette da noen andre gamle pasienter ble skremt og spurte: «Er vi på fødeavdelingen?»

Med denne kunnskapen i mente begynte jeg å legge en plan for hvordan jeg kunne komme hjem fortest mulig. På klemmetesten tok jeg i så det svartnet. Det gjorde nok inntrykk. Senere når jeg skulle gjøre denne testen fikk jeg bare lov til å bruke to fingre. OK, armstyrken er på plass. Jeg går på do selv men kondisjonen er elendig. Jeg har mistet mange røde blodlegemer og har lav blodprosent. Denne bygges opp ved å ta jerntilskudd men denne prosessen tar tid.

Jeg får besøk av noen fra kontoret hjemme. Det er veldig bra å ha noen der til å hjelpe å organisere. Hun bestiller fly hjem på mandag 16. Det er optimistisk men lurt. Det verserer mange datoer om hjemreise. På mandag ringer legen fra Europeiske i Danmark. Han begynner å planlegge hvordan de skal få meg hjem i rullestol. Jeg snakker rimelig bra dansk og setter i gang. «Hør, min gode mand. Jeg er ikke amerikansk, jeg er en norsk fjellabe .Jeg kan styre mig selv, og jeg har tænkt mig hjem i dag.”  Jeg snakket meget bestemt og tydelig og legen ble kanskje tatt litt på sengen. Få minutter senere var jeg på vei.

Ut fra sykehuset sjanglet jeg fra vegg til vegg. Jeg prøvde å gjøre det tilforlatelig, akkurat som jeg studerte noe. Jeg var glad da vi kom til heisen. I resepsjonen fikk jeg sitte 3 min. Det var det som skulle til. Jeg går ut og skal sette meg inn i en SUV. Hadde jeg ikke tenkt meg om på forhånd hadde jeg ikke klart det uten hjelp. Med en løftehøyde på beina på 15 cm er ikke det lett. Jeg finner to håndtak. Jeg trekker meg selv inn i bilen som jeg ikke skulle ha gjort noe annet. Jeg tror det så ganske elegant ut.

På amerikanske flyplasser er det ikke lange avstander å gå. Amerikanere kan ikke gå langt. Det ser du når de stabber fra SUV-en til nærmeste dør.  Den eneste tabben jeg gjør på veien hjem er at jeg spør om assistanse i Chicago. Da står jeg i to timer og venter. Det tar litt knekken på meg. Kanskje jeg ser for frisk ut der jeg står? Etter 2 timer begynner jeg å gå. Det er jo ikke langt. Hadde jeg bare gjort det med en gang.

Når jeg kommer fram til Kjevik er jeg sliten. Halebeinet plager meg enda men her er det ikke langt å gå.

Kjøper noe mat på hjemveien. det er deilig å låse seg inn hjemme. Tar bagasjen og prøver å løpe opp trappa slik jeg pleier. Kommer halvvegs, så faller jeg sammen. Jeg må ligge der i 3 min før jeg kommer videre.

40% av mine røde blodlegemer var infisert av malaria. Disse har malariamedisinen drept og de må erstattes. Jeg er derfor ekstremt blodfattig.

Jeg kjøpte den maten kroppen hadde lyst på. Grovbrød, leverpostei, egg, appelsiner og persille og rosiner. Jeg spiste store mengder. Kroppen vet hva den trenger. Kan du egentlig finne noen bedre kost enn dette hvis du er blodfattig? Jeg tenkte ikke jeg bare grabbet det jeg hadde lyst på i farten på butikken.

Det er mye mer mellom himmel og jord enn bare materialisme. I Afrika skjønner de det. Jeg tror jeg er utsatt for voodoo. Jeg vil derfor be, de av dere som er kristne, til å be for meg, min kone og min datter. Husk oss i deres nattlige bønner.

Tusen takk!

Mvh Petter