Likestillingsparadokset

I en stor undersøkelse av unge menneskers studie- og yrkesinteresser i 40 land, går det frem at jo høyere landet er på FNs utviklingsindeks, jo mer tradisjonelle er ungdommen i yrkesvalg. Norske gutter vil studere teknikk, jentene vil studere mennesker og følelser. I land som Uganda og Bangladesh er jentene mer interessert i tekniske fag. Jenter i Rwanda vil bli ingeniører, jenter i Norge vil bli frisører.

Undersøkelsen ble presentert i serien Hjernevask med Harald Eia i 2009, og i boka Født sånn eller blitt sånn. Eia og medforfatter Ole Martin Ihle antyder forklaringen: I fattige land er jentene mer opptatt av å studere det som gir dem sikker inntekt. Norske kvinner derimot har råd til å bare følge hjertet.

Men blir kvinnene like gode ingeniører som menn når de først velger det? Her er trolig svaret ja. Her kan vi trekke veksler på den omfattende forskningen som er gjort på kvinner og ledelse. Kvinner velger lederkarriere i mindre grad enn menn. Men når de først er blitt ledere, så leder de på nøyaktig samme måte, ifølge en lang rekke rapporter. Hvis du googler forskerne Jon Aarum Andersen og Per H. Hansson finner du artikkelen «At the end of the road?» som banker fast dette budskapet med solid dokumentasjon.

En lang rekke forskningsrapporter verden over viser altså at jo mer rikt, utviklet og moderne et land er, jo større er forskjellene på menns og kvinners valg av studier og karriere. Men de som velger utradisjonelt fungerer like godt (eller like dårlig) i stillingene sine som det typiske kjønn i jobben.

Jeg iler til med å forklare at dette bare gjelder valg av utdanning og yrke i den formelle økonomien, altså ordinært lønnede stillinger. De minst utviklede landene har gjerne en stor uformell økonomi, og arbeidsdelingen her kan jo være en helt annen historie. Likevel: Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet i de mest moderne landene er et skikkelig paradoks. ”Likestillingsparadokset” er da også forskernes navn på fenomenet.

Siste skudd på stammen av paradoks-rapporter kommer fra Norges Handelshøyskole. I et forskningsnotat derfra (Almås, Cappelen m.fl., 03/2014) undersøkte man lysten til å konkurrere blant fire grupper 14–15-åringer: De med øvre middelklasse-bakgrunn, jenter og gutter, og de med arbeiderklassebakgrunn, jenter og gutter. Og gjett hva man fant? Ganske riktig: Hos arbeiderklasseungdommen var det ikke så stor forskjell på konkurranselysten hos jenter og gutter. Mens det i øvre middelklasse slo konkurranseinstinktet slående forskjellig ut: Jentene ville ikke konkurrere, gutta ville som bare det. Ingen er faktisk så konkurranselystne som hankjønnet fra den økonomiske solsiden, skal vi tro denne undersøkelsen.

Er de født sånn eller blitt sånn? Ifølge «main stream» kunnskapen i personlighetsforskningen er vi litt mer født sånn enn blitt sånn. Kvinner er mer forsonlige, vennlige og omsorgsfulle på gruppenivå enn menn, som er litt mer konkurranseorientert, pågående og risikovillige. Men biologi er tøyelige saker. Dersom det lønner seg vil de fleste kunne strekke seg i nye retninger. Og biologi er heller ikke det samme som ønskelig. Det er for eksempel mer naturlig for menneske å ha innvollsmark enn ikke å ha det. Om vi ser kjønnsdeling som biologisk naturlig ,trenger den ikke være ønskelig av den grunn.

Jo bedre man har det, jo mer vil man trolig lene seg på sine naturlige tilbøyeligheter. Mer mystisk enn det er kanskje ikke likestillingsparadokset. Hvis bilen punkterer i ferien, hvem skifter hjul og hvem tar seg av barna? Nettopp. Men kvinner uten menn lærer ganske fort å skifte hjul.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 30.6.2014