Med forkle blant feminister

- Har du valgt det selv eller er du undertrykt?

Spørsmålet kommer kjapt fra den kjente svenske programlederen som er ordstyrer i paneldebatten om feministisk økonomi. Jeg er på Nordisk Forum, en 4-dagers konferanse som i midten av juni samlet over 10 000 feminister fra de nordiske landene i Malmö. Når arbeidslinja nok en gang kjøres fram som det eneste saliggjørende og innvandrerkvinner blir fremstilt som et integreringsproblem, har jeg reist meg og sagt det høyt og tydlig: Jag är hemmafru.

Det er da spørsmålet kommer. Og jeg blir både overrumplet og satt ut. Men jeg svarer. Og jeg klarer å samle meg såpass at jeg også får sagt det jeg hadde planlagt å si: At så lenge vi har et pensjonssystem som følger arbeidslinja, så vil kvinner komme tapende ut. Og hvorfor ikke innføre en flat pensjon? Når man likevel ikke er i arbeidslivet lenger, hvorfor holde fast ved urettferdige lønnsforskjeller helt inn på sykehjemmet? Hvorfor ikke gi borgerlønn til alle fra fylte 67 eller 70? Da kan vi stå sammen og sloss for en pensjon å leve av.

Margunn Bjørnholt, mannsforsker og leder for Norsk kvinnesaksforening, sitter i panelet. Hun er en av de får stemmene som snakker om et økonomisk system som kan endres. Økonomien er innenfor det samfunnssystemet som vi har makt til å gjøre noe med. Økonomi er ikke religion, selv om både politikere og økonomer ofte fremstiller det økonomiske systemet som noe vi mennesker må underordne oss i stedet for å ta makt over.

Margunn Bjørnholts stemme får gjenklang hos Miljøpartiets representant i panelet. Men ellers er det lite grunnleggende systemkritikk å spore på Nordisk Forum. Jo da, Magnhild Folkvord og Gudrun Schyman snakker om kortere normalarbeidsdag. Jeg går fra seminar til seminar og hører om den svenske skattereformen som truer velferdsstaten og øker lønnsforskjellene mellom menn og kvinner. Jeg hører om nødvendigheten av å synliggjøre kjønnsperspektivet i den kommunale forvaltningen og en foreldrepermisjon som bør deles likt mellom mor og far. Men fremdeles er det 50-tallshusmora som er det levende fiendebildet, ikke det økonomiske systemet. Tellekanter, hyllepapir og blonder vekker latter når Gertrud Åström, selve initiativtakeren bak Nordisk Forum, fnisende forteller om hva kvinner drev på med for 60 år siden.

Det kan virke som store deler av feminismen har strandet i en menneskelig rettighetstenkning innenfor det kapitalistiske forbruksøkonomien. Staten skal være garantist for at individet får det det har krav på. Problemet med en slik rettighetstenkning er at det blir rettferdigheten i seg selv som blir målet, og ikke hvordan mennesker har det. I paneldebatten som Feministisk opprop mot surrogati arrangerer, blir dette tydelig. Når homofile menn gjør kvinner til varer i rettferdighetens navn, da må feminister ty til ord som følelser, makt og sårbarhet for å forklare hvorfor surrogati er etisk uakseptabelt. Hvordan forholder vi oss for eksempel til en surrogatmors følelser for det barnet hun har i magen? Skal vi avskrive dem, eller skal vi lytte?

Det siste seminaret som jeg rekker å få med meg, finner sted i et lite, overfylt seminarrom på Malmö arena klokken ni søndag morgen. Det handler om motherhood. Og det er det eneste seminaret blant hundrevis av seminarer og debatter på Nordisk Forum som tar opp dette temaet. Å snakke om en surrogatmors føleleser kan det være rom for. Men morsfølelser kan det virke som om er tabu i skandinavisk feminisme anno 2014. På norsk har vi ikke en gang et egnet ord for motherhood lenger. Farskap – det er et ord vi bruker. Men morskap? Det høres jo mest lattervekkende ut. Men seminaret er langt fra lattervekkende. Det er derimot like befriende som en god latter kan være.

I et overfylt lite seminarrom på Malmö arena er det endelig lov å si høyt at lengselen etter barn og livet med barn ikke bare handler om norsk tidsklemme eller svensk livspuslespill. Derimot handler det om sterke emosjonelle bånd som også kan forandre oss foreldre til bedre mennesker. Og på denne måten gjøre verden til en bedre verden.

Lengselen etter og livet med barn viser at vi mennesker med åpne øyne går inn i relasjoner der vi ikke på forhånd vet hva vi kommer til å få igjen. Å være mor har ingenting med den økonomiske modellmannens cost-and-benefit-analyser å gjøre. Å være foreldre er ikke noe regnestykke. Det er ikke noe som går i pluss eller minus. Det handler ikke om rettferdighet. Alle undersøkelser som viser at voksne uten barn er de lykkeligste, endrer ikke det faktum at de fleste voksne mennesker ønsker seg barn. For det ligger i oss: muligheten for og trangen til å gi omsorg er dypt menneskelig.

Tilbake til den feministiske økonomien: Feministisk økonomi handler ikke bare om en lønn å leve av eller muligheten til økonomisk uavhengighet. Det handler like mye om å skape en annen økonomisk modell enn den økonomiske mannen som utelukkende er opptatt av mest mulig utbytte for minst mulig innsats. Feministisk økonomi tar med i beregningen at mennesker står i relasjoner der omsorg er viktigere enn fortjeneste. Mennesker er minst like omsorgsfulle som kalkulerende, og dette bør et økonomisk system avspeile.

Så hva svarte jeg på spørsmålet om jeg har valgt min hemmafru-tilværelse eller om jeg er undertrykt? Jeg svarte at det ikke er alt i livet man kan velge. At en del bare blir sånn. At jeg ikke klarte kombinasjonen arbeid og fire unger. Men undertrykt? Velferdssystemet er ikke tilpasset kvinner som ikke klarer å leve opp til statsfeminismens likestillingsideal. Det er skapt for å dytte oss i en retning en del av oss verken vil eller kan gå: Arbeidslinja gjør omsorg til profesjon og økt forbruk til oppfyllelse av samfunnskontrakten i et økonomisk system jeg mener vi bør forandre.

Jeg setter meg igjen og stikker hånden i lomma på mitt røde forkle. Jeg knytter neven rundt brødsmuler og blomsterfrø og håper noen neste gang skal spørre om jeg trives med livet mitt som hjemmemamma.

Men det virker det som få feminister vil vite noe om.

KRONIKK I VÅRT LAND 20.06.14