Verdidebatt

Overskrifter: redelighet og ansvar

Gjennom en del år med nærkontakt med tilreisende mennesker som tigger, har jeg sett på godt og vondt hvor mye media og en del offentlige ytringer har å si.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gjennom en del år med nærkontakt med tilreisende mennesker som tigger i Norge, har jeg sett på godt og vondt hvor mye media har å si for manges oppfatninger om og holdninger til disse "andre". Til og med om redaksjonene handler i god tro, kan overskrifter og noen vinklinger forårsake uanede konsekvenser for andre menneskers skjebner. Det nye mediebildet i dag forutsetter dermed en bevissthet både hos pressen, som skal arbeide i tråd med Vær varsom-plakaten, og hos oss som publikum, som bør ta vårt ansvar på alvor når det gjelder å ha et kildekritisk blikk på det vi leser, hører eller ser i mediene.

Jeg hadde nettopp holdt et foredrag på åpning av en kunstutstilling angående bl.a. Romá i Norge, da noen fortalte om følgende overskrift på NRK: ”Hjelper ikke å gi tiggere penger”. Under foredraget hadde vi snakket om hvorvidt man skulle gi eller ei, om hvordan man best kunne hjelpe disse menneskene, osv. Disse er grunnleggende og viktige spørsmål, men svaret kan være komplisert. Det er mange momenter og perspektiver som man må ta i betraktning.

Men det er ikke først og fremst debatten om tigging eller bistand som jeg ønsker å belyse her. Det bekymringsfulle her er heller det jeg opplever som tabloid journalistikk – en journalistikk som ofte mangler redelighet og som i verste fall kan ha merkbare følger for menneskene det gjelder. Nettopp fordi jeg har hatt et nært forhold til en del av disse "tiggere", har jeg erfart å bli konfrontert med en del argumenter som tar utgangspunkt i tvilsomme overskrifter, tvilsomt kildebruk, fordommer eller gamle myter. Jeg skal bruke to eksempler her, men kjenner dessverre til flere – ikke bare i forhold til "tiggere", men også i forhold til andre grupper.

Overskriften "Hjelper ikke å gi tiggere penger" ble brukt på hovedsiden og som artikkeltittel. Dette eksemplet er neppe blant de verste, men jeg synes likevel at den har en kritikkverdig vinkling sammenlignet med artikkelens innhold – særlig dersom man ikke leser ut artikkelen. En del nyere forskning viser en slik tendens etter hvert blant mange lesere på nett. Selve artikkelen viser et mer nyansert bilde av det Caritas-medarbeiderne mente om tigging og om et evt. tiggeforbud. Ett viktig ord som manglet i overskriften var ordet "bare".  Slik de rumenske hjelpearbeiderne ble sitert i artikkelen, gav ordet "bare" rom for en ganske annerledes tolkning enn overskriften ville tilsi, f.eks.: "Bare pengehjelp løser ikke problemene" og "…det hjelper ikke tiggerne å bare gi dem penger. Som sagt er det ikke et enkelt svar på dette". I sistnevnt sitatet sto ordet "bare" til og med i kursiv. Kanskje enda mer interessant her, særlig med tanke på diskusjonen om et tiggeforbud, er at disse hjelpearbeiderne var skeptiske til et evt. forbud og som råd til politikerne her sa bl.a.: "…man må også være klar over at et plutselig tiggerforbud kan skape ny nød og bidra til mer kriminalitet". En mer redelig overskrift kunne like gjerne ha tatt med ordet "bare", men hva om overskriften hadde blitt "Rumenske hjelpearbeidere skeptiske til tiggeforbud"? Hadde de kanskje ikke fått like mange hits da?

Mellom 29. – 31. august, 2012 kjørte NRK Sørlandet en sak bl.a. på radio og nett om barneprostitusjon av rumenske gutter i Kristiansand. Saken ble knyttet i nettutgaven sammen med saken "Tiggere selger sex" fra 2010. Den ble altså knyttet til "tiggere" og at saken gjaldt "tiggerne" gav flere uttrykk for overfor meg i de dagene. Da jeg så saken på nettet ble jeg sjokkert – jeg kjente godt til den eneste rumenske gutten i miljøet i byen og han hadde nylig begynt på skole i Norge for første gang. Hæ?!? Tannhjulene i hodet mitt begynte å svive på fullt: Fantes det hemmelige steder der de oppholdte seg? Var de holdt fange i et hus eller en bil? Var det mulig at jeg hadde oversett noe så grovt blant mennesker som jeg hadde daglig kontakt med? Selvsagt var det mulig…

Umiddelbart begynte jeg å prøve å få mer informasjon om hva det gjaldt, hva for kilder lå til grunn for en slik omtale, osv. I mellomtida ble saken sendt flere ganger på radio, der et uforberedt publikum, bl.a. politikeren Vidar Kleppe og Redd Barna, ble bedt om å komme med reaksjon på denne "avsløringen". Uavhengig av meg tok journalisten Tarjei Leer-Salvesen også tak i saken for å finne svar på noen av de samme spørsmålene. Resultatene av hans kildegransking la han fram i en artikkel 31. august, 2012 i Fædrelandsvennen.

Resultatet i seg selv er avslørende: påstanden tok utgangspunkt i kun ett anonymt tips nevnt i en rapport fra 2008. Det hadde verken blitt avslørt eller etterforsket noen konkrete tilfeller som lignet inntrykket som media skapte. Politiet kjente til ingen konkrete tilfeller som kunne forveksles med dem som ble antydet. Redd Barna, som bl.a. hadde uttalt at de mente bakmenn sto bak, hadde ingen førstehåndsopplysninger; representanten hadde kun tatt utgangspunkt i de opplysningene NRK selv hadde formidlet. Konklusjonen var at ingen lignende tilfeller hadde blitt avslørt på Sørlandet. Som politistasjonssjefen i Kristiansand Ole Hortemo uttalte seg til FVN: "Jeg kan selvsagt ikke utelukke at det skjer. Men vi har ikke konkret kunnskap om et slikt fenomen". Nemlig.

Verken jeg eller noen andre kan ha oversikt over alle de potensielle feilene som begås til enhver tid i vårt samfunn. Heller ikke kan vi vite alt om alle "tiggernes" bakgrunn eller intensjoner. Men vi og mediene har et ansvar i forhold til det vi sier om andre og hvordan vi vurderer de opplysningene vi gir og mottar. Dette gjelder ikke minst i forhold til dem som ikke lett kan komme med motsvar, de "andre" og fremmede, men også i forhold til andre grupper som mange ivrer etter å sladre om, "lærere", f.eks.

Så lenge vi våger å påstå at vi lever i et kunnskapssamfunn, har vi et særlig ansvar for å tilse at det faktisk er redelig kunnskap som formidles. For vi er med på å påvirke hverandre og på å la oss påvirke av de inntrykkene som omgir oss. Våre holdninger til hverandre og til det vi vet eller ikke vet kan ha vesentlige konsekvenser for de valgene vi som individer eller som et samfunn tar. Derfor er det livsviktig for den retningen samfunnet skal ta at vi ikke bare forholde oss ukritisk til overskrifter eller andre former for bruk av store bokstaver i mediene, hos politikere og hos oss selv – for ord er ikke bare ord, ord er også handlinger.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt