Verdidebatt

Kan bønn om penger alene berge kristen-TV?

Der det eksisterer et bevisst misforhold mellom inntekter og utgifter, eller mellom hva som forventes og hva som faktisk produseres, er det svært ofte et tegn på at det er selve tankegangen bak som er uholdbar.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kanal 10 er i krise. Telenor har varslet svarte skjermer for kanalens sendinger dersom ikke en million kroner i forfalt linjeleie blir betalt innen imorgen. Dette er imidlertid ikke første gang alarmklokkene kimer. Helt siden starten for drøye 3 år siden har kanalen kjempet for sin eksistens.

Dette har medført at det er seerne som har fått unngjelde.  Selv om frivillige gaver kun utgjør 30-40 prosent av inntektene, har en uforholdsmessig stor del av kanalens 24 sendetidstimer bestått av pengetigging, kollektprekener og innstendige oppfordringer til seerne om å bli «mediemisjonærer», støttepartnere og givere som kan bidra med store eller små beløp. Enda mer tid har gått med til opplesning av hvem som har gitt hvor mye på direkten, og om hvor fint og flott alt kommer til å bli bare man får inn nok penger og kommer seg «over kneika». Om du «høyer» ditt månedsbeløp til kr 500 får du to bøker i premie. Om du gir en tusenlapp får du et par CD-plater på kjøpet...

Problemet har syntes å være at den ene «kampanjeuka» etter den andre har kommet og gått. Snart har det notoriske pengemaset prosentuelt overskygget alle andre programinnslag på kanalen, som forøvrig heller ikke stemmer overens med den offisielle oversikten. De sistnevnte har stort sett bestått i sang-og musikkopptredener i studio under heller amatørmessige lyd-og bildeforhold. Med få unntak har det hele stort sett båret sterkt preg av mer eller mindre tilfeldige og dårlig planlagte programmer, med svært begrenset representasjon av Norges mangslungne og rikholdige kristenliv. En daglig leder med svensk-sunnmørsk blandingsdialekt og en kristenpopsyngende TV-predikant har i seg selv med all respekt å melde ikke vist seg å være tilstrekkelig for å drifte en hel TV-kanal 24/7. Ei heller kan det ha hjulpet særlig at den svenske kanaldirektøren nylig så seg desperat nødsaget til med gråtkvalt stemme å oppfordre sine norske seere til å gi, når den samme direktøren har satt igang parallelle TV-prosjekter med store etableringskostnader i både India og Tyskland. Kan man muligens ha gapt over mer enn man kan tygge og fordøye samtidig?

Nå skal det selvsagt bemerkes at det ikke alltid er så lett å være liten. Det andre store kristne TV-alternativet på landsbasis, TV Visjon Norge, har mye større ressurser og kapasitet til rådighet. Derfor har de også vist større evne til å engasjere og samle kristne på bredt plan, til tross for mange andre tvilsomme og kritikkverdige forhold. Men det alene bør imidlertid ikke være noen god forklaring for Kanal 10 til hvorfor programlederne i stor grad har tydd til timelang sofaprating med seg selv i sentrum, og der man lett kan få inntrykk av at man fremfor noe nyter å høre sin egen stemme tone ut til seerne. «Gubbe-TV» har vært brukt som et treffende karakteristikum for kanaler der programlederne intervjuer hverandre til det kjedsommelige og selv figurerer som både talkshow-verter, artister og vekkelsespredikanter.

Etter snart 3 år på den norske eteren vil nok mange si at den nye svenskeide rikskanalen dessverre ikke har levd opp til ambisiøse spådommer og forventninger om å levere kristne kvalitetsprogrammer som samler og engasjerer. I stedet har man valgt å fokusere på krisetiltak og brannslukking i form av innsamlingsaksjoner til seg selv på direkten. Det er dette som dessverre nå har vist seg å være selvdestruktivt for kanalen, ikke langsiktig og formålstjenlig.

For noen dager siden overhørte jeg et program med den amerikanske TV-psykologen Dr.Phil, der følgende visdomsord ble servert til folk i økonomisk krise: You can`t solve a money problem just by getting more money! Poenget var at der det eksisterer et bevisst misforhold mellom inntekter og utgifter, eller mellom hva som forventes og hva som faktisk produseres, er dette svært ofte et tegn på at det er selve tankegangen bak som er uholdbar. Uansett hvor mye penger tiggeren på gata får mellom hendene til disposisjon, vil resultatet fort bli det samme etter en tid. Det kreves nitidig strategisk planlegging og hardt arbeid for å utvikle et potensiale til noe mer enn ønskedrømmer.  Samtidig må man kjenne sin egen begrensning og tenke:  Less is more - bedre med en fugl i hånda enn (kanal) 10 på taket..

Jeg tror at dette lett kan overføres til kristen-TV:   Dersom man ikke over tid har vist evne til å lage kvalitesprogrammer som folk er interesserte i og som har gjennomslagskraft utover den lille hvite flokk, vil støtten utebli. Det er ingen tvil om at det finnes mange mennesker med store økonomiske ressurser der ute og som er interesserte i å investere i kristne kvalitetsprogrammer. TV Inters programmer med Egil Svartdahl på TV2 er et godt eksempel på dette. Men å bla opp millionbeløp up-front til et privateid, karismatisk drømmeslott-TV som til nå har vært mest kjent for sine maraton-kollekter og tiggekampanjer, og som attpåtil blir sendt i reprise dagen etter, er det vel ikke så mange forstandige økonomiske disponenter med respekt for seg selv som er villige til?

Men hvorfor så passiv og negativ da? Har man ikke tro på Gud og at Han kan gjøre under? Har man ikke tro på vekkelse og at en million nordmenn vil bli frelst, bare denne kanalen blir tilført friske penger fra giverne? Etter mitt syn blir slike utsagn lett å kaste blår i øynene på godtroende folk, samtidig som man legger dårlig samvittighet over på de som skulle være kanalens målgruppe. Som tidligere programdeltaker og aktør på Kanal 10 opplever jeg det som et patetisk og trist skue når kanalens programledere gjennom timelange seanser nøder sine seere om å berge dem fra en situasjon som kanalen strengt tatt har satt seg selv i, med insinuasjoner om at dette heretter er seernes ansvar å betale regningen. Slik kommer man lett i skade for å rette baker for smed.

Personlig ønsker jeg alle mine venner i Kanal 10 det aller beste, og er ikke i tvil om at de har de edleste motiver og intensjoner. Men dette er en tendensiøs utvikling jeg som bidragsyter ikke lenger ønsker å være bekjent av eller identifisert med. Videre må man ha lov til å spørre seg: Hva må ikke folk flest tenke rundt om i de tusen hjem, når man opplever en slik uverdig forestilling rulle over skjermene uke etter uke, måned etter måned, år etter år? Er ikke dette mer egnet til å skyte seg selv i foten og undergrave den tilliten og troverdigheten man så sårt er avhengige av på lang sikt?

Mitt syn på TV er at det i seg selv er et kraftfullt, men likevel nøytralt audiovisuelt medium.  Kristent eller ei: TV kan aldri gjøre annet enn å reflektere et speilbilde av en virkelighet som allerede eksisterer. TV kan altså ikke skape noe mer magi for seerne enn det som allerede finnes bakom kameraene. I min verden blir det derfor naivt å tro at såkalt kristen-TV skal skape vekkelse rundt om i hjemmene, med en utopisk forventning om at Gud skal påvirke folk til noe gjennom dette mediet som ikke ellers skjer gjennom direktekontakt med kristne menigheter og enkeltpersoner. Noe annet ville være å undervurdere vanlige folks dømmekraft. Når det så i tillegg koster mer enn det smaker, og må tåle å bli betraktet mer som en økonomisk merbelastning enn konstruktiv velsignelse, er det all grunn til å spørre seg om en slik kanal virkelig har livets rett og fortjener å bli savnet. Den som lever imorgen får kanskje se...

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt