Verdidebatt

Fellesskap rundt stemmeurnen

At Den norske kirke er det samme som sine medlemmer, er på sitt beste en arbeidshypotese for frustrerte prester. Og en slik hypotese hindrer oss fra å utarbeide en sårt tiltrengt teologi om gudstjenesten som kirkas fellesskap.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

”Kampen mot kirkas­ diskriminering er en kamp for folkekirka,” skriverSandum, Hvidsten og Skjerve i sitt innlegg Angsten for lekfolket, Vårt Land 28/4. Samtidig utelater de det viktigste premisset for sitt innlegg, nemlig hvem de mener kirka egentlig er.

Jeg er enig med Sandum, Hvidsten og Skjerve i at homofile bør få gifte seg i Den norske kirke. Jeg er også enig i at flere kirkemedlemmer nå bør kjenne sin besøkelsestid og stemme ved neste års kirkevalg. Spørsmålet er om de samme kirkemedlemmene ikke også bør kjenne sin besøkelsestid søndager kl.11.

Premisset Sandum, Hvidsten og Skjerve synes å legge til grunn for sitt syn på kirka, er at Den norske kirke er identisk med sine medlemmer. Samtidig er de avhengige av begrep som ”de mest kirkeaktive” og ”de aller ivrigste kirkegjengerne” for å beskrive sine standpunkter omkring det kirkelige demokratiet. For det er vel ingen tvil om at også de ser en forskjell på dem som tar plass i kirkebenkene søndag etter søndag, og dem som bare går i kirkanår ribbelukta ligger tungt over landet. Likevel ser folkekirke for Sandum/Hvidsten/Skjerve ut til å bety et aktivt kirkedemokrati mer enn aktiv gudstjenestedeltakelse.

I sin bok Efter folkkyrkan, skriver den svensk-finske teologen Patrik Hagman: "Et sted går grensen for hvor "åpen" kirken kan være og fremdeles bevare en identitet som kristen kirke." Jeg tror den grensen er nådd når spørsmålet om homofile skal få gifte seg i kirken blir testspørsmålet som skal definere hva en åpen folkekirke er. For hva slags kirke er det Sandum, Hvidsten og Skjerve beskriver når de kaller folkekirka en kirke som" vokser fram på grasrotnivå og inviterer alle med"? Hva skal alle egentlig inviteres til?

Når Sandum/Hvidsten/Skjerve nå vil bygge en allianse mellom det progressive presteskapet, flertallet av biskopene og den store skaren av passive kirkemedlemmer for å vinne homokampen på neste Kirkemøte, da ser dette ut til å bygge på et premiss om at Den norske kirke er det samme som sine medlemmer. Men dette premisset er på sitt beste en arbeidshypotese for frustrerte prester. Problemet med denne arbeidshypotesen er at siden progressive teologer ikke vil gjøre forskjell på folk, hindrer den oss i å utarbeide en sårt tiltrengt teologi om gudstjenesten som kirkas fellesskap. Som Patrik Hagman sier det: ”De lutherske folkekirkene kan helt enkelt ikke teologisk forklare hva gudstjenesten er godt for.”

Men Sandum, Hvidsten og Skjerve kan da neppe mene at stemmeurnen er mer sentral i kirkas fellesskap enn nattverdskalken?

På trykk i Vårt Land 05.05.14

Også publisert på min blogg Forklefeministen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt