En by som Odessa

Verden av i går.
Planen var å reise til Odessa i juni. Så ble det løsnet skudd på Majdanplassen og med alt som deretter har skjedd, er planene utsatt på ubestemt tid. Men lenge før Ukraina ble høyaktuelt tema hadde Odessa øvd en spesiell tiltrekningskraft på meg. Som få andre europeiske byer bærer Odessa på den forgangne skjønnhets aura. Denne forfallets estetikk pirrer min nysgjerrighet – som hos Thomas Mann da han skrev «Døden i Venedig». Kanskje er det også min uhelbredelige hang til nostalgi som gjør Odessa tiltrekkende. En reise i Øst-Europa kan nemlig fortsatt arte seg som en tidsmaskin, der verden av i går er mer enn minner, men også påminnelse om hvor nær oss historien er. Spoler vi linjene fra dagens konflikt bakover i historien, vil de på flere stadier krysse Odessa.

Mest av alt handler likevel min nysgjerrighet om å forstå skjebnen til en by som engang var sentrum for en rik jødisk kultur, men som gjennom historiens prosesser er blitt transformert til knutepunkt for verdensvid organisert kriminalitet, for «human trafficking», narkotikasmugling og sexindustri.  Hvilken sykdom var det som rammet denne vakre byen? Hva forteller dens historie om vilkårene for sivilisasjon og kultur? Og hva forteller den om Russland og Ukraina?

Operaen i Odessa står fortsatt som minne om fordum prakt

Odessa er ingen gammel by. Den ble grunnlagt av Katarina den store i 1794 få år etter at Potemkin rykket frem mot det vaklende ottomanske imperiet og annekterte Krim-kahnatet og de omkringliggende områdene ved Svartehavet. Odessa lå perfekt til som utskipingshavn for kornet fra Ukrainas fete hveteåkre. Det hevet Ukraina til det ry landet fikk og fortsatt har som Europas kornkammer. Med hveten som livsåre og Svartehavet og Donau som åpning mot markeder i både øst og vest ble Odessa et merkantilt støtpunkt i et område der mange maktpolitiske sfærer støtte mot hverandre. For å befeste russisk dominans ble Svartehavsflåten anlagt på Krim bare få år tidligere. Det var nettopp den russiske ekspansjonismen i dette strategisk sårbare området som var opptakt til Krimkrigen. Dermed får også historien om Odessas skjebne relevans til høyst dagsaktuelle hendelser.

ET MULTIKULTURELT PROSJEKT
Katarina den store var inspirert av Opplysningstiden, og Odessa ble planmessig utviklet i tråd med liberale idealer om frihet og toleranse. Katarina bød høyt for å få de beste til å slå seg ned og investere i byen. Hun gav gratis jord, fritak fra militærtjeneste, rimelige lån og skattefritak til alle som ville investere. Alle var velkomne; det var ikke forskjell på jøder, muslimer, slavere eller europeere. Full religions- og trykkefrihet skulle gjelde, men med to unntak: Religiøs proselyttvirksomhet var forbudt og jøder skulle ikke ha adgang til politiske stillinger. Desto sterkere skulle deres innflytelse innen de upolitiske sfærer av samfunnet bli, dvs innen kultur, akademia og handel.

Odessa utviklet seg på kort tid til en øy av modernitet midt i en gammel og avfeldig verden. På mindre enn tjue år femtendoblet innbyggertallet seg og fra 1819 ble byen fristad. Særlig tiltrakk byen seg et stort antall jøder. På et visst tidspunkt utgjorde de nær 40 prosent av den totale befolkning, som for øvrig bestod av albanere, aserbadjanere, armenere, russere, krimtatarer, tyrkere, spanjoler, moldovere, rumenere og ikke minst polakker og grekere samt tyske menonitter og franskmenn som hadde rømt fra revolusjonsterroren på 1790-tallet.

Odessas velstand og vitalitet skyldtes ikke minst de jødiske familienes tallmessige overlegenhet og dyktigheten som de utnyttet Odessas strategiske og merkantile fordeler med. Fortjenestene var astronomiske, men kapitalen forble ikke i Odessa. Den fløt videre gjennom et nettverk av forretningsmessige kanaler til Wien, Frankfurt, Paris og London og la grunnlaget for noen av Europas sterkeste finansdynastier. Fremst blant disse var Ephrussidynastiet og derigjennom også Rotschild. Ephrussifamiliens tragiske skjebne er medrivende beskrevet i den prisbelønte forfatteren Edmund deWaals fantastiske roman «Haren med øyne av rav».

Den jødiske emansipasjonen i kjølvannet av Opplysningstiden og den voksende antisemittisme den i sin tur fremprovoserte, gjorde at Odessa ikke bare ble en frihavn for jødisk kultur og handel, men også et sentrum for jødiske intellektuelle eliter. Dens berømte rabbinerskoler skulle utover på 1800-tallet bli en viktig base for en moderne, sekularisert og politisert judaisme. Etter hvert skulle Odessa også bli en base for revolusjonær sosialisme og for sionistiske miljøer lenge før moderne sionisme fant en fast organisert form på slutten av 1800-tallet.

Til tross for sterk jødisk dominans fikk Odessa likevel et umiskjennelig europeisk preg. Guvernører og byplanleggere ble hentet fra Vest-Europa – den første, Jose de Ribas, var spansk, hans etterfølger som mer enn noen annen gav byen dens ansikt, Duc de Richelieu, var fransk. Arkitektene kom fra Italia og Frankrike. Byens arkitektoniske ansikt ble preget av italiensk nyrenessanse med parisiske, slaviske og endog bysantinske islett. Den russiske nasjonalpoet, Alexander Pusjkin, som bodde i byen på 1820-tallet, beskrev byen slik: «Luften her er fylt av hele Europa. Det snakkes fransk alle steder og man kan lese aviser og tidsskrifter fra hele verden. Samtidig er synagogene ingen steder vakrere enn her, og ved rabbinerskolene underviser Europas mest lærde menn». En britisk globetrotter skrev noen år senere at Odessa måtte være den eneste by i verden der alle mennesker smiler og ler. Det skulle bli en slags merkevare for byen og noe en alminnelig ukrainer eller russer fortsatt assosierer den med - en sorgløs by med mange vittige hoder og en litt skjev livsstil så helt forskjellig fra russisk tristesse som det kan bli. Og kanskje måtte det til, kanskje var den skjeve humoren bare overlevelseskunst. For sorgløs har byens historie langt fra vært.

Byens europeiske preg materialiserte seg ikke minst i dens mange teatre og i Operaen som ble sagnombrust som La Scala i Milano og tiltrakk seg tidens store divaer. Ingen by i verden hadde heller flere trykte aviser, ikke minst hadde den et opplyst og lesende publikum. Assimileringspolitikk var et fremmedord. Ulike etniske miljøer dominerte egne gater og bydeler med hver sine distinkte særpreg, men samtidig i en tett utveksling med hverandre som både var fruktbar og konfliktfylt. For det manglet aldri på rivninger, rivalisering og innbyrdes spenninger i Odessa. Men var det dette som tok livet av byen?

ODESSA SOM GRÅSONE
Odessas herlighet skulle ikke vare. Med Odessamassakren i 1941, der åtti prosent av byens jødiske befolkning ble slaktet ned eller deportert, ble et historisk punktum satt for det som hadde gjort Odessa til en by ulik alle andre. I årene etter verdenskrigen ble Odessa et sovjetisk sentrum for olje-, skipsverfts- og fiskeindustri. Massiv industrialisering og voldsom vekst i folketallet førte til demografisk ommøblering og russifisering.

Byen mistet likevel aldri helt sitt særpreg. Det merkes fortsatt i den særegne dialekten med dens eiendommelige tonefall og sine mange ikkerussiske låneord, særlig fra jiddisch. Navn på gater og bydeler forteller fortsatt et stykke historie. Viktigst og med størst konsekvenser for ettertiden var det likevel at byens merkantile tradisjoner levde videre under det meste av sovjettiden, offisielt i illegale former, uoffisielt akseptert som en gråsoneøkonomi side om side med en stadig mer dysfunksjonell kommunistisk planøkonomi. Odessa ble smuglerhavn og det nærmeste man kom noe som lignet en sovjetisk jetsetby, der folk gikk med europeiske merkevareklær og satt på fortauskafeene med fransk konjakk i glassene. Slik vokste det opp hel- og halvkriminelle nettverk i kommunismens skygge som opererte frem og tilbake over grensen mellom legalt og illegalt og med dype forgreninger inn i en korrupt sovjetisk nomenklatura. Ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 var disse nettverkene fullt intakte og kunne rykke frem i ruinene etter det fallerte imperiet og bemektige seg dets enorme ressurser, som nå lå ute på billigsalg. Nå gjaldt det ikke sprit, Lacosteskjorter og sigaretter lenger. Odessa var med sine mange oljeraffinerier et knutepunkt i et nettverk av rørledninger som frakter olje og gass fra Sibir, og verdiene som kunne tappes, var astronomiske. Slik ble Odessa et arnested for organisert kriminalitet. Byens rolle som fristad og vitalt merkantilt og kulturelt støtpunkt var transformert til sitt eget vrengebilde.

ET DISNEYLAND FOR ALLE MED PENIS
Odessa eier fortsatt en krakelert ytre skjønnhet som tiltrekker seg turister, godt hjulpet av gunstig klima og vakre strender. Men skjønnheten falmer fort når man trenger inn bak fasadene. Av alle storbyer i det tidligere Sovjetunionen er det få som scorer lavere på så mange sosiale indikatorer som Odessa. Havnen som tidligere skipet ut korn til hele Europa, er i dag transitthavn for narkotika og human trafficking. Byen har en skyhøy russtatistikk, men med få synlige ytre tegn på det. I det postsovjetiske Ukraina er Odessa blitt en «hub» for sexindustri, et Disneyland for alle med penis, som et amerikansk magasin skrev, men igjen uten ytre tegn i form av «red light districts» og synlig gateprostitusjon. Det samme kan sies om kriminaliteten. Den er skyhøy. Likevel vandrer man trygt i gatene. Odessas elendighet ligger på et annet plan, den sitter dypt inne i byens fortapte sjel. Odessa holder på fasaden som en skamfert prostituert som bare med et nødskrik klarer å dekke over sin innerste elendighet.

Den snakkes det lite om. Når Odessa tiltrakk seg min nysgjerrighet, skyldtes det nemlig mer enn selve byens historie, men at denne historien mest av alt dreier seg om menneskers skjebner i en by der alle engang smilte og lo. Hva forteller deres skjebner om bakenforliggende politiske og sosiale realiteter?

Det faktum at Odessa har en forekomst av tuberkulose som ligger godt over afrikansk gjennomsnitt, forteller i seg selv en lang og komplisert historie. Dette er likevel ikke det verste. Med unntak av Cape Town i Sør-Afrika har ingen by i verden høyere hiv/aids-prevalens i andel av innbyggerne. Fra før har Ukraina nest etter Estland Europas høyeste prevalens. For Odessa er tallene ekstreme. UNAids’ tall fra 2006 angir at mellom 10 og 12 prosent av den voksne befolkning er smittet av hiv. Det er et resultat av Odessas rolle som transithavn for narkotrafikk, det sprøyteinjiserende misbruk som følger med og av menneskehandel. Ved at viruset har spredd seg utenfor de tradisjonelle risikogruppene og inn i majoritetsbefolkningen har de epidemiologiske betingelser blitt de verst tenkelige. Ettersom hiv kom mye senere til Øst-Europa enn andre deler av verden, og fordi viruset er langsomtvirkende, har bølgen av aidsdødsfall først kommet i de senere år. Livreddende behandling når ifølge UNAids tall bare 8 prosent av befolkningen.

RUSSLANDS JANUSANSIKT. ANTISEMITTISME OG ODESSAS TILBAKEGANG
Russland har alltid hatt et Janusansikt – ett som skuer med åpent blikk mot Vesten, et annet som stirrer innadvendt mot seg selv og ser verden utenfor som en forlengelse av sitt eget hellige Moder Russland. Historisk har disse to ansiktene skiftet som månefaser. Odessas tilbakegang begynte med at Russland vendte sitt annet ansikt ut og bort fra Katarinas imperiale ambisjoner etter vesteuropeisk mønster og mot en storrussisk nasjonalisme basert på tsaristisk autokrati, russisk kulturhegemoni og russisk-ortodoks kristennasjonalisme. Mentalitetsskiftet markeres av tsar Nikolai I's tronbestigning i 1825.  Det var denne nasjonalistiske, storrussiske ekspansjonismen som i sin tur utløste Krimkrigen i 1853. Utgangspunktet for krigen var Russlands krav på å beskytte ortodoks kristendom i områder kontrollert av det ottomanske imperiet. Det ville innebære at Russland fikk kontroll over den kristne verdens korridor til Jerusalem og bli en stormakt i Midtøsten. Et slikt scenario så selvsagt de vesteuropeiske stormaktene på med skrekk. Russland tapte krigen, men den skulle få langtvirkende konsekvenser for maktbalansen i Europa og med linjer som peker rett frem mot skuddene i Sarajevo og 1. verdenskrigs utbrudd for hundre år siden i år.

Hvilke konsekvenser hadde dette for Odessa? Spørsmålet har relevans både til dagsaktuelle hendelser og til vår hjemlige debatt om multikulturalisme.

La meg ta det siste først: Historien om Odessa kan lett brukes som eksempel på multikulturens elendighet. Men i Odessas tilfelle ligger årsakene til sammenbruddet alle andre steder enn der. De ligger snarere i motsatt ende av den ideologiske skalaen, og de peker rett mot truende dagsaktuelle realiteter: antisemittisme og nasjonalisme. Aldri bare det ene. Alltid begge to. De er de to heslige utvekstene på sivilisasjonens kropp, og fordi de også på sett og vis er bipolare produkter av nettopp Opplysningstiden, ble Odessa desto mer sårbar. Legg så til organisert kriminalitet som en av nettopp antisemittismens lange skygger over historien, og bildet begynner å bli komplett. Dette krever imidlertid en utdypning.

Nye russiske makthavere var skrekkslagne etter Napoleonskrigenes omveltning av Europakartet. Russlands ansikt mot Europa snudde. Ideene som Odessa bygget på, inspirert som de var av det Frankrike som frembrakte Napoleon, stod ikke lenger høyt i kurs. Odessa og alt hva den representerte, ble sett på med største mistanke og – ikke uten grunn - som et laboratorium for politisk radikalisme. I den antisemittiske atmosfære som tok overhånd, allierte greske handelsmenn seg med russiske myndigheter i et forsøk på å knuse de jødiske familienes økonomiske dominans. Det førte til tumulter som igjen utløste Odessas første jødepogrom i 1821.

En konsekvens av den antimodernisme Russland slo inn på, var økonomisk tilbakegang. Landet ble hengende stadig lengre etter Europa i teknologisk og industriell utvikling, og på et tidspunkt da den industrielle revolusjon endret verdensøkonomien grunnleggende. Manglende utbygging av jernbane førte for eksempel til at Odessa tapte i konkurransen med amerikansk korn. Da skjedde det utrolige som bare kan skje i en moderne verden når infrastrukturen man satte sin lit til knekker sammen: I et land og en by som fløt over av det fineste korn, ble det hungersnød. Fra hungersnød er det kort vei til sosialisme. Odessa ble et sentrum for revolusjonær uro.

Alt dette hadde imidlertid en mer indirekte, men samtidig også mer langsiktig konsekvens som peker frem mot de enorme problemer med korrupsjon og organisert kriminalitet som behersker Russland og Ukraina i dag. Det politiske mentalitetsskiftet fra 1825 innledet en lang prosess, der jøders rettigheter ble innskrenket på område etter område. Skoler, synagoger og jødiske institusjoner ble oppløst og stengt, eiendom ble konfiskert, stemmerett inndratt, strenge bevegelsesrestriksjoner ble innført. I Odessa ble det organisert årlige antijødiske opptøyer i den kristne påsken. For jødiske handelsfamilier i Odessa som hadde profittert på byens fremskutte markedsposisjon og monopoler på kornhandelen, fikk dette selvsagt store konsekvenser, og som ble forverret til det ekstreme ved at Odessas adgang til markedene ble blokkert under Krimkrigen.

Som en reaksjon på dette vokste det fra Odessa opp alternative og illegale handelsnettverk som i årenes løp skulle slå fast rot og få omfattende forgreninger og med formidabel tilpasningsevne til skiftende politiske regimer. Her ligger de første byggeklosser til den kriminelle infrastruktur som med Sovjetunionens sammenbrudd trådte ut av skyggene og som har gjennomkorrumpert Russlands og især Ukrainas økonomiske systemer. Noen mener det er antisemittisme bare å påpeke dette. Det forholder seg motsatt. Den organiserte kriminaliteten i Russland og Ukraina er snarere en direkte følge av 18- og 1900-tallets antisemittisme.

Odessa ble rammet av en serie jødepogromer - i 1859, 1871, 1881 og 1905 - og stigende i omfang og brutalitet. Pogromene i 1905 var særlig brutale og er foreviget i en av filmhistoriens mest kjente filmer, Sergej Eisensteins «The Battleship Potemkin». Åstedet for massakren, Potemkintrappen, er i dag Odessas mest kjente turistprofil. Antisemittismens kulminasjon kom i 1941, der 80 prosent av de 210 000 gjenværende jødene i Odessa og omland ble deportert eller slaktet ned.

Særlig hadde pogromene i 1871, 1881 og 1905 store konsekvenser. For første gang, som hos publisisten Peretz Smolenskin, begynte jøder selv å stille spørsmål ved om jødisk integrasjon i europeisk kultur overhodet var mulig. Etter pogromen i 1881 hadde et tidlig sionistisk eller protosionistisk miljø fått et sterkt feste blant Odessas intellektuelle eliter og som agiterte for revolusjonær sosialisme, jødiske selvforsvarsgrupper og – ikke minst - en jødisk nasjonal identitet. Dette miljøet fikk i 1890 en organisert form i den såkalte Odessakomiteen, som startet arbeidet med en organisert utvandring av jøder til Palestina. Mellom pogromene i 1881 og 1905 utvandret 35 000 russiske jøder via Odessa til Palestina. Langt flere utvandret likevel til USA, og etter pogromen i 1905 bryter de store folkemassene opp. På 1980-tallet og særlig etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 kom nok en emigrasjonsbølge, og som har gitt en hel bydel i Brooklyn (Brighton Beach) tilnavnet «Little Odessa».

ODESSA SMILER IKKE
Byen der alle engang smilte og lo, smiler fortsatt, skal man tro enkelte reisebeskrivelser man kan finne på Internett. Jo, den brennhete solen over Svartehavet og de lange, hvite strendene smiler. Odessa er et populært turistmål. I de sjarmerende fortauskafeene som ligger på rad langs brennhete gater, der en sakte bris fra havet er det eneste som svaler en svett panne, er det lett å glemme at man befinner seg i et land og en by der tristesse ikke akkurat er mangelvare. Odessa forfører sine besøkere som den alltid har gjort.

Siden midten av 1990-tallet har byen vært åsted for en feide mellom de politiske rivalene Eduard Hurwitz og Roeslan Bodelan, som omvekslende har konkurrert om guvernør- og ordførervervet med blodige midler, og der tilhengere på begge sider er blitt drept, truet og torturert. Begge har hendene dypt begravd i kriminelle aktiviteter, i realiteten er det en feide mellom rivaliserende kriminelle nettverk med forgreninger helt til topps i ulike fraksjoner av ukrainsk politikk. Hurwitz.er jøde og en støttespiller av tidligere president Victor Yushenko. Han har satset sin politiske prestisje på å bygge et oljeraffineri med et rørledningsnett som går utenom russisk territorium og direkte til oljefeltene i Aserbajdsjan. Det har utfordret mektige interesser representert ved de like gjennomkorrupte politiske klanene i Øst-Ukraina, som er den russiskvennlige Bodelans støttespillere. For dem er rørledningene som forbinder Odessa til Russland selve livsåren.

Navnet Ukraina betyr Grenseland – landet der Russlands Janusansikt skuer hver sin vei, ett mot det åpne Vesten, det annet stirrende innadvendt mot det mytiske Moder Russland. Inne i dette grenselandet er Odessa et grenseland for seg selv, en by skapt av modernitetens drøm om en annen verden, en by gjennomrystet av modernitetens eget mareritt, en smilende by og en by som er blitt forgiftet til bunnen av sin sjel. Hvor ligger bergingen for Odessa? Den som kan svare, kan berge Ukraina. Kan berge Russland. Kan berge Europa.