Verdidebatt

Jeg ble ikke provosert, Marta Breen

Når du, Marta Breen, møter en hjemmeværende husmor, går du heller til baren for påfyll. Slik blir det lite dialog av. Men dialog er viktig. For feminismen er den livsviktig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kjære Marta. Jeg skriver denne kronikken som et brev til deg for å skape et møte. For å skape friksjon og berøring.

Tittelen på din bok, Født 
feminist, er bra. Veldig bra. Helt super faktisk. Som feminist og hjemmeværende firebarnsmamma, hadde jeg sett frem til å bli provosert av deg. Jeg hadde hørt deg snakke om arbeidslinje, og tenkt, OK, nå kommer det. 200 sider – her har du sjansen! Men så skjer det ingenting. Jeg blir ikke provosert. Isteden blir jeg underholdt. Jeg fniser gjenkjennende til oppveksten på 70-tallets venstreside, og undrer meg litt over at du har giddet å bytte ut spenolflaska med antirynkekremen.

Hører ikke. Jeg har brukt litt tid på å finne ut hva som ikke skjer i boka di, og hvorfor det er viktig. Det Født feminist mangler, er berøringspunkter. Det er ingen som møtes. Det er ikke noe drama. Ingen skjæringspunkter. Ingen lidenskap. Det virker ikke som om det er noe som gjør vondt. Den er som den helt passe ferieturen som fungerer som en rammehistorie for boka. Du virker litt småirritert eller oppgitt innimellom, uten at det blir noen store scener av det. Du stanser elegant samtalen når det begynner å bli for nært. Setter på deg et smil. Eller tar en øl. Jeg sitter igjen og tenker at dette er faretruende betegnende for norsk feminisme anno 2014. Vi snakker om hverandre, men ikke med hverandre. Vi bruker hverandre som argumenter. Men vi hører ikke på hverandres historier.

Du har rett når du skriver at feminisme ikke er en ting. Men uansett hvor vi befinner oss i landskapet, handler feminisme om å innta et kvinneperspektiv, å legge kvinners erfaringer til grunn for refleksjon og tenkning. For å klare det, må vi lytte til hverandre. Vi må være ærlige. For det er livene våre det handler om. De timene vi har til rådighet fra vi blir født til vi dør. Og de livene alle andre kvinner har, med sine historier, sine tap og sine seiere. Vi må tåle å ta andre menneskers liv inn over oss. Bli beveget. Bli rørt.

Frihet. I fjor høst skrev jeg en kronikk i denne avisa under tittelen «Angsten for avhengigheten». Jeg tror det er en betegnende tittel. Vi snakker om kvinnefrigjøring. Det er bra. Det vil jeg være med på. Men når du skriver om frihet, finner jeg bare frihet fra. «Først skulle kvinners frihet vike for menn», advarer du, «så for barna og nå for miljøet».

Jeg leter i boka di etter hva vi som kvinner skal frigjøres til, men finner ikke så mye mer enn lønnsarbeid og barnehage, og muligens alternative boformer og et friere sexliv. Men om jeg lever et godt liv uten det – er jeg ufri da? Og hvordan kan jeg som mor frigjøre meg fra små mennesker som er avhengige av meg? Er det ikke nettopp i møtet mellom mennesker at vi blir frie? Ikke frie fra, men frie til å være noe for hverandre. Til å trenge hverandre, forme hverandre.

Liberalistisk. Det meste av norsk feminisme i dag er preget av et liberalistisk menneske- syn, der mennesker blir stående ved siden av hverandre eller i veien for hverandre, og der frihet handler om menneskers selvrealisering. Dersom vi kobler dette til den kapitalistiske vekstøkonomien, blir frihetsbegrepet fort synonymt med gullvisakortet.

Jeg vet du er skeptisk til dette, og jeg tror det er viktig at vi som feminister tør å snakke høyt om dette. Vi må ta sjansen på å utfordre systemet. Det holder ikke å be den kulørte pressen skjerpe seg og gi oss flere uretusjerte kvinnebilder. Vi må ta inn over oss at vi lever i et forbrukersamfunn som tjener penger på vår følelse av utilstrekkelighet. Det økonomiske systemet krever mennesker som er misfornøyde, som vil ha, som vil skifte ut, som er villige til selv å være varer på et marked. Er det noe vi har å lære av våre mødres feminisme fra 70-tallet, så er det, som du skriver, å stå skulder ved skulder. Men det er også troen på at samfunnet kan forandres. At det nytter. At det finnes noe å kjempe for som går ut over den enkeltes rettigheter.

Lukket kapittel. I forbrukersamfunnet blir ting fort avleggs og gammeldags. Morgendagen er forlokkende og gårsdagen er for lengst et lukket kapittel. Når du møter meningsmotstandere bruker du forbrukersamfunnets retorikk. Du plasserer dem til stadighet i fortiden. Dermed er deres fortellinger ikke gyldige lenger. Når et fly beveger seg over landskapet, kan man riktignok få god oversikt. Men det er menneskers opplevelse av å stå i noe som gir oss kunnskap om hva som er godt eller dårlig. Tilstedeværelsen. Flyktigheten er oftest en flukt. Ferie er ikke hverdag.

Men selv på ferie trenger livet seg på. Og mot slutten av boka slår teksten sprekker. Du skriver: «Jeg har spurt meg selv hvorfor jeg nærmest instinktivt kjenner meg plaget av artikler om cupcakes, hekling og kunstwferdige matpakker. Hvorfor kan jeg ikke bare omfavne argumentene om at vi bør heve statusen til de tradisjonelle kvinneoppgavene i hjemmet?» Og du svarer deg selv: «Antagelig dreier det seg om redsel.»

Dypere. Jeg tenker: Endelig! Endelig lodder den 200 siders boka dypere enn rødvinsglasset. Endelig et berøringspunkt. Et glimt. Før morsrollen raskt ender i barnehagen i det påfølgende kapittelet, og du lar andre kvinners tårer komme i veien for debatten.

Kjære Marta! Neste gang du treffer en hjemmeværende mamma, håper jeg du går til bardisken og bestiller øl. Ta gjerne begge halvliterne med deg tilbake til husmora. Jeg tror dere har mye å snakke om.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. APRIL 2014

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt