Verdidebatt

Ulf Ekman og Levi Fragell. Og oss andre...

THE PROOF OF THE PUDDÌNG IS IN THE EATING. Når servitøren serverer noe han ikke selv lenger vil ha, så betyr ikke det at maten er dårlig eller usunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Levi Fragell var predikant og bidro til at flere ble frelst, før han mildt sagt gikk et betydelig (!) lenger steg bort enn det Ulf Ekman har gjort. Like vel er det få i dyp skuffelse og frustrasjon  som sluttet å tro på den tro og de verdier Fragell pekte på i utgangspunktet. Nettopp fordi man anser sitt hjertes indre Gudsflamme, troen og det levende innholdet som langt mer vesentlig enn budbringeren.

For meg kan det se ut som om enkelte karismatikere kort og godt føler seg lurt; men dette illustrerer at mennesket Ulf Ekman selv har blitt tillagt større autoritet og betydning enn det som burde være innholdet. Forkynneren og troen blir så tett og intimt sammenknyttet at skuffelsen over det ene her samtidig brutalt rammer det andre.

Men skal nå Ekman egentlig lastes for den enkelte troende karismatikerens personlige valg? Er vi her vitne til feilrettet aggresjon og skuffelse; fremfor å gå inn og evaluere seg selv og innrømme en viss svikt og uselvstendighet, så rettes heller aggresjonen og bitterheten ut på Ekman? Også Ulf Ekman er et menneske underveis; og må ha lov til å endre seg. Her begås det altså, slik jeg ser det, en logisk feilslutning fra flere. Om en person som har levert "varen" selv ikke lenger finner den god nok, så sier ikke dette noe om varen som sådan like vel. Det er fullt mulig å skille mellom budbringeren og det man har tatt i mot fra vedkommende. Eller er det ikke?

Prinsipielt sett er det selvagt slik: Ingen mennesker, bøker, hellige eller andre, taler med gitt og suveren myndighet. Den blir derimot tillagt av tilhørerne. Av deg, og av meg. Fristelsen til å tro at f.eks. et menneske, en  profet, taler med den klarsyntes profetisk seende autoritet kan bli stor, men stort sett gjøres selvsagt det helt motsatte: Det er tilhøreren, leseren og fortolkeren som selv har autoriteten, også over hvordan man velger å forholde seg til en bestemt person og de skrifter som foreligger. Dvs at man må fastholde at tilhøreren, leseren, dvs den troende, har det siste ordet hva gjelder vurderingen av sannhetsgehalten og den autoritet som man mener styrker den.

Man kan riktig nok helt fritt og bevisst TILLEGGE en tolker og representant en autoritet; noe både jøder, kristne og muslimer også til tider velger. Så gjenstår det å også like så bevisst stå for at dette valget også er foretatt i selvstendighet og i tråd med frihetens kategori og det medførende ansvar for den enkelte. Som de fleste av dere vel nå vet er jeg en bekjennende og praktiserende katolikk; legbenediktiner. Og har med i full bevissthet, selvstendghet og frihet valgt dette! Ingen tvinger eller lurer meg inn i noe som helst; jeg står i frihet og full bevissthet fullt og fast på den katolske krikes troslære, bibelen, bekjennelsen og tradisjonen. Og tenk dét: HVER eneste morgen i livet kan jeg gå ut av denne troen og denne kirken. Når som helst kan jeg si deler av dette, eller alt, fra meg. Det er ingen og intet i kirken som tvinger meg til noe som helst.

Jeg bør våge å møte min samvittighet som menneske hver dag. Men også våge å sortere hva som er hva når jeg bemøter den: Det er lett å se egenkjærlighet, egne agendaer og ikke.-bevisstgjorte behov og miljløets press som samvittighetens signaler. Men jeg ikke falle i den fellen, selv om den frister hver dag. Jeg har selv hele ansvaret for de valg jeg har tatt og tar daglig. Gud har nemlig gitt meg den store gaven og evnen til å tenke, og det enorme ansvaret friheten er. Hver dag. Mine valg og min tro er ikke Guds, pavens, biskopens, det kirkelige hierarkis ansvar eller "skyld" i det hele tatt. Jeg står også her suverent alene qua velgende. Heldigvis. Skulle det bli slik at paven en dag faller fra sin tro (!), og blir pinsevenn eller ateist, så berører ikke dette min tro i det hele tatt. Selv om skuffelsen og undringen selvsagt ville være betydelig. Men min fritt valgte tro og relasjon til kirken etc ville ikke berørers det minste av denne hendelsen. Nettopp fordi jeg er født til å gå helt fritt inn i livets alle sider under selvstendighet og ansvar. Det kan vitterlig se ut, i hvert fall i visse tilfeller, at enkelte av Livets Ords medlemmer har hatt et mer underdanig  og uselvstendig forhold til Ulf Ekman enn de fleste katolikker har til paven.

Frihetens, tenkningens, følelsene og viljen... livets gave er gitt meg av Gud. Og her kan verken personer, autoriteter, miljøet eller bøker frata meg dette ansvaret og denne friheten. Det er ikke omstendighetene som tvinger meg til å velge; men det er nettopp JEG som befinner meg i omstendighetene som fritt velger! Og dette ansvaret kan ingen ta fra meg. Og dette anser jeg som en genuin gave og Kristusfordring.

Intet kan vel være mer frihetsfiendtlig og menneskefiendtlig enn den slitne sjelens tankeløse overtagelse av et ferdig gitt paradigme, og videre så begeistret går ut i hengivelsens etterplaprende filosofisk overbevisning eller religiøs forkynnelse for den saks skyld. Friheten kan vel sies å være et ubetinget gode; selv om den nettopp også skremmer og lokker. Alt som stimulerer friheten, er godt, alt som hemmer friheten under ansvar, er ondt. Men friheten kan ikke selv utledes av noe dennesidig – den er gitt i det å være villet og skapt av Gud. Frihetens, kjærlighetens og rettferdighetens virkelighet forutsetter naturligvis at man også kan velge friheten og de andre verdier bort. Friheten må vinnes i frihet. Kristus´ ord "stå opp ta din seng å gå", ut i den vireligheten der ute, som du både lokkes og skremmes av samtidig, er den eneste veien,. Den friheten og tryggheten du så sårt trenger finnes ikke i de ruiner du klamrer deg fast i, men må tilkjempes hver dag der ute i det frie åpne landskap. Gå ut i livet igjen; og du vil garantert bli skuffet minst én gang til, men nå vet du at er Gud med deg når du snubler og når du reiser deg. Du er ikke alene. Uansett hva de ytre strukturer og din vanetenkning og vanepersepsjon skule få deg til å tro. Friheten er nemlig ikke entydig en positiv erfaring; "frihetens svimmelhet heter angst", som Kierkegaard skrev. Hele livet søkte han sin livsvei... Inntil han oppdaget at det var den han hadde gått.

Når man så våkner til selvstendighet, behøver ikke veien videre nødvendigvis bestå av et eller flere skritt tilbake, eller ut av det miljø man våkner i. Man kan selvsagt med god grunn erkjenne at selv om man våknet smertefullt og frustrerende noe sent til genuin selvstendighet, så velger man nå endelig helt bevisst i full frihet å like vel forbli på den kursen og i det miljøet en allerede befinner seg i.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt