Verdidebatt

Menneskeverd, integritet og det rene øyet

Vårt forhold til egen lidelse, det lidende medmenneske og de aller svakeste er å forstå som et helt grunnleggende kriterium for vår menneskelighet. Vårt ja til kjærligheten selv, er samtidig også en kilde til nye fordringer og ny lidelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Verdier, menneskesyn og dialog.

Nå er det slik at man en og annen gang skilles på hva som er å anse som det gyldige menneskesynet. I debatten om mennesket blir forskjellene tydeliggjorte ganske snart; man argumenterer ut fra ulike paradigmer. Konsekvensene blir lett rask grøftekjøring av diskursen og man snakker heller bestemt og overbevist TIL hverandre; og ikke MED hverandre i en prøvende dialog. Det blir alt for lett posisjonering.  Det er derfor ikke nødvendigvis slik at det med matematisk konsekvens kan settes et likhetstegn mellom menneskesyn og menneskeverdet. Sistnevnte begrep har sin solide posisjon i alles leire, men defineres ulikt ut fra menneskesynet. Begrepet ´menneskesyn´ dekker videre noe annet enn begrepet ´menneskeverd´ selv om de nødvendigvis er knyttet til hverandre.

Stalin: "Ett menneskes lidelse og død er tragedie. Tusener av døde er derimot statistikk."  Menneskeverdet har altså alltid vist seg å være et mer enn fleksibelt og tøyelig begrep. Kant våget seg frempå med at menneskeverdet er inkommensurabelt med økonomiske eller andre varierende verdisettinger. Og min overbevisning er at livet er ukrenkelig og hellig: Mennesket har m.a.o. en verdi i seg selv fra befruktningen til det dør. Fra menneske, til menneske... til menneske igjen. Det eksisterer aldri noen brudd i livsprosessen. Det inkluderende og sterke samfunnet stiller seg nødvendigvis foran de aller svakeste og argumenterer derfra.

Et godt liv handler om nettopp opplevelse av menneskeverd og autensitet, om å være seg selv og ekte: Man må være noen for å kunne relatere til den andre. Vi må begynne med oss selv, det er jo der jeg er. Men jeg kan ikke gjøre det uten livet med min neste.

Når kulturen mer og mer preges av en avtradisjonalisering, av overflate, forbruk og nytelser, verdinivellering og lurende skygger av en type sosialdarwinisme, så får det nødvendigvis samtidig en effekt på hvordan livskvalitet og det menneskelige defineres. Det oppstår problemer når de positive verdibegrepene sakte endres til å bli det samme som den enkeltes og sterkestes rett. Hvilket det også ofte dessverre blir: For ingen blir fritatt for fristelser til makt og selvprioritering: En fristelse innebærer med nødvendighet et attraktivt alternativ; hvis ikke så ville det ikke være en fristelse. Noe lokker med flotte muligheter og befriende snarveier.

Menneskeverdi = markedsverdi? Samfunnsutviklingen preges langt på vei av en usunn og feilrettet individualisering, forbruksspiralen bare fortsetter, selvnytelse og et liv uten plagsomme forpliktelser... alt grunner i et dypereliggende mennesskesyn hvor den enkelte er livets herre. Man har avskrevet Gud og har bare seg selv igjen å dyrke; hvilket er en heller liten og skjør gud viser det seg. Eneste form for verdighet som florerer i visse kretser blir kredittverdighet.

Egentlig positive elementer som faktisk først blir gyldige under frihet, valg og med nødvendighet også sosial bevissthet og ansvar blir maksimert i en slik grad at de kvalitativt faktisk endrer innhold. Alle verdier blir i sine ytterligheter løst fra andre grunnverdier negative; slik som for lite medisin ikke fungerer; og for meget medisin tar livet av pasienten. Treet avsløres av sin frukt, og hver epoke må dømmes ut fra den type menneske som frembringes. Og hva sier speilet oss i dag?

Kirken oppfatter synden som ødeleggelse av menneskenes enhet; dvs nettopp fragmentering og splittelse. Jfr Babelstårnet. Når menneskets velbefinnende og trygghet blir viktigere en sannhet og rettferdighet da råder uansett den sterkestes makt; da vil løgnen- og den psykiske som den fysiske volden herske. Når det økonomiske og tekniske femskrittet er betydelig større enn fremskrittet i menneskets moralske habitus, dvs styrkingen av det sjelelige og åndelige, da er det heller ikke lenger tale om et egentllg fremskritt, men en økende trussel for menneskeheten som sådan. Uansett hva fasaden skulle gi inntrykk av.

Kristus viser til alt annet enn flukt fra nået. Man blir ikke helbredet gjennom å unnvike lidelse og smerten, via flukten inn i nye opplevelser og nytelser, via sikring og kontroll. Slik utløser det onde vi utsettes for det onde i oss selv ved nye menneskemøter. Vi må tvert imot øve oss opp i å ta imot lidelsen og modnes i den. Vårt forhold til egen lidelse, det lidende medmenneske og de aller svakeste er dermed å forstå som et helt grunnleggende kriterium for vår menneskelighet. Vårt ja til kjærligheten selv, er samtidig også en kilde til ny lidelse. Fordi den genuine kjærligheten fordrer at vi trer ut av vårt selv, at vi lar oss beskjære og såre. Den genuine kjærligheten eksisterer ikke uten denne selvfornektende siden; ellers blir det ren egoisme, kontroll og selvnytelse. Og dermed er det ikke lenger kjærlighet til annet enn seg selv.

Genuin kjærlighet er m.a.o. selvovervinnelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt