Verdidebatt

Feminisme i det flerkulturelle samfunn

Feminisme handler ikke om å ta “onde” menn fra majoritetsbefolkningen eller minoritetsbefolkningen. Men å imøtegå en patriarkalisme som gjør oss alle - menn og kvinner - nordmenn og minoriteter til ofre. Fordi patriarkalismen har ingen kjønn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

"That the principle which regulates the existing social relations between the two sexes — the legal subordination of one sex to the other — is wrong itself, and now one of the chief hindrances to human improvement; and that it ought to be replaced by a principle of perfect equality, admitting no power or privilege on the one side, nor disability on the other."

"The Subjection of Women", John Stuart Mill (1869)

"Patriarchy has no gender."

Teaching Critical Thinking: Practical Wisdom, bell hooks (2009)

HAR DAGENS FEMINISTER KAMPSAKER (IGJEN)?

Jeg vil tro mange av oss tenker men sier ikke dette høyt: “Har dagens feminister kampsaker i det hele tatt?” De fleste av oss (inkludert meg) vil svare: ja.

Iblant hører vi - vanligvis fra høyreorienterte menn (også til tider fra privilegerte og høyreorienterte kvinner): "Likestillingen har gått for langt!" eller "Feminisme er utdatert". De som hevder dette bommer noe innmari. De forholder seg heller ikke til virkeligheten. På tross av at undersøkelser viser at få av oss i Norge kaller oss selv "feminist". Det handler ikke om merkelapper - men å føre en konstruktiv likestillingskamp som er fortsatt nødvendig å føre.

Spørsmålet er ikke bare: Hva slags kamper som gjenstår å bli vunnet? Men også: Hvilke kamper er det som (iblant) forsvinner i mengden og til tider blir usynlig i samfunnet? Dette handler også om å se mange av disse kampene fra et minoritetsperspektiv - noe som til tider ikke skjer.

Likestillingen i Norge har kommet langt. Vi nærmer oss et slikt samfunn som den britiske filosofen J.S Mill skrev om for nesten 150 år siden: Et samfunn hvor kjønnene er likestilt på de fleste områder i samfunnet. Både i det offentlige og private liv er kjønnene likestilt (mer eller mindre).

Men fortsatt er likestilling en fjern drøm for noen jenter og kvinner. Til og med i det som skal være et likestilt samfunn. Mills ord har aldri vært mer gjeldende for mange samfunn på vår klode som er patriarkalske og kvinneundertrykkende.

Den strukturelle diskrimineringen - hvor halvparten av en gitt befolkning blir utsatt for systematisk undertrykkelse er ødeleggende og en av de største grunnene til at (for å nevne et eks) muslimske samfunn er langt bak andre samfunn når det kommer til den moderne utviklingen. De er langt bak i mange viktige områder som demokratribygging, menneskerettigheter, øknomisk velstand, vitenskap, teknologisk framskritt.

I dette innlegget vil jeg prøve å se på hvordan likestillingskampen utarter seg i et flerkulturelt, multietnisk og livssynsåpent samfunn.

Mange av de kampene som kvinner (og menn) kjemper i vårt samfunn overlapper og er like. Men det er samtidig noen forskjeller og noen kamper vil for mange nordmenn (majoritetsbefolkningen) være kamper som har allerede blitt tatt og vunnet. Men som følge av innvandringen til Norge de siste 40-årene må man ta disse kampene på nytt.

MINORITETSFEMINISTEN OG MAJORITETSFEMINISTEN

"Unge minoritetskvinner kan oppleve mye krysspress, fra storsamfunnet og fra sin egen familie. Det er mange dilemmaer å ta stilling til, i brytningen mellom en stadig mer udøende kollektivistisk og patriarkalsk tenkemåte, og en mer individuell og likestilt livsstil."

Linda Alzaghari, “Feminisme fra et minoritetsperspektiv”, Underarbeid.no

Et av de viktigste kampsakene i vår tid er minoritetskvinners rettigheter i det flerkulturelle samfunnet.

I mange tilfeller blir en debatt om minoritetskvinners rettigheter ødelagt med at enkelte framstiller minoritetskvinner ene og alene som “stakkarslige” individer som er offer for en eller flere typer av undertrykkelse (kulturell, religiøs betinget etc). Noe som er en uheldig tilnærming.

Du har også motsatsen: de som bagatelliserer de utfordringene minoritetskvinner møter på (som for.eks patriarkalske kjønnskulturer tuftet på religion og kultur) i deres hverdag. Da kan man fort møte på ord som “fremmedfiendtlig” eller en ekstrem kulturrelativisme (jmfr Finkielkraut sitat nedenfor).

Den første gruppen er vanligvis høyrevridde politikere og samfunnsdebattanter. Den andre gruppen er vanligvis venstrevridde politikere og samfunnsdebattanter. Begge tar feil. Denne tilnærmingen er også ikke konstruktiv.

Dette er ikke ment for å generalisere store grupper av mennesker. Fordi i gruppen "venstrevridde politikere og samfunnsdebattanter" og "høyrevridde politikere og samfunnsdebattanter" finner man folk med mange forskjellige meninger (eller ingen meninger) om temaet. Dette er bare et forsøk på beskrive debattens tilstand.

En del (inkludert meg) vil hevde at norske feminister glemte rett og slett (i alle fall i en lengre periode) deres medsøstre med en annen hudfarge, etnisitet og livssyn. De er forlatt på “togstasjonen” mens likestillingskampen pågår

Den manglende solidariteten med minoritetskvinner har til dels avtatt de siste årene. Men det er fortsatt lite fokus og solidaritet i dag - vil jeg hevde. Så kan man fint være uenig med meg på det.

Jeg er ikke tilhenger av kvotering. Men vi kan jo se på hvem som leder den norske kvinnebevegelsen og hvilke bakgrunn de har - idag? Hvem har verv i Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnefronten, Kvinnegruppen Ottar, de politiske partienes kvinnenettverk osv? Det vil vel ikke være feil å trekke følgende konklusjon: mange av dem er nordmenn - nærmere bestemt venstrevridde kvinner (majoritetsfeminister)?

Et eksempel jeg kan bruke er feminististiske bloggkollektiver. Jeg har sans for både Maddam og Underarbeid.  Begge nettsider er en kilde til kunnskap og innsikt om den norske likestillingskampen. Til og med for en muslimsk høyremann som meg.

Men noe av det jeg har lagt merke til er hvor fraværende (ikke først og fremst menn - det er mindre relevant) minoritetskvinner er i disse bloggkollektivene. Noe som jeg igjen tror gjenspeiles i de sakene som blir tatt opp - altså innleggene som blir publisert på disse nettstedene?

Det skal nevnes at Maddam har egen kategori på siden som de kaller: Minoriteter. Men den framstår særdeles mangelfull.

Det har selvfølgelig vært noe innlegg: for.eks dette innlegget fra en muslimsk kvinne på Underarbeid. Men dette er unntaket som bekrefter regelen. Det samme kan (til dels) sies om det feministiske tidsskriftet - Fett.

Feminisme fra et minoritetsperspektiv er nesten fraværende i den norske kvinnebevegelsen - både online og offline. Hva kan man gjøre med dette? Hvorfor nevner jeg dette her? Noen vil hevde dette er trivielt - andre vil hevde jeg bommer på min kritikk. Jeg er uenig i begge deler.

Jeg vil igjen påpeke at dette ikke handler om kvotering. Men å være bevisst over at det er akkurat her den manglende solidariteten jeg nevnte er synlig. Dette er uavhengig om det er solidaritet med den internasjonale/globale likestillingskampen eller først og fremst med minoritetskvinner i det norske samfunnet. Denne mangelen blir mer innlysende når man ikke engang har gitt dem plattform på de stedene man ville trodd det ville vært naturlig for dem å få plattform. Noe som igjen gjør det vanskeligere for majoritetsfeminister å forstå den likestillingsskampen minoritetskvinner fører eller står ovenfor.

Det handler heller ikke om å framstille majoritetsfeminister og minoritetsfeminister som to homogene størrelser. Men en bevisstgjøring.

Man skal ikke se bort ifra de individuelle forskjellene i begge grupper. Disse forskjellene - kommer først og fremst i de kampene som blir kjempet. Jeg skal nevne dem i neste avsnitt - mange av dem er kjent fra før av.

FEMINISME FRA ET MINORITETSPERSPEKTIV

I 90-tallet - lenge før debattene om det flerkulturelle samfunn og likestilling var vanlig her i Norge skrev den amerikanske akademikeren og liberal-feministen Susan Okin essayet: "Is Multiculturalism Bad For Women?". Essayet som jeg husker fra studietiden er et godt sted å starte for norske feminister hvis de ønsker (nye?) kampsaker.

Okins essay tar opp og legger på rad og rekke noen av de viktigste feministiske kampsaker ikke bare utenfor den vestlige kultursfæren - men også i miljøer i vesten. Hun forkaster grupperettigheter på bekostning av individets (i mange tilfeller kvinnen og barnets) rettigheter. Hun tar opp kjønnslemlestelse, kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap, patriarkalske religionstolkninger og annen ukultur som systematisk undergraver kvinner og jenters frihet i det flerkulturelle samfunnet.

Den røde tråden i Okins essay er et liberalt dilemma som majoritetsfeminister kommer borti iblant.

Tenketanken Minotenks Linda Alzaghari beskriver dette dilemmaet godt når hun skriver (link nevnt ovenfor):

"Det er fra politisk hold et dilemma i vårt liberale samfunn hvorvidt man kan tvinge liberale verdier på mindre liberale grupper. Dilemmaet bunner ut i det kompliserte forholdet mellom to sett av menneskerettigheter som i noen tilfeller befinner seg i et motsetningsforhold: retten til å tilhøre en kultur og en religion, og retten til personlig frihet og rettsbeskyttelse uavhengig av kjønn, rase, religion og sosial status."

For den liberal-sinnede feministen Okin er løsningen innlysende. I valget mellom grupperettigheter og individets rettigheter. I slike tilfeller bør man være kompromissløs og støtte individet - i dette tilfelle: jenta eller kvinnen.

"Establishing group rights to enable some minority cultures to preserve themselves may not be in the best interests of the girls and women of the culture, even if it benefits the men."

Mange av sakene i likestillingskampen forener majoritetsfeministen og minoritetsfeministen. Da snakker vi om kampsaker som for.eks kvotering, seksuell vold, vold i nære relasjoner, reproduktive rettigheter m.m.

Men det er noen saker som manifesteres annerledes og angår alle oss : ukulturen som rammer først og fremst minoritetskvinner. Da snakker jeg om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, manglende bevegelsesfrihet, diskriminering, rasisme og kvinneundertrykkelse (legitimert ut ifra religion eller kultur).

Under en stortingsdebatt om reservasjonsretten var den eneste stortingsrepresentant som så dette fra et minoritetsperspektiv - Venstres Abid Raja. På slutten av debatten gikk Raja inn på hvorfor reservasjonsretten vil ikke bare ramme jenter og kvinner som individer - men også spesifikk kvinnegruppe i samfunnet: minoritetskvinner.

"Hvilket press vil disse legene oppleve fra et muslimsk miljø om å reservere seg, og hvilken ære vil man sitte igjen med i sitt miljø hvis man lar være å reservere seg, når religionen, islam, er så klar på at man er imot abort i utgangspunktet? Hvilke muligheter gir vi da innvandrerkvinner – når de allerede er undertrykket? Skal Stortinget være med på å uthule innvandrerkvinnenes rett til å bestemme over egen kropp? Vil vi virkelig det? Det vil jeg ikke at dette Stortinget skal være med på!"

Han ga også et velfortjent spark til Frp som sammen med Høyre og KrF er for reservasjonsretten.

"Fremskrittspartiet snakker ofte om innvandrerkvinner. Ofte når de snakker om innvandrerkvinnene og deres likestillingskamp, er jeg stille og kritiserer ikke Fremskrittspartiet tilbake, for jeg er langt på vei enig. Hvor er det blitt av Fremskrittspartiet nå?"

Man kan også tilføye: Hvor har det blitt av feminister som har minoritetsperspektivet i debatten? Hvorfor er dette perspektivet fraværende i utallige debattinnlegg og kronikker?

Så kan det være at Raja står bare for et bestemt minoritetsperspektiv og at andre med minoritetsbakgrunn er uenig med han. Det handler ikke om enighet. Det som er poenget er at slike perspektiver kommer sjeldent fram.

Man skal selvfølgelig ikke beskylde de andre stortingsrepresentantene for å være likegyldig til minoritetskvinners rettigheter. Det kan jo kanskje være at dette falt dem ikke inn i det hele tatt? Det vil si: siden de ser feminisme og likestilling først og fremst fra et majoritetsperspektiv? I så fall er det interessant og viktig at Raja løfter opp det perspektivet.

Reservasjonsretten i seg selv er et godt eksempel på at det finnes fortsatt krefter i samfunnet som ønsker å ta omkamp på kamper som allerede er vunnet. Det er et eksempel på at man ønsker å innskrenke kvinnen - nærmere bestemt pasientens rettigheter på bekostning av den såkalte samvittighetsfriheten til et fåtalls leger.

Vi har de siste årene vært mye flinkere med å snakke om og innføre tiltak mot vold i nære relasjoner. Da har utgangspunktet først og fremst vært vold rettet mot kvinner (og barn). I mange tilfeller (og det foreligger empirisk data) er ofrene for volden kvinner og barn. Og de som utøver volden er menn.

I ny og ne vil man se en eller annen kronikk som ser vold i nære relasjoner fra et minoritetsperspektiv. Dette gjelder særlig vold i barneoppdragelsen og vold mot kvinner.

Det er for.eks veldig få som stiller seg følgende spørsmål: Hvorfor er minoritetskvinner overrepresentert i krisesentrene i vårt samfunn?

Til og med i den nyeste rapporten om seksuell vold i Norge som er rystende og sjokkerende lesning er minoritetsperspektivet nesten fraværende.

"Blant annet har undersøkelsen ikke tilrettelagt for å øke representasjonen av minoritetsgrupper. Vi har blant annet ikke tilrettelagt for at undersøkelsen kan besvares på annet enn norsk språk. (side 131)"

Hvorfor har man ikke det? Bør ikke slike forskningsrapporter omfatte minoritetsgrupper også?

Når man har det i bakhodet: Det er da ikke overraskende og det er urimelig å skylde på majoritetsfeminister for deres manglende solidaritet eller fokus på denne problematikken - når storsamfunnet og til og med myndigheter ikke setter dette på dagsorden - dvs i en større grad enn det man gjør idag.

Hva med kjønnslemlestelse av jenter? Dette har vært på dagsorden i en lang tid. Men så langt har det ikke vært mer enn en sak som har blitt tatt opp i domstolene. Er det fordi kjønnslemlestelse er utryddet i samfunnet? Jeg tror de fleste av oss vet at svaret på det spørsmålet er (uheldigvis): nei.

I Storbritannia har den muslimske skoleeleven Fahma Mohamed gått i bresjen for en kampanje mot kjønnslemestelse. Der har det ikke vært en eneste sak til og med (!). Dette er på tross av at kjønnslemlestelse ble kriminalisert 25 år siden.

Fahma Mohamed har i et opprop til den britiske kunnskapsministeren Michael Gove fått med seg over 230 000 personer. Forslaget hennes er at skolene skal også komme på banen i kampen mot kjønnslemlestelse av jenter. Dette gjøres ved at skolen skal opplyse elevene om denne problematikken og fortelle dem deres rettigheter. Ved å få med på skolen i det holdningsskapende opplysningsarbeidet mot denne vederstyggeligheten av praksis vil mange elever kanskje møte sommeren mye bedre rustet?

Dette er også (igjen) en av flere kamper som er “særegne” for minoritetsjenter/minoritetskvinner.

Hvorfor nevner jeg dette? Jo, fordi mens kvinnekamp (satt på spissen) for noen majoritetsfeminister handler om 50 % kvinner i AS-selskaper - handler kvinnekampen for unge jenter som Fahma å kjempe mot kjønnslemlestelse. Det handler om grunnleggende rettigheter som kroppslig integritet. Det handler om bevegelsesfrihet og personlig autonomi.

AVSLUTNINGSVIS

Jeg har på en overfladisk måte gått inn på noen få kampsaker i det flerkulturelle samfunnet. Hvis jeg skal oppsummere mitt innlegg er det viktigste eller den røde tråden at feminisme i det flerkulturelle samfunnet må ha et minoritetsperspektiv. Det er viktig at vi i debatter om likestilling og feminisme forstår at likestillingskampen kjempes på forskjellige nivåer. For en del jenter og kvinners skyld må vi ta noen kamper på nytt.

Vi må aldri ofre kvinners rettigheter på religionens (eller visse tolkningstradisjoner av religioner) og/eller kulturens alter. Individets rettigheter må aldri gå i bekostning av grupperettigheter. Vi må også forstå at i mange tilfeller har patriarkalismen ingen kjønn - som bell hooks skrev så treffende.

Feminisme handler ikke om å ta “onde” menn fra majoritetsbefolkningen eller minoritetsbefolkningen, for den saks skyld. Men å imøtegå en patriarkalisme som gjør oss alle - menn og kvinner - nordmenn og minoriteter til ofre. En patriarkalisme som hemmer samfunnsutviklingen. Vi må tørre i en større grad enn idag å se likestillingskampen i Norge fra et minoritetsperspektiv.

Avslutningsvis: Disse ordene fra den franske filosofen Alain Finkielkraut som jeg har sitert tidligere - er kanskje noe vi alle kan reflektere over den kommende kvinnedagen.

"Finnes det en kultur hvor forbryterne blir påført korporlig straff, hvor kvinner blir utstøtt og utro kvinner straffet med døden, hvor en manns vitneutsagn er jevnbyrdig med to kvinners, hvor en datter bare har halvparten av sin brors arverett, hvor kvinner blir omskåret og hvor blandede ekteskap er forbudt, mens polygami er tillatt? Da påbyr nestekjærligheten oss uttrykkelig å respektere disse skikkene. Trellen skal kunne nyte godt av knutten - å frata ham denne retten vil være å lemleste selve hans vesen, å angripe hans menneskeverd, kort sagt vise seg som rasist."

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt