Jeg elsker deg så lenge du er lytefri

Det debatteres nå om abortgrensene bør utvides. En professor mener at det bør være tillatt med abort senere enn uke 24, for fostre med «ikke leve verdige liv». Lars Ødegård i Handikapforbundet spør i dagens Vårt Land om det er medisinere eller helseøkonomer som skal avgjøre hvem som skal ha livets rett.

Ødegård peker videre på hvilke holdninger og verdier som samfunnet møter våre fødte med når de besitter en av de lytene som ikke går gjennom «livets rett» nåløyet. Marte Goksøyr spør retorisk på åpningen av grunnlovsfeiringen om hvorfor samfunnet ønsker å utrydde sånne som henne.

Noen kvinner får avslag i abortnemndene fordi barnet deres har mindre skader, som for eksempel leppe-ganespalte, en tilstand som enkelt lar seg behandle etter fødsel. De velger å reise til utlandet for å få utført senaborten. Det diskuteres nå om ikke disse kvinnene bør få utført inngrepet i Norge og slippe belastningen med å reise utenlands.

Jeg stiller meg et helt annet spørsmål. Kvinner som ikke klarer å elske barnet de bærer selv når det har mindre lyter, hva slags kjærlighet vil de møte sitt friske nyfødte barn med? Jeg elsker deg så lenge du er lytefri?

Et samfunn som bare ønsker de tilsynelatende perfekte velkommen, er det et humant samfunn? Det er grunn til å stille spørsmålet fordi vårt samfunn nå leker med tanken om det perfekte individ og dets forkjørsrett til livet. Det vi glemmer er at kravet og drømmen om den lytefrie perfektheten ikke er en garanti som gis livet ut. Alle vet at livet for mange tilsynelatende friske, nyfødte mennesker innebærer å ha, få eller utvikle handikap i løpet av livet. Signalene samfunnet sender er at deres verdi da er i fritt fall, for det var jo ikke slike mennesker man ønsket seg inn i samfunnet.

Ondskapen får et tydelig ansikt når mennesker som Hitler la en systematisk plan for det lytefrie samfunnet og systematisk iverksatte drap av mennesker med handikap også etter fødselen. Men var ikke kongstanken hans den samme som mange drømmer om i dag, drømmen om det perfekte utgangspunkt uten mennesker som ligger samfunnet til byrde? I noen land i Vesten tillates i dag eutanasi, basert på såkalt frivillighet. Men hvor frivillig blir det når samfunnet forventer at du skal ønske å dø fordi du ikke lenger kan bidra, men oppfattes som en byrde?

Kjærligheten får trange kår når mennesker innbiller seg at perfekthet er veien til lykke. Jeg har også en drøm for vårt samfunn. En drøm om at alle barn skal få møte den betingelsesløse kjærligheten, en sann kjærlighet som ikke stiller krav til utseendet, personlighet eller yteevne, men som tar i mot og elsker personen for det den er.

For alle mennesker er et unikt jeg som fortjener å bli ønsket velkommen med en betingelsesløs kjærlighet som varer livet ut.