Verdidebatt

Når den druknendes nødrop forstyrrer idyllen på land

En gang kan det være oss som blir rammet på livet av de som anser seg som de sterke. Vi får håpe at noen ikke avsporer våre nødrop ved å ta de sterkes megetsigende diskusjon om når det egentlig passer at de forfulgte og nødlidende roper om hjelp.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

At det i det hele tatt kan oppstå en diskusjon om når det egentlig passer (!) at en gruppe svake og grovt utsatte mennesker skal få rope om hjelp og be om livets rett er verre enn absurd. Saken har en vesentlig side som burde være fokus: Nemlig at medmennesker som ikke tilfredsstiller de sterkes mål på hva som anses som "fullverdig menneske" på den ene side ikke har den helt selvfølgelige beskyttelse og naturlige respekt som tilhører det å være menneske. Rettigheter vi andre selvtilstrekkelige tar for gitt og lever under beskyttelse av. Og på den annen side absurd nok må akseptere at de sterkeste skal avgjøre om når og hvor (!) deres høyst naturlige fortvilte nødrop om selvfølgelig livsrett, hjelp og respekt skal slippe til (!). Jesus sier at den minste skal være den største, den siste skal komme først. Men i dag er den sterkeste sterkest, den største størst og den første den første. Rekkefølgen er fremdeles den motsatte av Gudsrikets sådanne.

Jeg har skrevet det tildigere; og nevner det nå her igjen. Man kan undre seg over hvor mye og høyt man egentlig må rope før enkelte får tilbake sitt etiske og medmenneskelige gehør. "Nicht lebenswertig"... ble det under krigen skrevet på dokumenter som de sterke, fremadskuende og selvbevisste produserte. Dette hva gjelder medmennesker som de sterke definerte som utenfor og uverdige: Dvs av politiske ledere vi alle fornuftige og rettskafne så og ser på som moralsk blinde, umenneskelige og onde. --- Og I dag? Ja, i dag har avleggere fra denne syke umenneskelige holdningen dukket opp i nye terreng. Det onde gift-frøet som ble sådd den gangen døde m.a.o. ikke med fjerningen av de giftbærene utvekstene, partiene, uniiformene, de politiske visjonene og fanebærernes maktposisjoner. De onde frøene i dypet lå bare i dvale og fortsatte så å gro i dypet hos en og annen under nye betingelser. Og spredde seg deretter i ny forkledning som gikk mer i ett med terrenget - som et hvilket som helst annet vondt virus også endrer seg i takt med mottiltakene som blir satt i verk.

Desto verre har det demoniske sakte fått vokse seg til i all fordragelighet og politisk korrekthet. Giften lå altså ikke i et politisk system, men var plantet i menneskehjerter. I og for seg ingen nyhet for den som har fått innblikket stimulert av Kristus selv: Du skal elske din neste som deg selv. Din neste er som deg selv: Elsket og villet av Herren. Det politiske systemet som vokste frem den gangen muliggjorde bare ondskapen: Det skapte den ikke.

I dag kan man ta såkalt prenatal diagnostikk; dvs forstervannsprøver slik at man kan forhindre at barn med downs syndrom blir født. Man sørger for at de som er svakt utrustede ikke blir en byrde for de sterke og derfor nektes å se dagens lys. Nazistene ville som kjent skaffe slike individer av veien fordi de lå samfunnet til last. I dag har vi kommet så langt at vi kan spare en kommende Hitler for bryet; fordi vi sterke og moderne effektivt forhindrer at slike belastende individer og byrder blir født. Dog kan man ikke forhindre at det fødes en ny Hitler eller nå hva slags navn en slik despot har. Fordi slike fanatiske maktskikkelser ikke røper seg ved fostervannsprøver. Men det gjør altså de svakt utrustede.

Nå kunne man kanskje si at dette er lettkjøpt snakk fra min side, hvis jeg da ikke har et vitne å føre til skranken - men det har jeg.  "Marte Wexelsen Goksøyr er en ung kvinne med downs syndrom og en vekkende røst i vår tid. Denne begavede unge kvinnen er skuespiller, skribent og samfunnsdebattant, og nå også forfatter. Hun tar et kraftig oppgjør med tanken om at mennesker med Downs syndrom ikke skal ha en plass i vårt samfunn. «Jeg er en kvinne med Downs syndrom. Er jeg ikke ønsket av samfunnet?» spør hun i et kapittel." Som forlaget avslutter i sin omtale: "Hun er derfor en viktig røst i vår tid. Om hun tier, skal steinene rope".

Goksøyr er takknemlig for sitt liv og ville aldri ha unnvært det. Som et kinesisk ordspråk sier: "Sjømannen ber ikke om medvind - han lærer seg å seile mot vinden". Hennes ord må tillegges langt mer vekt enn mine og våre; da det er hennes liv det handler om. Hun hadde lært seg å kjempe med alle vanskelighetene. Hun hadde alle odds mot seg, all pine og ydmykelser - og vært glad til. Fordi hun hadde fått livets gave.

Goksøyr hadde erfart at hennes liv hadde en sammenheng med at hun levde i et land hvor mange av de sterke og friske tok det som en selvfølge at de handicappede ble kategorisert som en byrde og definert som problem i den rike silkeglatte forbruks- og nytelsesidyll samfunnet har utviklet seg til; akseptere å være en byrde som noen i beste fall ville påta seg. Så lenge omgivelsene da fikk rikelig kompensasjon for den "ulykke" det var å få et barn med downs?

I såkalt dårlige tider kommer noen med downs syndrom på den tanke at det kanskje like vel var best at de ikke var født. Fordi det i de tider de friske og sterke kaller "krisetider" kommer prioriteringene de sterke, de såkalt normale og øverste i hierarkiet først til del.

Goksøyr er et vitne mot den omvendte verden; den som egentlig står opp ned i visse henseender. Den verden hvor den sterke ikke tjener den svake , og hvor den siste igjen skal få merke at han nå ER og blir den siste; og ikke skal gjøre seg noe håp om å bli blant de første.

Mellom de sterke og de svake, mellom makten og de vergeløse, vil det alltid finnes et motsetningsforhold. Det finnes en makt- og selvprioriterende despot i alle mulige størrelser, også latent i deg og meg. Makten er et redskap for den vilje som vil herske over andre. Ordet fra livets skaper selv er en gave og et redskap for den som i kjærlighet vil gi til andre. Ordet er også født i hjertet til den med downs syndrom: I kjærlighetens rike er vi alle søstre og brødre. I maktens rike er det den snudde verden som gjelder. Makt, kontroll og selvtilstrekkelighet er også en besettelse: Den besettelse som driver det menneske, som egentlig er skapt til å leve med de andre og for de andre i fordrende og vekkende kjærlighet, til en posisjon hvor de lar egoismen rå og videre hersker og rår over andre.

Det er kristendommens påstand at i det vergeløse ord finnes det evige liv som allerede har tatt til ved dåpen. Maktens liv er ikke evig, men det liv vi kalles til her på jord er allerede part i det evige - ikke nødvendigvis fordi det varer lengre her på jord enn andres, men fordi det er Guds. Om det er et sted de nødlidende må få komme til orde må det være nettopp der hvor Norges lover, landets demokratiske verdier og dermed borgernes rettigheter skal synliggjøres og markeres.

En annen gang kan det være en annen gruppe mennesker som blir rammet av de som anser seg som de sterke. Vi får håpe at noen ikke knebler våre nødrop ved å ta de sterkes megetsigende diskusjon om når det passer at de forfulgte og nødlidende skal få rope om hjelp. Man kan jo komme til å forstyrre de selvtilfredes idyll.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt