Biskop på glattisen

Biskop Atle Sommerfeldt argumenterte i en kronikk i Vårt Land 3. februar for at kirkens teologi angående ekteskap og barn ikke kan gjøres til et bekjennelsesspørsmål. Med andre ord: Skapelsesteologi på familieområdet kan pr definisjon ikke fungere kirkesplittende, ifølge Sommerfeldt. Av naturlige grunner lykkes han dårlig med dette prosjektet.

Uten å nevne navn kritiserer han spesielt MorFarBarn. Han snakker om en «gruppering» som produserer «mange innlegg og annonser». Budskapet vårt faller tydeligvis ikke i smak hos Sommerfeldt. Som daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn vil jeg derfor gjerne kommentere en del av argumentene hans.

1. SOMMERFELDTS ANKLAGE
Sommerfeldts hovedanklage er at vi etter hans mening begår en alvorlig feil ved å «avvise Jesu og Paulus sine påbud om å fastholde kirkens enhet i et forsonet mangfold» og at vi dermed «etablerer en annen bekjennelsesgrunn enn de oldkirkelige bekjennelsene.» Vi legger med andre ord for mye vekt på den del av skapelsesteologien som omhandler ekteskap og kjønnspolaritet, barn og familie. At dette er en uholdbar analyse, vil forhåpentligvis bli klart i løpet av denne artikkelen.

Det er riktig at ekteskapet ikke er et spesifikt tema i de oldkirkelige trosbekjennelsene, men dette gjelder også mange andre grunnleggende bibelske temaer. Gjennom hele kirkens historie har imidlertid bekjennelsen av Gud som skaper også omfattet skapelsen av mennesket til mann og kvinne, samt mor-far-barn-relasjonen. De er blitt forstått som to av Guds grunnleggende skaperordninger for menneskelivet. Ekteskapet mellom mann og kvinne er for øvrig nevnt både i Luthers lille katekisme og i Den augsburgske bekjennelse, som begge er bekjennelsesskrifter i Den norske kirke.

2. ENHET og SANNHET
Sommerfeldt anklager oss for ikke å ta Jesu og Paulus' påbud om enhet på alvor. Han burde heller rette anklagen mot seg selv og mot resten av flertallsbiskopene, de som er vigslet til «enhetens embete». Det er jo de – og deres medspillere – som er årsak til en eventuell kirkesplittelse. De setter til side det Bibelen sier om ekteskapet og mor-far-barn-relasjonen, de omdefinerer ekteskapet i sin grunnstruktur, og de innfører noe helt nytt som ikke har bibelsk begrunnelse.

Enhet blant Guds folk var viktig for Jesus og Paulus, men aldri på bekostning av Guds åpenbarte sannhet. Det burde være nok å minne om de tallrike oppfordringene i Det nye testamente om å avvise vranglære og falske profeter. Se f.eks. Matt 7,15; Mark 13,21-23; Luk 17,1-2; Apgj 20,28-31; Rom 16,17-18; 2 Kor 11,3-4; Gal 1,8-9; Kol 2,16-19; 1 Tim 6,3-5; 2 Tim 4,3-5; 2 Joh 7-11. Å bruke «forsonet mangfold» som en overordnet verdi i forhold til sannheten, frontkolliderer med måten Jesus og apostlene forholdt seg til grunnleggende lærespørsmål på.

3. ET VIKTIG DOKUMENT: «Kirkens enhet og troens fundamenter»
Atle Sommerfeldt opererer med et skille mellom sentralt og mindre sentralt i Skriften. Det gjør vi også. Forskjellen på oss og ham består i at vi definerer Guds grunnleggende skaperordninger som en del av det helt sentrale trosinnholdet, ikke som noe perifert. Det gjorde også Bispemøtet i 1997. Da utarbeidet en arbeidsgruppe av tre biskoper (Odd Bondevik, Halvor Bergan og Sigurd Osberg) et 30 siders dokument kalt «Kirkens enhet og troens fundamenter». (Dokumentets nettadresse: http://www.kirken.no//index.cfm?event=downloadFile&famID=46355 )

Tematikken i «Kirkens enhet og troens fundamenter» er nettopp den som Sommerfeldt behandler i sin kronikk: 'Hva er det som kan konstituere brudd på kirkens enhet og betegnes som vranglære?' Etter at de tre biskopene hadde utarbeidet dokumentet, ble det behandlet av et samlet bispemøte og sendt ut som en ressurs til kirkelige organer og enheter.

På side 29 og 30 i dokumentet oppsummerer biskopene de viktigste konklusjonene. Her er noen av dem:

* En lære som strider mot evangeliet og det som vår kirke oppfatter som dets sentrum, rettferdiggjørelsen av tro, vil true kirkens enhet.

* Skriften inneholder imidlertid både Guds lov og evangeliet. Forkynnelsen av evangeliet er i en stadig dialektikk med Guds lov, som gir uttrykk for hans vilje for hvordan det menneskelige liv og fellesskap skal fungere.

* Av dette fremgår at også spørsmål som hører inn under livsførselen, etikken, kan være lærespørsmål, der avvikende lære og praksis kan true kirkens enhet.

* Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.

På side 91-94 i Samlivsutredningen «Sammen» fra 2013 finnes det en fyldig oversikt over utredninger og uttalelser angående samliv og homofili som Bispemøtet behandlet mellom 1973 og 2009. Av uforståelige grunner er dokumentet «Kirkens enhet og troens fundamenter» utelatt fra denne oversikten. Det samme er tilfelle i oversikten gjengitt i Bispemøtets uttalelse fra oktober 2013.

4. SKAPELSESTEOLOGI og KIRKESPLITTELSE
Dokumentet «Kirkens enhet og troens fundamenter» viser med all tydelighet at Sommerfeldts argumentasjon kommer til kort. Han har en reduksjonistisk forståelse av Skrift og bekjennelse hvis han mener at skapelsesteologi (og etikk) ikke kan være kirkesplittende. Det er nemlig ikke bare uenighet om «Guds handling for oss i Jesus Kristus» som truer kirkens enhet.

Et instruktivt eksempel på at både skapelsesteologi og etikk kan være årsak til brudd på det kirkelige fellesskap, er Det Lutherske Verdensforbunds suspensjon av to kirker i Sør-Afrika i 1984 på grunn av deres holdning til apartheid. Man kan også lett tenke seg mange andre eksempler på lære og praksis som vil kunne kvalifisere til betegnelsen «vranglære» og «kirkesplittende», uten at dette begrunnes direkte i læren om «Guds handling for oss og med oss i Kristus». En teolog som Sommerfeldt, som i årtier har vært engasjert i sosialetikk og rettferdighet, er trolig enig i dette, selv om det ikke virker slik i kronikken.

5. BEGREPET «SKAPERORDNING»
Kirken bekjenner seg til den treenige Gud, og dermed også til Skaperen og hans grunnleggende skaperordninger. Disse ble innstiftet før syndefallet og er gyldige for alle mennesker til alle tider. Kjønnspolariteten og ekteskapet er to av dem. De er ikke sosiale konstruksjoner som kirken har mandat til å omdefinere for å tilpasse seg tidsånden og ideologiske trender.

Sommerfeldt er skeptisk til begrepet «skaperordning» fordi det tidligere har vært misbrukt i noen sammenhenger. Vi deler ikke hans skepsis. På tross av tidligere misbruk er begrepet et legitimt og sakssvarende ord for å beskrive grunnleggende forhold i skaperverket. På mange måter er det parallelt med det kjente begrepet «naturretten». Dette ordet blir f.eks. brukt i Apologien til Den augsburgske bekjennelse, kap 23, i sammenheng med at ekteskapet blir kalt «en guddommelig ordning».

Begrepet «skaperordning» finnes ikke i Bibelen, men det gjør heller ikke «treenighet» og «menneskeverd» og en rekke andre viktige ord.  

6. ENKELTUTSAGN eller HELE BIBELEN
Sommerfeldt skriver at Skriftens autoritet ikke er knyttet til å fastholde «enkeltutsagn om det kristne livet, men å fastholde Skriftens fokus som er Guds handling for oss og med oss i Kristus fra skapelse til forløsning, og til budet om nestekjærlighet.» Sommerfeldt mener at han med dette styrker Skriftens autoritet.

På mange måter er dette tilslørende tale. Det er selvsagt riktig at Jesu frelsesgjerning og nestekjærligheten er fundamentalt viktig. Men hvis man relativiserer betydningen av alt det andre Jesus og apostlene sier, ender man lett opp med en form for kristendom light, med utydelig etterfølgelse og med billig nåde. Hva vil Sommerfeldt f.eks. gjøre med Jesu undervisning i Bergprekenen og med Jesu radikale kall til å gjøre Guds vilje? «Hvorfor kaller dere meg 'Herre, Herre!' og gjør ikke det jeg sier?» spør Jesus i Luk 6,46.

Sommerfeldt antyder at jeg og mine meningsfeller bygger vår dype overbevisning om ekteskapet og barns rett til mor og far på bibelske «enkeltutsagn om det kristne livet». Det gjør vi selvsagt ikke. Vi baserer tvert imot vår overbevisning på en teologi som gjennomsyrer hele Bibelen: Ekteskapet er for mann og kvinne i skapelsesberetningen, i De ti bud, i Bergprekenen, i Jesu og Paulus' entydige undervisning, samt i hundrevis av beretninger, eksempler, historier, symboler, typologier og billedbruk. Det finnes ikke ett eneste unntak på at ekteskapet kan være for andre enn mann og kvinne. Bevisbyrden for dem som vil endre dette, er gigantisk.

7. IDEOLOGI
Sommerfeldt anklager oss for å ha en ideologisk tilnærming til ekteskapsspørsmålet, og ikke en teologisk. Det er med respekt å melde å sette tingene fullstendig på hodet. Faktum er jo at Sommerfeldt og hans likesinnede bygger mye av sin nye ekteskapsforståelse på en radikal kjønnsideologi, og ikke på teologi. Et bevis på dette er at biskopene aldri ville ha funnet på å omdefinere ekteskapet hvis ikke politikerne hadde gjort det først. Det er altså ikke Bibel og teologi, men tidsriktig ideologi, som er drivkraften bak biskopenes pinlige helomvending etter 2007.

Hvis man vil a) oppheve betydningen av kjønnspolariteten mellom mann og kvinne, b) omdefinere ekteskapet i sine grunnvoller og c) relativisere mor-far-barn-relasjonen, er det ikke mye støtte å hente i Bibelen. Man må i stedet ty til moderne kjønnsideologi, som i stor utstrekning definerer kjønn som irrelevant, og som en sosial konstruksjon. Denne ideologien er til god hjelp når flertallsbiskopene foretar sin dekonstruksjon av ekteskapet. At de får med på kjøpet en rekke konsekvenser som de ikke er fullt så begeistret for, vil de oppdage mer av etter hvert. Det er bare ufattelig at de ikke skjønner det allerede nå. En av de uunngåelige konsekvensene blir planlagt farløshet og morløshet.

8. BARN
Det er høyst påfallende at Sommerfeldt ikke nevner barneperspektivet med et eneste ord i sin kronikk. Følger han politikerne i at planlagt farløshet og morløshet er etisk høyverdig? Mener han at det kan forsvares bibelsk? Eller mener han at barn har en gudgitt rett til sin egen mor og far? Tror han egentlig på flertallsbiskopenes forsikring om at det er mulig å innføre likekjønnet ekteskap i kirken, uten rett til barn? Altså et kirkelig «partner-ekteskap» uten barn. Er det noen av biskopene som dypest sett tror at dette er realistisk, eller er det bare en tidsbegrenset, taktisk manøver?

Flertallsbiskopene skriver i uttalelsen fra oktober 2013: «Vi fastholder fortsatt at det er mulig å være tilhenger av likestilling mellom heterofile og homofile når det gjelder adgang til å inngå ekteskap, og samtidig være imot den tilsvarende likestilling når det gjelder adgang til adopsjon og assistert befruktning.»

Det burde være innlysende for alle at en slik løsning er biskoppelig ønsketekning. Hvordan skulle man i praksis greie å gjennomføre likekjønnet ekteskap uten rett til barn? Må parene love at de aldri skal skaffe seg barn? Vil man nekte kirkebryllup til par som allerede har skaffet seg barn? Det er ikke vanskelig å skjønne at en slik løsning raskt vil føre til skandaleoverskrifter i media og skape et uutholdelig press på kirken. Når man i tillegg vet at den viktigste drivkraften bak den kjønnsnøytrale ekteskapsloven nettopp var ønsket om å gi likekjønnede par rett til barn («full likestilling mellom heterofile og homofile»), skjønner man at ekteskap uten barn er en umulighet – uansett hvor mye biskoper og andre skulle ønske at det ikke var slik.

Øivind Benestad
Daglig leder av Stiftelsen MorFarBarn