Verdidebatt

En kristen bekjennelse i livets pulsslag

For now we see through a glass, darkly; but then face to face: now I know in part; but then shall I know even as also I am known.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

USYNLEGE HENDER

usynlege hender leier oss
rundt omkring
ingen ser hendene
ingen veit om dei

men utan desse hender
ville dei svarte taka i hjarta våre
drive oss ned
i ein tampande uro

der vi står
og ikkje kan sjå

Det er desse usynlege hender
som legg sin stille musikk
inn i oss
som eit lyftande sug
inn mot den stilla

som gjer at dagen kan levast.

(Jon Fosse)

Kirken er bærer av et oppdrag. Det kristne budskap er ikke noe teoretisk program; noe som bare er informativt. Men absolutt performativt. Dette betyr at evangeliet ikke bare er en melding om noe det er mulig å få vite – et filosofisk manifest; eller en teologisk fasit ad hoc: Det er et budskap som bevirker realiteter og forvandler livet. Det endrer samfunnet innenfra; selv om de ytre strukturene er de samme. Som Thomas Aquinas sier, så er troen en vedvarende åndsdisposisjon. Det vi håper på, det hele, det virkelige liv, den jeg egentlig er, er allerede til stede i sin vorden i mitt innerste hellige gjennom troen. Som et slags frø. Troen er altså ikke bare uttrykk for en type søken, noe en har bestemt seg for er sant; men den gir meg noe - Nå. Dette er min påstand som kristen. Den gir meg allerede del i den virkeligheten som er i ankomst. Lytter og ser vi aktivt som troende, så ser vi Kristus viser at troen trekker fremtiden inn i nået; og slik blir og er den ikke et rent "ennå ikke". Mitt NÅ blir berørt av det som skal komme, og nået trekkes inn i det kommende. Min tro gir en ny basis. Et nytt grunnlag som man kan bygge på. Og dermed blir det såkalt normale og kulturelle grunnlaget jeg deltar i og trenger - også relativisert slik at jeg ikke underlegges det som umiddelbart anses som det mest selvfølgelige og 'nødvendige'.

Uten nåden vil sannheten og udødelighet bli en byrde. Synden er en realitet; det er det som oppsplitter og river ned fellesskapet og helheten og en selv. Synden er dypest sett altså oppsplitting og forvirring; adskillelse. Forsoning er gjenforening, og gjenopprettelse av enheten - og deltagelse. Dette forutsetter f.eks. at vi unnslipper det fengsel som vårt eget jeg utgjør: Fordi bare i det åpne subjektet, det universelle sådanne, åpnes mitt blikk mot kilden som er selve kjærligheten og rettferdigheten; nemlig mot Gud selv. Med kort lenke er vi ikke sjeldent ledet av hva vi antar er til vår fordel eller til vår ulempe. Vårt jeg blir lett midtpunktet, omfavnet av jegtanker.

Selvsagt må også den moderne selvkritikk også omfatte en selvkritikk fra kristendommens side. Denne må alltid på ny åpne seg for å forstå seg selv ut fra sine røtter. Røtter som da er høyst levende – fordi de strømmer levende fra treenighetens midte selv.

Liv, slik sett, har man ikke i seg selv... alene og for alltid helt alene: Liv og dermed den fordrende kjærlighet er 'et forhold`. Livet er dermed også et forhold til Ham som er selve livets kilde. Å nærme seg Gud innebærer med nødvendighet å nærme seg sin neste og seg selv. Når vi har et slikt forhold til Gud som ikke dør; til Ham som da er selve livet og kjærligheten, da lever vi... da er vi i livet. Når vi slik er i Kristus, i samfunn med Kristus, så trekkes vi ut fra vår selvsentrerthet og jegfokus inn i Kristus` liv for alle, fellesskapet, dvs altså kirken.

Vår takknemlighet og kjærlighet til Gud gjør at vi tar del i Guds rettferdighet og godhet for vår neste. Kristus døde for alle: Å leve for Ham blir da å la seg trekke inn i Hans liv for alle. Komme Ditt rike... Guds rike er der hvor Hans vilje skjer; vi ber om noe som vil totalforandre vårt liv om vi mener bønnen seriøst. Og dermed er videre Hans kjærlighet også avhengig av våre hender og hjelp: VI er de hender Gud trenger for å formidle sin omsorg og kjærlighet. Om vårt øye er lys ser vi samme Guds glimt i vår nestes øyne som vi selv er bærer av.

Å kreve at det skal gå en vei fra tenkning til tro viser at man ikke har forstått troens vesen eller våget å frigjøre seg fra en type reduksjonisme som forut for bemøtning av det performative budskapet har avgjort hva som skal gjelde for gyldige premisser. Konklusjonene foreligger m.a.o. på forhånd. Men slik ender man i en ørken hvor sirkelslutningene står i kø. Det går nemlig ingen slik vei fra tenkning til tro. Man kan altså ikke forvente å tenke seg ut av den sirkelen som gjør Gud til 'det andre'; Han som alltid er det første. Kierkegaard kaller derfor troen for 'et sprang'. Selv om det altså ikke går en vei fra tenkning til tro, så går det en vei fra tro til ny og utvidet tenkning. En tenkning som har Gud som utgangspunkt. Denne tenkningen kan også kalles en ettertenkning. En ny tenkning som blir utvidet og kommer etter troens sprang.

Noen tanker videre: Mitt møte med Gud er vekkende slik at min samvittighet ikke lenger blir preget av egenrettferdighet, sårhet og bitterhet.. Dvs min samvittighet er ikke lenger preget av jegets konserverte bilder. For eksempel bør jeg kontinuerlig speile meg selv og spørre om det vonde og onde jeg opplever i hverdagen også utløser det onde i meg selv? Men speiler jeg meg i Kristus, så vekker jeg dog mer av den jeg genuint er som Gud allerede ser i mitt hjerte.

Det handler derfor også om å vekke evnene til å bære lidelse. Også over tid. Vårt forhold til lidelsen og til den som lider er et absolutt kriterium for vår menneskelighet. Hvis ikke den enkelte er i stand til å bære sin lidelse vil heller ikke samfunnet (oss) akseptere den lidende og heller fortrenge de som minner oss om våre mørkere sider ut i mørket, inn i institusjoner, bort, vekk fra bevisstheten - sammen med døden. Ute av syn; ute av sinn. For heller å flykte inn i nytelsene, det kule og trendy, det som behager og gleder akkurat meg nå. Finner man ikke vei i lidelsen selv, så kan man heller ikke evne å ta i mot sin nestes lidelse og mørke. Når mitt eget velbefinnende, min egentrygghet, mine egne behov, og egen nytelse blir viktigere enn sannheten og rettferdigheten; da råder den sterkestes makt: Da hersker volden og løgnen i keiserklær.

Mitt JA til kjærligheten blir alltid også en kilde til lidelse. (Dette motsier romantikeren som hevder at kjærlighet=gode følelser og sympati) Fordi kjærligheten også krever at jeg alltid trer ut av meg selv... og at jeg lar meg "beskjære" og såre. Kjærligheten kan ikke eksistere uten smerten; uten den smertelige selvfornektelse: Kjærlighet er selvovervinnelse. Aksepterer ikke den som søker dette, så blir den endret til egoisme og dør deretter som egentlig kjærlighet. Igjen må man lære seg å sortere melllom 'wants and needs'. Er f.eks. den andre viktig nok til at jeg påtar meg smerter for den andres skyld? Og hva betyr her "viktig nok"? Er sannheten, kjærligheten til min neste og rettferdigheten så viktig for meg at den også er verdt lidelse? Den kristne troen viser oss at sannhet, rettferdighet og kjærlighet ikke bare er idealer og sympatiske mål som bekrefter mitt jeg; det er håndfaste realiteter. Evnen til å lide for kjærligheten og sannheten, ta parti for nettopp kjærlighetens fordringer, blir således en målestokk på min menneskelighet.

Gud er kjærlighet. Gud er rettferdighet. Og Han skaper dette kontinuerlig. Dette kan vi åpne oss for. Eller la være. Valget er vårt. Det er selvsagt derfor også vår frihet, vår trøst og vårt håp. Men i Guds rettferdighet er alltid samtidig NÅDE. Nåden sletter for all del ikke ut rettferdigheten: Disse må ses i et innbyrdes forhold. Nåden gjør ikke urett til rett. Guds inkarnasjon, Kristus, viser oss at i Kristus har dom og nåde blitt så tett forent at det skaper rettferdighet.

"For now we see through a glass, darkly; but then face to face: now I know in part; but then shall I know even as also I am known."

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt