Verdidebatt

Det lille ufødte barnet

Språk er makt. Språk avslører vårt verdensbilde, vårt menneskesyn, våre ønsker om hvordan vi mener verden ser eller burde se ut. Det vi unnlater å omtale, eksisterer likevel. I den polariserte abortdebatten er der mye smerte. Og mange spørsmål.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den norske abortloven gir en mor rett til å drepe sitt barn. Ikke sitt fødte. Men sitt ufødte. Det er så sterkt å si det rett ut... at jeg har lyst til å omskrive det, bruke andre ord. Men kan ikke. Hvorfor er det så få som tåler å høre denne sannheten? Hvorfor er det så få som våger å forkynne denne sannheten? Hvorfor er det som regel kvinnen som framstilles som den svake part? Hvorfor er det så få som tar inn over seg, tar den biologiske, moralske konsekvensen av at livet begynner ved unnfangelsen, 9 måneder før fødselen? Hva med å begynne å si på vår 50årsdag at vi er 50 år & 9 måneder? Hvorfor har så mange leger, sykepleiere og politikere godtatt en manipulerende retorikk der det ufødte lille barnet er nærmest ikke-eksisterende? Hvorfor bruker så mange et feministisk maktspråk, en barnefiendtlig hersketeknikk, der det ufødte barnet blir usynliggjort, bagatellisert? Hvorfor blir til og med mennesker som sier at de tror på Jesus Kristus - og må forutsettes å ha lest i GT og NT om livets uendelige verdi - så sinte, aggressive, opprørte når de leser tekster som dette? Hvorfor? Tåler vi ikke sannheten? Skal vi alltid konstruere våre egne små del-sannheter? Hele tiden? Hele livet?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt