Ola Borten Moe og Senterpartiets sjel

Ola Borten Moe har eksponert seg i offentligheten. Han ødela den rødgrønne regjeringen sin utøvelse av olje- og energipolitikk og fremstår som frontfigur i den råtne femtekolonnevirksomheten mot partileder Liv Signe Navarsete. Nestlederen har gjort betydelig skade på sitt eget parti. Det er svik, høyst sannsynlig begått med overlegg.

Kunsten for partiet blir å fjerne Borten Moe fra tillitsvervet på korrekt og ryddig vis. Det er viktig at prosessen i komite og landsmøte gjennomføres pinlig etter boka. Hvis mannen hadde tilstrekkelig omsorg for partiet sitt, trakk han seg nå. Intet tyder på at han vil gjøre det, og sammenhengen bærer bud om at han er svanger med kongstanker.

Ifølge "Nationen" mener Per Olaf Lundteigen at "problemene i Senterpartiet stikker dypt og går mange år tilbake". Det er all grunn til å tro at han vet godt hva han snakker om. Nettopp sunn realitetsforankring og høy innsiktsfullhet er er noen blant mange, positive kjennetegn som utmerker Lundteigen.

Man kan spekulere over hvor omfattende flokk Ola Borten Moe har som partiinterne disipler, og hva femtekolonnistene står for ideologisk og politisk. Er forskjellen mellom meinigsfløyene veldig dyp, så må de som vil partiets beste, vurdere hvilken vei fremover som er mest hensiktsmessig: Kompromisser eller avskalling.

Venstre sprakk under landsmøtet på Røros i etterkant av den første EF-kampen i Norge i 1972. Unionstilhengerne på partiet sin liberalistiske fløy, inklusive de aller fleste stortingsrepresentantene, meldte overgang til det utpreget liberalistiske DLF, og politikken til Venstre gjennomgikk en radikal fornyelse etter at man var kvitt dem. Venstre ble miljøpartiet par exellance og et ideologisk fyrtårn i norsk politikk. Etter en tung periode med dårlig velgeroppslutning under stortingsvalg, viste det seg at partiet var i pakt med fremtiden, fylte et tomrom i det politiske landskapet, og ble gjenstand for kraftig økende medlems- og velgeroppslutning.

DLF skrumpet etter hvert til en ubetydelighet. Men i 1988 ble DLF gjenforenet med Venstre, og Venstre sin politikk har etter samlingen blitt mer liberalistisk. Partiet sin rolle i norsk politikk kan nå se ut som en glidning henimot å bli miljøpolitisk alibi og haleheng til Høyre. Partiledelsen drøfter åpent deltakelse i den blåblå regjeringen, vel vitende om at neste trekk i flørten blir å motta dødskysset. Trolig har den fløyen internt som bærer videre de gamle DLF-synspunktene, gradvis men sikkert blitt mer dominerende.

Krisen i Senterpartiet blir en skjebnekamp om partiets sjel: Skal partiet fortsatt være fanebærer for økologi, miljø, desentralisering og distriktsutbygging, eller skal det bli en liberalistisk hjemstavn for industrialiserte storbønder, slik Frp-statsråd Sylvi Listhaug drømmer om? De to standpunktene er komplett motstridende og aldeles uforenelige.

En god del av den formidable fremgangen til Mdg kan tilskrives den ideologiske glideflukten som Venstre gjennomfører. Venstre sitt vingle-drama er meget illustrerende, og innsikt i Venstres ulykkelige skjebne bør være god ballast for folk i Senterpartiet nå.

Det ekstraordinære landsmøtet i Senterpartiet skal nok ikke behandle ideologi og politisk retning. Bare valg på ny ledelse blir trolig tema for forhandlingene. Liv Signe Navarsete har vært en sterk leder og en dyktig strateg. Hadde hun ikke nå signalisert sin vilje til å fratre, men overlatt den organisasjonsmessige oppryddingen til neste, ordinære landsmøte, så kunne det landsmøtet ha blitt ideologisk og organisasjonsmessig jordskjelv. Navarsete ga alt for partiet og går ut døra med flagget høyt hevet.

Borten Moe går trolig også. Han vil ikke, men alle solemerker tyder på at han må.

Våre nære etterkommeres ve og vel samt fremtiden til distriktene her i landet behøver at Senterpartiet gjennomgår en renselse. Ettertiden ville tjene stort på det, hvis Senterpartiet sin flokk av politikere og tilhengere som ser erkeliberalisme som et frelseslys, forsvinner ut i det blåblå mørket.

For tiden nyter de blåblå en viss opinionsmedvind, men sånne vinder snur. Et veivalg for Senterpartiet som medførte helomvending mot liberalisme, sentralisering og distriktsdød, ville bli en enveiskjørt tunnel ut i ingenting og historiens glemsel. DLF sin dystre skjebneseillas fra 1972 til 1988 bærer illustrativt bud om nettopp det.

Senterpartiet ville være tjent med å bli kvitt flest mulig av femtekolonnistene sine, og sagaen om Venstre illustrerer hvor drepende det kunne bli hvis de etter en tid skulle komme tuslende tilbake.