Om engler

Hjemme i stua har jeg et bilde jeg er glad i. Det er kunstneren Håkon Stenstadvold som har laget det. Egentlig er det åtte bilder tett i tett, åtte scener fra Jesu liv. På nesten alle bildene er det en engel: Maria får vite at hun skal få et barn – gjeterne hører om barnet som er født – Jesus blir trøstet i Getsemane – kvinnene kommer til Jesu grav. Bare bildet av Jesus på korset er uten noen engel.

Det jeg særlig liker med bildene er de kraftfulle englene. Her er det ingen slike koselige pludreengler som gavebutikkene er fulle av. Det er ingen terapeutiske engler, og ingen som kommer innenfra oss selv. Engelen som kommer til gjeterne utenfor Betlehem er høyreist og veldig. Han lyser som av ild. Bildet gjør det lett å forstå at gjeterne ble overveldet av redsel. Herrens herlighet lyste om dem, står det.

Gi meg slike engler! De viser meg at ordet ”hellig” har et innhold. Guds makt og herlighet kommer nær gjennom dem. Da er det grunn til å beve.

Vi mennesker liker å ha kontroll. Helst vil vi visst ha kontroll over Gud også. Er det derfor vi så ofte fremstiller sendebudene hans som små og søte? Men vi kan ikke ha kontroll over Gud.

Engel betyr ”sendebud.” I Bibelen er englene nettopp det. De er ikke hovedpersoner selv. De er først og fremst sendebud, og de kommer fra Den hellige. Nettopp derfor kan de gi hjelp og trøst. De kommer til oss små mennesker og forteller om en nådig Frelser: ”Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.”