Om fall og falling, forståelsesrammer og menneskeverd

Det å delta i et forum som verdiforum er for min del, en del av det å prøve å utvikle en forståelse for andre livssyn, samtidig som det gir meg anledning til å komme med egne synspunkter, og i tillegg så får jeg trimmet hjernen.

Jeg prøver, etter beste vilje, og med de evner jeg har å skrive så saklig jeg kan, og jeg etterstreber forståelse for den Andre, selv om jeg er uenig. Jeg komme med ganske kraftige utsagn om tro og holdninger, men prøver å anerkjenne andres rett til tro det de vil.

Det å synde, i en kristen konteksts er alvorlig, dersom vi skal sette inn i en bibelsk ramme, fører synd til fortapelse. For en kristen er det avgjørende å leve slik at man ikke synder bevisst og med vilje. Hvor grensen mellom bevisst og med vilje og skrøpelighet og ubevisst er ikke enkelt å definere. På 60 -70 tallet skulle det ikke mer til en kinotur og det å være gutt å ha langt hår, før man var definert til synden. I dag går grensen muligens ved utroskap og det som verre er.

Jeg har kommet til, at det å falle er skrøpelig, men at det er umenneskelig å bli liggende. Ikke for at andre skal ha lov til å "tråkke" på den falne, men fordi det ødelegger eget menneskeverd, og etter hvert selvbilde. Jeg tror at eks en som ruser seg og stjeler, sliter med egen skam og det å ikke kunne akseptere seg selv som et verdig menneske. Det er det som er synd. Synden er at mennesket ikke makter å reise seg. Gud er mektig til å reise den falne, men det vanskelig for Gud å gjøre det, dersom de som allerede er oppreist (de frelste) ikke makter å hjelpe den falne til å anerkjenne sin egen verdighet.

I enkelte kristne miljøer virker det, for meg, som om "falling" er det store "klu" i det å definere åndelighet. Enkelte pastorer trenger nesten ikke å forkynne Guds ord egen gang, bare de får folk til "å falle", vet alle at Ånden har virket. Ingen ser ut til å bry seg om hvordan den som falt under Åndens kraft har det med seg selv etterpå. Ble de "nye mennesker". Har de nå fått en ny forståelse av egen skrøpelighet og nåden i Kristus, eller fortsetter de å slite med eget selvbilde?

Pinskarismatikk tar lite høyde for psykologiske fenomener, men det er et faktum at mennesket har en psykologi. Et av disse fenomen er menneskets evne til benektning og fortrengning. Dette er mekanismer som mennesket har, blant annet også for å makte å overleve. Vi kan si at det er en kraft, noen ganger en motstandskraft. For den som har opplevd traumer eller voldsomme opplevelser kan disse mekanismene til en tid være nyttige. Det er når opplevelsene fra tidligere innhenter mennesket, og underbevisstheten ikke lenger klarer å holde det borte fra dets bevissthet, at det ødelegger menneskets kraft til å leve. Vi kan si at mennesket får problemer på funksjonsnivå og at mennesket trenger behandling. Noen ganger med medikamenter og/eller med samtaler og veiledning. I karismatiske miljøer har man en forståelse av slike ting. Ofte handler dette om at man må komme under Guds kraft. Jeg vil understreke at jeg har stor respekt for Guds kraft. Men jeg tror nok at man i disse miljøene er lite opptatt av mennesket og de rammene det lever under og årsakene til at ting er som de er. Det er nok mye som tyder på at de som sliter, ofte vil "føle" at de må "falle" og dermed er de helbredet. For noen skjer kan hende dette, og det er bra. Men lederne, sjekker de ut de som har falt, når de reiser seg igjen? Hvordan gikk det, hvordan har du det nå. Er tankekjøret mindre, eller hardere?

I en del sammenhenger stiller jeg meg spørsmål om ikke de samme psykologiske fenomen inntrer hos dem som var så nesegruse i sin beundring av en Pastor når det var mange som falt under kraften, når det siden viser seg at ikke vekkelsen var det man trodde? Man snakker liksom ikke lenger om det.

For meg handler dette om menneskeverdet. Det er ikke Gud som har problemer med menneskets synd, det er mennesket selv. Synd er, slik jeg ser det utelukkende det å bomme på mål. I en bibelsk sammenheng er mål, å leve i Gudsnærværet. Det kan ingen karismatisk forkynner endre på ved en "metode".  Og det er metoden jeg reagerer på. For det er jo ikke sånn at fordi om en Pastor har hatt suksess ved et tilfelle av "falling" så skal alle behandles slik. Da går man i samme grøften som enkelte terapeuter og psykologer som er mer opptatt av metode enn menneskets situasjon der det er nå.

Menneskeverd er å ta seg selv og Andre på alvor, og gi anerkjennelse for den man er, ikke hva man har prestert og ikke prestert.

Det var på dette plan, Jesus alltid møtte mennesker.