Spørsmål om islam

Osamah: "Når det gjelder islam og andre religioner så er islam den eneste religionen som i sine hellige tekster aksepterer andre religioner og hevder at den ikke har monopol på frelse. [...] Say, 'O People of the Book! come to a word equal between us and you — that we worship none but Allah, and that we associate no partner with Him, and that some of us take not others for Lords beside Allah.' But if they turn away, then say, 'Bear witness that we have submitted to God.' 3:64 [...] Surely, the Believers, and the Jews, and the Christians and the Sabians — whichever party from among these truly believes in Allah and the Last Day and does good deeds — shall have their reward with their Lord, and no fear shall come upon them, nor shall they grieve. 2:68."

Magnus: Mitt første spørsmål til det ovennevnte er; hva er poenget med religionen islam dersom andre religioner likevel er sanne og aksepterte, samt at de leder til frelse? Jeg lurer også på hvilke religioner som kommer innenfor kategorien og hvorfor eventuelle andre faller utafor. Hva ligger i de skjerpelsene som gis overfor f.eks. de kristne, at de ikke må tilbe Gud på den måten at Gud gis en partner (3:64), og at kun noen av de kristne virkelig tror (2:68)?

--------------------

Osamah: "I islam er det en plikt for muslimene å tro på alle profetene, ja, man er ikke en muslim uten å ha en slik tro. For å sammelikne med kristendommen, så er dette noe som man ikke finner et eneste spor av i Bibelen."

Magnus: Hvem faller innenfor kategorien "alle profetene"? Videre lurer jeg på hvilket grunnlag det er tale om i forhold til å tro på disse profetene; skal muslimene tro på det som f.eks. Bibelen forteller om profetene? Som kristen kan jeg understreke det siste i sitatet ovenfor, nemlig at man ikke skal tro på alle profetene da mange profeter i følge Bibelen er falske. En kristen skal bare tro på de Guds profeter som finnes i Bibelen (GT og NT). I tillegg kommer den profetiske nådegave, men en slik profet er av en annen art og er ikke "Skrift-profet".

--------------------

Osamah: "Islam er den mest liberale og inkluderende religion som finnes."

Magnus: Hva legges i begrepene "liberal" og "inkluderende"?

--------------------

Osamah: "Den hevder at det religiøse grunnbudskapet alltid har vært det samme og at det er den samme Gud som har åpenbart Seg gjennom de ulike profetene som har eksistert."

Magnus: Dersom det "religiøse grunnbudskapet alltid har vært det samme", hvordan forklarer du da at Det nye testamentets lære om Jesus og frelsen skiller seg skarpt fra islam? Siste del av sitatet følger av den første, så spørsmålet ovenfor må oppklares.

--------------------

Osamah: "Islam inviterte dessuten til religionsdialog og sameksistens for over 1400 år siden. Dette har vi kun sett i vesten etter at de ble sekulære."

Magnus: Her er det grunn til å spørre hvordan islam kunne gjøre det ovennevnte for over 1400 år siden siden religionen først ble forkynt av Mohammad i år 613. Videre må det stilles spørsmålstegn ved hvorfor dialogen og sameksistensen kun gjaldt noen få religiøse grupper og ikke alle. Det finnes eksempler også i Vestens historie på religionsdialog og sameksistens (f.eks. middelalder-Spania, Nederland, Litauen og Ungarn), så dette beløper seg ikke kun til tida etter at sekulariseringa hadde kommet langt.

--------------------

Osamah: "Krig i islam har ett hovedformål: Selvforsvar for religionsfriheten. Ikke bare for islam, men også for andre religioner [...] Mitt utgangspunkt for denne påstanden er Qur'anen og Profeten Muhammads praksis. Dette er disse to kildene som definerer hva islam er. Dette betyr at alt som strider imot disse to kildene ikke kan kalles islam."

Magnus: Hvordan kan det da ha seg at islamske kriger i mange tilfeller brøt ned religionsfriheten for andre enn seg selv? Jeg antar at siste del av sitatet ovenfor blir styrende for svaret, og at dette må medføre at mesteparten av islams historie er prega av en falsk form for islam. Kanskje det kan gis historiske eksempler på det som regnes som ekte islam?

--------------------

Osamah: "Istedet for å føre en religiøs diskusjon tok de til sverdet. Menneskets frie vilje ble nå truet, det var ikke rom for religiøs toleranse i Makka. Muhammads misjon var å etablere Islam gjennom fred, men da han ikke ble tillatt det, var det nødvendig å forsvare noe av det viktigste ett menneske har, nemlig religiøs frihet."

Magnus: Er det ikke et paradoks at fredens mann Mohammad la bort dialogen når ting ble vanskelig? Er det ikke dem som står fast ved sine (gode) prinsipper som det er verd å beundre? Videre lurer jeg på hvordan Mohammad var i posisjon til å erklære at "menneskets frie vilje ble nå truet"? Hvordan er det mulig å harmonisere en voldelig utbredelse av en religion med et ønske om å forsvare religionsfrihet? Religionsfriheten til dem som ble offer for den voldelige utbredelsen må jo nødvendigvis ha blitt innskrenka eller rett og slett fjerna totalt.

--------------------

Mvh Magnus