Roald Øye

Alder: 88
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Om «å kaste ut barnet med badevannet».

Publisert 3 måneder siden

Jesu liknelse om «Den fortapte sønn» i Lukas 15 handler om en far som speidet etter sin bortkomne sønn. Liknelsen er å betrakte som en novelle, og hører med blant perlene i verdenslitteraturen. I nyere oversettelser av Bibelen har overskriften blitt endret til å fokusere mer på Faren enn på sønnen, for Han er den sentrale person i fortellingen. I ordtaket om» å kaste ut barnet med badevannet» som er brukt i overskriften, er «barnet»: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, mens «badevannet» er Tempeltjenesten og Forskriftene i Det gamle testamente, i GT.

Jesus var Guds sønn og kjente naturligvis godt sin egen Far. Vi kan stole på at hans fremstilling av Faren, er riktig. De har kjent hverandre siden tidenes morgen. Vår kilde til kunnskap om «de to nære slektningene» er hovedsakelig å finne i de kristnes Bibel, Det gamle og Det nye testamente, dessuten i den jødisk/hebraiske Tanakh. Tekstene i den er, med få unntak, de samme som i Den norske kirkes «Det gamle testamente», men med en annen inndeling, noe ulik versinndeling og til dels med svært forskjellig tolkning. Noe kan vi også vite om vår Far ved å se på «Hans henders gjerninger», som er det skapte univers som omgir oss. Å kjenne en slik mektig og kjærlig himmelsk Far er betryggende og et privilegium.

Tolkningen av fremstillingen av Faren i Det gamle testamente og i jødenes Tanakh kan likevel bli svært forskjellig fra den Far, som Lukas fremstiller i liknelsen om «den fortapte sønn». Forskjellen kan bli utrolig stor. Jeg tenker på fortellingen i Genesis, der vår himmelske Far beordrer patriarken Abraham til å gå opp til Moria-bergets topp for å ofre sin sønn Isak på et bål etter å ha stukket ham i hjel med en kniv. En slik Gud, som noen kaller Far, ønsker mange ikke å ha et forhold til. Heller ikke en Far som beordrer israelittene å drepe alle innbyggerne i etablerte byer i Kanaans land (i dagens Palestina) under erobringen av det lovede land på 1200-tallet før Kristus. Det er grusomme fremstillinger. Mange makter ikke å stole på at Gud i himmelen er slik Lukas fremstiller ham i liknelsen om «den fortapte sønn». De forkaster hele Bibelen, og kaster ut både badevannet og barnet. Til og med Israel som i hovedsak er et sekulært samfunn, på tross av de var de første som fikk Bibelen, har ca. halvparten av dagens befolkning kastet ut både «badevann og barnet». «Barnet» vil ingen høre snakk om.

For å utjevne den store forskjellen i fremstillingen av Faren i de to delene av Bibelen trengs det kyndige teologer, som vet å tolke fremstillingsmåten i oldtidens skrivekunst, i tillegg til å være fortrolig med det israelske folks symbolspråk. Evangelisten Lukas var en ikke-jødisk lege og teolog, som dessuten skal ha forfattet Apostlenes gjerninger i NT. Han var godt integrert både i den greske og jødiske kultur, og kjente de store greske forfatterne og deres fortellerkunst.

Min erfaring er at de to tilsynelatende motstridende fremstillinger i Bibelen av vår himmelske Far er overkommelig å forene for dem som leser Det gamle testamente i lys av Det nye. Det har prester, pastorer og misjonærer gjort gjennom hundrevis av år. De fremstilte stort sett Faren slik Lukas fremstiller ham i liknelsen. Hans fremstilling virker troverdig.

Den amerikanske forfatter og teolog, Rachel Held Evans, gjorde i 2019 et forsøk på å finne et felles minste multiplum for de to delene av Bibelen, da hun ga ut en bok om hvem vår Far i Himmelen egentlig er. Den er oversatt til norsk og utgitt på Norli forlag i 2021 og heter: «Inspirert – om å felle kjemper, gå på vannet og elske Bibelen igjen». Merete Thomassen skriver i et forord i boken: «Når du slutter å prøve å presse Bibelen til å være noe den ikke er – statisk, uomtvistelig, skråsikker, absolutt – så er du også fri til å gi deg hen til det den er: levende, forbløffende, og ja, kanskje til og med magisk».

De to kristne dagsavisene, Vårt Land og Dagen, har begge omtalt boken og forfatteren, Rachel Held Evans, med to-siders oppslag om henne, og et stort bilde som viser forfatteren kort tid før hun plutselig og uventet døde av en virusinfeksjon i 2019. Boken ble publisert post-mortem i USA samme år, og i Norge i februar 2021. Presentasjonene av bokens innhold  er ulik i de to avisene og gjenspeiler den ulike mottakelse den har fått i amerikanske medier. Hennes positive holdning til den liberale kvinnebevegelsen og til den enda mer liberale LHBT-bevegelsen gjør hennes teologiske budskap kontroversiell i USA. Det vil den trolig også gjøre her i Norge. Budskapet hennes er et tappert forsøk på å forene bildet av vår Far i Himmelen, som i GT likner lite på det bildet evangelisten Lukas gir av Ham i NT.


Gå til innlegget

Det er en skam!

Publisert 4 måneder siden

Det er fra barn, fulle folk og pensjonister man skal høre sannheten: Det er en skam at de nordiske land med kors i sine flagg ikke helhjertet støtter de politiske fraksjonene i Israel som har på sine program at Israel for alltid skal være en jødisk stat og ikke bare «et åpent og demokratisk samfunn», som kreti og preti fra hele Midtøsten kan slå seg ned i.

 San Remo-avtalen fra 1922 gir Israel en internasjonal bekreftelse på at jødene har samme rett til å ha et hjemland innenfor de tidligere britiske og franske mandatområdene, der Jordan, Libanon Syria og Irak ble opprettet i Mellomkrigstida, og som ingen i dag bestrider deres rett til.

Om ikke den norske stat med sine store ressurser lar jurister med et åpent sinn sette seg inn i sakens dokumenter, kunne man i hvert fall ha ventet at de kristne organisasjonene Norges kristne råd, Mellomkirkelig Råd eller Bispekollegiet ville ha gjort det. Saken hører også hjemme på deres bord. Nesten alle i disse rådene har hørt om Abraham, Isak og Jakop og Guds løfter til deres etterkommere, men fremstår lunkne i sitt forsvar av den jødiske stat.

 Ulikt syn på denne saken er stridens kjerne i den politiske krisen som Israel nå står i, i første omgang, frem til 4. mai, om ca. 3 uker. Innen denne datoen må statsminister Netanyahu ha snekret sammen en koalisjonsregjering av sentrum/ høyrepartier. Lykkes han ikke, går stafettpinnen videre til en politisk leder på sentrum/venstresiden som kanskje er villig til å gå sammen med det arabiske partiet «The Joint list», der lederen, Ahmad Abbas, har på sitt program å eliminere den jødiske stat.

Denne interne strid kom nylig til uttrykk i The Jerusalem Post som er en israelsk avis som blir gitt ut daglig i fullformat (unntatt på lørdager), og kommer ut i et opplag hverdager på 50000, i et week.end opplag på 80000, internasjonalt på engelsk og fransk i et opplag på 40000. Den 42 år gamle sjefsredaktøren, Yaakov Katz, er en amerikanskfødt israelsk journalist med en liberal venstrepolitisk profil. Avisens globale opinionsdannende effekt er stor.

Selv om opplaget på langt nær er så stort som hos den venstrepolitiske hebraiske konkurrenten Haaretz, har The Jerusalem Post en mye større rekkevidde, i og med at leserkretsen består av politikere i inn og utland, utenlandske redaktører og journalister, og at avisens internasjonale utgave er distribuert over hele verden.

Jeg har lest den internasjonale utgaven siden Katz ble sjefsredaktør i 2016. Hans editorial i avisen den 8. april 2021 er et studium verdt: «Smotrich has not learned the lessons of the Holocaust». Den fanget min oppmerksomhet. Avisen kan sammenliknes med Aftenposten i Norge, som regnes som en konservativ og sekulær avis.

At Jerusalem Post var så sekulær i sin dekning av dagens regjeringskrise i Israel, var en overraskelse. På dagen for minnemarkeringen av Holocaust den 27. dag i måneden Nissan, den 8. april etter den gregorianske kalender, skrev lederen for Zionist-partiet, Betzalel Smotrich, i en twittermelding til Ahmad Tibi, lederen for det arabiske partiet «Joint List» i Knesset. Innholdet sjokkerte sjefsredaktøren i Jerusalem Post: A true Muslim must know that the Land of Israel belongs to the people of Israel, and over time people like you who don’t recognize that, will not remain here.” Smotrich trosset første del av det politiske slagordet som sier: «Du skal ikke si alt som er sant, men det du sier skal være sant.» Han sa det som er sant, samtidig som det er politisk ukorrekt. Og han fikk så hatten passet av sjefsredaktøren for sitt «grove overtramp».

Det Betzalel Smotrich sa er i overensstemmelse med Bibelens tale om samme tema. Han er leder for høyrevingpartiet i Knesset som endog har folk med på laget som går mot LGBT-bevegelsen. Det likner litt på partiet De kristne i Norge. Det står for det lederne tror på. Sjefsredaktøren minnet den ytterliggående sionistlederen om at muslimer, kristne, drusere og alle andre ikke-jødiske borgere måtte behandles med en «extra measure of sensitivity» på grunn av jødenes egen historie. «Men så lenge de respekterer landets lover, måtte de bli å betrakte som «equals in all aspects of the Israeli experience. And that includes the right to express divergent opinions».

Smotrich hadde stilt spørsmålstegn ved om arabernes uttrykte mål om å utslette Israel, lå utenfor det akseptable når det gjaldt å sitte i en israelsk regjering. Statsminister Netanyahu ser ut til å ha som en opsjon å inkludere The Joint List i sine regjeringssonderinger. Redaktør Yaakov Katz skrev 6. april om det på lederplass: «Joint List MKs pledged on Tuesday to fight “apartheid,” “the occupation” and “racism”, while being sworn into the Knesset. It was unpleasant – and unprecedented». Til det svarte Smotrich at det var tillatt for alle arabiske israelere å forlate Israel på frivillig grunnlag, hvis det ble for vanskelig for dem å være borgere av en jødisk stat. «Take it or leave it!»

«Bezalel Smotrich skulle i stede for å gå ut med trusler mot dem som ikke deler hans ideologi om et Stor-Israel fra Aufrat til Middelhavet heller ha argumentert mot Joint Lists «ill-advised claims», mente sjefsredaktøren. Det er et lite mindretall av israelske jøder som deler Betzalel Smotrichs tro på et Stor-Israel. Statsminister Netanyahu kjemper utelukkende for at Eretz israel, det lovede land på vestsiden av elven Jordan, skal overleve som en jødisk stat i en fiendtlig arabisk verden.

Statsminister Netanyahus største tabbe vil være å ta med Joint List i sin regjering, slik redaktør Yaakov Katz argumenterer for. Bezalel Smotrichs parti vil ikke true Israels eksistens om de blir med i Netanyahus regjering. Bibelens løfter til jødene sier at staten skal være jødisk. Yaakov Katz må ha «glemt» Guds løfter til Abraham, Isak og Jakob, akkurat som medlemmene av organisasjonene i Norges kristne råd, Mellomkirkelig Råd og Bispekollegiet.



Gå til innlegget

Passover, Pesach på hebraisk, er en av de viktigste religiøse høytidene i den jødiske kalenderen. Opprinnelsen til den jødiske påskefeiring er vel kjent i den kristne kirke der tekstene fra Exsodus blir brukt som bakteppe for begivenhetene på skjærtorsdag . I tekstene som blir lest, fokuseres det imidlertid på Jesu siste måltid sammen med sine disipler, og vi forstår hvorfor begrepet «skjær» blir brukt om denne ukedagen i den kristne tradisjon og ikke «forbigang» eller passover, som ville ha vært mer naturlig i følge jødisk tradisjon.

Jødenes feiring av utgangen fra slaveriet i Egypt blir ofte, men ikke alltid, feiret på samme dag i påskeuken som i «den kristne verden», og står i sentrum for deres feiring, som har en mer privat og familiær karakter der familiene spiser middag sammen i et privat hjem.

«The Jewish Passover»-ritualet instruerer noen av de tilstedeværende til å resitere på hebraisk fra Tanak, «The Shema Jewish prayer». Det skjer på den 15. dag i den hebraiske måned, Kisan, og en kvinne eller en mann spør: «Hvorfor er denne natten helt annerledes enn alle andre netter?» og en annen svarer: "Vi var en gang slaver i landet Egypt, men Herren reddet oss denne hellige natten. Det er grunnen til at natten er spesiell og forskjellig fra alle andre netter.»

I en annen dialog spør et av barna i familien: «Hvorfor spiser vi bare usyret brød denne natten?» og en av de eldre svarer: «Vi spiser usyret brød fordi det ikke ble tid å la det stå og heve. Underforstått: Faraos menn kunne snart komme med hester og vogner for å ta israelittene, jødenes forfedre. 

For å bli spart av "morderengelen" som drepte alle førstefødte guttebarn og dyr som familiene var ansvarlige for, hadde husstandene smurt blod av et lam på dørstolpene sine. De hadde hatt mye å gjøre før de forlot sine hjem og la på sprang mot Akababukta som er en gren av Rødehavet, der de på underfullt vis ble reddet fra vannmassene og kom seg over til den arabiske halvøy på østsiden av bukta. Det gjorde ikke Faraos soldater. Redningen må ha vært en traumatisk opplevelse for det jødiske folk like til i dag.

I følge Johannesevangeliet var det på Skjærtorsdag at Jesus vasket disiplenes føtter. Jesus sier i Luk 22,15 til disiplene «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide og dø.»

Måltidet som Jesus spiste sammen med disiplene, var det jødiske påskemåltidet, en gledesfest til minne om da israelittenes ble fri fra det egyptiske slaveriet. Dette måltidet har et helt bestemt ritual. All maten som er med, skal minne om bestemte hendelser I Exodus. 

I etterkant av dette måltidet innstiftet Jesus nattverden, som var atskilt fra det jødiske påskemåltidet. Nattverden skulle være et minnemåltid om Ham. (Matt 26, 26-29) Han sa at han i nattverdens brød og vin ville møte sine venner og gi tilgivelse for all synd. Etter at nattverdsmåltidet var slutt, tok Jesus med seg disiplene til Getsemane. Der gikk han for seg selv og ba til Gud mens han kjempet kampen mot dødsangsten. I mellomtiden hadde Judas inngått avtalen om å forråde Jesus. 

Skjærtorsdagsgudstjenestene som gjerne er kveldsgudstjenester i kirkene, avsluttes ofte med at lys og blomster fjernes fra alterbordet. Symbolikken peker utelukkende på hendingene i Det nye testamentet og ikke på de dramatiske hendelsene i Exodus, som står sentralt i jødenes feiring. 

Det viser den store avstand det er mellom jødisk og kristen tro. Det var kanskje naturlig at utsendingene til kirkemøtet i Nikea tidsmessig  distanserte plasseringen av kristen og jødisk påskefeiring. De har vidt forskjellig innhold der Jesus er sentral i den kristne feiringen, mens den er skjult til stede i den jødiske.

Kirkemøtet i Nikea i 325 e.kr. bestemte at påsken heretter i Den katolske kirke skulle feires den første søndag etter fullmåne etter vårjevndøgn, og alle i hans rike skulle bruke den gregorianske kalender, og ikke lenger den julianske som de gjorde og fremdeles gjør i Den øst-romerske kirke. Dokumentet som ble vedtatt med stort flertall, 299 for og 19 mot, hadde keiser Konstantins støtte selv om han ikke var enig i alle vedtakene. Kirken skulle fungere som et lim i keiserriket hans. I internasjonale samhandlinger tvinges i dag Israel til å benytte den gregorianske kalender. Den hebraiske som de har til innvortes bruk, virker svært innviklet. Se Leif Knutsens innlegg på verdidebatt 1. april i år om den hebraiske kalender!

Riket bestod ikke så lenge etter keiserens død, men kirkemøtets vedtak angående bruk av kalender som bestemte påskens plassering på kalenderen fikk varig betydning på flere områder. En 1700 gammel konspirasjonsteori går ut på at det var om å gjøre for de geistlige utsendingene å skape så stor avstand som mulig til den jødiske tro og jøder generelt. Det la i neste omgang grunnlaget for den gryende antisemittisme i Vest-Europas kirker som toppet seg med de to teologiske tungvekterne Augustin og Luther. De skrev mye stygt om jødene. 

I våre dager har antisionismen erstattet den kristne kirkes måte å vise sin tidløse motvilje mot alt jødisk. Ingen i det norske bisperåd er i dag antisemitter. Kristne sionister er glad i jøder på tross av måten de feirer påske, og målet for de førstnevnte er at begge grupper til slutt vil feire påske sammen med innslag fra både GT og NT.

Gå til innlegget

Er undrenes tid forbi?

Publisert 4 måneder siden

Bladet «Israel Today» inspirerer sine lesere til å orientere seg i tilværelsen med Bibelen i den ene hånd og dagens nyhetsmagasiner i den andre. Av og til må troende mennesker ta avstand fra det nyhetene oppfordrer sine lesere til å mene eller gjøre. Den venstreorienterte sjefsredaktøren i Jerusalem Post, skrev for noen dager siden mens forhandlingene om regjeringsdannelsen i Israel pågikk som mest intenst at «det nå var på tide å inkludere moderate arabiske partier i Knesset i det israelske samfunn, og invitere dem til å sitte i en israelsk regjering:

Det er behov for arabisk deltakelse i israelsk politikk. Det vil være en positiv utvikling og godt for Israel», skrev sjefsredaktøren i sin lederartikkel.

Påstanden ble imøtegått av redaktøren i det kristne bladet «Israel Today» som utgis på mange språk: «Sjefsredaktøren forholder seg ikke til virkeligheten når det gjelder israelske arabere», skrev han. De er alt annet enn sionister og føler ingen lojalitet til staten Israel, bare til sitt eget folk og deres ledere i PLO».

De israelske araberne setter seg blant annet mot at Israel kalles en jødisk stat og vil stemme mot «the Nation-State Law» når den snart blir fremmet i Knesset. Loven har blitt beskrevet som «the most important law in the history of the State of Israel». Den slår fast at alle borgere har menneskeretter, men nasjonale rettigheter i Israel har bare det jødiske folk. Landet deres er en jødisk stat, og dens største minoritet, araberne, blir, og vil bli i følge den nye loven, behandlet mye bedre enn etniske minoriteter i de fleste land i verden. Men arabiske israelere jubler fremdeles når terrorister slår til mot jøder i inn- og utland.  Et stort antall israelske arabere innehar høystatus-stillinger i en rekke profesjoner i retts- og helsevesenet i Israel. men det svekker ikke dette folkets hat overfor jøder og israelske myndigheter.

Mange israelske arabere ønsker at flere ord i den flotte israelske nasjonalsangen, deres Hatikva, blir forandret eller fjernet slik at landet ikke blir kalt en jødisk stat. «It is one thing to dare and take risks", som sjefsredaktøren i Jerusalem Post oppfordret til, men å gi etter for arabiske israeleres krav om etnisk likestilling i Palestina/Israel «is far too dangerous an option to be considered seriously», mener redaktøren i «Israel I dag», som sitter og skriver med Bibelen i den ene hånda og med Jerusalem Post og de andre israelske riksavisene i den andre. 

Medlemmene av de to arabiske partiene i Knesset har understreket at hvis et av dem blir med i en koalisjonsregjering, vil de umiddelbart velte den hvis Israel setter i gang en militær aksjon mot deres eget folk, ja, til og med i en operasjon som har som mål å slå ned på arabiske terrorister, som f. eks. Hamas. Da vil  partimedlemmene støtte terroristene. Ra’ams (United Arab Lists) leder Mansour Abbas, avslo skjærtorsdag  å fortelle hvilket parti han vil støtte når det gjelder å danne en ny regjering. Neste uke skal han møte president Reuven Rivlin for å diskutere resultatet av valget den 23. mars. Vil Netanyahu eventuelt ta ham inn i varmen etter møtet?

7. april 2021 kan bli en skjebnedag for både statsminister Netanyahu og Israel. På den dagen får et medlem av Knesset i oppdrag av presidenten å peke på en partileder som er i stand til å danne en regjering innen en viss tid. Det er flere som gjerne vil forsøke.

Statsminister Netanyahu leter nå etter potensielle avhoppere i anti-Netanyahu-leiren, og lover sine rivaler å forlate politikken innen ett år eller to, hvis de aksepterer at han fortsetter ennå en stund som statsminister. Han forsøker endog å friste «the most astoundingly improbable and ironic kingmaker in Israeli political history - Mansour Abbas of Ra’am»  inn i varmen.  Han er den politiske lederen som Netanyahu kalte  for en antisionist,  og som han definitivt ikke ville ha med i sin regjering,  heller ikke som en støttespiller fra utsiden. «I won’t do that… Out of the question,» erklærte han høyt og tydelig, men det var før valget. 

David Horowitz, en israelsk-jødisk amerikansk forfatter og kolumnist skrev en artikkel i Jerusalem Post: «March 23’s election, our fourth in less than two years, was there for the taking by our rapier-smart, energized, supremely experienced prime minister».

Denne informanten har tro på at Benjamin Netanyahus overlegne personlige kvaliteter og lange erfaring i det israelske og internasjonale politiske miljø, vil gjøre at han tar innersvingen på sine politiske motstandere og blir sittende som Israels statsminister  til neste valg. Det fortoner seg for uinnvidde som helt uvirkelig: 

Statsminister Benjamin Netanyahus allierte i det  "Religious Zionist Party" har sterkt gått imot å sitte i en regjering  som støtter seg til Abbas og hans Ra'am parti( United Arab List) . "But Abbas said he had no problem with them!"  Hvem tar innersvingen på hvem i dette kappløpet?

Gå til innlegget

I Store norske leksikon forklares innholdet i Talmud som jødedommens viktigste skriftsamling ved siden av Den hebraiske bibel. Rundt to tredjedeler av Talmud består av visdomsord, fortellinger, aforismer og allegorier. Dette stoffet kalles aggada.

.  


Et visdomsord i aggada uttrykker den  samme tanke som den bibelske tanke i Det nye testamentet, om at «Gud kan vende det onde til det gode»: «Det som ikke er gjort for å behage himmelen, kan noen ganger bli vendt til noe som blir gjort til behag for himmelen», står det i aggada. På det punkt kan jøder og kristne være enige.

Etter pogromene i Russland 1880-årene skjedde det paradoksale at noe vondt ble vendt til det gode for jødene. Da jødene i Europa begynte å gjøre aliyah og vende tilbake til landet de hadde fått som arv av Gud etter patriarkene Abraham, Isak og Jakob, var det en gave til det jødiske folk. I 1880-årene ble grunnlaget lagt for  gjenopprettelsen av Israel i 1948. Jødene i diasporaen fikk etter den historiske begivenheten en jødisk stat å flykte til. De måtte riktignok rømme tomhendte fra alle arabiske land i Midtøsten. Gud har til alle tider brukt både «gulrot og pisk» eller, som det står i GT, «jegere og fiskere» til å få sitt folk tilbake til landet Han har gitt dem.

Nå bor det over 9 millioner jøder i Israel, og det er bare i USA at det bor flere. Der har Gud i det siste vært nødt til å bruke pisk for å få dem tilbake til Israel. Antisemittismen er et økende problem i det amerikanske samfunn. I Judea, Samaria og i Negevørkenen ønsker mange av dem å slå seg ned, men det er forbundet med problemer å få nasjonal og internasjonal aksept for å gjøre det.

 I valget til Knesset den 23. mars i år var det bare partiet Yamina med sin leder Naftali Bennett som hadde på programmet å innlemme den såkalte  "Vestbredden"» i Eretz Israel. Statsminister Netanyahus forsøk i disse dager på å stable en koalisjonsregjering på bena vil mye dreie seg om Yamina vil lykkes med å besette justis- og forsvarsdepartementet med sine folk, samtidig som et moderat arabisk parti utenfor regjeringen lover å støtte Netanyahu i Knesset. Avtalen må være i havn innen 8. april.

Netanyahus drøm om å danne “a true right-wing government,” som han lovet under valgkampen, vil neppe slå til. En koalisjon som består av Shas, United Torah Judaism, the Religious Zionist Party og  Yamina kan ikke betegnes som en moderat høyreregjering. Med kun et arabisk støtteparti utenfor regjeringen for å oppnå 61 representanter i voteringene i Knesset, kan denne regjeringen uten tvil bli den mest høyrevridde regjering i israelsk historie. «Netanyahu vil bli regjeringens mest «left-wing member, og stadig bli testet i saker som gjelder religion og stat, og også i temaer som kan få vidtrekkende diplomatiske konsekvenser, som f. eks. annektering av Vestbredden, «settlement construction», jødisk terrorisme og mye annet.

Oppgaven å danne en regjering etter 4 valg i løpet av to år  synes å være uoverkommelig for statsministeren som i denne situasjonen må se i øynene at han kan bli både domfelt og fengslet for sine politiske feilgrep, hvis han mislykkes med sine regjeringsbestrebelser.

Det tok israelittene 40 år å streife omkring i ørkenen før de fikk lov av Gud - og mot til -  å innta det lovede land for 3200 år siden. Kanskje det vil ta like lang tid før de får grønt lys fra oven til å foreta det samme trosspranget; å fullføre oppdraget og løftene de fikk via sine profeter etter siste adspredelse i diasporaen for nesten 2000 år siden. Så langt ser tilbakevendingen ut til å ha foregått etter Guds plan. Den skal fullføres i den aller siste tid, etter det som står i Bibelen.

Yaakov Katz, sjefredaktør i Jerusalem Post, skrev i en artikkel 25. mars «Can Israel avoid a fifth election?»: Med slike partier i regjeringen som det nå ser ut til å bli, vil Israel begynne å likne på de mørkeste regimer som for tiden finnes i verden. Da syns han det er bedre med et 5. valg. Jeg får det ikke til å rime at Israel er blant de verste land i verden, men det kommer vel av at jeg ikke er jøde.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere