Roald Øye

Alder: 88
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Lytt til dr. Paul Wilkinsons powerpointforedrag!

Publisert rundt 2 måneder siden

«Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!» Arnulf Øverlands advarende rop fra 1936 gjelder fremdeles i følge nobelprisvinner Elie Wiesels utsagn i 1986, 50 år senere: Likegyldighet er kjærlighetens verste fiende». I Elie Wiesels utsagn om likegyldighet overfor jøder generelt, og i våre dager overfor Israel og israelere spesielt, hevder han at likegyldighet er kjærlighetens verste fiende og den største synd man kan begå. Synd kan riktignok ikke graderes. Enten det er en grov «skivebom», eller et skudd utenfor «innertieren», er det pr. definisjon synd.

  


Om det var likegyldighet overfor jødene som var årsak til kirkefedrene Augustin og Luther sine utrolige negative holdninger overfor jødene i deres samtid, eller andre forklaringer, så var det de sa og skrev uten tvil synd.

Uviljen, grensende til hat mot jøder, må stikke dypt, for det var ikke bare «skivebom» fra kirkefedrenes side: De traff ikke veggen der «målskiva» hang. Fravær av åndelig klarsyn i et bibelsk tema, som peker seg ut som helt sentralt i vår kristne tro, er en mer sannsynlig forklaring på Kirkens grove skivebom gjennom tidene. Kan det være Gud som har forblindet og forherdet Kirkens øverste ledere, slik at de ikke kunne se «skauen for bare trær»?

Mange av dagens kristne, beklager Den norske kirkes holdning til Israel og israelerne. Spriket i kristnes syn på Israel og israelerne fikk jeg anskueliggjort etter å ha hørt to ulike personlige opplevelser om dette temaet av to personer som jeg hadde et nært forhold til. Begge var oppegående mennesker. Den ene er nå død. 

Han var en norsk parlamentarisk leder for et borgerlig parti på Stortinget, som jeg hadde gitt min stemme til i flere valg. Den andre er en fremdeles meget oppegående teologisk professor ved et universitet i Storbritannia. De to kristne personlighetenes  ulike opplevelse i forbindelse med besøk av PLO-lederen Yasser Arafat noen år før han døde i 2005, viser deres diametralt forskjellige ståsted i et sentralt politisk og teologisk problemkompleks.

Den sistnevnte har i et powerpointforedrag fortalt om et møte han hadde med PLO-lederen på et møte i anledning et jubileum for «Sabeel International» i Jerusalem kort tid før terroristen døde. Han hadde store kvaler fordi han nærmest ble presset av omgivelsene til å håndhilse på Arafat, hvilket han eventuelt ville ha sett på som et grovt svik overfor alt han sto for. Gleden ved å oppleve å slippe håndtrykket fra PLO-lederen, så han på som et Guds inngrep og et stort under. Se videoen nedenunder!

Den norske politikeren som i Stortinget skulle ta imot PLO-lederen da han kom for å motta fredsprisen i 1994, fortalte meg at han aldri kunne glemme det varme håndtrykket han fikk av Arafat ved den anledning. Mange toppolitikere i Europa fikk i 1930-årene varme håndtrykk av rikskansler Adolf Hitler, blant annet statsminister Neville Chamberlain. Hva var det han og de andre håndhilsende politikere manglet? Politisk dømmekraft?  Eller likegyldighet og manglende vilje til å stå opp mot trusler mot et annet folks lidelser, henholdsvis det tsjekkiske og jødiske folk.

Uansett hvilken forklaring man måtte finne for deres svik, er likegyldighet overfor andres lidelse og smerte en menneskelig tilbøyelighet, som kan få uante og farlige følger. Det tyske folks likegyldighet overfor jødenes grusomme skjebne under nazismen i 1930- og 40-årene er et grelt eksempel.

Det blir hevdet at historien ikke gjentar seg. Når det gjelder likegyldighet overfor jødene som folk, eller som individer, ser virkeligheten ut til å være den stikk motsatte: For dette folket gjentar historien seg stadig og har gjort det i 3000 år. Det er smertelig å erkjenne at også i vår opplyste og «humane» tid fortsetter likegyldigheten hvis jøders eller israeleres lidelser er involvert. Dobbelt smertelig er det hvis den kristne kirke også befinner seg blant de likegyldige.

Det gjør deler av den verdensvide Kirke, representert ved Kirkenes Verdensråd. Fine ord og forsikringer om kjærlighet til det jødiske folk, og ønske om fred og forsoning mellom partene, holder ikke når det kommer til holdninger, som inkluderer boikott av israelske varer, og krav om fjerning av «muren». De vi er glad i, taler vi vel om og unnskylder,  i hvert fall inntil et problems årsakssammenheng er avklart. Noen ganger er kritikk av dem vi er glad i på sin plass, også når det gjelder jøder og israelere. De skal vurderes på lik linje med andre, men balanse i kritikken synes å svikte, når kristenledere returnerer fra besøk i Det hellige land. De har bare sett «muren» og frustrerte palestina-arabere.

På en konferanse på Bethlehem Bible College i «Palestina» var dr. Paul Wilkinson fra Stockport i England til stede som observatør i 2010, og på nytt som observatør ved «Christ at the Checkpoint Conference» i mars 2012. 600 deltakere var samlet fra hele verden, tilknyttet Kirkenes Verdensråd, også mange fra norske menigheter. På grunnlag av det han opplevde de to gangene han var sammen med skarpskodde teologer fra hele verden skrev han en kritisk rapport, som undertegnede, sammen med to pensjonerte prester,  for 9 år siden sendte til alle norske kirkesamfunns ledere, som er tilknyttet Norges Kristne Råd, og til ca. 200 pastorer og prester i de samme kirkesamfunnene. Begge samarbeidspartnerne mine har nå gått hjem til Gud. Jeg fortsetter opplysningsarbeidet alene fordi det fremdeles er viktig å få rapporten ut. Den foreligger i et powerpointforedrag i slutten av dette dokument.

Dr. Paul Wilkinson har tatt teologisk doktorgrad på palestinske kirkelederes teologiske og politiske ståsted, som han kaller «Christian Palestinianism». Talernes budskap på disse konferansene var så pro-palestinsk og anti-Israel at dr. Paul Wilkinson karakteriserte konferansene ved å navngi dem som: «The Church at Christ's Checkpoint». Websiden CAMERA (Committee for Accuracy in Middle East Reporting in America) har gitt ut en vurdering av konferansen i 2012 og av dens budskap og mange talere. Den foreligger i dr. Paul Wilkinson's powerpointforedrag, http://www.youtube.com/watchv=osIx3tmvioY, og viser det anti-israelske budskapet som norske kristenledere stilltiende har gitt og gir sin tilslutning til ved å delta på konferanser, som de har blitt advart mot i mange år.

Powerpointforedraget gir et skremmende budskap om palestinsk kristendom. Det er sett 32 915 ganger siden 20. jan. 2012, men lite eller ingenting har forandret seg i Norges Kristne Råd eller i bispekollegiet på disse 9 årene. Senest i mai d.å. gikk biskop i Oslo, Kari Veiteberg, på vegne av biskopene, ut i mediene og oppmuntret til boikott av israelske varer produsert i «de ulovlig okkuperte områdene» på «Vestbredden», dvs. i de bibelske landområdene Judea og Samaria.

Foredraget «Christian Palestinianism’s» høydepunkter er, sett i et tidsperspektiv på en time og 6 minutter: ca. kl. 42.30, 46.30 og 49.30. Seansene han beskriver på disse tidspunktene i foredraget har mye til felles med seansen som Martin Luther stod i foran riksforsamlingen i Worms i 1521 - for 500 år siden. Selv om deres teologiske anliggender var forskjellig, stod de begge opp for bibelske sannheter som den teologiske elite i deres samtid kalte for vranglære.

Keiser Carl sa på vegne av den tids kristenhet: "Det er sikkert at en enkelt broder tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer. Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme".

Måtte dr. Paul Wilkinsons skjebne bli bedre enn den dr. Martin Luther opplevde for 500 år siden! «Wilkinson fortjener stor takk for ikke å være likegyldig. «Lytt til powerpointforedraget hans!

Gå til innlegget

Bravo, Trond Baugen!

Publisert 2 måneder siden

Mest leste trådstarter siste måned, mai 2021: Anbefales på det varmeste! Trådstarteren «Hvem er palestinerne?» av Trond Baugen, publisert for over tre år siden den 26. januar 2018, 3163 visninger innen 29. mai 2021, er en tråd på Vårt Lands verdidebatt som fortjener fornyet oppmerksomhet i en tid da endog biskopene oppfordrer kristenfolket til å boikotte Israel og jødene

 Jeg er fristet til å bruke Jesu avskjedsord på korset: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» Biskopene vet heller ikke hvem palestinerne er. De vet ikke at palestinerne er vanlige arabere med et visst slektskapsbånd til jødene, som derimot er et enestående og utvalgt folk, som vi i Bibelen blir oppfordret til å være ekstra snille og gode imot, fordi de er Kristi brødre, og ennå har en viktig rolle å spille i den siste tid.

Trådstarteren har tiltrukket seg mange lesere, og 46 har gitt tilbakemelding om hva de mener om hans mening om hvem palestinerne er, sett i et historisk og religiøst perspektiv. 

Meningene spriker trolig langt mer enn de gjorde da biskopene diskuterte temaet i rådet sitt. Der var det bare en mening om jøder og palestinere: Det er ingen forskjell på dem. De er vanlige folk som oss andre som trenger å bli frelst på samme måte ved å tro på Jesus som deres eneste redning, og som alle folkeslag må akseptere som den lovede Messias.  

Det kan alle kristne slutte seg til, men veiene våre skilles når det gjelder jødenes rolle i endetiden. Det kan alle interesserte lesere få vite mer om hvis de går inn på tråden til Trond Baugen. 

Budskapet hans om historiske forhold vedrørende jøder var klargjørende for meg, som trodde at jeg ikke hadde mer å lære om dette temaet. Flott bidrag, Trond Baugen!

Gå til innlegget

Hvem er troverdige sannhetsvitner?

Publisert 2 måneder siden

Hvem skriver og snakker sant i spørsmålet om de juridiske og folkerettslige forhold i det såkalte «Palestina», der det i dag ligger 3 lovlig opprettede stater, nemlig Syria, Jordan og Israel? Den som hadde visst det! Det råder imidlertid full forvirring på området. Få kan i dag si hvem som presenterer den hele og fulle sannhet om hvem som har den politiske suverenitet i det tidligere britiske, palestinske mandatområdet?

 Noen er i hvert fall mer troverdige enn andre. Ekspertenes troverdighet er avgjørende for hva vi kommer til å mene om saken. Oppfatningene blant ekspertene er ikke entydige: Intet annet landområde på vår klode er mer omdiskutert blant internasjonale folkerettseksperter enn på området til Det britiske Palestina-mandatet.

Kongeriket Jordan fikk sine grenser ulovlig fastlagt av Storbritannia allerede i 1924, mens det ennå var et emirat. Grensene for kongeriket ble godkjent etter fredsavtalen med Israel i 1994. Mellom Syria og Israel foreligger det ingen fredsavtale, bare våpenhvile, så de to landene er egentlig fremdeles i krig med hverandre. Krigshandlingene ble  offisielt avsluttet etter 6-dagerskrigens avslutning den 10. juni 1967. Ingen var i tvil om utfallet av krigen, som i følge Google var: «Avgjørende israelsk seier; Etablering av jødiske bosetninger på Vestbredden».

Vanligvis dikterer seierherrene fredsbetingelsene etter en krig, ikke slik i en krig der Israel er involvert. Da griper stormaktene inn og forlanger våpenhvile. Ellers blir det ille for Israel, i sær hvis landet ser ut til å vinne!  Våpenhvilegrensene blir i den offentlige opinion, etter noen ti-år uten fredsavtale mellom partene, «omgjort» til grenser. Det snakkes fremdeles om Israels grenser etter Frihetskrigen i 1949, selv om det bare var våpenstillstandslinjer, diktert av FN og stormaktene. Det har av og til gått i glemmeboken også for de som sitter i Sikkerhetsrådet!

Spørsmålet om hvem som har den politiske suverenitet på det lille området i Midtøsten, Palestina-araberne eller Palestina-jødene, er etter over 100 år ennå ikke avklart, og har ført til mange kriger. I Gaza snakker Hamas’ ledere allerede om neste krig, og det er helt naturlig for alle som har Hamas Charter som rettesnor i livet. I charteret levnes det ikke plass til en sionistisk entitet i «Palestina». Spørsmålet ble avklart for meg da jeg ble oppfordret til å oversette Hamas Charter fra engelsk til norsk for 15 år siden. Arbeidet ble en øyenåpner.

Oversettingsarbeidet var meningsfylt. Jeg innså raskt at innholdet i charteret ville sjokkere flere enn meg, og sendte det til den kristne dagsavisen, Dagen, og i den ble Hamas Charter publisert over to sider i to påfølgende dager i 2005. Det var på den tid da Israel trakk seg ut av Gaza og overlot styringen til palestinerne, som i «et fritt valg» overlot kommandoen til Hamas. Etter en innbyrdeskrig med Mahmoud Abbas og Fatahs sympatisører, som enten ble drept eller kastet ut av enklaven, begynte spetakkelet, som vi i dag ikke ser noen ende på.

«Grunnloven til Hamas – norsk full versjon» ligger i dag på Google og kan leses av alle. Oversettingsarbeidet med dette dokumentet motiverte meg til å ta del i den offentlige debatt. Israel har mange folkerettslige dokumenter som taler til dets fordel i kampen for sitt historiske hjemland. De må frem i lyset. Hamas’ Charter er,  merkelig nok, ett av dem.

Problemet er at løgnpropagandaen er så dominerende på den globale arena, at sannhetsvitnene ofte drukner i nyhetsstrømmen. Jeg har vært nøye med hvilke personer jeg bruker som informanter om dette politisk kontroversielle temaet, her hjemme og i utlandet. Hvem informantene er, kan avgjøre det du kommer til å mene om mange spørsmål, ikke minst om Israel. Med «gale» informanter kan man komme langt ut på viddene. Bibelen er etter min oppfatning det mest informative dokument som fins, men samtidig dokumentet som verden minst lytter til.

Her er noen informanter som jeg vil anbefale sannhetssøkende mennesker å oppsøke på nettet hvis de er i tvil om hvem som skriver og snakker sant i spørsmålet om de juridiske og folkerettslige forhold i det såkalte «Palestina».

En norsk informant som jeg stoler på mer enn noen annen om det som skjer vedrørende Israel og Norge er lederen for "Senter mot antisemittisme", SMA, Rachel Souissa. En troene jøde med norsk statsborgerskap og med akademisk bakgrunn, inngir tillit når hun uttaler seg om norske og israelske forhold. 10000 mottakere står på hennes mailliste, og får ukentlig kommentarer fra henne om dagsaktuelle begivenheter, som har med antisemittisme her hjemme og ute å gjøre.

I Israel har jeg benyttet meg av den amerikansk-israelske informanten i Jerusalem Post og i andre internasjonale medier, Caroline Glick. Hun kjenner til både israelsk og USAs innenriks- og utenrikspolitikk etter studier på universitetsnivå i begge land. Den jødiske amerikaneren David Horowitz som ble tvunget til å vende tilbake til USA der han hadde familien sin, har jeg pr. mail mottatt rapporter jevnlig fra om forholdet mellom Israel og USA. Han er visstnok en messiastroende jøde.

Etter å ha lest Allan Dershowitz sin bok fra 2005, «Israels sak», har jeg i alle år senere lest mange av hans innlegg i USAs største aviser, Washington Post og New York Times. Et godt tegn på hans troverdighet er at den folkerettslærde Harvardprofessoren har blitt utestengt som taler ved alle norske universiteter.  I Norge er det ensrettingen som råder i akademia i «Palestina»-spørsmålet.

Mindre berømte sannhetsvitner i Israel som jeg har stått i kontakt med når jeg trengte informasjon om aktuelle dramatiske begivenheter, er henholdsvis, den halvnorske, arabiske messiastroende pastoren i Haifa, Samuel Aweida, og den helnorske lederen Gro Wenske fra stiftelsen «For Bibelen og Israel», datter av den kjente norske teologen i Israel da staten ble opprettet i 1948, Per Faye Hansen. De er begge godt orientert om hva som foregår på grasrotnivå i Israel.

Forfatteren av mange bøker om Israel, som har markert seg i kristne og sekulære aviser, og som til og med har greid å hisse på seg teologiske eksperter, inkludert biskopene, fordi han setter dem på plass for deres manglende tro på Bibelen, Per Haakonsen, har lært meg mye om hva som står i Bibelen om det jødiske folk og deres forfedre, Abraham, Isak og Jakob.

I Storbritannia har jeg lenge hatt kontakt med et sannhetsvitne, baptistpastoren John Barber, som dekker et vidt spekter av temaer som han er sterkt opptatt av, deriblant jødene og Israel. Han er inngiftet i en kristen indisk familie og har et spesielt syn for den åndelige dimensjon i tilværelsen. Fra ham får jeg ukentlige «JRB Publications», som tar opp alle slags teologiske og politiske temaer. Bibelens endetidsprofetier har han skrevet noen bøker om, og i det bildet plasserer han jødene og Israel.

En teolog i min hjemby, Kristiansand, som jeg har blitt kjent med etter at jeg ble medlem av «Med Israel for Fred» MIFF for mange år siden, er Gabriel Edland, tidligere leder for denne organisasjonen, både lokalt og sentralt. I Fædrelandsvennen har han våget å ta opp hansken med både lek og lærd når usakligheten blir for stor om sionismen, senest et innlegg den 19. mai i år der han anklaget redaktør og sin venn, Vidar Udjus, for å skrive en kronikk, mot bedre vitende. Hans syn på den lovlige israelske okkupasjonen av Judea og Samaria var etter Edlands oppfatning helt fordreid.

Heldigvis dukker det stadig opp uventede nye navn i ulike medier, som viser at det er mange som har sympati for jødene og Israel og har store kunnskaper om temaet, selv om det ikke er så ofte de «griper til pennen».

Gå til innlegget

Hamas Charter» ble offentliggjort den 18. august 1988, og er et manifest, som utgjør 36 kapitler, og viser hvordan Hamas’ mål: «å utslette staten Israel» kan realiseres via Jihad. (Islamsk hellig krig). PLO og Yasser Arafat overtok og videreførte denne ideologien i 1964.


PLO ble stiftet dette året, tre år før Seksdagerskrigens utbrudd. To år etter den ukelange krigen ble Arafat valgt til formann i organisasjonen, og han begynte sitt prosjekt, palestinismen, mens lederne ennå slikket sårene retter det bitre nederlaget. Denne «ismen» er et av de groveste historiske bedrag» i det 20. og 21. århundre.

Arafat forstod etter nederlaget mot Israel at palestinerne aldri ville vinne over sin motstander på slagmarken. Israel måtte overvinnes med kløktig propaganda. Heretter skulle kampen mot landet ikke lenger være en arabisk frigjøring av «Palestina», men utelukkende en palestinsk frigjøring av et lite landområde, som de fleste i Norge burde vite at «palestinere» aldri hadde hatt politisk eller militær kontroll over.

«Palestina» lå i et område i Midtøsten som jødene i 3200 år har regnet som sitt hjemland. Arafats «palestinisme» var et godt propagandastunt, som overraskende slo ned som «en fredsbombe» i mange vestlige land, der de politiske ledere burde ha gjennomskuet løgnen: Palestinerne ble etter 1967 «den lille David» og israelerne «den mektige Goliat». Det var en smart løgn, som de fleste nasjonale og internasjonale medier umiddelbart begynte å formidle. At lille Israel overlevde de første år av sin eksistens etter 1948, var et stort Guds under.

Den kristne dagsavisen Dagen foretok en spørreundersøkelse i begynnelsen av 2021 blant faste kirkegjengere om hvor sympatien deres ligger i Midtøsten-konflikten. 5 av 10 kvinner og 4 av 10 menn hadde sympati med palestinerne som folk. Om de også hadde sympati for «palestinismen» og dens talsmenn, var uklart. Hvis det var et positivt svar også på det spørsmålet, forundrer det meg. Intervjuobjektene må ha sovet i timen når Israel og jødene var på tapetet i kristendoms- eller historietimene i deres oppvekst!

En representant i Nobelkomiteen, Kåre Kristiansen, holdt hodet kaldt i 1994, og gikk ut av komiteen i protest mot at «formannen med pistolen i beltet» skulle få Nobels fredspris sammen med Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Simon Peres. Han mente det var en skam å sidestille disse tre kandidatene som fredsstiftere.

Norske politikere er og har til i dag vært stolte av å ha vært med på å frembringe Oslo 1 og Oslo 2, og tror at det er liv laga å fortsette i dette fredssporet, slik den norske regjering gjør når den i dag arbeider for en to-statsløsning. Flertallet av jødene i Israel mener «Oslo 1 og 2» er en skamplett som bør legges på hylla først som sist.

Palestinerne har med hjelp av media fått verden til å tro at de er et eget folk, som har krav på et eget land ved siden av eller der Israel ligger. Mediene har siden 1960-årene behandlet PLO som «en hellig ku». Sannheten er at palestinerne ikke er et eget folk. De har ikke en egen historie, ikke et eget språk eller en særegen religion. De er arabere, taler arabisk, har arabisk historie og muslimsk tro. De har aldri hatt et eget land. De er rett og slett inntrengere fra Egypt, Syria, Jordan og Saudi-Arabia, som etter at sultanen i Det ottomanske riket overtok verdigheten som kalif i 1517, har slått seg ned i jødenes hjemland. Jødene fortjener alene vår sympati og støtte i sin kamp for sitt historiske hjemland. Palestinernes ledere i PA, Jihad, Fatah, PLO eller Hamas fortjener ingens sympati.

I 1946 vitnet den arabiske historiker Philip Hitti for den «Anglo-Amerikanske Commitee of Inquiry»: «Det finnes ingen slik ting som Palestina i historien.» I 1947 foreslo FN en jødisk og en palestinsk stat. Arabiske ledere motsatte seg delingsplanen. En historisk korrekt forståelse av delingsplanen og det som skjedde i etterkant har gått tapt i løpet av trekvart århundre med palestinsk løgnpropaganda i vestlige medier: Israel okkuperer ikke en kvadratmeter av «palestinsk» land! Den politiske høyreside i Israel med partiet Kadima i spissen har planer for hvordan det palestinske problem kan løses.

PLOs Charter fra 1964, og Hamas’ Charter fra 1988 vil være en øyenåpner for alle som i dag har samme sympati for palestinske og jødiske ledere. Eiendomsforholdet til landet burde det ikke råde tvil om. Bibelen og San Remo-avtalen fra 1920-22 dokumenterer eierforholdet i «Palestina» både for troende og sekulære mennesker.

Den palestinske propagandaen etter 1964 har vært vellykket. Kartleggingen i Dagen den 8. mars i år viser at kjennskap både til sekulær historie og bibelhistorie er mangelfull blant dem som kaller seg kristne i Norge. 5 års historiestudier i inn- og utland har fått meg til å se helt annerledes på palestinernes historie enn den mediene formidler.

Bibelens fremstilling i GT bekreftes i store trekk av den sekulære historie når det gjelder de politiske forhold i Kanaans land frem til Jesu tid. Palestina-arabiske politiske ledere som holder fast ved Arafats palestinisme fortjener ikke noens sympati. «Grunnloven til Hamas – norsk full versjon» ligger på Google, og kan leses av alle som ønsker å bli kjent med hva Israels antisionistiske motstandere har som strategi for å oppnå sine kort- og langsiktige mål i Midtøsten.

Gå til innlegget

Harde bud venter Israel.

Publisert 2 måneder siden

Hvis Israel ønsker å overleve som det eneste demokrati Midtøsten, må landet gjøre som De allierte gjorde under Annen verdenskrig overfor nazi-lederne i Berlin. Israel må forlange betingelsesløs kapitulasjon av sine antisionistiske motstandere, Hamas, Jihad, Hezbollah, Fatah og PLO


 I tillegg må israelske arabere i Eretz Israel og palestinerne i Judea, Øst-Jerusalem, Samaria og Gaza, få valget enten å velge lojalitet til staten Israel eller frivillig forlate landet etter å ha fått kompensasjon for eiendommene de forlater. Dette mener noen av lederne for høyrepartiene i Knesset. 

De mener det vil være en skånsom og rettferdig avslutning på en konflikt som ellers ser ut til å være uløselig. Mange kristne tilskuere til det som skjer i Israel i disse dager, syns jødene etter nesten 4000 år fortjener å se at Abrahams profetier går i oppfyllelse.  

Mange land som i årevis har støttet de nevnte terrororganisasjonene, burde stå i kø for å gi palestina-araberne en hjelpende hånd når de ber om å få immigrere til disse landene, fortrinnsvis til muslimsk-arabiske naboland, der de har sine nære slektninger og allerede kjenner kulturen.

Den nådeløse fremgangsmåten USA brukte mot erketerroristen Bin Laden som ikke ville overgi seg uten kamp, har allerede skapt presedens i det internasjonale miljø. Han ble senket i havets dyp uten særlige protester. USA kan ikke nekte Israel å behandle sine dødsfiender på samme måte, selv om resten av verden i dette tilfelle trolig vil gjøre nettopp det.

Frem til onsdag 2. juni da Netanyahus mandat til å danne regjering utløper, venter noen i Israel på at Netanyahu skal «dra opp av hatten» en overraskelse, før han går av som den lengst sittende statsminister i Israels historie.

Netanyahu kan nemlig be president Rivlin om enda en liten utvidelse av fristen hvis han er i nærheten av å danne en flertallsregjering innen fristens utløp. Hvis ikke,  vil presidenten enten gi mandatet videre til en annen partileder i Knesset, eller la Knesset få ytterligere 21 dager til å finne en statsministerkandidat. Hvis ingen ledere i Knesset greier å stable på beina  et flertall på 61 representanter i Knesset innen 22. juni, vil det innen 3 måneder automatisk utløse et 5. valg i løpet av to år. 

Statsminister Netanyahus mest lojale støttespillere befinner seg i det ultraortodokse Shas-partiet og i det like konservative United Torah Judaism, og disse religiøse partienes støtte er han avhengig av hvis han skal ha håp om å holde seg ved makten. 

En halvpart av israelerne ønsker ham lykke til!  Det store flertall i verden ønsker ham bort. Ære være statsminister Netanyahu som har bevart det religiøse aspektet i sin måte å styre landet på!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere