Roald Øye

Alder: 88
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

Ekspresident Donald Trump har flyttet ut av Det hvite hus, men ønsker å flytte tilbake i 2024. Det er tvilsomt om han kommer til å greie det. I et intervju med Ron Kampeas i «Haredi Orthodox Magazine» den 19. juni i år forklarer han hvorfor han tapte presidentvalget i 2018: De amerikanske jødene sviktet ham i valgkampen.

I intervjuet sa han at han syns flere amerikanske jøder burde ha stemt på ham. Valgdagsmålinger viste at den sittende president bare scoret mellom 21 og 30.5% av de jødiske stemmene. Selv om han var glad for at et overveldende flertall av ortodokse jøder hadde stemt på ham, sier han i intervjuet at han har lurt på hvorfor bare under en halvpart av amerikanske jøder stemte på ham.

Han konkluderte med at «they (the majority) don’t love Israel enough.” Han syntes at de Israel-relaterte vedtak som han gjennomførte som president burde ha ført til en større oppslutning om ham blant jødiske velgere. Deres frafall ved valget i 2018 var den største skuffelsen for Donald Trump i oppsummeringen av valgresultatet.

Han refererte til sine beslutninger om å anerkjenne Golan-høydene som del av Eretz Israel, og Jerusalem som Israels udelelige hovedstad, dit han i 2018 flyttet den amerikanske ambassaden. På toppen av det hele imøtekom han statsminister Benjamin Netanyahus prioriterte ønske om å trekke USA fra atomavtalen med Iran. Ingen av disse beslutningene gjorde inntrykk på sekulære jøder i USA, enda hvert enkelt vedtak er av vital betydning for Israel.

Jødiske grupper distanserte seg fra Donald Trump etter at han like før valgdagen sa at jødene var illojale mot Israel hvis de stemte på demokratene ved valget den 3. november 2018: «Det kostet ham dyrt. 

Kanskje tapte han valget med sin anklage. Han sa i det samme intervjuet i «the Haredi Orthodox Magazine»: “I did the Heights, I did Jerusalem, and I did Iran — the Iran Deal was a disaster, right? And I also did many other things. Jewish people who live in the United States don’t love Israel enough».

Vi kan være uenige i mye av det ekspresident Donald Trump sa i valgkampen, men på dette punkt om jødenes manglende lojalitet overfor den jødiske stat, vil jeg gi ham rett: «Jewish people who live in the United States don’t love Israel enough». De er så hjernevasket av medienes svartmaling av Israel at de ikke har oppdaget at Israel er det eneste demokratiske land i Midtøsten, som fortjener både de kristnes og jødenes støtte.

Kristenfolket i Norge anført av et samlet bispekollegium og ledelsen i Norges kristne råd, Mellomkirkelig råd og Lutherske verdensforbund, elsker heller ikke Israel nok: De syns landet bør boikottes p.g.a. «den ulovlige okkupasjonen» av de gudgitte bibelske landområdene, Judea og Samaria! Det er ganske dramatisk!

Det jødiske lederskap i USA og de norske hyrdene er like forblindet i synet på det lille landet innerst Middelhavet. «Biskopene og de andre norske kristenlederne går inn for å boikotte landet fordi det ikke tillater opprettelse av en palestinsk stat på de bibelske landområdene. Alle kirkesamfunn, som er medlemmer  Norges kristne råd eller Lutherske verdensforbund, støtter dermed BDS-kampanjen. Les hva «Boycott, Divestment and Sanctions» innebærer! 

Det burde skape debatt i kirkesamfunnene som støtter kampanjen.

Gå til innlegget

Yael Eckstein er president i CEO «The International Fellowship of Christian and Jews. Hun stiller et spørsmål pr. mail til medlemmene i organisasjonen: «Hvorfor Israel? Har dere noen gang lurt på det? Ikke folket i Israel, for dere kjenner deres historie, fra Bibelen. Men landet Israels historie."Folk flest i Norge kjenner i hovedsak folkets historie, men noen har sikkert lurt på hva det er med dette landet som gjør det så attraktivt. Det hellige land, selve landet Israel med fjell, elver og innsjøer er annerledes enn alle andre land.

.

.

Området mellom elven Jordan og Middelhavet har jødene nemlig fått som lån av Gud, universets skaper. Landet har vært ettertraktet, erobret og skiftet eiere mange ganger i snart 4000 år. Seierherrene har vært nabofolk og folk fra fjerne strøk i Europa. Til slutt ble jødene for tredje og siste gang herrer i mesteparten av «sitt eget hus» i 1948. Nå gjenstår bare den siste del av gjenopprettingen av «Eretz Israel». Den vil, i følge vår kristne tro, skje før eller siden.

Denne lille landstripen langt øst i Middelhavet i Midtøsten er helt spesiell. I  såkalt nyere tid kom først Muhammed og muslimene på 600-tallet e.kr. 

De fattet interesse for jødenes aller helligste sted Tempelhøyden på Moria-fjellet i Jerusalem, der de bygde en helligdom som ligger der den dag i dag til spott og spe  for en hel verden.  Den er et bedragersk forsøk på å vise at muslimene kom hit først. Nesten alle vet at patriarken Abraham, og sønnen hans Isak, kom dit tidligere, ca. 2500 år før Muhammed ble født.

Senere oppstod en religiøs dragning til Jerusalem i Korsfarertiden på 1000- og 1100-tallet. Korsfarere fra Europa dro i skarer sydover til Det hellige land for å befri de hellige steder og for å straffe de gjenværende jøder, som var etterkommere etter de som hadde drept deres «herre og mester», Jesus.

På 1200- tallet ble de  europeiske eventyrerne drevet ut av landet, og de muslimske herskere tok på nytt  kontrollen over landet og jødenes og de kristnes hellige steder. Da var det ikke tilbake mange av den jødiske befolkningen i Judea og Samaria. Siden Masadas fall i 136 e.kr. ble de drevet ut av landet sitt eller slaktet ned av de romerske herskerne. Jødene slo seg ned i alle land i Levanten og senere i alle land i Europa og kom til slutt også til Amerika. USA har i dag den største jødiske befolkning utenfor Israel.

I 1517 fikk kaliffen av Bagdad kontroll over landet som romerne hadde gitt navnet «Palestina». Klimatisk forverrede forhold hadde, i hundreårene forut og i ettertid av erobringen, ført til at landet liknet på et ørkenlandskap, i følge forfatteren Mark Twain som dro gjennom landet som turist i 1867. Ingen kjente til de store ressurser som ligger på land og utenfor kysten til dette landet. Derfor fikk Judea, Samaria og Galilea stort sett ligge urørt i hundrevis av år under det ottomanske og tyrkiske styret frem til 1917. Det var et uinteressant landområde for de tyrkiske herskerne. Landet lå og ventet på sine leietakere. Etter ca. 1880  kom de som profetert i Bibelen.

Det var mordet på den russiske tsaren i 1881 som fikk pogromene mot den jødiske befolkningen i Russland til å øke i antall slik at mange flyktet ut av landet og søkte tilflukt i landet, som de hver påske hadde hilst hverandre med ordene: «Neste år i Jerusalem!» Alyahen var «vel timet» for ressurssterke jøder fra Europa og USA hadde allerede begynt å investere i jordbruk og industri, som trengte arbeidskraft i den «gudsforlatte» utkantprovinsen i det ottomanske riket på 1800-tallet. Tilstrømningen til grynder-foretakene var enorm fra hele Midtøsten, men det beredte også grunnen til de praktiske og politiske problemer Israel står overfor i dag. Esekiel 36.8 -12: Israel er profetienes land, der Bibelens ord bokstavelig talt ble til virkelighet i 1948. Israels fjell er spesielt i fokus:

«Men dere, fjell i Israel, skal få greiner og bære frukt for mitt folk Israel. For de kommer snart! Se, jeg vender meg til dere. Dere skal bli dyrket og tilsådd. Jeg lar dere få mange mennesker, hele Israels hus. Byene skal befolkes og ruinene bygges opp igjen. Jeg lar dere få mange mennesker og dyr. De skal bli mange og være fruktbare. Jeg lar det bo folk hos dere som i gamle dager og gjør vel mot dere, mer enn før. Dere skal kjenne at jeg er Herren. Igjen lar jeg mennesker ferdes på dere, mitt folk Israel skal ta deg i eie. Du skal være deres eiendom. Og du skal aldri mer gjøre dem barnløse».

Guds ord til Abraham i Genesis 48.4 står fremdeles ved lag: «Han sa til meg: Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en mengde folkeslag. Og jeg vil gi din ætt etter deg dette landet til evig eiendom.»

Etter 2. verdenskrig har Israels fjell vært hellig grunn for jødene. De ga dem et tilfluktssted etter Holocaust, og en stat der de i dag kan forsvare seg mot en hel verden som vil dem til livs.  

Israel er rik på historiske minnesmerker, på bibelhistorie. Gjennom århundrene har landet ligget der og ventet på at leietakerne skal komme tilbake til fedrenes grunn og ta tilbake den bruksrett de alene har til landet, Eretz Israel. Organisasjonen «Hjelp jødene hjem» formidler midler til de mange jøder som i dag har vanskeligheter med å gjøre alyah. Kristne som deler mitt syn på landet Israels historie kan gi sin skjerv til denne organisasjonen, selv om jeg tror grunneieren vil  greie å gjøre jobben uten vår hjelp: Å få jødene hjem. 

 

 

Gå til innlegget

En annerledes palestina-araber.

Publisert 3 måneder siden

Det har gått ut en innbydelse pr mail fra venner av «Israel Today» om å være med på et åpent telemøte der Elias, en kristen araber som arbeider for Israel, «will speak live» til medlemmer tirsdag, 15. juni kl. 8PM, israelsk tid. I forkant, 7. juni 2021, skrev han en orientering om en dyster situasjon i Israel i disse dager::

Hamas er i ferd med å ta over kristne byer i Israel. Nasaret og andre kristne arabiske byer blir forvandlet til palestinske enklaver der Hamas-tilhengere oppfordrer befolkningen til motstand mot okkupasjonen. 

Han skriver: «Morsmålet i dette landet er hebraisk! Nest etter jødene er vi kristne arabere blant de første i dette landet som kom til tro på Jesus. Troen på Ham er vår identitet. Jesus var en jøde og gikk regelmessig i synagogen. Vi er en del av dette landet og ønsker å leve fredfullt sammen med det jødiske folk».

«Slå opp hvor som helst i Det gamle eller Det nye testament!» sier jeg til mitt folk, «og du vil se at dette er Israel, og at alt handler om jødene. Palestinernes kamp om eierskapet til Tempel-høyden er en løgn, og påstandene om angrep på Al Aqsa-moskeen på Sions-berget er et utspekulert bedrag.

Høydedraget er ofte omtalt i Bibelen, og er en sentral del av landet Israel. Men palestinerne skjuler sannheten for vårt folk. De omskriver historien i våre barns tekstbøker. Vi kristne arabere forsøker å gjenoppbygge kristen historie og kultur i Israel, vårt hjemland. Vi har også forsøkt å få kontakt med arabisk-talende kristne i Midtøsten for å få dem til å støtte Israel. Unge mennesker fra Irak, Syria og i Europa er spesielt åpne overfor Israel, og sier at de en eller annen gang skulle ha likt å komme på besøk til Israel».

Elias skriver om sitt engasjement: «Jeg ønsker å få vårt folk til å forstå at Israel er en «Edens have». Her lever vi fritt uten frykt. Vi kristne blir respektert og betraktet som en integrert del av det israelske samfunnet. Jeg elsker Israel og det jødiske folk. Siden jeg har vokst opp her, vet jeg hva det betyr å vokse opp som kristen i Jerusalem.  Muslimene forsøker å presse oss til å motarbeide Israel. De vil heller ha krig mot Israel enn komme til enighet om stridsspørsmålene.

Vi er arabisk-israelske kristne, og er, sammen med våre kirker og institusjoner, stolte av å være en del av den jødiske stat. Vi ønsker i fellesskap å bygge vårt samfunn, ikke bare kritisere og skylde på de andre når det gjelder våre problemer. We can’t just take and take all the time; we also need to give and support Israel.”

Man skulle tro at Elias fikk støtte for sitt arbeid fra fredsaktivister og venstresidens partier i Israel, men nei,  det motsatte er tilfelle. Venstresiden fortsetter å puste til ilden og oppmuntrer den kristne arabiske befolkningen til oppstand og kritikk av Israel.  De er imot å hjelpe dem til å bli integrert i det israelske samfunn, for da ville de slutte å støtte venstresidens agenda som er å bli kvitt  Netanyahu og hans regjering ved hjelp av boikott og anti-israelsk propaganda.

I Israel har det alltid vært høyresidens politiske ledere som har greid å skape fred med de arabiske land. Hvis Benjamin Netanyahu gjenvinner regjeringsmakten, ser historien ut til å gjenta seg?




 

Gå til innlegget

Svar til Shadi Alzaghari.

Publisert 4 måneder siden

«I artikkelen din i VG den 13. mai 2021 var det flere påstander som ikke stemmer», skrev Shadi Alzaghari i sitt innlegg på verdidebatt den 18. mai i år til den israelske ambassadør Roth. Jeg har ikke lest hva han har skrevet i VG, som har opprørt Shadi Alzaghari. Det er trolig de politiske realitetene, som Shadi Alzaghari berører i sitt innlegg. Min kommentar til disse realitetene vil bli todelt, og kommer her:


Jeg  har undervist norsk, europeisk og verdenshistorie i en mannsalder, men har aldri sittet ansikt til ansikt med en person som hørte hjemme i en familie som var nazi-sympatisører frem til 1945, og som derfor var litt skyldig i at min far holdt på å stryke med i tysk fangenskap under 2. verdenskrig.

Jeg kunne ha foraktet ham, men jeg fortalte ham at jeg ikke bar nag verken til ham eller det tyske folk. Tvert imot. Jeg sa at jeg beundret det tyske folk, som tok et oppgjør med sin fortid, og offisielt blei tidlig ferdig med sin herrefolkideologi. Tyskland måtte betale dyrt for sine angrepskriger, som de tapte på alle fronter. Seierherrene bestemte Tysklands grenser, og rikskansler Willi Brandt aksepterte dem offisielt i 1969. Det var modig gjort!

Min ukjente samtaletalepartneren lå trolig i sin mors mage, akkurat som jeg gjorde da Hitlers maktovertakelse som rikskansler, fant sted den 30. januar 1933. Familiens far som tydeligvis var akademiker, bodde sammen med sin kone og minst to barn i det som senere ble Vest-Berlin og Vest-Tyskland. Det var familien glad for, etter delingen av Tyskland i 1961. Hvis jeg treffer denne mannen flere ganger, har jeg mange spørsmål som jeg vil stille ham.

Han må ha vært med i Hitler-Jugend, slik alle tyske barn med ariske røtter naturligvis var. Han fortalte meg at han husket Krystallnatten, Mynchen-avtalen, Anschloss, annekteringen av Ruhr-distriktet og angrepet på Polen den 1. september 1939. 

Ved hver epokegjørende begivenhet jublet han sammen med sine kamerater og familie. Endelig oppfylte Adolf Hitler sine politiske løfter som han hadde skrevet om i boka si «Mein Kampf». Den hadde klassene som han gikk i, lest fra ende til annen, på alle klassetrinn. Endelig var Versailles-traktaten att ut av spill. De fleste i Tyskland var hjernevasket av Goebbels propaganda, og jublet for hver tysk seier på slagmarken.

På hvilken front hans far kjempet under 2. verdenskrig fikk jeg ikke spurt ham om, heller ikke hvordan de opplevde russernes og amerikanernes erobring av Berlin i 1945. Men jeg fikk høre en del detaljer om russernes jakt på tyske kvinner som russiske soldater hadde fått beskjed av Stalin om å voldta en masse. Det var litt touchy for ham å snakke om. Ellers snakket han åpent om alt. 

Hva som skjedde med hans familie i perioden fra 1945 til 1960, fikk vi ikke tid til å prate om. Jeg skulle ønske en avis tok tak i mannen og laget et større oppslag om ham. Slike nordmenn er det ikke mange av. Navn og adresse kan de kanskje få av meg.

I 1960 skjedde noe gledelig for denne personens vedkommende. Han emigrerte på lovlig vis fra Vest-Tyskland til Norge og bosatte seg i Kristiansand. Han husket byggingen av Berlinmuren i 1961, sett fra norsk ståsted. Kanskje det var en kvinne som brakte ham til Norge? Om tiden i Norge fortalte han nølende om sin konvertering til demokratiske idealer. Han innrømte at det hang igjen mye grums i hans holdninger til humane verdier. Hjernevaskingen i barne- og ungdomsårene hadde vært formidabel. Han skammet seg tydeligvis over sin nazistiske fortid.

Etter en lang samtale takket jeg ham for å ha tatt meg med på hans lange "politiske reise" fra nasjonalsosialisme i Tyskland i 1930-årene til kristensosialt demokrati på 2000-tallet i Norge. 

Etter denne politiske reisen fra en isme til en annen av en tidligere tysker, passer det å kommentere debattinnlegget på Vårt Lands verdidebatt av en annen innvandrer, som ennå ikke har foretatt noen politisk reise. Jeg tenker på Shadi Alzaghari som skrev et innlegg på Vårt Lands verdidebatt den 18. mai 2021: Den ble avsluttet slik:

«Den israelske staten har okkupert og kolonisert vårt land og folk i over 70 år. Hva forventer Israel at vi palestinere skal gjøre? Vi ønsker selvfølgelig fred, men det må være basert på rettferdighet og menneskerettigheter for alle. Hadde ikke Israels anti-palestinske politikk vært så aggressiv og undertrykkende, hadde aldri Hamas eksistert. Hamas eksisterer som en direkte konsekvens av den systematiske diskrimineringen og frihetsberøvelsen som Israel påfører det palestinske folk. Israels okkupasjon, kolonisering og daglige undertrykkelse må ta slutt. Da kan vi få fred og fruktbar sameksistens. Jeg avslutter med ordene til den tidligere statsministeren Kåre Willoch: «Jeg er alvorlig redd for at den kurs Israel nå fører er en kurs mot katastrofe også for Israel. Det vil komme en situasjon der verden ikke lenger finner seg i dette».

Min kommentar til denne følelsesladde bekjennelsen:

Den israelske staten har ikke okkupert og kolonisert hans folks land i 70 år, like lite som tyskerne har okkupert sitt eget land etter 2. verdenskrig. Israel forventer at palestina-araberne snart vil innse det. Like mye som de såkalte «palestinere» ønsker fred basert på rettferdighet og menneskerettigheter for alle, gjør Israel det samme. Israels politikk er ikke anti-palestinsk og aggressiv, heller ikke undertrykkende.

 «Hamas Charter» har eksistert siden 1988 og har bare ett mål: å tilintetgjøre Israel og drepe enhver jøde «som gjømmer seg bak et tre». Hitlers «Mein Kampf ble offentlig fordømt og brent på bålet av tyske myndigheter, og det samme må  palestina-arabiske myndigheter gjøre med Hamas Charter. Det er prisen som de arabiske stater må betale for å ha tapt 4 kriger mot IsraelDet vil snart  komme en situasjon der verden gjennomskuer den palestinske hatpropagandaen mot det eneste demokratiet i Midtøsten».

Hamas som politisk og militær organisasjon eksisterer bare på grunn av Israels eksistens, og bør tilintetgjøres så snart en avtale er i boks mellom partene. Israel okkuperer ikke sitt eget land, og undertrykker heller ikke et annet folks land. «Palestina» og «palestinere» er fiktive begreper oppfunnet av den «notoriske løgneren», Yasser Arafat. Den dag palestina-araberne tar disse fakta til etterretning, kan det bli fred.

Den påtroppende statsminister i Israel, Naftali Bennett, har i sitt partiprogram utformet hvordan palestina-araberne vil få flere valg når det gjelder bosted. Ingen vil bli tvunget til å bo i den jødiske staten, Israel. 

Den palestinske nabostaten, Jordan, peker seg ut som et naturlig valg for dem. Den østlige delen av landet er tynt befolket og kan ta imot millioner av palestina-arabere, både flyktninger og de som i dag bor i de bibelske kjerneområdene Judea, Samaria og i den østlige delen av Israels udelelige hovedstad, Jerusalem..

.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere