Roald Øye

Alder: 88
  RSS

Om Roald

Født i 1933, bor i Kristiansand, pensjonert lektor gift og har 4 voksne barn. Konservativ kristen.

Følgere

En annerledes palestina-araber.

Publisert 3 dager siden

Det har gått ut en innbydelse pr mail fra venner av «Israel Today» om å være med på et åpent telemøte der Elias, en kristen araber som arbeider for Israel, «will speak live» til medlemmer tirsdag, 15. juni kl. 8PM, israelsk tid. I forkant, 7. juni 2021, skrev han en orientering om en dyster situasjon i Israel i disse dager::

Hamas er i ferd med å ta over kristne byer i Israel. Nasaret og andre kristne arabiske byer blir forvandlet til palestinske enklaver der Hamas-tilhengere oppfordrer befolkningen til motstand mot okkupasjonen. 

Han skriver: «Morsmålet i dette landet er hebraisk! Nest etter jødene er vi kristne arabere blant de første i dette landet som kom til tro på Jesus. Troen på Ham er vår identitet. Jesus var en jøde og gikk regelmessig i synagogen. Vi er en del av dette landet og ønsker å leve fredfullt sammen med det jødiske folk».

«Slå opp hvor som helst i Det gamle eller Det nye testament!» sier jeg til mitt folk, «og du vil se at dette er Israel, og at alt handler om jødene. Palestinernes kamp om eierskapet til Tempel-høyden er en løgn, og påstandene om angrep på Al Aqsa-moskeen på Sions-berget er et utspekulert bedrag.

Høydedraget er ofte omtalt i Bibelen, og er en sentral del av landet Israel. Men palestinerne skjuler sannheten for vårt folk. De omskriver historien i våre barns tekstbøker. Vi kristne arabere forsøker å gjenoppbygge kristen historie og kultur i Israel, vårt hjemland. Vi har også forsøkt å få kontakt med arabisk-talende kristne i Midtøsten for å få dem til å støtte Israel. Unge mennesker fra Irak, Syria og i Europa er spesielt åpne overfor Israel, og sier at de en eller annen gang skulle ha likt å komme på besøk til Israel».

Elias skriver om sitt engasjement: «Jeg ønsker å få vårt folk til å forstå at Israel er en «Edens have». Her lever vi fritt uten frykt. Vi kristne blir respektert og betraktet som en integrert del av det israelske samfunnet. Jeg elsker Israel og det jødiske folk. Siden jeg har vokst opp her, vet jeg hva det betyr å vokse opp som kristen i Jerusalem.  Muslimene forsøker å presse oss til å motarbeide Israel. De vil heller ha krig mot Israel enn komme til enighet om stridsspørsmålene.

Vi er arabisk-israelske kristne, og er, sammen med våre kirker og institusjoner, stolte av å være en del av den jødiske stat. Vi ønsker i fellesskap å bygge vårt samfunn, ikke bare kritisere og skylde på de andre når det gjelder våre problemer. We can’t just take and take all the time; we also need to give and support Israel.”

Man skulle tro at Elias fikk støtte for sitt arbeid fra fredsaktivister og venstresidens partier i Israel, men nei,  det motsatte er tilfelle. Venstresiden fortsetter å puste til ilden og oppmuntrer den kristne arabiske befolkningen til oppstand og kritikk av Israel.  De er imot å hjelpe dem til å bli integrert i det israelske samfunn, for da ville de slutte å støtte venstresidens agenda som er å bli kvitt  Netanyahu og hans regjering ved hjelp av boikott og anti-israelsk propaganda.

I Israel har det alltid vært høyresidens politiske ledere som har greid å skape fred med de arabiske land. Hvis Benjamin Netanyahu gjenvinner regjeringsmakten, ser historien ut til å gjenta seg?




 

Gå til innlegget

Svar til Shadi Alzaghari.

Publisert 7 dager siden

«I artikkelen din i VG den 13. mai 2021 var det flere påstander som ikke stemmer», skrev Shadi Alzaghari i sitt innlegg på verdidebatt den 18. mai i år til den israelske ambassadør Roth. Jeg har ikke lest hva han har skrevet i VG, som har opprørt Shadi Alzaghari. Det er trolig de politiske realitetene, som Shadi Alzaghari berører i sitt innlegg. Min kommentar til disse realitetene vil bli todelt, og kommer her:


Jeg  har undervist norsk, europeisk og verdenshistorie i en mannsalder, men har aldri sittet ansikt til ansikt med en person som hørte hjemme i en familie som var nazi-sympatisører frem til 1945, og som derfor var litt skyldig i at min far holdt på å stryke med i tysk fangenskap under 2. verdenskrig.

Jeg kunne ha foraktet ham, men jeg fortalte ham at jeg ikke bar nag verken til ham eller det tyske folk. Tvert imot. Jeg sa at jeg beundret det tyske folk, som tok et oppgjør med sin fortid, og offisielt blei tidlig ferdig med sin herrefolkideologi. Tyskland måtte betale dyrt for sine angrepskriger, som de tapte på alle fronter. Seierherrene bestemte Tysklands grenser, og rikskansler Willi Brandt aksepterte dem offisielt i 1969. Det var modig gjort!

Min ukjente samtaletalepartneren lå trolig i sin mors mage, akkurat som jeg gjorde da Hitlers maktovertakelse som rikskansler, fant sted den 30. januar 1933. Familiens far som tydeligvis var akademiker, bodde sammen med sin kone og minst to barn i det som senere ble Vest-Berlin og Vest-Tyskland. Det var familien glad for, etter delingen av Tyskland i 1961. Hvis jeg treffer denne mannen flere ganger, har jeg mange spørsmål som jeg vil stille ham.

Han må ha vært med i Hitler-Jugend, slik alle tyske barn med ariske røtter naturligvis var. Han fortalte meg at han husket Krystallnatten, Mynchen-avtalen, Anschloss, annekteringen av Ruhr-distriktet og angrepet på Polen den 1. september 1939. 

Ved hver epokegjørende begivenhet jublet han sammen med sine kamerater og familie. Endelig oppfylte Adolf Hitler sine politiske løfter som han hadde skrevet om i boka si «Mein Kampf». Den hadde klassene som han gikk i, lest fra ende til annen, på alle klassetrinn. Endelig var Versailles-traktaten att ut av spill. De fleste i Tyskland var hjernevasket av Goebbels propaganda, og jublet for hver tysk seier på slagmarken.

På hvilken front hans far kjempet under 2. verdenskrig fikk jeg ikke spurt ham om, heller ikke hvordan de opplevde russernes og amerikanernes erobring av Berlin i 1945. Men jeg fikk høre en del detaljer om russernes jakt på tyske kvinner som russiske soldater hadde fått beskjed av Stalin om å voldta en masse. Det var litt touchy for ham å snakke om. Ellers snakket han åpent om alt. 

Hva som skjedde med hans familie i perioden fra 1945 til 1960, fikk vi ikke tid til å prate om. Jeg skulle ønske en avis tok tak i mannen og laget et større oppslag om ham. Slike nordmenn er det ikke mange av. Navn og adresse kan de kanskje få av meg.

I 1960 skjedde noe gledelig for denne personens vedkommende. Han emigrerte på lovlig vis fra Vest-Tyskland til Norge og bosatte seg i Kristiansand. Han husket byggingen av Berlinmuren i 1961, sett fra norsk ståsted. Kanskje det var en kvinne som brakte ham til Norge? Om tiden i Norge fortalte han nølende om sin konvertering til demokratiske idealer. Han innrømte at det hang igjen mye grums i hans holdninger til humane verdier. Hjernevaskingen i barne- og ungdomsårene hadde vært formidabel. Han skammet seg tydeligvis over sin nazistiske fortid.

Etter en lang samtale takket jeg ham for å ha tatt meg med på hans lange "politiske reise" fra nasjonalsosialisme i Tyskland i 1930-årene til kristensosialt demokrati på 2000-tallet i Norge. 

Etter denne politiske reisen fra en isme til en annen av en tidligere tysker, passer det å kommentere debattinnlegget på Vårt Lands verdidebatt av en annen innvandrer, som ennå ikke har foretatt noen politisk reise. Jeg tenker på Shadi Alzaghari som skrev et innlegg på Vårt Lands verdidebatt den 18. mai 2021: Den ble avsluttet slik:

«Den israelske staten har okkupert og kolonisert vårt land og folk i over 70 år. Hva forventer Israel at vi palestinere skal gjøre? Vi ønsker selvfølgelig fred, men det må være basert på rettferdighet og menneskerettigheter for alle. Hadde ikke Israels anti-palestinske politikk vært så aggressiv og undertrykkende, hadde aldri Hamas eksistert. Hamas eksisterer som en direkte konsekvens av den systematiske diskrimineringen og frihetsberøvelsen som Israel påfører det palestinske folk. Israels okkupasjon, kolonisering og daglige undertrykkelse må ta slutt. Da kan vi få fred og fruktbar sameksistens. Jeg avslutter med ordene til den tidligere statsministeren Kåre Willoch: «Jeg er alvorlig redd for at den kurs Israel nå fører er en kurs mot katastrofe også for Israel. Det vil komme en situasjon der verden ikke lenger finner seg i dette».

Min kommentar til denne følelsesladde bekjennelsen:

Den israelske staten har ikke okkupert og kolonisert hans folks land i 70 år, like lite som tyskerne har okkupert sitt eget land etter 2. verdenskrig. Israel forventer at palestina-araberne snart vil innse det. Like mye som de såkalte «palestinere» ønsker fred basert på rettferdighet og menneskerettigheter for alle, gjør Israel det samme. Israels politikk er ikke anti-palestinsk og aggressiv, heller ikke undertrykkende.

 «Hamas Charter» har eksistert siden 1988 og har bare ett mål: å tilintetgjøre Israel og drepe enhver jøde «som gjømmer seg bak et tre». Hitlers «Mein Kampf ble offentlig fordømt og brent på bålet av tyske myndigheter, og det samme må  palestina-arabiske myndigheter gjøre med Hamas Charter. Det er prisen som de arabiske stater må betale for å ha tapt 4 kriger mot IsraelDet vil snart  komme en situasjon der verden gjennomskuer den palestinske hatpropagandaen mot det eneste demokratiet i Midtøsten».

Hamas som politisk og militær organisasjon eksisterer bare på grunn av Israels eksistens, og bør tilintetgjøres så snart en avtale er i boks mellom partene. Israel okkuperer ikke sitt eget land, og undertrykker heller ikke et annet folks land. «Palestina» og «palestinere» er fiktive begreper oppfunnet av den «notoriske løgneren», Yasser Arafat. Den dag palestina-araberne tar disse fakta til etterretning, kan det bli fred.

Den påtroppende statsminister i Israel, Naftali Bennett, har i sitt partiprogram utformet hvordan palestina-araberne vil få flere valg når det gjelder bosted. Ingen vil bli tvunget til å bo i den jødiske staten, Israel. 

Den palestinske nabostaten, Jordan, peker seg ut som et naturlig valg for dem. Den østlige delen av landet er tynt befolket og kan ta imot millioner av palestina-arabere, både flyktninger og de som i dag bor i de bibelske kjerneområdene Judea, Samaria og i den østlige delen av Israels udelelige hovedstad, Jerusalem..

.

Gå til innlegget

«Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!» Arnulf Øverlands advarende rop fra 1936 gjelder fremdeles i følge nobelprisvinner Elie Wiesels utsagn i 1986, 50 år senere: Likegyldighet er kjærlighetens verste fiende». I Elie Wiesels utsagn om likegyldighet overfor jøder generelt, og i våre dager overfor Israel og israelere spesielt, hevder han at likegyldighet er kjærlighetens verste fiende og den største synd man kan begå. Synd kan riktignok ikke graderes. Enten det er en grov «skivebom», eller et skudd utenfor «innertieren», er det pr. definisjon synd.

  


Om det var likegyldighet overfor jødene som var årsak til kirkefedrene Augustin og Luther sine utrolige negative holdninger overfor jødene i deres samtid, eller andre forklaringer, så var det de sa og skrev uten tvil synd.

Uviljen, grensende til hat mot jøder, må stikke dypt, for det var ikke bare «skivebom» fra kirkefedrenes side: De traff ikke veggen der «målskiva» hang. Fravær av åndelig klarsyn i et bibelsk tema, som peker seg ut som helt sentralt i vår kristne tro, er en mer sannsynlig forklaring på Kirkens grove skivebom gjennom tidene. Kan det være Gud som har forblindet og forherdet Kirkens øverste ledere, slik at de ikke kunne se «skauen for bare trær»?

Mange av dagens kristne, beklager Den norske kirkes holdning til Israel og israelerne. Spriket i kristnes syn på Israel og israelerne fikk jeg anskueliggjort etter å ha hørt to ulike personlige opplevelser om dette temaet av to personer som jeg hadde et nært forhold til. Begge var oppegående mennesker. Den ene er nå død. 

Han var en norsk parlamentarisk leder for et borgerlig parti på Stortinget, som jeg hadde gitt min stemme til i flere valg. Den andre er en fremdeles meget oppegående teologisk professor ved et universitet i Storbritannia. De to kristne personlighetenes  ulike opplevelse i forbindelse med besøk av PLO-lederen Yasser Arafat noen år før han døde i 2005, viser deres diametralt forskjellige ståsted i et sentralt politisk og teologisk problemkompleks.

Den sistnevnte har i et powerpointforedrag fortalt om et møte han hadde med PLO-lederen på et møte i anledning et jubileum for «Sabeel International» i Jerusalem kort tid før terroristen døde. Han hadde store kvaler fordi han nærmest ble presset av omgivelsene til å håndhilse på Arafat, hvilket han eventuelt ville ha sett på som et grovt svik overfor alt han sto for. Gleden ved å oppleve å slippe håndtrykket fra PLO-lederen, så han på som et Guds inngrep og et stort under. Se videoen nedenunder!

Den norske politikeren som i Stortinget skulle ta imot PLO-lederen da han kom for å motta fredsprisen i 1994, fortalte meg at han aldri kunne glemme det varme håndtrykket han fikk av Arafat ved den anledning. Mange toppolitikere i Europa fikk i 1930-årene varme håndtrykk av rikskansler Adolf Hitler, blant annet statsminister Neville Chamberlain. Hva var det han og de andre håndhilsende politikere manglet? Politisk dømmekraft?  Eller likegyldighet og manglende vilje til å stå opp mot trusler mot et annet folks lidelser, henholdsvis det tsjekkiske og jødiske folk.

Uansett hvilken forklaring man måtte finne for deres svik, er likegyldighet overfor andres lidelse og smerte en menneskelig tilbøyelighet, som kan få uante og farlige følger. Det tyske folks likegyldighet overfor jødenes grusomme skjebne under nazismen i 1930- og 40-årene er et grelt eksempel.

Det blir hevdet at historien ikke gjentar seg. Når det gjelder likegyldighet overfor jødene som folk, eller som individer, ser virkeligheten ut til å være den stikk motsatte: For dette folket gjentar historien seg stadig og har gjort det i 3000 år. Det er smertelig å erkjenne at også i vår opplyste og «humane» tid fortsetter likegyldigheten hvis jøders eller israeleres lidelser er involvert. Dobbelt smertelig er det hvis den kristne kirke også befinner seg blant de likegyldige.

Det gjør deler av den verdensvide Kirke, representert ved Kirkenes Verdensråd. Fine ord og forsikringer om kjærlighet til det jødiske folk, og ønske om fred og forsoning mellom partene, holder ikke når det kommer til holdninger, som inkluderer boikott av israelske varer, og krav om fjerning av «muren». De vi er glad i, taler vi vel om og unnskylder,  i hvert fall inntil et problems årsakssammenheng er avklart. Noen ganger er kritikk av dem vi er glad i på sin plass, også når det gjelder jøder og israelere. De skal vurderes på lik linje med andre, men balanse i kritikken synes å svikte, når kristenledere returnerer fra besøk i Det hellige land. De har bare sett «muren» og frustrerte palestina-arabere.

På en konferanse på Bethlehem Bible College i «Palestina» var dr. Paul Wilkinson fra Stockport i England til stede som observatør i 2010, og på nytt som observatør ved «Christ at the Checkpoint Conference» i mars 2012. 600 deltakere var samlet fra hele verden, tilknyttet Kirkenes Verdensråd, også mange fra norske menigheter. På grunnlag av det han opplevde de to gangene han var sammen med skarpskodde teologer fra hele verden skrev han en kritisk rapport, som undertegnede, sammen med to pensjonerte prester,  for 9 år siden sendte til alle norske kirkesamfunns ledere, som er tilknyttet Norges Kristne Råd, og til ca. 200 pastorer og prester i de samme kirkesamfunnene. Begge samarbeidspartnerne mine har nå gått hjem til Gud. Jeg fortsetter opplysningsarbeidet alene fordi det fremdeles er viktig å få rapporten ut. Den foreligger i et powerpointforedrag i slutten av dette dokument.

Dr. Paul Wilkinson har tatt teologisk doktorgrad på palestinske kirkelederes teologiske og politiske ståsted, som han kaller «Christian Palestinianism». Talernes budskap på disse konferansene var så pro-palestinsk og anti-Israel at dr. Paul Wilkinson karakteriserte konferansene ved å navngi dem som: «The Church at Christ's Checkpoint». Websiden CAMERA (Committee for Accuracy in Middle East Reporting in America) har gitt ut en vurdering av konferansen i 2012 og av dens budskap og mange talere. Den foreligger i dr. Paul Wilkinson's powerpointforedrag, http://www.youtube.com/watchv=osIx3tmvioY, og viser det anti-israelske budskapet som norske kristenledere stilltiende har gitt og gir sin tilslutning til ved å delta på konferanser, som de har blitt advart mot i mange år.

Powerpointforedraget gir et skremmende budskap om palestinsk kristendom. Det er sett 32 915 ganger siden 20. jan. 2012, men lite eller ingenting har forandret seg i Norges Kristne Råd eller i bispekollegiet på disse 9 årene. Senest i mai d.å. gikk biskop i Oslo, Kari Veiteberg, på vegne av biskopene, ut i mediene og oppmuntret til boikott av israelske varer produsert i «de ulovlig okkuperte områdene» på «Vestbredden», dvs. i de bibelske landområdene Judea og Samaria.

Foredraget «Christian Palestinianism’s» høydepunkter er, sett i et tidsperspektiv på en time og 6 minutter: ca. kl. 42.30, 46.30 og 49.30. Seansene han beskriver på disse tidspunktene i foredraget har mye til felles med seansen som Martin Luther stod i foran riksforsamlingen i Worms i 1521 - for 500 år siden. Selv om deres teologiske anliggender var forskjellig, stod de begge opp for bibelske sannheter som den teologiske elite i deres samtid kalte for vranglære.

Keiser Carl sa på vegne av den tids kristenhet: "Det er sikkert at en enkelt broder tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer. Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme".

Måtte dr. Paul Wilkinsons skjebne bli bedre enn den dr. Martin Luther opplevde for 500 år siden! «Wilkinson fortjener stor takk for ikke å være likegyldig. «Lytt til powerpointforedraget hans!

Gå til innlegget

Bravo, Trond Baugen!

Publisert 14 dager siden

Mest leste trådstarter siste måned, mai 2021: Anbefales på det varmeste! Trådstarteren «Hvem er palestinerne?» av Trond Baugen, publisert for over tre år siden den 26. januar 2018, 3163 visninger innen 29. mai 2021, er en tråd på Vårt Lands verdidebatt som fortjener fornyet oppmerksomhet i en tid da endog biskopene oppfordrer kristenfolket til å boikotte Israel og jødene

 Jeg er fristet til å bruke Jesu avskjedsord på korset: «Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!» Biskopene vet heller ikke hvem palestinerne er. De vet ikke at palestinerne er vanlige arabere med et visst slektskapsbånd til jødene, som derimot er et enestående og utvalgt folk, som vi i Bibelen blir oppfordret til å være ekstra snille og gode imot, fordi de er Kristi brødre, og ennå har en viktig rolle å spille i den siste tid.

Trådstarteren har tiltrukket seg mange lesere, og 46 har gitt tilbakemelding om hva de mener om hans mening om hvem palestinerne er, sett i et historisk og religiøst perspektiv. 

Meningene spriker trolig langt mer enn de gjorde da biskopene diskuterte temaet i rådet sitt. Der var det bare en mening om jøder og palestinere: Det er ingen forskjell på dem. De er vanlige folk som oss andre som trenger å bli frelst på samme måte ved å tro på Jesus som deres eneste redning, og som alle folkeslag må akseptere som den lovede Messias.  

Det kan alle kristne slutte seg til, men veiene våre skilles når det gjelder jødenes rolle i endetiden. Det kan alle interesserte lesere få vite mer om hvis de går inn på tråden til Trond Baugen. 

Budskapet hans om historiske forhold vedrørende jøder var klargjørende for meg, som trodde at jeg ikke hadde mer å lære om dette temaet. Flott bidrag, Trond Baugen!

Gå til innlegget

Hvem er troverdige sannhetsvitner?

Publisert 14 dager siden

Hvem skriver og snakker sant i spørsmålet om de juridiske og folkerettslige forhold i det såkalte «Palestina», der det i dag ligger 3 lovlig opprettede stater, nemlig Syria, Jordan og Israel? Den som hadde visst det! Det råder imidlertid full forvirring på området. Få kan i dag si hvem som presenterer den hele og fulle sannhet om hvem som har den politiske suverenitet i det tidligere britiske, palestinske mandatområdet?

 Noen er i hvert fall mer troverdige enn andre. Ekspertenes troverdighet er avgjørende for hva vi kommer til å mene om saken. Oppfatningene blant ekspertene er ikke entydige: Intet annet landområde på vår klode er mer omdiskutert blant internasjonale folkerettseksperter enn på området til Det britiske Palestina-mandatet.

Kongeriket Jordan fikk sine grenser ulovlig fastlagt av Storbritannia allerede i 1924, mens det ennå var et emirat. Grensene for kongeriket ble godkjent etter fredsavtalen med Israel i 1994. Mellom Syria og Israel foreligger det ingen fredsavtale, bare våpenhvile, så de to landene er egentlig fremdeles i krig med hverandre. Krigshandlingene ble  offisielt avsluttet etter 6-dagerskrigens avslutning den 10. juni 1967. Ingen var i tvil om utfallet av krigen, som i følge Google var: «Avgjørende israelsk seier; Etablering av jødiske bosetninger på Vestbredden».

Vanligvis dikterer seierherrene fredsbetingelsene etter en krig, ikke slik i en krig der Israel er involvert. Da griper stormaktene inn og forlanger våpenhvile. Ellers blir det ille for Israel, i sær hvis landet ser ut til å vinne!  Våpenhvilegrensene blir i den offentlige opinion, etter noen ti-år uten fredsavtale mellom partene, «omgjort» til grenser. Det snakkes fremdeles om Israels grenser etter Frihetskrigen i 1949, selv om det bare var våpenstillstandslinjer, diktert av FN og stormaktene. Det har av og til gått i glemmeboken også for de som sitter i Sikkerhetsrådet!

Spørsmålet om hvem som har den politiske suverenitet på det lille området i Midtøsten, Palestina-araberne eller Palestina-jødene, er etter over 100 år ennå ikke avklart, og har ført til mange kriger. I Gaza snakker Hamas’ ledere allerede om neste krig, og det er helt naturlig for alle som har Hamas Charter som rettesnor i livet. I charteret levnes det ikke plass til en sionistisk entitet i «Palestina». Spørsmålet ble avklart for meg da jeg ble oppfordret til å oversette Hamas Charter fra engelsk til norsk for 15 år siden. Arbeidet ble en øyenåpner.

Oversettingsarbeidet var meningsfylt. Jeg innså raskt at innholdet i charteret ville sjokkere flere enn meg, og sendte det til den kristne dagsavisen, Dagen, og i den ble Hamas Charter publisert over to sider i to påfølgende dager i 2005. Det var på den tid da Israel trakk seg ut av Gaza og overlot styringen til palestinerne, som i «et fritt valg» overlot kommandoen til Hamas. Etter en innbyrdeskrig med Mahmoud Abbas og Fatahs sympatisører, som enten ble drept eller kastet ut av enklaven, begynte spetakkelet, som vi i dag ikke ser noen ende på.

«Grunnloven til Hamas – norsk full versjon» ligger i dag på Google og kan leses av alle. Oversettingsarbeidet med dette dokumentet motiverte meg til å ta del i den offentlige debatt. Israel har mange folkerettslige dokumenter som taler til dets fordel i kampen for sitt historiske hjemland. De må frem i lyset. Hamas’ Charter er,  merkelig nok, ett av dem.

Problemet er at løgnpropagandaen er så dominerende på den globale arena, at sannhetsvitnene ofte drukner i nyhetsstrømmen. Jeg har vært nøye med hvilke personer jeg bruker som informanter om dette politisk kontroversielle temaet, her hjemme og i utlandet. Hvem informantene er, kan avgjøre det du kommer til å mene om mange spørsmål, ikke minst om Israel. Med «gale» informanter kan man komme langt ut på viddene. Bibelen er etter min oppfatning det mest informative dokument som fins, men samtidig dokumentet som verden minst lytter til.

Her er noen informanter som jeg vil anbefale sannhetssøkende mennesker å oppsøke på nettet hvis de er i tvil om hvem som skriver og snakker sant i spørsmålet om de juridiske og folkerettslige forhold i det såkalte «Palestina».

En norsk informant som jeg stoler på mer enn noen annen om det som skjer vedrørende Israel og Norge er lederen for "Senter mot antisemittisme", SMA, Rachel Souissa. En troene jøde med norsk statsborgerskap og med akademisk bakgrunn, inngir tillit når hun uttaler seg om norske og israelske forhold. 10000 mottakere står på hennes mailliste, og får ukentlig kommentarer fra henne om dagsaktuelle begivenheter, som har med antisemittisme her hjemme og ute å gjøre.

I Israel har jeg benyttet meg av den amerikansk-israelske informanten i Jerusalem Post og i andre internasjonale medier, Caroline Glick. Hun kjenner til både israelsk og USAs innenriks- og utenrikspolitikk etter studier på universitetsnivå i begge land. Den jødiske amerikaneren David Horowitz som ble tvunget til å vende tilbake til USA der han hadde familien sin, har jeg pr. mail mottatt rapporter jevnlig fra om forholdet mellom Israel og USA. Han er visstnok en messiastroende jøde.

Etter å ha lest Allan Dershowitz sin bok fra 2005, «Israels sak», har jeg i alle år senere lest mange av hans innlegg i USAs største aviser, Washington Post og New York Times. Et godt tegn på hans troverdighet er at den folkerettslærde Harvardprofessoren har blitt utestengt som taler ved alle norske universiteter.  I Norge er det ensrettingen som råder i akademia i «Palestina»-spørsmålet.

Mindre berømte sannhetsvitner i Israel som jeg har stått i kontakt med når jeg trengte informasjon om aktuelle dramatiske begivenheter, er henholdsvis, den halvnorske, arabiske messiastroende pastoren i Haifa, Samuel Aweida, og den helnorske lederen Gro Wenske fra stiftelsen «For Bibelen og Israel», datter av den kjente norske teologen i Israel da staten ble opprettet i 1948, Per Faye Hansen. De er begge godt orientert om hva som foregår på grasrotnivå i Israel.

Forfatteren av mange bøker om Israel, som har markert seg i kristne og sekulære aviser, og som til og med har greid å hisse på seg teologiske eksperter, inkludert biskopene, fordi han setter dem på plass for deres manglende tro på Bibelen, Per Haakonsen, har lært meg mye om hva som står i Bibelen om det jødiske folk og deres forfedre, Abraham, Isak og Jakob.

I Storbritannia har jeg lenge hatt kontakt med et sannhetsvitne, baptistpastoren John Barber, som dekker et vidt spekter av temaer som han er sterkt opptatt av, deriblant jødene og Israel. Han er inngiftet i en kristen indisk familie og har et spesielt syn for den åndelige dimensjon i tilværelsen. Fra ham får jeg ukentlige «JRB Publications», som tar opp alle slags teologiske og politiske temaer. Bibelens endetidsprofetier har han skrevet noen bøker om, og i det bildet plasserer han jødene og Israel.

En teolog i min hjemby, Kristiansand, som jeg har blitt kjent med etter at jeg ble medlem av «Med Israel for Fred» MIFF for mange år siden, er Gabriel Edland, tidligere leder for denne organisasjonen, både lokalt og sentralt. I Fædrelandsvennen har han våget å ta opp hansken med både lek og lærd når usakligheten blir for stor om sionismen, senest et innlegg den 19. mai i år der han anklaget redaktør og sin venn, Vidar Udjus, for å skrive en kronikk, mot bedre vitende. Hans syn på den lovlige israelske okkupasjonen av Judea og Samaria var etter Edlands oppfatning helt fordreid.

Heldigvis dukker det stadig opp uventede nye navn i ulike medier, som viser at det er mange som har sympati for jødene og Israel og har store kunnskaper om temaet, selv om det ikke er så ofte de «griper til pennen».

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere