Hans Morten Haugen

Alder: 50
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Vest-Sahara: Folkerett, ikke opprør

Publisert 6 måneder siden

Vest-Sahara-konflikten handler om en ikke-fullført avkolonisering. Saharawienes rett til selvbestemmelse handler ikke om separatisme.

De siste ukene har vi sett økte spenninger mellom Marokko og Spania. Blant annet har vi sett marokkansk grensepoliti åpne porter som vanligvis er stengt, slik at over åtte tusen mennesker har kommet inn i Ceuta, en av to spanske eksklaver nord i Marokko

Spenningene ble forklart av en representant fra Marokko med at Spania hadde gitt helsehjelp til lederen i Front Polisario. De fire første bokstavene (poli) betyr folkelig frigjøring. De siste fem bokstavene (sario) viser til de to delene av Vest-Sahara: Saguia el-Hamra («den røde kanalen») og Rio del Oro («gullelven»).

Reportasjen i Dagsrevyen omtalte Polisario som «opprørsbevegelse». Teksten på nrk.no ble senere endret til «frigjøringsbevegelse». Dette er en viktig korrigering. Polisario er ingen opprørsbevegelse, men en frigjøringsbevegelse som arbeider i tråd med folkeretten for saharawienes (det vest-sahariske folkets) rett til selvbestemmelse.

Selvbestemmelse

Å virkeliggjøre folkenes selvbestemmelse er et av fire hovedformål i artikkel 1 i FN-pakten fra 1945. De to sentrale FN-konvensjonene, om sivile og politiske rettigheter, og om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, pålegger alle konvensjonspartene å arbeide for å virkeliggjøre folkenes selvbestemmelsesrett.

FN har vedtatt at selvbestemmelse skal virkeliggjøres gjennom en fri folkeavstemming, der alle myndige personer i koloniene skal delta. En slik folkeavstemming har aldri saharawiene fått mulighet til å delta i.

Derfor er det også helt feil å sammenligne Vest-Sahara med eksempelvis Katalonia. Den marokkanske utenriksministeren tar altså feil når han sammenligner Spanias kamp mot katalonske separatister med Marokkos kamp mot saharawienes krav.

Invasjon og anneksjon

Spania, som hadde styrt Vest-Sahara både som koloni og som spansk provins, startet en folketelling i 1974. Denne ble satt på vent fordi Den internasjonale domstolen i Haag aksepterte å avgi en rådgivende uttalelse for å avklare om det var stater som kunne gjøre krav på dette territoriet.

Da Domstolen ett år senere fastslo at ingen stater hadde territorielle bånd som kunne sette til side saharawienes rett til selvbestemmelse invaderte først Marokko og deretter Mauretania. Mange saharawier flyktet til Algerie, og lever i en svært ugjestmild del av Sahara. De som ble værende i territoriet lever under strenge restriksjoner på hva som kan uttrykkes av saharawisk identitet og selvbestemmelseskrav.

Parallelt med invasjonene foregikk på i november 1975 hemmelige forhandlinger med representanter for det sterkt svekkede Franco-regimet. Den såkalte Madrid-avtalen, inngått i klar motstrid med folkeretten, lot Spania beholde deleierskap i fosfatforekomster, mot at Marokko og Mauretania delte landet.

I 1979 trakk Mauretania seg tilbake og Marokko erobret mer territorium og annektere det området de kontrollerte, befestet med en minelagt 2100 kilometer lang barriere.

Forhandlinger og andre løsninger

FN fikk på plass en våpenhvile og deretter en selvbestemmelsesplan rundt 1990. På dette tidspunktet uttrykte Marokko støtte til selvbestemmelse i tråd med FN-reglene. Senere snudde Marokko, og aksepterer i dag bare en folkeavstemming som har to alternativer: full innlemmelse i Marokko eller en form for autonomi innen Marokko.

I 2004 hadde tidligere utenriksminister i USA, James Baker III, vært FNs Spesialutsending for Vest-Sahara i sju år. Han lanserte en detaljert fredsplan. Sikkerhetsrådet vedtok enstemmig resolusjon 1495 som ga uforbeholden støtte til denne fredsplanen.

Men én stat motarbeidet fra starten denne fredsplanen: Marokko. Marokko krever at løsningen skal baseres på enighet mellom partene, ikke på FN-reglene. Blant annet Frankrike støtter Marokkos alternative plan.

Tidligere president i Tyskland, Horst Köhler, var den siste Spesialutsendingen fra FN. Den offisielle grunnen til at han måtte slutte var helseproblemer. En representant for Polisario pekte på politisk press mot Köhler, for å hindre en løsning bygd på retten til selvbestemmelse.

Trump-administrasjonen anerkjente Marokkos anneksjon av Vest-Sahara, som motytelse for at Marokko anerkjente staten Israel. 1. mai kunngjorde utenriksministeren i USA, Antony Blinken, at USA ikke vil reversere denne beslutningen med det første.

Polisario: Løsning basert på folkerett

Verdenssamfunnet har altså sviktet saharawiene. Spania, som formelt er den staten med ansvar for administrasjonen av Vest-Sahara, har ensidig frasagt seg ansvaret. Kontrasten er stor til Portugals inngripen for Øst-Timor på 1990-tallet. Snarere har Spania bistått i å tømme Vest-Saharas territorium og havet utenfor for ressurser, i strid med utallige FN-resolusjoner.

Disse resolusjonene sier at næringsutvikling kan skje kun dersom det skjer med samtykke fra ikke-selvstyrte folk, ved deres representanter, som er Polisario. Norske pensjonsfond, inklusive Statens Pensjonsfond – Utland, trekker investeringer fra selskaper som bidrar til å tømme Vest-Sahara for ressurser.

Sviket mot saharawiene blir ekstra stort fordi Polisario baserer arbeidet på folkeretten. Polisario har sluttet seg til Genevekonvensjonene, og har – med noen unntak – respektert våpenhvileavtalen. Den internasjonale Røde Kors-komiteen har bekreftet at Polisario har frigitt alle marokkanske krigsfanger.

Anklagene mot Polisario-lederen ble avvist av den spanske dommeren den 1. juni. Det var to separate anklager, den ene fra Den saharawiske foreningen for forsvar av menneskerettigheter og den andre fra en avhopper fra Polisario. Anklagene er alvorlige nok, og viser at frigjøringsbevegelser bør legges ned eller omorganiseres når frigjøringen er oppnådd, slik at en frigjort stat kan ledes av sivile, ikke tidligere frigjøringskjempere.

Å bygge på folkerett er det motsatte av separatisme eller væpnet opprør. Dersom folkeretten ikke forsvares vil de mektige bestemme retten, på bekostning av de avmektige.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 9. juni 2021

Gå til innlegget

Redelig ordskifte om Israel

Publisert 6 måneder siden

Kristensionisme er en ideologi som legitimerer religiøst forankrede landkrav, og noen står for at Gud vil straffe dem som ikke støtter opp om slike landkrav. Det er stor forskjell på kristne som støtter staten Israel og eksempelvis Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem - selv om sistnevnte har moderert ordbruken.

Norske kristne trenger mer informasjon om kristensionisme. Jeg har valgt å bidra til dette (VL 23. april), men Dag Øyvind Juliussen leser meg vrangt (VL 29. april).

Jeg er tidligere leder av Sabeel og Kairos Norge; jeg gikk av som styreleder i mars. Sabeel fremmer oppfyllelses- og utvidelsesteologi og bekjemping av antisemittisme.  

Om NGO Monitor: Organisasjonen ble i 2007 fristilt fra Jerusalem Centre for Public Affairs (JCPA) i 2007 fordi JCPA vurderte det som “vanskelig å fastslå korrektheten i de fakta som presenteres…” av NGO Monitor; se rapporten Shrinking Space. NGO Monitor.

Dersom Juliussen og andre vil se min kritikk av Sabeel og Naim Ateek, har jeg skrevet artikkelen Defining Christian Palestinianism: Words Matter i Middle East Policy.

IKAJ og Israels land

I kronikken skilte jeg tydelig mellom dagens (IKAJ) og de retningene som vektlegger endetid.

IKAJ har en stifter som definitivt er ekstrem, men som ikke lenger kan knyttes til IKAJ, og jeg pekte på to andre endringer hos IKAJ : nytt motto, slik at «forbanne» er ute, og at begrepet restorasjonisme, som mindre ideologisk enn kristensionisme, er tatt i bruk.

I en tidligere versjon av kronikken la jeg også vekt på at Proklamasjonen fra Den fjerde internasjonale sionistkongress i 2001 ikke lenger er synlig på IKAJs hjemmeside. Denne inkluderte formuleringen «de som deler Israels land setter seg i konflikt med Bibelens Gud» (Joel 3: 1-3).

Kristensionisme

Det er nettopp dette jeg mener er en nøkkel til å forstå kristensionismen, som en ideologi.

Det som forener kristensionister er en forståelse av at staten Israel har et gudommelig mandat. Noen legger mest vekt på landløfter gitt til patriarkene, andre legger vekt på land-profetier.

Jeg kjenner mange kristne som kaller seg sionister. Disse støtter jødenes tilknytning til et gitt landområde og utøvelse av selvbestemmelse i dette landområdet. Disse regner seg ikke som kristensionister. Disse er uenige i hvordan kristensionismen hindrer kompromisser og palestinernes rett til selvbestemmelse.

IKAJ om jødene

Juliussens argumenter om vold i endetiden er interessante. Han erkjenner at det finnes kristensionister som forstår holocaust å være et «svar» på en profeti.

Juliussens hevder også at IKAJ har skjønt noe som angivelig den globale kirke ikke har skjønt. Her kan jeg berolige Juliussen: Kirken vet at den står i dyp takknemlighetsgjeld til det jødiske folk. Jøden Jesus og de jødiske apostlene har gjort det mulig for alle å få del i velsignelser og løfter.

Kronikken sto på trykk i Vårt Land 7. mai 2021

Gå til innlegget

Høyesterett glemte framtidige generasjoner

Publisert 6 måneder siden

Vi har fått en klimadom som virkelig løfter fram hensynet til framtidige generasjoner.

Tusen takk til Vårt Land (19. mai) for presentasjonen av klimadommen fra den tyske forfatningsdomstolen! Domstolen understreker at klimaendringer vil begrense grunnleggende friheter til framtidige generasjoner. Dette er et antroposentrisk perspektiv – og et viktig perspektiv.

Om Høyesteretts dom i klimarettssaken er det allerede skrevet mye, også i Vårt Land. Saksøkerne vurderer nå anke til Den europeiske menneskerettighetsdomstol før fristen for å anke går ut i juni.

Mest oppsiktsvekkende med Høyesteretts dom er at dommen faktisk ikke baserer seg på hele ordlyden i Grunnloven § 112. Første ledd avsluttes med «langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Borgarting lagmannsrett reflekterte i sin dom av 23. januar 2020: «At retten skal ivaretas på tvers av generasjoner har en side til demokratihensynet, i og med at framtidige slekter ikke kan påvirke dagens politiske prosesser.» Videre sa dommen om hva som ligger i allsidig: «Dette taler for at Grunnloven § 112 også får anvendelse for CO2-utslippene fra forbrenningen etter eksport.»

Høyesterett valgte å ikke gå inn i denne ordlyden, men heller tolke innholdet i miljøparagrafen ut fra forarbeidene fra 1992 og 2014. Hovedregelen for tolkning er å gå til ordlyden, og så bruke forarbeidene dersom ordlyden etter tolkning forblir uklar.

Høyesterett valgte en framgangsmåte der utredninger og stortingsdebatter var det sentrale. Også det faktum at Høyesterett valgte å legge mer vekt på debatten i 1992 enn i 2014 er verdt å merke. Det siste som er verdt å merke seg er at Høyesterett mente «det er få «lovtomme rom» på dette området».

Høyesterett vurderte ikke om den den norske ratifikasjonen av Parisavtalen skaper en ny rettslig tilstand for Norge. Når Høyesterett viser til at stortingsdebatter og -avstemminger ikke har ført til skjerpede plikter for Norge er vi mange som mener at Høyesterett ikke har gjort det som bør forventes av vår høyeste domstol.

Den tyske forfatningsdomstolen baserte dommen på en rekke bestemmelser, blant annet om menneskelig verdighet, personlig utvikling og ansvar overfor framtidige generasjoner. Dommen sier både at tiltak haster og at tidsperspektivet må være langsiktig. Tyske myndigheter har allerede meldt at de vil rette seg etter dommen og innføre en plan for perioden etter 2030.

Kronikken sto på trykk i Vårt Land 28. mai 2021

Gå til innlegget

Folkerett og «politiske meningsytringer»

Publisert 7 måneder siden

Folkerett dannes på to måter. Den ene måten er traktater som får nok ratifikasjoner. Den andre måten er internasjonal sedvanerett, som dannes basert på konsistent statspraksis og såkalt opinio juris, som er en erklæring fra et kompetent organ om at en norm faktisk er klar nok og med oppslutning nok til å utgjøre folkerett

To innlegg i Dagen 13. og 14. april (Per Antonsen og Reidar Holtet) imøtegår min kronikk i Dagen 31. mars. Det sentrale er at jeg angivelig mener at «politiske meningsytringer» utgjør folkerett. Dette verken mener eller skriver jeg.

Tvert imot er jeg svært tydelig på at folkerett oppstår på to måter, som gjort mer rede for i en større kronikk i Dagen 21. august 2020. For det første: Traktater, etter at de er ratifisert av staters parlamenter. Palestinamandatet ble ikke ratifisert av staters parlamenter, men ble praktisert i folkeforbundsperioden tilsvarende som om det var en traktat.

For det andre: Internasjonal sedvanerett, som krever at to krav er oppfylt: konsistent statspraksis og opinio juris. Konsistent statspraksis er basert på en vurdering av tydeligheten i staters praksis og om det finnes et tilstrekkelig antall «persistent objectors» til den enigheten som er blant andre stater til at statspraksis ikke er konsistent. Opinio juris er i tilfelle Israel/Palestina antatt å være oppfylt gjennom Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse fra 2004 om separasjonsbarrieren (omtalt som mur).

Internasjonal sedvanerett sier – slik de fleste folkerettseksperter vurderer det – i korthet at Israel er en okkupasjonsmakt og har plikter som okkupasjonsmakt. En okkupasjon er ikke i seg selv ulovlig, men 4. Genevekonvensjon gir rettigheter for den okkuperte befolkningen og altså plikter for Israel – som Israel ikke etterlever i tilstrekkelig grad.

Jeg er ikke uenig i at en fredsavtale mellom to stater som er ratifisert av statenes parlamenter er en traktat. Spørsmålet mitt er om en traktat mellom to stater kan sette til side den internasjonale sedvaneretten.

Et negativt svar på dette endrer ikke på traktatens gyldighet. Et negativt svar vil imidlertid innvirke på traktatens virkeområde.

Enkelt forklart handler dette om hvorvidt Fredsavtalen mellom Jordan og Israel kan brukes til å reelt sett gi – ikke bare begrunne – Israel suverenitet over et territorium hvor Israel reelt sett kun utøver jurisdiksjon. Jeg mener svaret på dette må bli nei.

Når det gjelder Oslo-avtalene mener jeg svaret er enkelt: Disses formål og innhold innebærer at disse ikke kan brukes til å utvide israelsk suverenitet til Jordanelva.

Jeg kan forsikre om at jeg har lest den lesverdige boken til Ragnar Hatlem, og hatt en interessant samtale med Hatlem. Jeg søker å etterleve prinsippet om å tolke andre i beste mening. Jeg kan også forsikre om at i min stilling ved VID vitenskapelige høgskole er disse temaene ikke del av undervisningen min. Generelt praktiserer jeg forskningsbasert undervisning, og er svært opptatt av både forskningsetikk og akademisk frihet.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 26. april 2021

Gå til innlegget

Endetiden og antisemittisme

Publisert 8 måneder siden

Det finnes retninger innen kristensionismen som legitimerer vold mot jøder. Jeg har ikke grunnlag for å knytte Jan Hanvold til slikt tankegods, men registrerer at Israel og endetiden er sentralt på Visjon Norge

Visjon Norge-predikanten Jan Hanvold ytret nylig på sin egen TV-kanal at holocaust var en forbannelse over jødene fordi de har valgt vekk Gud (Vårt Land 19. april), og korrigerte dette i Vårt Land 21. april til at det var Satan som var ansvarlig.

Hanvold er ikke den eneste som mener at Gud straffer hele folk. Imidlertid er det vanligere at ytringer om kollektiv straff kommer som følge av en påstått manglende støtte til staten Israel. Slike holdninger er vanlige i kristensionistiske miljøer.

Eksempler på dette er Jeremy Hoff i boken 22. juli-profetien og Per Haakonsen på et foredrag i Sarpsborg i 2012. Haakonsens bøker ble tidligere solgt via hjemmesiden til Ordet og Israel, som er av de mer moderate kristensionistiske organisasjonene i Norge.

Jan Willem van der Hoeven, som startet Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ) i 1980 (som i dag er den største kristensionistiske organisasjonen i Norge), etablerte International Christian Zionist Center på slutten av 1990-tallet. Denne organisasjonen er ytterliggående, og har en norsk avlegger: Kristent Sionist Senter. På sommerstevnet 19. juli 2015 uttalte van der Hoeven at 22. juli-terroristen burde få Nobels fredspris.

Hvordan oppstod kristensionismen?

Forløperen til dagen kristensionismen er såkalt restorasjonisme - et begrep som også brukes av IKAJ i Jerusalem. Dette begrepet oppsto i puritanske og reformerte miljøer på begynnelsen av 1600-tallet.

Sentralt var tilbakeføringen av jødene til «det lovede landet», også omtalt som en fysisk gjenoppretting av Israel. Disse opplevde at den fysiske gjenopprettingen er en forutsetning for den åndelige gjenopprettingen, altså at jødene skal akseptere Jesus Messias.

Denne tidlige restorasjonismen kan ses som en viktig korreksjon til den kirkelige antijudaismen – en skamplett på kirkens historie. Det er nemlig ingen tvil om at det finnes en rekke landløfter og like mange løfter gitt av Gud som uttrykker hans trofasthet mot Israelsfolket.

Guds virke blant israelittene eller jødene opphører imidlertid ikke med Jesu komme. Det har jeg understreket en rekke ganger: Jesu komme representerer en oppfylling og utvidelse av disse løftene. Hele verden får del i løftene.

Kristensionisme og politisk sionisme

Kristensionisme er kort fortalt den ukjente fødselshjelper for den politiske sionismen. Det mange ikke vet er at grunnleggeren av den politiske sionismen, Theodor Herzl, var den første til å bruke betegnelsen «kristne sionister». Når disse to ordene slås sammen får vi ideologien kristensionisme, som har flere ulike framtredelser.

Herzl ble selv lært opp av disse, blant dem den britiske ambassadepresten i Wien, William Hechler. Hechler var dispensasjonalist, og blant de fire kristne deltakerne på den første sionistkongressen i Basel i 1897. Det var en skotsk prest og restorasjonist som først – i 1843 – formulerte «land uten folk», som Herzl senere brukte.

Guds inngripen i historien

På starten av 1800-tallet startet så dispensasjonalismen, som søker å forstå Guds inngripen i historien. Ifølge dispensasjonalistene er vi nå i den sjette tidsepoken, også kalt kirkens tid. Men denne skal erstattes av den siste tidsepoken: Et fredsrike, eller et 1000-årig Jesu styre fra Jerusalem, som kristensionister knytter til det som disiplene omtalte som «riket for Israel».

Før vi kommer dit skal vi ifølge premillennialismen, en versjon av dispensasjonalismen, oppleve «bortrykkelsen» (1. Tess 4,17), og sju år med trengsel under Antikrist, med forferdelige lidelser. Dette forståelsen legitimerer ekstrem vold, særlig mot jøder.

Jeg ikke har grunnlag for å knytte Hanvold til denne ekstreme versjonen, men registrerer at staten Israel og endetid er sentralt på Visjon Norge.

Hvor antisemittisk er premillennialismen?

Den såkalte premillennialismen representerer det mest voldelige elementet i dispensasjonalismen, med en grusom forståelse av særlig jødenes skjebne.

Jødene og deres tilstedeværelse i og rundt Jerusalem i den sju-årige trengsel spiller en viktig rolle, men den siste kampen finner sted i Armageddon (nåværende navn Megiddo) i Nord-Israel. Ifølge Sak 13,8 «skal to tredjedeler utryddes og omkomme, men en tredjedel skal bli igjen.»

Selv om teksten ikke uttrykker det så eksplisitt, er det generell enighet blant dispensasjonalister om at disse versene refererer til jødene, og at den tredjedelen som «skal bli igjen» vil akseptere Jesus Messias.

Den mest innflytelsesrike premillennialisten er lederen av Christians United for Israel, John Hagee. I en preken omtalte han Adolf Hitler som «jeger» (Jer 16,16) og hevdet at Hitler var en del av Guds plan. Den gode nyheten, ifølge Hagee? Sakarja 13,8 har allerede skjedd gjennom Holocaust.

Dette eksempelet kan virke ekstremt, men premillennialismen er ekstrem og antisemittisk.

Premillennialisme i Norge

Hvor mange i Norge som støtter opp om dispensasjonalismen i sin premillenialistiske versjon er vanskelig å fastslå. De som finnes har uansett ikke blitt korrigert av Hanvold og Visjon Norge, slik jeg ser det.

I en undersøkelse jeg gjorde blant 69 biskoper, proster, prester og pastorer i seks norske kirkesamfunn (ikke pinsemenigheter), publisert i Kirke og Kultur i 2014, var nesten like mange respondenter enige (27) og uenige (29) i at staten Israel har en plass i Guds frelsesplan. Færre støtter at Israels etablering innebærer at de siste tider er kommet (17 enige og 35 uenige).

Dersom undersøkelsen kun hadde omfattet frikirkene, og pinsepastorer hadde deltatt, ville det vært klart flertall for begge utsagn.

Blant norske kristne er nok landløfter viktigere for støtten til staten Israel enn betydningen av staten Israel for å framskynde endetiden. I tillegg kommer en forståelse av at den beste måten å gjøre opp for den skammelige kristne anti-judaismen er å støtte opp om staten Israel.

Svekker betydningen av Jesu frelsesverk

I dag er IKAJ, som jeg nevnte innledningsvis, blitt mer moderat. IKAJ Norge hadde tidligere første del av 1 Mos 12,3 på sin hjemmeside («…skal jeg forbanne»), men har nå Jes 40,1 («trøst mitt folk»).

Samtidig blir IKAJs fokus feil. For det første lages det direkte koplinger mellom løftene gitt til patriarkene og dagens stat Israel. For det andre får staten Israel en guddommelig status, der den ses på som etablert gjennom Guds inngripen og som en forutsetning for virkeliggjøringen av Guds frelsesplan. Dette svekker, slik jeg ser det, betydningen av Jesu universelle frelsesverk.

Som vi har sett finnes det bibelvers som leses til å legitimere forferdelige lidelser. Kristne bør ikke spekulere i slike bibelvers. Derfor er det trist at IKAJ - Norsk avdeling på hjemmesiden formidler verbale angrep som dette: «Mellomkirkelig råd advarer mot å tro på Bibelen.»

Det enkleste skillet mellom en kristen Israelvenn som støtter sionismen og en kristensionist er at sistnevnte mener at det er å sette seg opp mot Guds vilje å «dele Israels land». 

Jeg har ikke oversikt over alle gjestene hos Visjon Norge, men ville likt å vite om det er noen som faktisk har støttet FNs linje for fredsløsning.

Kronikken sto på trykk i Vårt Land 23. april 2021

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere