Gaute Granlund

Alder: 36
  RSS

Om Gaute

Jeg er en ung mann på 25 år. Utdannet teolog fra Teologisk fakultet, hvor jeg var ferdig utdannet til jul 2010. Er inspirert av frigjøringsteologi og har vært på to studieopphold ved SORAT (School of Religion and Theology) i Pietermaritzburg, Sør Afrika. Ellers liker jeg å skrive, lese romaner og poesi. Jobber nå som prestevikar i Den norske kirke.

Følgere

Denne refleksjonen er tidligere publisert i St. Sunniva, Norsk kvinnelig teologforening sitt tidsskrift. Jeg ble utfordret til å skrive en refleksjon rundt feminisme og teologi i forbindelse med mitt studieopphold i Sør Afrika i 2008.

Jeg er langt hjemmefra. Om nettene synger sikadene og froskene kvekker konstant. Den Afrikanske natten er mørk og full av lyd. Noen netter er klamme og varme, mens andre er bitende kalde. Sør Afrika er kontrastenes land. Landet er varmt og kaldt, vennlig og fiendtlig, full av enorm rikdom og avmektig fattigdom. For meg har dette semesteret vært forandrende og forvandlende. Min teologi er ikke den samme. For jeg har sett skygger og solskinn, og ikke minst, jeg har møtt en teologi som vil og kan.

 

Blir jeg feminist av å studere i Sør Afrika? Spørsmålet har virret rundt i hodet mitt en stund. Jeg forstår det å være feminist som å kjempe for likhet mellom kvinner og menn; politisk, sosialt og økonomisk. Og i kirken. Egentlig er det ganske latterlig: At så mange mennesker skal bruke sine liv på noe som er så selvsagt, det at alle mennesker er like, skapt i Guds bilde, til frihet og fellesskap. Men slik er det altså ikke. Noen mener at kvinnen er en avglans av mannen, andre mener at homofiles kjærlighet ikke er skapt av Gud, og flere mener at vold er en legitim del av barneoppdragelse.

 

I Sør Afrika er drap og voldtekt en dagligdags affære. Vold mot kvinner er utbredt, men siden det meste av voldsutøvelsen skjer i hjemmet, blir det sjelden eller aldri rapportert, jeg tror faktisk ikke det blir ansett som et lovbrudd. Følgelig kan det ikke føres noe statistikk over det som skjer. Hvert 17 sekund blir en kvinne voldtatt. Sør Afrika er inne i en enorm krise når det gjelder seksuell vold. Og samtidig vet vi også at Sør Afrika er et av landene som er hardest rammet av HIV og AIDS epidemien. I regionen hvor jeg studerer, KwaZulu-Natal, var det i 2005 estimert at 15,9% var HIV positive, og når det gjelder HIV positive gravide kvinner, var tallet så høyt som 39,1%.

 

All statistikken gjør meg svimmel. Det er lett å glemme at det er snakk om levende kropper, krenkende kropper, men også kropper som vil videre, vil ta tilbake den mennesklighet de ble frarøvet. Men hva skyldes denne stygge statistikken, er det mulig å finne forklaringer? Sør Afrikanske forskere har pekt på den ujevne maktfordelingen mellom menn og kvinner landet lever med. En maktfordeling som har sine røtter i patriarkatet. Det vi kan kalle den hegemoniske maskuliniteten, er premissleverandør for patriarkatet, et system som baserer seg på menns dominans over kvinner. Og her har kirken blod på hendene. Og jeg vil mene at en kirke som støtter seg på undertrykkende strukturer er ingen kirke.

 

Derfor er det ekstremt inspirerende å studere teologi i Sør Afrika, å se hvilken vilje det er til å kanalisere krefter mot det destruktive. For noen dager siden var jeg på et stort seminar hvor temaet var ”overcoming gender violence”. Blant arrangørene var ”mitt” teologiske fakultet, School of Religion and Theology, og St Josephs Theological Institute, et fakultet som hovedsakelig har katolske studenter. Seminaret samlet over 150 studenter. Gjennom en lang dag jobbet vi med livgivende liturgier, vi gjorde kontekstuelle bibelstudier hvor temaet var vold mot kvinner(les dommerne 19, jeg banner på at ingen har lest denne på søndagsskolen, eller at det man finner den i tekstrekkene), og vi jobbet med kjønnsstereotypier. På slutten av dagen tenkte jeg for meg selv at det viktigste med dette seminaret er at 150 framtidige prester har blitt kallet og gitt verktøy til å arbeide teologisk mot vold og undertrykkelse. Og det er slik jeg oppfatter teologien til School of Religion and Theology; den er alltid våken for utfordringer i egen kontekst. Apartheid, fattigdom, kjønnet vold, undertrykkelse. Store sosiale utfordringer er teologiens anliggende, og Gud kjemper alltid på de undertryktes side. Dette tar jeg med meg hjem. Gud er ikke meislet fast i klam folkekirketeologi eller i tunge teologiske diskurser i herrelosjer, hun er vill og våken og hun hater urett.

 

Jeg trodde jeg visste hva feminisme var, og kanskje gjorde jeg det, men jeg så bare bruddstykker av det store bildet, et komplekst bilde. Feminismen har mange ansikter: Kvinner og menn som skriver og tenker frigjørende teologiske tanker. Men teologi lever også som kropper; teologi gjøres av de mange afrikanske kvinner som går lange avstander hver dag etter vann, som samler ved til et bål for å lage mat til sin familie, eller av de som dyrker jorden, eller kvinner som bærer sitt barn på ryggen og synger mens de arbeider.

 

En teologi som lever som kropp må alltid forholde seg til sin kontekstualitet og jordbundenhet. Den kan ikke flykte opp i himmelen. Gud er på jorden. Gud ble kropp, og lever videre i krenkede kropper, men også i oppreiste kropper. Og hun er sårmerket, slik vi også er sårmerket. En teologi må alltid romme det sårmerkede menneske. For fine flater er for arkitekter.

 

Jeg er feminist, jeg tror på likhet mellom kvinner og menn. Studieoppholdet i Sør Afrika har gjort meg i stand til å se et større bilde. Oppholdet har vist meg stemmer og ansikter jeg tar med meg hjem, stemmer og ansikter som vil forme min teologi. Og jeg har fått redskaper til å arbeide kritisk og konstruktivt med den teologien som jeg lever med i min egen kontekst.

Gå til innlegget

Om maskulinitet og kjønnsrettferdighet

Publisert rundt 11 år siden

Mange har problemer med begrepet feminisme, oftest fordi det er veldig politisk ladet. Som et svar på dette tenker jeg at begrepet kjønnsrettferdighet kan være interessant og diskuterer, og jeg er også interessert i begrepet maskulinitet.

Min interesse for maskulinitet og teologi ble vekket da jeg var utvekslingsstudent i Pietermaritzburg, Sør Afrika. På universitetet i Pietermaritzburg, University of Kwa-zulu Natal tok jeg et fag som het ”Issues of gender and masculinity”. Det åpnet et nytt landskap for meg. Gjennom hele mitt teologistudium på Universitetet i Oslo har kjønnsperspektiver vært viktige analyseverktøy. Kjønnsperspektiver har dannet utgangspunkt for kritisk og konstruktiv arbeide med teologien. Men stort sett har kjønnsperspektivet vært ensbetydende med et kvinneperspektiv, et feministisk teologisk perspektiv. Jeg vil ikke kritisere feministteologiens innflytelse på mitt fakultet. Men hvis kjønnsperspektivet begrenser seg til et kvinneperspektiv, bidrar det til å segmentere en del holdninger om kjønn. Tanken om at maskulinitet er noe naturlig og normativt, mens det feminine er kulturelt og betinget, kan være en grunn til at maskulinitet har vært et oversett fagfelt innenfor teologien.

Man kan jo også påpeke at de feministiske bølgene innenfor teologien har vært del av en større politisk kamp for kvinners rettigheter, og dermed er del av et større idehistorisk bilde. Slik jeg ser det er fagfeltet maskulinitet vokst fram som frukt av feminismen. Feminismen som frihetskamp har handlet om å synliggjøre kvinner som subjekter, og påtale patriarkatet. Men feminismen har også påtalt den dikotomiske kjønnsforståelse som reduserer kjønn til biologi, og biologiserer det som viser seg å være kulturelt betinget. Og her kommer arbeidet med maskulinitet inn. Frukter av feminismen kan vi høste med å engasjere oss i feltet maskulinitet. Og der åpner det seg et stort og komplekst landskap. Både i fortid og nåtid finnes det tydelige og mer subtile beskrivelser av hva en mann er, og ikke minst hva en mann skal være.

Derfor tenker jeg at arbeidet med begrepet kjønnsrettferdighet handler om å synliggjøre og utforske ulike maskuliniteter. Det er mange måter å være mann på! Så la oss slå et slag for mannens mangfoldighet og utviklingen av kjønnrettferdighetsbegrepet!

Gå til innlegget

Om fotball og frihet

Publisert over 11 år siden

I gårsdagens kamp mellom Nord Korea og Brasil så vi en spiller fra Nord Korea hvis tårer trillet under nasjonalsangen. Det var et sterkt øyeblikk, men hva talte egentlig tårene om?

Man kan kanskje anta at tårene trillet fordi laget har lykkes med å kvalifisere seg til dette verdensmesterskapet i Sør Afrika. Det i seg selv er en stor prestasjon da landet bare har vært i ett sluttspill tidligere, nemlig verdensmesterskapet i England i 1966 da laget overraskende kom til kvartfinalen.

Men kanskje talte tårene om noe helt annet, og noe jeg vil tenke er viktigere. Nord Korea er som alle vet kanskje verdens mest lukkede land, og vi vet lite om hva som skjer i landet. Vi vet at det er et kommunistisk diktatur hvor menneskerettighetene blir krenket daglig. Nylig har landet vært i fokus på grunn av et angrep på et Sør Koreansk krigsskip, og verdenssamfunnet er sterke motstandere av Nord Koreas atomvåpenprogram.  

Til tross for at Nord Korea er et diktatur er landet medlem av FIFA, og altså nå deltager av FIFA world cup 2010. Det hevdes av fotball kan forene nasjoner og skape fred, men jeg tror ikke noe på det.

Selv om det pågår en folkefest i Sør Afrika, som jeg gleder meg stort over, kommer ingenting til å forandre seg. De fattige vil fortsatt være fattige, og utfordringene for landet er enorme. Og man kan jo tenke at dette verdensmesterskapet ville generere inntekter til landet, men min påstand er at rikdommen faller i hendene på FIFA og de privilegerte få. Et eksempel på dette er at kvinnene som selger slike ting som frukt og drikke til tilskuerne på vanlige Sør Afrikanske arrangementer, ikke har adgang til å drive butikk i forbindelse med fotball VM. Det er bare godkjente FIFA utsalg som skal tjene på arrangementet.

Jeg drømmer om at fotball og frihet kan være størrelser som snakker til hverandre og om hverandre. Men da trenger vi mer handling og mindre snakk. FIFA burde ha et enkelt krav om at medlemslandene respekterte grunnleggende menneskerettigheter. Og FIFA bør bli en mindre byråkratisk og mer demokratisk institusjon. Fotball er en sport hvis interesse er enorm, og jeg mener dette positive engasjementet bør brukes sterkere. Jeg har ingen svar, men verdensmesterskapet i Sør Afrika utfordrer meg til å drømme om en bedre verden.  

Gå til innlegget

Når prester mister troen

Publisert over 11 år siden

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/okland/article3681830.ece

Dette er en veldig interessant kommentar. Som teologistudent med ønske om prestetjeneste tenker jeg at dette er noe som bør snakkes mer om.

Mitt innspill er at det er en diskrepans mellom akademisk teologisk utdannelse og hva kirken egentlig ønsker og forventer av sine kandidater. Hvem sin ”skyld” er dette? Hvordan sikre en god akademisk teologiutdannelse som kvalifiserer godt til prestetjeneste

Gå til innlegget

Paulus meget kloke ord om menneskets natur, som jeg nevner i overskriften, står for meg som en fin innledning til et innlegg på verdidebatt.no.

En gang hadde jeg en blogg. Det var i forbindelse med et studieopphold i Sør Afrika. Da jeg returnerte til Norge planlagte jeg å fortsette å blogge, et løfte som gikk heldigvis ikke holdt. Men den gang skrev jeg et lite blogginnlegg jeg tenkte jeg ville dele med dere, for å synliggjøre menneskets svake natur, eller min svake natur. Her kommer innlegget jeg skrev 14. mai 2009:

”Jeg erkjenner at jeg er blitt bitt av bloggbasillen. Symptomene er klare. Når jeg sitter på lesesalen kjenner jeg lysten til å gå inn på verdidebatt.no, kanskje har noen skrevet noe jeg reagerer på? Jeg blar i boken jeg leser i, blikket farer over sidene, jeg lar ikke blikket falle til ro, jeg leser ikke. Så smeller jeg igjen boken, lar hermeneutikk være hermeneutikk, og logger meg på internett. Verdidebatt.no, here we come.

Greia er at jeg ikke har laget meg en profil, jeg vil ikke lage meg en profil! Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at da kommer jeg aldri til å få fred, det er for mange jeg er uenige med, det er for mange gærninger, gærninger med brukerkonto på verdidebatt.no, og jeg vil ikke være en av dem. En kort stund var jeg registrert på kristenblogg.no, og Gud vet hvordan det holdt på å knekke meg. I forhold til kristenblogg.no er verdidebatt.no som en mild maimorgen. Jeg var klok nok til å trekke meg ut av kristenblogg.no før galskapen tok meg. Og nå har jeg selvinnsikt nok til å ikke registrere meg på verdidebatt.no.

 Men jeg har min egen blogg, det gir meg nok ro til å kunne studere, å kunne sitte på lesesalen uten og febrilsk tenke på hvorvidt en eller annen har skrevet et provokativt innlegg, som jeg bare må svare på. Sånn kan jeg ikke ha det. Blogging er i sitt vesen ufarlig, men kan ødelegge den psykiske helsen, og ikke minst eksamenskonsentrasjonen til den mest stabile TF student. Og jeg er i faresonen, derfor holder jeg meg unna”.

Dette skrev jeg for litt over ett år siden. Nå har jeg profil på verdidebatt.no. ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”.

For den som har lyst til å lese min gamle blogg, eller sjekke ut andre TF bloggere: http://blog.tf.uio.no/gautegra/

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere