Geir Wigdel

Alder: 77
  RSS

Om Geir

Følgere

Nattverden - grunnlag og praksis

Publisert 11 dager siden

For en jøde er det utenkelig å drikke blod fra noen slags skapning. Det er derfor underlig at jøden Jesus valgte å kalle brød og vin for sitt legeme og blod. Tormod Tobiassen har i et innlegg presentert forskningen til teologen James Tabor, som gir en plausibel forklaring på det tilsynelatende selvmotsigende. For meg falt mye på plass ved dette.

Nattverdsmåltidet

Jeg vil takke Tormod Tobiassen for hans redegjørelse for grunnlaget for den kristne nattverd, slik teologen James Tabor har klarlagt gjennom sin forskning. Selv har jeg i lang tid stusset over det selvmotsigende i at jøden Jesus skulle innstifte en kannibalsk tradisjon for å minnes hans lære og gjerning. Som Tabor påpeker, er det uhørt for en jøde å drikke blod fra noen som helst skapning. Ofring av menneskekjøtt blir gjort utenkelig ved historien om Abrahams intensjon om å ofre sin sønn Isak, noe Gud forhindret.

Det gleder meg å lese Tabors begrunnelse for hvordan nattverdspraksisen med vin og brød, som Jesu blod og kropp, kom inn i evangelieteksten fra Paulus’ brev, som jo var det første skriftlige kristne materialet. Likevel er det et problem hvordan Paulus kunne gå god for menneskeofring. Men det er verdt å merke seg at Paulus var i sterk opposisjon til tradisjonell jødisk praksis. Det vises tydelig i flere av hans brev og av hans motstand mot jødiske matrestriksjoner og krav til omskjæring.

Jeg har alltid hatt et nært forhold til kirken, og gikk jevnlig til nattverd i mange år. Etter hvert ble jeg imidlertid mer og mer skeptisk til det elementet av menneskeofring som ligger i sakramentet. Særlig fordi både katolsk og luthersk tradisjon insisterer på at brød og vin faktisk er Jesu legeme og blod, føler jeg kun avsky for ritualet og har for lengst avstått.

Jødene avsluttet sin tradisjon med ofring av dyr ved ødeleggelsen av Herodes tempel i år 70. Før det må tempelet i perioder ha minnet mer om et slaktehus enn om et sted for tilbedelse og bønn. Jødene har imidlertid beholdt ett blodig ritual: omskjæringen. Vi kristne har aldri praktisert ofring i konkret form, men har beholdt en fordekt kannibalisme som vår viktigste troshandling. Av og til lurer jeg på hvor langt vi egentlig har fjernet oss fra forfedrenes bloting.

Gå til innlegget

Påsketeologi

Publisert 19 dager siden

Helge Hognestad har igjen kommet med kontroversielle synspunkter. Hans forsøk på nytolkning av påskebudskapet imøtegås av biskop Nordhaug og professor Mjaaland. Men deres forsvar for kirkens tradisjonelle holdning er ikke overbevisende.

Påsketeologi

Dr. teol Helge Hognestad har gjort seg noen tanker, presentert i to innlegg i VL, om hva bibelens påskefortellinger kan formidle til vår tids mennesker. To teologiske tungvektere, biskop Nordhaug og professor Mjaaland, går i rette med Hognestad i et langt tilsvar i VL fredag 20.3.

Som en kunne vente, avviser de to Hognestads ærlige forsøk på å gjøre den kristne grunnfortellingen relevant for moderne, tenkende mennesker. Dessverre er ikke deres teologiske utlegning egnet til å overbevise noen. Det er noe matt og resignert over kapasitetenes argumentasjon, som i sin helhet hviler på at bibelens ord (i deres tolkning) ikke kan røres ved.

De går særlig i rette med Hognestads symbolske tolkning av Jesu død og oppstandelse og insisterer på en konkret, fysisk forståelse av fortellingen. Men det store problemet med en bokstavelig forståelse av soningsdøden og oppstandelsen, er at den forutsetter en bokstavelig forståelse av at synden kom med Adam og at det første mennesket konkret ble formet av Gud. Denne sammenhengen slås bl.a. fast av Paulus og er dermed et fundament i kristendommen. Men for et moderne, opplyst menneske er fortellingen om Adam like lite relevant som fortellingene om Olympens guder. Dermed faller også hele grunnlaget bort for å tro at menneskehetens synder kan sones vet ett enkelt menneske, Jesus. Det er dette Hognestad har innsett og forsøker å rette opp ved en ren åndeliggjøring av forsoningen ved Jesu død.

Nordhaug og Mjaaland insisterer også på Guds aktive inngripen ved skapelsen og opprettholdelsen av altet, men de anerkjenner evolusjonens realitet. Bibelen inneholder en rekke fortellinger om hvordan Gud griper direkte inn i naturens orden. Troen på at dette faktisk skjer har vært en viktig del av kristen forkynnelse. Men på tross av dette, og iherdige forsøk i to tusen år, har ingen funnet et eneste eksempel på at naturen bryter sine egne lover. Erfaringen forteller oss derfor at det gjør ingen forskjell om vi tror på en gud som står over naturen eller ikke, den følger sine lover uansett. Det har også blitt klart at alt i universet er i kontinuerlig forandring. Ingen ting ligger fast, derfor har heller ikke tekster som bibelen gyldighet utover sin samtid.

Dette har også Hognestad innsett, og han plasserer derfor guddommen på det eneste sted som fortsatt er tilgjengelig: i menneskets sinn. Det er fortsatt mulig å tenke seg at noe guddommelig virker i menneskets bevissthet, skapertrang og tankeevne.

Gå til innlegget

Kjønnsforvirring

Publisert 4 måneder siden

Påstanden om at kjønn er en sosialt-kulturell konstruksjon er å snu virkeligheten på hodet. En aksept av en slik usannhet innebærer at mennesket distanserer seg fra det øvrige biologiske liv. Dette kan gi svært alvorlige følger for samfunnsutvikling og vårt forhold til naturen.

Vår tid opplever en til dels opphetet debatt omkring begrepet kjønn. Et svært positivt resultat er en bred aksept av ulike kjønnsuttrykk og ulike samlivsformer. Andre sider ved debatten avdekker både komiske og skremmende tendenser. Debatten er også preget av stor begrepsforvirring, bl.a. blandes fenomenene biologisk kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk på måter som forvirrer mer enn de avklarer.

De mest radikale hevder at kjønn ikke er reelt, men kun sosialt tillært. Det er en merkelig påstand fordi den forutsetter at vi kaster vrak på all nyere kunnskap om genetikk, biologi og evolusjon. For å sette ting på spissen ville de som påstår dette, ikke eksistert dersom de hadde rett. Evolusjonen ville aldri frambrakt mennesket om ikke biologien var strengt dualistisk inndelt i mannlig og kvinnelig. Med en slik påstand stiller disse seg på linje med sine argeste motstandere, konservative kristne, som også mener at mennesket er noe enestående, skapt av Gud, og adskilt fra øvrige levende organismer.

I det biologiske liv er kjønn høyst reelt, ja en av naturens mest geniale frambringelser. Den kjønnede formering finnes hos (nesten) alle høyere organismer og er en avgjørende faktor i evolusjonen, som har frambrakt en uendelighet av arter og varianter. I naturen finnes ikke noe kjønnsmangfold, det er kun todeling i genetisk forstand. Så har en store variasjoner i hvordan dette ytrer seg. En har arter med begge kjønn internalisert og en har arter som skifter kjønn i løpet av livssyklusen. Også i måten avkom frambringes på og sørges for, finnes en uendelighet av variasjon.

Mennesket mangler derfor ikke naturlige forbilder for å kreve aksept og toleranse for en stor variasjon av kjønnsuttrykk. Derimot finnes intet i naturen som bekrefter at kjønn er irrelevant. Å påstå at kjønn er en sosial og kulturell konstruksjon er derfor å snu virkeligheten på hodet. Mennesket er best tjent med å akseptere at vi er en del av det biologiske mangfold og at vi er helt avhengige av det. Uten dynamikken og mulighetene i det dualistiske mannlig-kvinnelige, er jeg redd menneskets evolusjonshistorie blir kort.

Gå til innlegget

Julerot

Publisert 4 måneder siden

Julen er blitt hovedsakelig kommers. Her passer den rørende historien om stallen, englene, vismenn med gaver, en slem konge og farefull flukt perfekt som ramme. Men bibelen har to vidt forskjellige historier om Jesu fødsel. Dette faktum får liten oppmerksomhet blant teologer og i kirka i juletida.

Så er advent her igjen og søte julesanger lyder i alle julegater og på kjøpesentrene. Ja, for jula er først og fremst kommers, det kan ikke bortforklares. Men også kirken følger opp med stemning, dramatikk og kos. Så begeistret er kirken for at kommersialismen bruker julens symboler og fortellinger at den gjerne bidrar til det stemningsfulle sammensuriet. For når hørte vi kirkens tjenere ta opp utfordringen med bibelens inkommensurable fødselsfortellinger?

Selv i kirken finner du julekrybber med krybbe, husdyr, engler og praktkledde vismenn i stemningsfull dans om gullkalven. Fra prekestolen kan en høre utlegninger om det fantastiske ved at konger bøyde kne for et fattig barn i en stall, og om den farefulle flukten til Egypt for det unge paret. Dette siste blir gjerne krydret med en parallell til dagens flyktninger. Problemet er bare at det finnes ikke bibelsk belegg for disse utlegningene. Predikantene tillater seg å plukke det som passer fra Lukas og Matteus for å forme en fortelling etter egen smak, og som de vet går hjem hos publikum. Da får en en fortelling som ikke henger sammen og som er fullstendig ulogisk.

Hvordan kan en tenke seg at vismennene, etter besøk ved Herodes hoff, skulle knele i sauemøkk ved en stall? Eller hvordan skulle et par fattigfolk dra hjem til Nasaret lastet med gull og myrra? De ville selvsagt blitt røvet rundt første sving. Like utrolig ville det være at det fattige paret fra stallen skulle lykkes med å ta seg til Egypt i live.

Men slike urimeligheter ligger ikke i bibelens fortellinger dersom en betrakter dem separat. Hos Lukas drar det unge paret til Betlehem for å bli registrert i manntall. Der fødes sønnen og de blir der den foreskrevne tid før gutten framstilles i tempelet. Deretter drar paret fredelig tilbake til Nasaret, uten farlige verdisaker i bagasjen, for de har kun hatt besøk av fattige gjetere. Matteus derimot forteller ikke om noen reise fra Nasaret. Tvert imot er det først etter hjemkomsten fra Egypt at paret slår seg ned i Nasaret. Implisitt ligger at de bodde i Betlehem forut for Jesu fødsel, og at de bodde standsmessig nok til at vismennene fant det rimelig å avlegge visitt og bære fram gaver. Det står da også at de gikk inn i huset.

En annen urimelighet, som stadig er motiv i prekener og spekulasjoner, er hvordan en stjerne kunne stå over stedet der Jesus ble født. At vismennene, eller stjernetyderne, så et tegn på himmelen, er greit nok. Men stjernen ledet ikke til stedet, siden de fant det nødvendig å rådføre seg med jødenes skriftkyndige for å finne ut hvor Messias skulle fødes. Like fullt ser, og hører, en stadig om stjernen som står over stallen. Dette selv om alle med et minimum astronomisk kunnskap vet at et kosmisk lys umulig kan peke mot noe bestemt sted på jorden og, ikke minst, at i beretningen om stallen er stjernen aldri nevnt.

Det foregående viser at bibelen har to vesensforskjellige fortellinger om Jesu fødsel. Det mener jeg kirken må ta på alvor og ikke servere et tilfeldig sammensurium av Lukas og Matteus. Da kan en like gjerne hente stoffet fra de utallige legender og forfattede historier som finnes. Litterært vil nok mange av disse være å foretrekke.

Men det bør interessere teologer at bibelen spriker slik på dette punktet. Evangelistene gir selv en nøkkel når de stadig henviser til profetier i GT i sine fødselsfortellinger. De skriver: Dette skjedde for at ….. Det burde nok stått: Dette skriver jeg for å vise at ….., men alle skjønner jo at det ville være et uheldig litterært grep. Begge har fått med profetien om Betlehem, men bruker ulike grep for at fødselen skal skje der. Begge har også fått med at ”han skal kalles nasareer” (selv om det er tvilsomt om dette henviser til ”en fra Nasaret”). Derimot kjenner ikke Lukas profetien om Egypt, eller velger å se bort fra den.

Vi kan slå fast at Jesu fødsel ikke var noe viktig tema i urmenigheten. Dersom det hadde vært det, ville Maria, Jesu mor, vært en sikker kilde, siden hun var med i kretsen. Paulus nevner heller ingen episoder fra Jesu fødsel eller oppvekst i sine mange brev. Det er derfor merkelig at julefeiringen har blitt så viktig i kristendommen, og har vært det siden 300-tallet. En hovedgrunn er nok at kristendommen overtok gamle, hevdvundne markeringer av vintersolverv. Siden oppdaget de kommersielle mulighetene i denne markeringen, og har ledet utviklingen til den kjøpeorgien julen er blitt i vår tid.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere