Christine Harstad Schuff

Alder: 42
  RSS

Om Christine

Christine Harstad Schuff er skribent, dikter, forelder, tenker, musiker, randomisert produsent, ektefelle, søster, drømmer, prestigiatrice og sporadisk scenekunstner...og litt av hvert av mye imellom...mer eller mindre menneske... "...our words must be more than just things that we say..."

Følgere

Ordskiftet om homofilt samliv og om hvorvidt statlig lovgivning eventuelt vil kunne påvirke kirkelig praksis har vært hett de siste årene. I hvilken grad og på hvilken måte skal trossamfunn delta i debatten og hvor går linja mellom staten og kirken?

Ordskiftet om homofilt samliv og om hvorvidt statlig lovgivning eventuelt vil kunne påvirke kirkelig praksis har vært hett de siste årene, både i Norge så vel som internasjonalt. Begge sider i debatten har anklaget den andre for å bruke ensidig og følelsesladet retorikk for å fremme sine egne meninger og påstander, og kirkevalget i Den norske kirken anno 2011 har, i hvert fall delvis, vært preget av denne diskusjonen.

Jeg kommer med tre viktige prinsipper før jeg går videre: 1) valg eller endring av tro eller trosretning er en rett som tilhører hvert enkelt menneske; 2) den kristne troa skal aldri påtvinges annerledes troende; 3) hvorvidt Bibelen er Guds eget Ord eller ikke, eller om Kirkas egen tradisjon og lære er gyldig eller ikke, er en del av den indre diskusjonen i Kirka.

KIRKAS LÆRE OG TRADISJON

Ut i fra et tradisjonelt Ortodoks perspektiv kan det sies at: 1) det Gamle testamentet fordømmer med klare ord homofil praksis; 2) det Nye testamentet kommer med fordømmende utsagn (enn noe mer omdiskutert språklig sett) av homofil praksis og 3) kirkelovgivning (de 7 Økumeniske kirkemøtene), i sin tolkning av Bibelens tekster og Kirkas tradisjon, fordømmer klart og tydelig homofil praksis. I tråd med datidens statlige lovgivning definerte Jus Canonicum et ekteskap som et ”felleskap mellom én mann og ei kvinne, enten gjennom velsignelse, eller gjennom kroningsseremonien eller ved samtykke[1]. Den Ortodokse Kirka lærer dermed at utøvd homofil praksis er galt, en feiltagelse. Samtidig lærer den også at det samme gjelder det å ta rente, å delta i krig, osv.! Den enkelte presten, biskopen eller patriarken kan ikke endre disse historiske kirkelige regler uten videre.

KIRKAS LÆRE OG SAMFUNNET

Tross disse påstandene, kan den enkelte troende spørre seg selv om hvorvidt de 7 Økumeniske kirkemøtene eller Bibelen osv. skal anses som allmenngyldige for ikke-troende i et ellers demokratisk samfunn. Prinsippet om rettferdig behandling av alle samfunnets medlemmer, om de er venner eller fiender, troende eller ikke-troende, kjente eller fremmede, vestlige eller ikke-vestlige ligger også til grunn i den såkalte ”kristne kulturarven” (som opptil flere politiske partier påberoper seg å forsvare). Lovfestet forskjellsbehandling av mennesker pga. tro, hudfarge eller selvvalgt form for seksuell atferd sammen med andre myndige mennesker, strider mot prinsippet om den frie viljen og nestekjærlighet. Dette gjelder kristne så vel som ikke-kristne, monogame så vel som eventuelle polygame, osv. Den åndelige tradisjonen i Den ortodokse kirka lærer at den enkelte først og fremst skal se sine egne feiltrinn og ikke dømme si søster eller sin bror.

DEN FRIE VILJEN OG DEN ANDRE

Det finnes flere typer valg eller handlinger i dette livet, bl.a. de som påvirker andre direkte og de som først og fremst påvirker en selv og andre kun indirekte. For eksempel, det å drepe et annet menneske som ikke selv ønsker å dø, påvirker både vedkommende og dennes familie. På den andre sida kan man selv velge bl.a. å faste eller ikke faste, trene eller slappe av, leve i sølibat eller i et seksuelt forhold. I følge eldre norsk lov var kirkefasten en plikt der den enkelte kunne straffes (bøtelegges) dersom en ikke overholdt fasten. Det å kunne utøve en religion eller et livssyn er ikke en plikt men heller en rett, et gode…men å tvinge både den enkelte troende og særlig da en ikke-troende til å overholde en religiøs skikk strider mot kirkens egen teologi. Kirkas lære gjelder først og fremst dem som selv velger å innordne seg etter den!

Som følge av religionsfrihet i et demokratisk samfunn, bør det legges til rette for at trossamfunna kan beholde retten til å utøve si tro og tradisjon etter et indre styresett[2]. Men i et slikt samfunn er verken Bibelen, Buddha eller Maos lillerøde grunn nok til å nekte andre muligheten til å få del i de pliktene og rettene som andre mennesker med en fri vilje har, en fri vilje som kan velge å leve i et forhold mellom myndige mennesker uten frykt for forfølgelse eller trakassering.

NEO-KONSERVATISME VS. GUDS KJÆRLIGHET

Det ser dessverre ut for meg som om mange av de såkalte ”konservative” religiøse stemmer har hengt seg oftest utelukkende på de diskusjonene som gjelder kjønn (for eksempel i forhold til kvinnelige prester), sex og samliv (herunder samboerskap og homofili) eller ”avkristningen” av Norge. Jeg ser dessverre ikke samme engasjement mot kriger, mot fremmedfrykt og islamofobi, for utvikling av rene energikilder, for forbedring av offentlige transport vs. privatbil, osv. Det er ingen teologisk plikt å forsvare forskjellsbehandling av kvinner, homofile eller muslimer, tvert i mot!

Den kristne troa skal først og fremst vise seg i kjærlighet… en kjærlighet som trosser forskjellighet. En slik kjærlighet henger med de såkalte ”syndige”, prostituerte, homofile, fylliker og samboere, forsvarer de forsvarsløse, de fremmede og utstøtte, går i tog for likt lønn for likt arbeid, og elsker til og med sine fiender. Fordi det er riktig.

[1] Jus Canonicum Græco-Romanum, PG 119, s. 1252.I de første århundrene etter Kristus fantes det ingen enstydig form for ekteskapsinngåelsen og Kirka anerkjente ikke-kirkelige vielser.

[2]Selvsagt i den grad at de ikke bruker ulovlige midler, trakassering e.l. til å misbruke si makt innad

Gå til innlegget

Tragediens tragedie

Publisert nesten 10 år siden

Det som skjedde i Oslo og på Utøya er og var uten tvil en stor tragedie. Mange i Norge har blitt berørt av hendelsene; familier og venner som de har mistet eller nesten mistet eller som de kunne ha mistet. Det er vondt og trist.

Mange vil få med seg detaljene i hva som har hendt og dette er forståelig. Men uendelige oppdateringer dag og natt vil ikke endre eller påvirke det som har skjedd. Vi må passe oss for ikke å bli så oppslukt av norske mediekanaler at vi glemmer at akkurat nå holder millioner av mennesker på å dø andre steder i verden. Bl.a. på Afrikas horn.

Og dette er tragediens tragedie…dersom det som kunne føre til mer solidaritet også utad, det som kunne åpne våre øyne i empati for andre som også har det vondt eller det som verre er, fører heller til en form for ensrettet navlebeskuelse.

La oss vende vår egen lidelse om til medfølelse og støtte for andre i andre verdensdeler som også har det vondt.

Gå til innlegget

Debatten om innvandring har nå ennå en gang blomstret opp, denne gangen rundt utsendelsen av Kosovo-serbere som har søkt asyl i Norge. Mens jeg ikke har mulighet til å kunne uttale meg om hver enkelt sak, ser det fra min side ut til å være liten forståelse for realiteten som ligger til grunn for at mange av disse menneskene har søkt tilflukt flere steder i Vest-Europa, bl.a. i Norge. 2 kosovo-serbiske familier har i løpet av den siste tida sett seg nødt til å ty til kirkeasyl og andre har gått i skjul i håpet om at kunnskapen om den faktiske situasjonen vil komme for dagen for flere enn dem selv.

Avtalen om tilbakesending mellom Serbia og Norge tar utgangspunkt i at mange kosovo-serbere har et såkalt ”serbisk” pass og dermed kan sendes tilbake til ”Serbia”. Men situasjonen er dessverre ikke så enkel. Passet i seg selv ser nokså likt ut, men når dette viser Kosovo som opprinnelsessted har dette alvorlige konsekvenser for disse menneskene. De to viktigste ulempene er 1) at de ikke får visumfri reise til Vest-Europa og 2) at de i Serbia ikke får skifta adresse fra Kosovo til et annet sted innad i Serbia. Selv om disse sendes tilbake til Serbia som serbiske ”statsborgere”, er disse utsatt for en skjebnesvanger forskjellsbehandling pga. geografisk opprinnelse. Det ser ut til at noen vil at disse menneskene skal forbli flyktninger for statistikkens skyld!

I Serbia i dag nærmer arbeidsledigheten seg 20% og i Kosovo er dette litt i overkant av 45%; i Norge er dette tallet på 3,2%. Serbias kapasitet til å håndtere flyktningssituasjonen bare minker, også for familier med barn – ikke så forskjellig fra situasjonen i Hellas, spør du meg. Disse fakta samt dette kosovo-serbiske passet har hatt alvorlige konsekvenser for blant andre familien Stojanovic som satt ei tid i kirkeasyl i Rognan i Nordland før de ble sendt tilbake til Serbia. I følge familien selv, som har fortløpende kontakt med andre kosovo-serbere i Norge, blei de etter noen spørsmål sluppet på gata i Beograd og ønska ”lykke til”. Selv om de hadde litt penger med seg, fikk de ikke leid fast bosted etter uttallige forsøk pga. deres uforutsigbare stilling som kosovo-serbere. De som tilbys bosted i ca. 14 dagers tid får bo under slumaktige forhold som etter alt å døme ville defineres som helsefarlige under norsk lov. Denne umenneskelige behandlinga bekreftes fra flere hold, også fra norske som har jobba med UNHCR i slike leirer i Serbia. Fra konflikten blomstret opp igjen i 1999 og fram til i dag har mange dødd som direkte resultat av sykdom eller forgiftning under slike forhold, og mange barn har utvikla luftveissykdommer, bl.a. 5-åringen Marko som bor nå i kirkeasyl i Den Ortodokse Kirka på Greipstad i Songdalen.

Og her snakker vi kun om den politiske og økonomiske situasjonen; mange av disse trues også med forfølgelse eller død dersom de returneres til sine landsbyer i Kosovo. I Kosovo kan de bli forfulgt, noe som også bekreftes av FNs Kosovo-rapport fra 2010; i Serbia er de både på papiret og i praksis utsatt for systematisk diskriminering; i Norge får de ikke bli, i hvert fall ikke som asylanter.

Blant andre FN-konvensjoner som kunne nevnes er konvensjonen mot etnisk diskriminering, som definerer rasediskriminering som: ”enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av…rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse…”. Den nye praksisen som er målretta mot kosovo-serbere ser for meg ut til å være ikke mindre enn et politisk knep. Politikere fra alle kanter er tause, kanskje for å sanke stemmer ved å vise at også de fører en streng linje. Men det som de har mista er medmenneskeligheten, som ser helheten, livshistoriene, familiene og ikke minst barna.

Jeg hadde håpet at tida var forbi da de vi ikke forsto oss på var fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere