Christine Harstad Schuff

Alder: 42
  RSS

Om Christine

Christine Harstad Schuff er skribent, dikter, forelder, tenker, musiker, randomisert produsent, ektefelle, søster, drømmer, prestigiatrice og sporadisk scenekunstner...og litt av hvert av mye imellom...mer eller mindre menneske... "...our words must be more than just things that we say..."

Følgere

Vi er bedre enn dette...

Publisert rundt 5 år siden

Uttalelse til høringen om utlendingsloven, Innstramning II, Prop. 90 L - 28. april, 2016: I Norge i dag har vi mulighet og ressurser nok til å ta imot mange flere tusen flyktninger, mennesker som nå lever langs grenser og i flyktningleirer...

Jeg uttaler meg som prest i Den ortodokse kirken, som leder av organisasjonen Filoxenos, men også på vegne av flere frivillige, bl.a. representert ved Nordic Refugee Rights Activists, som har arbeidet sammen med flyktninger i Hellas så vel som i Norge. Vi ønsker å uttrykke vår misnøye og forbannelse over den norske regjeringens holdninger og handlinger overfor flyktninger og asylsøkere, ikke bare de siste månedene, men også ved flere anledninger de siste årene, f.eks. i forhold til asylbarnesakene i 2014-2015, og ved sperringene iverksatt høsten 2015 for å hindre at flere fikk adgang til å søke asyl ved den norske grensen, noe som strider imot utlendingslovens §28, flyktningkonvensjonen, m.m.

Loven skal være til for å beskytte mennesker og deres rettigheter. De foreslåtte innstramningene samt regjeringens iverksetting av utlendingsloven de siste årene og ved flere instrukser overfor ordensmyndighetene, noe som også har blitt påpekt som kritikkverdig av flere instanser, er noe som har vært i strid både med norsk lov, som forplikter seg til å følge de undertegnede internasjonale konvensjoner ifølge utlendingslovens §1, så vel som selve konvensjonene, herunder barnekonvensjonen. Den behandlingen som flere har fått og enda flere kommer til å oppleve med disse foreslåtte innstramningene er ikke i tråd med prinsippet om å ta i betraktning «sterke menneskelige hensyn» eller, at dersom saken «berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn». Denne saken dreier seg nettopp om menneskelighet, eller kanskje heller om medmenneskelighet, og om å ta menneskelige hensyn.

Den nåværende regjeringen har valgt å fastslå i sin politiske plattform at verdiforankringen deres ligger bl.a. i «den kristne og humanistiske kulturarven». Når man ser dette i sammenheng med regjeringens faktiske og utøvde politikk, samt de holdningene som bl.a. formidles av integreringsminister Sylvi Listhaug, er en slik formulering en fornærmelse både mot kristendommen så vel som humanismen. Regjeringens praksis og holdninger på dette området er hverken kristne eller humanistiske, og er heller forankret et i verdisyn som ikke ser på asylsøkere først og fremst som mennesker, liv og skjebner, men heller nesten utelukkende som papirer, noen tall, begreper.

Fra et kristent ståsted, hvis noen av regjeringsmedlemmer først vil snakke om det, er det heller andre prinsipper som man kan finne i kristendommen, prinsipper om hvordan man skal møte utlendingen, innvandreren, den fremmede. Mange kjenner sikkert til prinsippet om å se på sitt medmenneske som Gud selv: «jeg var fremmed, og dere tok imot meg» (Matt. 25, 35), eller heller i praksis for tiden her, «jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg» (Matt. 25, 43). Den første delen ble sagt til etterfølgelse, den andre delen ble sagt som en advarsel. Igjen hører vi fra Bibelen, «Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv» (3. Mosebok 19, 34). Kan regjeringen virkelig påberope seg den kristne kulturarven når de i praksis og i holdning forskjellsbehandler og diskriminerer den fremmede, de enslige mindreårige, og hverken ivaretar deres beste eller deres menneskerettigheter? Er dette kristent? Er dette humanistisk? Å elske sin neste som seg selv, å hjelpe andre i nød, å være gjestfrie, det er altså kristne og humanistiske verdier, og verdier som finnes i flere andre religioner og livssyn.

Gjestfrihet. Det er også et viktig prinsipp i kristendommen. Faktisk, ifølge den kristne tradisjonen, er man forpliktet til å være gjestfri. Det å være gjestfri på gresk er «filóxenos», omtrent det motsatt av «xenofobía», altså «fremmedfrykt». «Xénos» betyr «fremmed» og «fobía» betyr «frykt». ”Filóxenos” derimot betyr at man skal ”elske den fremmede”. Det er dette ordet på gresk som brukes i det Nye testamentet når man leser «Vær gjestfrie mot hverandre uten å klage» (1. Pet. 4,9). Elsk den fremmede, altså, uten å klage. Dette er kristendom!

I Norge i dag har vi mulighet og ressurser nok til å ta imot mange flere tusen flyktninger, mennesker som nå lever langs grenser og i flyktningleirer, ofte under elendige forhold, noe som vi frivillige har opplevd på nært hold over lengre tid. Dette er menneskeliv, familier, barn. Vi har mulighet til å gjøre noe, å gi mange flere håp og et nytt liv med verdighet og trygghet, men det trengs politisk vilje og mot.

Jeg tror at en gudgitt godhet og empati, medfølelsen, ligger i oss alle! Dere, vi, Norge, menneskeheten er bedre enn dette… bedre enn de holdningene og politikken som nå føres. La oss vise medfølelse, medmenneskelighet, kristendom, humanisme i det vi viser raushet, åpenhet og toleranse for disse menneskene, fremmede for oss nå, men som kan bli til våre naboer, venner og landsmenn.

Må godhet, medfølelse og kjærlighet lede oss alle!

Gå til innlegget

En ortodoks prests tvetydige ikke-argumenter

Publisert nesten 6 år siden

Jeg forkynner ikke her en kristen logikk med sine medfølgende argumenter, men en raus og ulogisk barmhjertighet og nestekjærlighet. Dette er ikke kristen logikk, men kristen mystikk. Slik ønsker jeg å tilnærme meg Gud, livet og min neste.

Jeg har egentlig ikke brukt min kronikk «Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker» for å argumentere noe særlig for mitt eget syn eller utdype tankeprosessene bak, men hovedsakelig for å konstatere at mitt syn har endret seg i årenes løp.Mitt innlegg er en dåres forsøk på å være åpen og ærlig om hva jeg har kommet til å mene om menneskelig seksualitet, homofili, m.m. i møte med en kjærlig Gud – tross at dette ikke er noe jeg har mandat til å si at representerer Den ortodokse kirkens offisielle lære, eller at Den ortodokse kirken generelt kommer til å åpne for denne forståelsesmåte i nærmest framtid.

«Størst av alt er kjærlighet» er ikke for min del et feilsitert vers fra 1. Korinterbrev 13, men et velkjent sitat brukt på norsk som gjenspeiler greske uttrykk som «Kjærlighet overgår/seirer over…alt», osv. Dette er uttrykk for et konsept, og innenfor store deler av den ortodokse tradisjonen er det ofte konseptene som er viktigere enn selve ordlyden. Dette kalles for å tolke lovens «ånd» vs. bokstaven, en idé som ikke er fremmed for andre deler av kristendommen heller. Pastorale tolkninger av kirkeretten og unntak fra tid til annen kalles i ortodoks språkdrakt for «økonomi», som kan kanskje beskrives på norsk som «pastorale hensyn». Dette er en form for pastoral kjærlighet som overgår overgeneraliserte motforestillinger og innvendinger på detaljnivå. Jeg anser ikke "kjærlighet" for å være et lettvint svar. Kjærlighet har en iboende raushet, godhet og nåde også, og det er slettes ikke lettvint å leve dette ut.

Det er ikke til å unngå å se at historisk sett så finnes det faktisk motsigelser i både Bibelen og Tradisjonen så vel som i Kirkeretten. Fra et akademisk, historisk ståsted finnes det heller ikke ett manuskript fra de første århundrene som inneholder den endelige utgaven av Bibelen slik den kjennes i dag – den ble satt sammen i løpet av århundrene etter Kristus, og det finnes forskjellige utgaver for forskjellige kirkesamfunn også. Å si at Den ortodokse kirken, eller noen av de andre kristne kirkene eller trossamfunnene for den del, aldri har endret seg, eller at læren og praksisen alltid har vært den samme eller at anvendelsen av mange bibelske skikker ikke har falt bort ved årenes løp, ville være usant. Av og til har endringene tilsynelatende kommet pga. kontekstuelle tilfeldigheter, av og til har eldre skikker blitt gjeninnført bevisst og av og til fjernet mens andre, fullstendig nye skikker har blitt innført, med eller uten kamp innad i kirken. Dette er en stadig prosess, også i kirken, som har foregått og fortsatt foregår, om vi liker det eller ikke. I hvilken grad dette skal skje eller ikke, og evt. med hvilken hastighet, er en del av den enkelte kirkes indre diskusjon – og det bør både konservative og liberale prøve å vise respekt for, særlig med tanke på religionsfrihet og religionens egenart som fenomen, spør du meg.

I forhold til «naturrett» som argument, mener jeg at man må være veldig forsiktig med å anvende dette, nettopp fordi den ikke er entydig og har blitt brukt og fortsatt brukes på mange tvilsomme måter – dessverre også på rasistiske eller kvinnefiendtlige måter. I forhold til seksuell omgang og naturrett går noen så langt som å si at samleie kun skal utføres med tanke på å få barn. Er dette riktig bruk av begrepet naturrett?

Innenfor ortodoks teologi er Bibelen én del av Tradisjonen, og som Hl. Johannes Krysóstomos sier, burde vi ikke trenge det skrevne ord i det hele tatt fordi Ordet, som er Kristus og Evangeliet selv, skulle ha vært skrevet på våre hjerter. Det sies at de viktigste budene er at man skal ”elske Gud og sin neste som seg selv” og at hele loven er innebygd i disse to budene. Hva hvis det var så enkelt? Andre prinsipper, bl.a. som å ikke dømme, ligger innebygd i kjærligheten og vektlegges og anvendes gang på gang på ulogisk vis i den ortodokse tradisjonen. Hvordan tolking av Skriften i Tradisjonens ånd bør skje kan oppsummeres i ordene til Hl. Markus, asketen: «Ikke bli hovmodige over dine tolkninger av skriften…» og «når man leser skriften bør man anvende alt på seg selv og ikke på andre». Når man leser Bibelen gjennom Tradisjonen, dvs. i lys av «ortodoks visdomslitteratur sammen med sine åndelige anekdoter…», finner man betydelige grunner til å forkynne en mye rausere tro enn den som kun formidles gjennom en bokstavelig tolkning av Bibelen eller Kirkeretten for den del.

Om jeg så tar feil i dette så tror jeg på en Gud som er større og rausere enn meg og hva jeg måtte mene til enhver tid. Jeg stoler på Guds store barmhjertighet overfor meg på tross av mine mange feiltrinn, min egoisme, stolthet og grådighet.

Jeg forkynner ikke her en kristen logikk med sine medfølgende argumenter, men en raus og ulogisk barmhjertighet og nestekjærlighet. Dette er ikke kristen logikk, men kristen mystikk. Slik ønsker jeg å tilnærme meg Gud, livet og min neste.

Gå til innlegget

Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker

Publisert nesten 6 år siden

Jeg tror ikke at jeg kan si at jeg direkte har hatet mennesker med andre seksuelle legninger – men det meste parten av mitt liv har jeg dessverre vært med på å snakke ned om dem.

Jeg tror ikke at jeg kan si at jeg direkte har hatet mennesker med andre seksuelle legninger – men det meste parten av mitt liv har jeg dessverre vært med på å snakke ned om dem, argumentere generelt mot livsstilen, gjøre narr av dem, til og med mine egne homofile venner – det var heilt greit, liksom.

I 2015 gikk jeg i Pride-tog for første gang - som prest, som menneske, som far til ei datter som valgte denne dagen å komme offentlig ut på. Og jeg er stolt over hennes og andres modighet i kampen for likeverd.

(Publisert 26.08.2015 FVN, s. 27)

Det var først for nesten seks år siden at jeg begynte virkelig å innse hvor feil jeg hadde tatt i mine teologiske og personlige holdninger overfor mennesker med andre legninger og relasjonsformer – samtidig som jeg også har talt respektens og nestekjærlighetens sak i møte med dem. Men som nyordinert i 2007 ble jeg møtt av det faktum at det også fantes troende ortodokse homofile, og jeg skammer meg nå over hvor sjokkert jeg ble den gang – jeg ”rapporterte” til og med et par tilfeller til mine overordnede i all stillhet. Jeg hadde snakket i mange år om Kjærligheten, om Guds kjærlighet for alle, men i tråd med den gamle retorikken var homofili, for ikke å snakke om andre legninger, en av de verste syndene man kunne begå. Her var det lite nåde i vente hvis ikke man ble gift heterofilt eller valgte bort et liv med sex i det hele tatt. Det fantes mange såkalte argumenter mot en homofil livsstil – samfunnet ville gå i oppløsning, homofile og pedofile ble ofte satt i samme bås, barn av homofile par ville vokse opp psykisk eller sosialt skadet, osv. og Gud ville straffe verden med sin vrede pga. dette. Men argumentene, både de samfunnsmessige og teologiske, falt bort for meg en etter en, ofte på sin egen urimelighet.

Heldigvis gav et dypere dykk i ortodoks visdomslitteratur sammen med sine åndelige anekdoter og møter med åndelige veiledere et helt annet bilde enn kirkeretten ofte gir uttrykk for. Kirkeretten kan være meget streng og deler av den åndelige tradisjonen også. Men sitat som ”størst av alt er kjærligheten” og ”ikke døm” og ”å nekte dem nattverd (kommunion) er å nekte dem samfunn med Gud og mennesker”, var de rådene jeg ble møtt med – ja, av enkelte andre ortodokse geistlige, til og med av abbeder og biskoper. Heldigvis. Den Gud jeg tror på, eller den Gud jeg velger eller ønsker å tro på har plass til alle, også meningsmotstandere og fiender, ortodokse og uortodokse, homofile eller streite – alle. Og særlig de siste fire – fem årene vil de som har hørt meg tale, synge eller lest noe av det jeg har skrevet kanskje begynne å forstå at det var ikke bare politisk korrekthet som fikk meg bl.a. til å forsvare både retten til og respekt for homofilt ekteskap, andre legninger eller relasjonsformer basert på kjærlighet i sine mange former og på gjensidig samtykke.

Og samtidig forbyr fortsatt den ortodokse kirke, den kirken jeg også har vært først diakon og så prest i i til sammen åtte år, homofil praksis på generelt grunnlag – og det kan jeg som enkelt prest gjøre lite med. Men så lenge jeg ønsker å være ortodoks prest må jeg forholde meg til og forvalte den praksisen og læren som har blitt meg overlevert. Men av og til spør jeg meg selv hvor lenge jeg fortsatt kan være ortodoks prest når jeg faktisk tror det jeg tror i forhold til andre legninger og relasjoner – fordi det bryter rent teknisk sett med Den ortodokse kirkens lære tross den større og dypere læren om Kjærligheten. Men jeg vil heller ikke være feig – ikke lenger – derfor understreker jeg avslutningsvis: å gå i Pride-tog, å støtte min egen datter og LHBT-saken anser jeg ikke som et tungt kors som jeg må bære i åndelig ydmykhet og stillhet på tross av - tvert i mot. Jeg gleder meg heller inderlig over den Kjærligheten som er funnet og som er til i sine mange former!

Gå til innlegget

Overskrifter: redelighet og ansvar

Publisert rundt 7 år siden

Gjennom en del år med nærkontakt med tilreisende mennesker som tigger, har jeg sett på godt og vondt hvor mye media og en del offentlige ytringer har å si.

Gjennom en del år med nærkontakt med tilreisende mennesker som tigger i Norge, har jeg sett på godt og vondt hvor mye media har å si for manges oppfatninger om og holdninger til disse ”andre”. Til og med om redaksjonene handler i god tro, kan overskrifter og noen vinklinger forårsake uanede konsekvenser for andre menneskers skjebner. Det nye mediebildet i dag forutsetter dermed en bevissthet både hos pressen, som skal arbeide i tråd med Vær varsom-plakaten, og hos oss som publikum, som bør ta vårt ansvar på alvor når det gjelder å ha et kildekritisk blikk på det vi leser, hører eller ser i mediene.

Jeg hadde nettopp holdt et foredrag på åpning av en kunstutstilling angående bl.a. Romá i Norge, da noen fortalte om følgende overskrift på NRK: ”Hjelper ikke å gi tiggere penger”. Under foredraget hadde vi snakket om hvorvidt man skulle gi eller ei, om hvordan man best kunne hjelpe disse menneskene, osv. Disse er grunnleggende og viktige spørsmål, men svaret kan være komplisert. Det er mange momenter og perspektiver som man må ta i betraktning.

Men det er ikke først og fremst debatten om tigging eller bistand som jeg ønsker å belyse her. Det bekymringsfulle her er heller det jeg opplever som tabloid journalistikk – en journalistikk som ofte mangler redelighet og som i verste fall kan ha merkbare følger for menneskene det gjelder. Nettopp fordi jeg har hatt et nært forhold til en del av disse ”tiggere”, har jeg erfart å bli konfrontert med en del argumenter som tar utgangspunkt i tvilsomme overskrifter, tvilsomt kildebruk, fordommer eller gamle myter. Jeg skal bruke to eksempler her, men kjenner dessverre til flere – ikke bare i forhold til ”tiggere”, men også i forhold til andre grupper.

Overskriften ”Hjelper ikke å gi tiggere penger” ble brukt på hovedsiden og som artikkeltittel. Dette eksemplet er neppe blant de verste, men jeg synes likevel at den har en kritikkverdig vinkling sammenlignet med artikkelens innhold – særlig dersom man ikke leser ut artikkelen. En del nyere forskning viser en slik tendens etter hvert blant mange lesere på nett. Selve artikkelen viser et mer nyansert bilde av det Caritas-medarbeiderne mente om tigging og om et evt. tiggeforbud. Ett viktig ord som manglet i overskriften var ordet ”bare”.  Slik de rumenske hjelpearbeiderne ble sitert i artikkelen, gav ordet ”bare” rom for en ganske annerledes tolkning enn overskriften ville tilsi, f.eks.: ”Bare pengehjelp løser ikke problemene” og ”…det hjelper ikke tiggerne å bare gi dem penger. Som sagt er det ikke et enkelt svar på dette”. I sistnevnt sitatet sto ordet ”bare” til og med i kursiv. Kanskje enda mer interessant her, særlig med tanke på diskusjonen om et tiggeforbud, er at disse hjelpearbeiderne var skeptiske til et evt. forbud og som råd til politikerne her sa bl.a.: ”…man må også være klar over at et plutselig tiggerforbud kan skape ny nød og bidra til mer kriminalitet”. En mer redelig overskrift kunne like gjerne ha tatt med ordet ”bare”, men hva om overskriften hadde blitt ”Rumenske hjelpearbeidere skeptiske til tiggeforbud”? Hadde de kanskje ikke fått like mange hits da?

Mellom 29. – 31. august, 2012 kjørte NRK Sørlandet en sak bl.a. på radio og nett om barneprostitusjon av rumenske gutter i Kristiansand. Saken ble knyttet i nettutgaven sammen med saken ”Tiggere selger sex” fra 2010. Den ble altså knyttet til ”tiggere” og at saken gjaldt ”tiggerne” gav flere uttrykk for overfor meg i de dagene. Da jeg så saken på nettet ble jeg sjokkert – jeg kjente godt til den eneste rumenske gutten i miljøet i byen og han hadde nylig begynt på skole i Norge for første gang. Hæ?!? Tannhjulene i hodet mitt begynte å svive på fullt: Fantes det hemmelige steder der de oppholdte seg? Var de holdt fange i et hus eller en bil? Var det mulig at jeg hadde oversett noe så grovt blant mennesker som jeg hadde daglig kontakt med? Selvsagt var det mulig…

Umiddelbart begynte jeg å prøve å få mer informasjon om hva det gjaldt, hva for kilder lå til grunn for en slik omtale, osv. I mellomtida ble saken sendt flere ganger på radio, der et uforberedt publikum, bl.a. politikeren Vidar Kleppe og Redd Barna, ble bedt om å komme med reaksjon på denne ”avsløringen”. Uavhengig av meg tok journalisten Tarjei Leer-Salvesen også tak i saken for å finne svar på noen av de samme spørsmålene. Resultatene av hans kildegransking la han fram i en artikkel 31. august, 2012 i Fædrelandsvennen.

Resultatet i seg selv er avslørende: påstanden tok utgangspunkt i kun ett anonymt tips nevnt i en rapport fra 2008. Det hadde verken blitt avslørt eller etterforsket noen konkrete tilfeller som lignet inntrykket som media skapte. Politiet kjente til ingen konkrete tilfeller som kunne forveksles med dem som ble antydet. Redd Barna, som bl.a. hadde uttalt at de mente bakmenn sto bak, hadde ingen førstehåndsopplysninger; representanten hadde kun tatt utgangspunkt i de opplysningene NRK selv hadde formidlet. Konklusjonen var at ingen lignende tilfeller hadde blitt avslørt på Sørlandet. Som politistasjonssjefen i Kristiansand Ole Hortemo uttalte seg til FVN: ”Jeg kan selvsagt ikke utelukke at det skjer. Men vi har ikke konkret kunnskap om et slikt fenomen”. Nemlig.

Verken jeg eller noen andre kan ha oversikt over alle de potensielle feilene som begås til enhver tid i vårt samfunn. Heller ikke kan vi vite alt om alle ”tiggernes” bakgrunn eller intensjoner. Men vi og mediene har et ansvar i forhold til det vi sier om andre og hvordan vi vurderer de opplysningene vi gir og mottar. Dette gjelder ikke minst i forhold til dem som ikke lett kan komme med motsvar, de ”andre” og fremmede, men også i forhold til andre grupper som mange ivrer etter å sladre om, ”lærere”, f.eks.

Så lenge vi våger å påstå at vi lever i et kunnskapssamfunn, har vi et særlig ansvar for å tilse at det faktisk er redelig kunnskap som formidles. For vi er med på å påvirke hverandre og på å la oss påvirke av de inntrykkene som omgir oss. Våre holdninger til hverandre og til det vi vet eller ikke vet kan ha vesentlige konsekvenser for de valgene vi som individer eller som et samfunn tar. Derfor er det livsviktig for den retningen samfunnet skal ta at vi ikke bare forholde oss ukritisk til overskrifter eller andre former for bruk av store bokstaver i mediene, hos politikere og hos oss selv – for ord er ikke bare ord, ord er også handlinger.

Gå til innlegget

Norsk kultur, godhet og søppel

Publisert over 8 år siden

La oss ta vare på det gode og vakre i norsk kultur. Men la oss også være villig til å innse at vi ikke har enerett til begrep som «god» ("typisk norsk" har jeg hørt) og «best». Og jo, vi kan alle lære av hverandre og av og gjennom andres kulturer.

Jeg tror at det finnes godhet i alle mennesker, alle folkeslag, alle kulturer. Dette gjelder norsk kultur, pakistansk eller romfolkets kultur. I disse dager foregår en debatt nettopp over definisjonen av norsk kultur og om eller ei den trues av innvandring. Er nordmenn generelt sett ærligere og mer pliktoppfyllende enn f.eks. noen grupperinger med innvandrerbakgrunn? Er nordmenn mer villig til å ta ansvar selv og «følge reglene» pga. sin protestantiske bakgrunn, slik som Jon Hustad antyder i sitt innlegg i Aftenposten 02.01.2013, «Ikkje min kulturminister»?

Personlig har jeg levd et liv vevd sammen av flere kulturer og flere språk – et liv som jeg fortsatt lever i det daglige. I hvert land der jeg har bodd fast har jeg sett både ærlighet og uærlighet, godhet og ondskap på nært hold, fenomen som lever side om side. Alle kulturer og land har både skrevne og uskrevne regler som det mer eller mindre forventes at folk flest skal forholde seg til. Etter mitt skjønn, det som skiller kulturer i forhold til om de «følger reglene» eller ei er ikke et spørsmål om i hvilken grad det gjøres, men heller om hvor og hvordan dette gjøres – dvs. hva slags snarveier som tas. Det er ikke et spørsmål om også nordmenn tar snarveier eller ikke, det gjør alle fra tid til annen, bevisst eller ubevisst. Det kan også være et spørsmål om hvorvidt man tror man blir tatt eller ikke for disse "unntakene".

I Norge kan saker om byggingsløyve eller økonomisk mislighold (enn ubevisste feil) felle en politiker, mens i USA er det heller ofte saker av seksuell karakter som fører til en politikers undergang. I begge tilfeller er mediedekningen eller debatten rundt slike skandaler ikke alltid like opptatt av fakta, men heller om hvordan bestemte handlinger oppfattes som et brudd på tillit, loven eller begge deler. Til og med om vedkommende frikjennes, er hennes eller hans karriere ofte «over» etter en slik «skandale».

Gang på gang finner jeg det merkverdig de vinklingene noen samfunnsdebattanter, redaksjoner og politikere i det ganske land bruker om «de andre» når de skal lage nyhetssaker som selger eller som skal sanke stemmer. Det siste året har bl.a. forsøpling forårsaket av tiggere blitt omtalt flere ganger i mediene. Etter nyttår ble søppelet under Vesterveibroa i Kristiansand også omtalt. Typisk nok hørte vi politikerstemmen fortelle oss at «skattebetalernes penger» måtte brukes for å rydde opp i dette. Det er sant nok. Men merkelig nok har jeg hørt lite om mye større søppelproblemer ikke forårsaket av tiggere eller andre innvandrere – forsøpling forårsaket av Ola Nordmann. Ola Nordmann, som noen mener er kulturelt sett utrustet til å være nokså ærlig.

Som et i utgangspunkt uvesentlig eksempel, før jeg kom til Norge hadde jeg aldri sett så mange ødelagte sykler, kastet i elver eller vann, eller med fullstendig ødelagte hjul etter en fredagskveld, omringet av knuste flasker. Jeg har selv dratt opp mange sykler fra vannet gjennom årene, men har også sett mange andre delvis ødelagte sykler som har stått og rustet rundt omkring i bybildet i flere år. Dette er ikke pakistanernes eller romfolkets eller andre innvandreres feil. Det er også «skattebetalernes penger» som til slutt må rydde opp på dette området når ikke individet gjør det. Som grunneier av en skogteig i enden av en blindvei er jeg mer enn klar over hvor ærlige og lovlydige noen kan være i forhold til sin egen søppel som de trodde ingen så ble kastet der. Ja, også nordmenn.

Det ligger veldig mye godt i pakistansk og norsk, meksikansk, kinesisk, gresk og romfolkets kultur. Og samtidig overalt finnes det søppel – og heldigvis rusken. På den ene siden er det frivillige som kaster søppel, og på den andre side frivillige som plukker søppel. Og begge fenomen foregår flere steder i verden. I den grad at nasjonalmyten om «dugnad» som typisk og eksklusivt norsk får nordmenn til å tro at de på en eller annen måte er overlegne, må den rett i søppeldunken. Lenge leve dugnaden og andre kulturelle goder, men mytene må forkastes.

La oss ta vare på det gode og vakre i norsk kultur. Men la oss også være villig til å innse at vi ikke har enerett til begrep som «god» ("typisk norsk" har jeg hørt) og «best». Og jo, vi kan alle lære av hverandre og av og gjennom andres kulturer i det vi er villig til å lære hverandre å kjenne på nært hold – som likeverdige medmennesker.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere