Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Å ta islam på alvor innebærer å stille seg selvkritisk og filosofisk reflekterende til den religiøse tenkningen.

Over én milliard mennesker bekjenner seg til islam, og religionen spiller en sentral rolle i muslimenes liv – kognitivt, politisk, historisk, sosialt og kulturelt. Historisk sett har islam både virket frigjørende og humaniserende, men også vært en viktig ingrediens i flere konfliktbilder; et mektig legitimeringsmiddel i autoritetenes hender. Å ta islam på alvor innebærer, fra tid til annen, å forholde seg selvkritisk til religionsforståelsens materielle og mentale omstendigheter. Sagt annerledes, en selvkritisk holdning innebærer en filosofisk refleksjon over de etablerte islamske ortodoksier og forestillinger. En vesentlig dimensjon ved denne selvkritiske holdningen har å gjøre med fortolkningsaktivitet.

Mennesket som et fortolkende vesen
Homo sapiens er først og fremst en fortolkende art, som er omgitt av og involvert i en verden av relasjoner, betydning og formål. Vi er meningssøkende vesener. Å søke mening er en aktivitet med formål å produsere et stabilt meningsunivers, som beskytter det mot eksistensiell meningsløshet og anomi (les: sosial uorden). For muslimene har Koranen vært den primære meningsskapende instans. Og siden islam er basert på hellig skrift, forutsetter denne produksjonen av mening utpreget tekstfortolkning.

Ali Talib (599 e.Kr. – 661 e.Kr.), Profeten Muhammads fetter og svigersønn, hevdes å ha berettet at «Koranen taler ikke for seg selv. Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker».1 Dette bør ikke (mis)tolkes i retning av at Koranen er menneskeskapt. I islamsk teologiske tradisjon er det en bred konsensus om Koranen, forstått som Guds hellige tale med transcendent objektivitet, som referer til Guds intensjoner med åpenbaringen. Men, på den annen side, så har muslimske eksegeter anerkjent det faktum at en bevegelse fra det transcendentale til det immanente beror på menneskelig fortolkning. Dog er det slik at mennesker – grunnet deres kognitive og materielle ulikheter – fortolker på svært ulikt vis, ergo viktigheten av å anerkjenne historisitet som forståelseshorisont.

Epistemisk åpenhet
I den ovennevnte beretningen av Ali Talib, ligger det et potensial for refleksjon: i rammen av islam er mennesket forstått som et endelig vesen, dvs. at grunnet en begrenset erkjennelsesevne, kan det ikke heve seg over dets tilværelse preget av historisitet og dermed innta et allvitende og perspektivløst blikk. Denne evnen er forbeholdt Gud. Derfor bør mennesket i sin begrensing være åpent for andre perspektiver og forståelser enn de det i utgangspunktet har inntatt som standpunkter. Denne fundamentale anerkjennelsen fordrer en form for epistemisk fallibilisme. Altså, at våre teser, synspunkter, oppfatninger, tolkninger og teorier ikke kan hevdes å være fullstendig sikre eller eviggyldige. Ettersom den menneskelige viten utvikles, kan tidligere forståelsesmodeller og oppfatninger om et saksområde være utilstrekkelige, og dermed falsifiseres til fordel for perspektiver og tilnærmingsmåter som er på høyde med sin tid. Denne grunnleggende åpenheten og anti-fundamentalismen innebærer at religionsforståelse (les: islamforståelse) prinsipielt er en uavsluttet aktivitet. Koranens guddommelige essens og intensjonalitet er konstant, men forståelsen og meningen for bruken av tekstens normativitet er variabel. Med andre ord, interpretasjonen av Koranen og øvrige kildeskrifter er av prosessuell karakter. Fraværet av den grunnleggende bevissthet om egen epistemisk begrensenhet og menneskets faktisitet (den historiske og sosiale kontekst man fødes inn i), føyer en tilsynelatende transcendental natur til fortolkninger i et forsøk på å forstå islam. Denne transcendentaliseringsprosessen forårsaker en vrangforestilling om at det som i virkeligheten er et produkt av menneskelig tolkningsaktivitet, preget av fortolkerens kognitive kapasitet og dens materielle forhold – og dermed relativt – blir til en objektiv, urokkelig faktisitet.

I islams historiske evolusjon har denne prosessen utkrystallisert seg til en form for religiøst-teologisk epigoneri; en fastholdelse av tilstrekkeligheten av lovskolenes fortolkninger, som innebærer fravær av kritisk tenkning og videreutvikling av viten. Dette prinsippet har gitt næring til tankeløs konformisme; en ukritisk masse som kun gagnet/gagner selvbestaltede, opportunistiske autoriteter ute etter å profittere på massenes blindhet. Disse autoritetene i den muslimske verden, og for så vidt i vesten, har i ytterst liten grad involvert seg i utvikling av emansipatoriske interpretasjoner av islam. De er snarere mer opptatte av å tilfredsstille makthavere, ved å ivareta teologiske doktriner som blant annet opprettholder de herskende maktstrukturer, ansett som guddommelige, urokkelige ordninger.

Kritisk tenkning og desakraliseringsprosess
Frigjøring, fra dogmenes og hegemoniets fengsel, gjør krav på en desakraliseringsprosess. Denne nødvendige prosessen kan realiseres gjennom iherdig forsvar av kritisk og kreativ tenkning. En viktig forklaring på denne nødvendigheten ligger i religionens tilslørende kapasitet; altså, den evner å tåkelegge det faktum at det er mennesker, som gjennom sin meningsproduserende aktivitet, skaper religionens legitimeringskraft. En opprettholdelse av denne tilsløringen medvirker til å bevare en opiumsfunksjon og fremmedgjørende virkning, som forhindrer substansiell rekonstruksjon og reformasjon av den religiøse tenkningen i islam.

Nyskapende tenkning er alltid aktuell, dels grunnet det faktum at det skjer en historisk utvikling og en tilsvarende forandring av fortolkningenes kontekst, samtidig som det er nødvendig å avsondre responser relevante i de aktuelle forhold. Med andre ord, den religiøse forståelse bør være en fortolkningsaktivitet som står i samtidens tjeneste. Fortolkningene er relevante i den utstrekning de i siste omgang har betydning for aktuelle utfordringer og problemer. Å bryte med sementerte og nedarvede tankebaner kan – forståelig nok – trigge psykologisk ubehag. Mennesker ønsker helst å unngå opplevelsen av kognitiv dissonans, men om hensikten er å ville til livs med islamkonsepsjoner som ikke samsvarer med Koranens humanistiske etos og aktuelle forhold, er en kontinuerlig fornyelse av teologisk tenkning og forskningsmetodene fundamentalt.

Tidens kall
En ytterst viktig oppgave for seriøse muslimske stemmer i Norge er å synliggjøre den rike fortolkningskompleksiteten og mangfoldigheten som eksisterer i islams historie. Hvis islam skal spille en konstruktiv rolle i moderne og senmoderne samfunn, må religionens tilhengere utøve en form for kognitiv fleksibilitet og smidighet for dermed å gjøre religionens essens aktuell under nye betingelser og vilkår. Religiøse institusjoner/organisasjoner kan simpelthen ikke neglisjere vitale utfordringer knyttet bl.a. til islams forhold til menneskerettighetstenkningen, ytringsfrihet, religionskritikk/religionsfrihet, kjønnslikestilling/likeverd, sekularisme, klimakrisen, fordeling av materielle ressurser og demokratiske strukturer, samt en historisk-kritisk tilnærming til ekstra-tekstuelle kilder som hadith-litteratur. Hvor mange religiøse organisasjoner har beskjeftiget seg med et sådant nytolkningsprosjekt? Ytterst få. Et fåtall muslimske enkeltstemmer har viet seg til slike sentrale spørsmål, men det store flertallet synes å være atskillig mer absorbert i reproduksjon av foreldede doktriner samt religiøse utlegninger i tråd med sekteriske retningslinjer. Sådanne sekteriske programmer opprettholder menneskets hang til å samle seg i ulike leire med egne fastfrosne overbevisninger og perspektiver, og kan dermed medføre ytterligere uvilje til intra-islamsk dialog for å vinne felles innsikter og visdom. Dissens er av det gode; det er i og for seg ikke skadelig. Men når ulikhetene utdypes til det punkt at et minste felles multiplum undergraves, bør varsellampene blinke. Det skal mot til for å bedrive en bevegelse fra tradisjonens epigoneri som forhindrer et kritisk-konstruktivt studium av det overleverte korpus, og dermed ivaretar monopolisering av islamfortolkninger. Religiøse menneskers tilbøyelighet til å bli tiltrukket karismatiske ledere, som instruerer dem hvordan de skal praktisere religionen, innskrenker i stor utstrekning nødvendige vilkår som fører til blomstrende kreativitet og nyskapende evne. Slik utvikles blaserte fellesskap hvor det i svært liten grad foregår nytenkning. Derfor burde vi vise en sunn dose skeptisisme til sådanne religiøse fellesskaper, preget av passivitet, reproduksjon og intellektuell dovenskap. Tidens globale strømninger fordrer en intra-fritenkning (les: religiøst-motivert), en konstruktiv og kritisk posisjon til den normative, tradisjonelle islam.

Revitalisering og reintroduksjon av islamsk fritenkning
I religiøse organisasjoner fremstilles islam i stor utstrekning som en dogmatisk lovreligion. Årsakene er ymse, men en sentral faktor er knyttet til forholdet mellom lov og etikk: Ontologisk og tidsmessig, hva kommer først av loven og etikken? Er det slik at islamsk etikk springer ut av loven eller vice versa? Den gjengse forestillingen, som karakteriserer muslimenes selvforståelse, er at islams etikk utledes via sharia-lovgivningen. Denne konvensjonelle tankebanen innebærer bl.a. at siden muslimenes livsførsel er determinert av sharia-loven – ansett som Guds lov – må muslimene nødvendigvis handle på basis av det som allerede foreligger av forskrifter. Å basere sitt liv på en regel- og normetikk (det som allerede er formulert og legitimert av den hellige tradisjon), krever således ikke spesiell tankevirksomhet. Denne tankebanen reflekterer maintream islam, altså en islamfortolkning legitimert av konsensus (idjma) blant skriftlærde.

I en tidsperiode hvor muslimene er utsatt for presserende utfordringer av religiøs og sosial-politisk karakter, er det av ytterst viktighet å på nytt introdusere den kritiske islamske tradisjonen, både fra fortiden og nåtiden – blant unge muslimer. På denne måten kan muslimenes islamforståelse nyanseres og utvides. De unge vil danne kjennskap til islamkonsepsjoner og fortolkninger som rommer tankefrihet, dialog, humanisme og kritisk tenkning, svært forskjellig fra ortodoks-konservative tolkninger som råder det islamske kartet i dag. Ibn Rushd (1126-1198) – kjent som Averroes i vesten – forfektet allerede i middelalderens Spania at filosofi ikke kun er legitim og anbefalingsverdig, men også foreskrevet i Koranen, hvor troende anspores til å reflektere over Gud samt skapelsesverket, og bruk av menneskets kreative tankekraft for å fortolke og forstå Guds ord. Muhammad Iqbal (1877-1938) hevdet at åpenbaring og fornuft utfyller hverandre da begge har en pragmatisk funksjon idet de tjener mennesket i det konkrete liv. For Iqbal er islam en humanistisk størrelse, tuftet på universelle verdier som menneskelig frihet, likeverd og solidaritet. I følge han bør den islamske filosofien være et allmennmenneskelig anliggende, som gjennom kritisk refleksjon, dialog og analyse skal kunne fostre rettferdighet, velferd og fordragelighet på jord. Det er nå slik at om muslimene ønsker å være konstruktive bidragsytere i denne globale humaniseringsprosessen, er en selvkritisk tilnærming til egne ortodoksier en nødvendighet for dermed å åpne porten for humane og fredsbevarende nytolkninger. Dette betyr at vi må stifte kjennskap til den mangfoldighet som rommer islams historiske evolusjon. Et sådant nytolkningsprosjekt kan også bidra til å motvirke reaksjonære og dehumaniserende mentaliteter. Det er ytterst få alminnelige muslimer som kan argumentere tilfredsstillende, på et religiøst-teologisk grunnlag, mot regressive religiøse tankebaner siden de simpelthen ikke er velbevandret i islams teologisk-filosofiske tradisjon. Et vesentlig steg mot opplysningstenkningen, impliserer at religiøse ledere bidrar til å nyansere bilde av islam gjennom å trekke inn den humanistiske strømningen som kjennetegner islams historie, og ikke kun vektlegger en dogmatisk og ritualistisk islam-versjon. Et slikt arbeid har til nå blitt grovt forsømt av religiøse ledere og organisasjoner.

Det er av vesentlig betydning å se hvilken vei vinder blåser: det norske samfunn er ikke podet inn med vaksiner mot samfunnsnedbrytende stimulanser, religiøse vel så mye som ikke-religiøse. Er hensikten å motvirke nedbrytende krefter i samfunnet, som gjør etniske, religiøse og kulturelle forskjeller dypere, bør vi i første rekke lære oss å anerkjenne vår innbyrdes avhengighet.

Manglende anerkjennelse hindrer progresjon hos muslimer
Grunnfenomenet i vår tilværelse er gjensidig avhengighet. Dette betyr bl.a. at mennesket er et relasjonelt vesen, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner. Siden vi er innviklet i hverandres liv, er det slik at ens egen selvoppfatning i stor utstrekning er konstruert av opplevelsen man har av hvordan man betraktes av andre i samfunnet. Den danske filosofen Knud Løgstrup (1905-1981) hevder i sin bok Den etiske fordring (2010) at «i ethvert møte holder vi en bit av andre menneskers liv i våre hender». Denne interrelasjonelle tilnærmingen innebærer at mennesker har en evne til å påvirke hverandres følelse av å være til, som kan enten svekke eller konsolidere vår selvfølelse. Uttrykt annerledes, flertallet av muslimenes opplevelse av egenverd og egen handlingskapasitet beror på at storsamfunnet anerkjenner deres eksistens og identitet, som kan medvirke til å skape de forhold for positiv selvfølelse og opplevelsen av å være en verdig aktør i et fellesskap. Hvis muslimer i det norske samfunnet føler fravær av grunnleggende aksept og verd, kan selv positiv kritikk av usunne religiøse dogmer og dogmenes manifestasjoner oppleves og tolkes som negativt og vanærende for dem, eller endog angrep på egen identitet. Og dermed trigges en psykologisk ryggmargsrefleks, en defensiv innstilling som bidrar til at utsatte muslimer konserverer usunn status quo, og derved motvirker de frilynte krefter som bestreber å synliggjøre de langt mer menneskevennlige og humane fortolkninger og forståelser av religionen. Dette kan fort utvikle seg til en ond sirkel av anklager og angrep – tendenser den norske staten i helhet ikke er tjent med, om målet er å skape et bærekraftig samfunn.

Dehumaniseringens pest
Mennesket har en fantastisk glemsomhet. Men la oss ikke forglemme et av de verste utslagene av fundamentale svakheter ved menneskesinn og samfunn: den atlantiske slavehandelen, Apartheid i Sør-Afrika og nazistenes folkemord mot jødefolket, for å nevne noen konkrete historiske eksempler. Hva er fellesnevneren i disse historiske skrekkhendelsene? Det er fenomenet kalt dehumanisering, dvs. å strippe et menneske for alt av egenverdi og menneskelige kjerneegenskaper. Fremgangsmåten er kjent: gjennom å konstruere vrangforestillinger om minoriteter eller en spesifikk folkegruppe som den underlegne andre, blir det således mulig å umenneskeliggjøre menneskegruppene. Under folkemordet i Rwanda i 1994, framstilte hutumilitser tutsi-gruppen som asinyenzi, dvs. kakerlakker, som skulle utryddes totalt. Denne umenneskeliggjørende psykologiske tankebanen, som ble innprentet av propagandakilder, banet veien for å legitimere horrible forbrytelser overfor tutsiene. Med andre ord: når vi avpersonaliserer andre menneskeliv, blir disse menneskene ansett som undermennesker i bokstavelig forstand. Den prominente amerikanske eksperten på slaveriets historie, David Brion Davis (1927), har i forbindelse med den amerikanske slavehandelen berettet i sin bok Inhuman Bondage (2006) at «det var denne ekstreme versjonen av dehumanisering som gjorde slaveriet mulig ved å bryte hemningene som lå i menneskelig identitet og empati». Nazistene omtalte jødene som grådige, undermenneskelige skadedyr. Jødefolket ble betraktet som undermennesker (tysk, Untermensch); dyr i menneskeskikkelse, som var rangert lavere på den psykologiske og åndelige skala enn noe dyr. Gjennom en psykologisk avhumaniseringsprosess, ekskluderes ofrene fra det moralske univers. Og således stilles regimer fritt til å utrydde skadelidende etter eget forgodtbefinnende.

Dette essensialistiske fenomenet (les: animalistisk dehumanisering) reiser hodet igjen, denne gangen i form av muslimhat og islamfrykt, som skaper store lidelser for uskyldige muslimer internasjonalt. Sådanne konstruksjoner – som skjerper radikale motsetninger og genererer intoleranse og ringeakt overfor annerledeshet – er beskadigende for et helt samfunn, og dermed for livskvaliteten for alle. Slikt stoff, som slår ut i diskriminering samt følt mistenkeliggjøring og nedvurdering av de andres verdighet, kan bidra til at de utsatte utvikler et hatforhold til det samfunnet som skaper eksklusjon og kulde. Denne psykologiske tilstanden kan fort anrette opptøyer, og i verste fall skape vekstvilkår for moralsk ondskap. Terroristaksjoner utført på det globale plan bør tas som et tydelig varsel på fundamentale utilstrekkeligheter på det psykososiale plan.

Det iboende menneskeverd som aksiomatisk utgangspunkt
I en tid preget av økende aversjon mot andres religion og kultur, er det av uvurderlig viktighet å legge all kraft i å anspore til vern mot strukturelle krenkelser av menneskets iboende verd. I denne sammenheng anses det som viktig å tydeliggjøre en vesentlig distinksjon: iboende verd må ikke forveksles med verdi–tenkning. I korte trekk, verdi-tenkning har med kvalitativ vurdering å gjøre. En femhundrelapp er f.eks. en kvalitativ størrelse, som måles etter verdi, som igjen er dynamisk. (Menneske)verd, på den annen side, er knyttet til ontologi og uantastbarhet. Det er med andre ord invariabelt, som ikke kan grades, relativiseres eller desentreres av eksterne maktinstanser – politiske eller geistlige. Ethvert menneske, uavhengig av interne eller eksterne variabler, besitter en ontologisk, iboende verdighet, i kraft av å være et menneske. Dette impliserer et normativt ansvar overfor våre omgivelser; et ansvar som fordrer et dypt menneskelig engasjement, individuelt og politisk, mot tankesystemer og legitimeringsinstanser som relativiserer eller simpelthen desavuerer (les: neglisjerer) dette utgangspunktet for fellesskaper basert på humanitet, gjensidig respekt og toleranse, som er det menneskelige samfunns viktigste forutsetning. Veien til gjensidig respekt og toleranse innebærer en oppriktig bestrebelse etter å forstå de andre på deres egne premisser, ikke kun fra våre (sensasjonalistiske) mediakanaler og kilder. Dette nødvendiggjør en beskjeftigelse av allmennmenneskelig karakter.

Viten, håp og moral
Muslimer så vel som ikke-muslimer, majoriteten vel så mye som minoritetene, må prøve sitt ytterst å yte et vesentlig bidrag til følgende allmennmenneskelige spørsmål, som har med viten, moral og håp å gjøre:

Hva kan jeg vite (om viten)
Hva skal jeg gjøre (om moralen)
Hva kan jeg håpe på? (om håpet for denne og den kommende verden)

Sådanne spørsmål og refleksjoner er fortsatt av uvurderlig viktighet i våre liv som mennesker, som moralske aktører i et normativt univers, fordi vi forholder oss til våre omgivelser og hverandre. Både i nåtid og framtid. Gjennom å besvare de ovennevnte spørsmål, må muslimer og ikke-muslimer være kritiske og analytiske i sin tilnærming. Det handler i stor utstrekning om å foreta en seriøs analyse av virkeligheten, dvs. en analyse av våre felles problemer, utfordringer og muligheter.

Gjennom å stille den riktige diagnosen kan vi utarbeide gode løsningsmodeller, betinget av at problemene blir definert på tilrådelig og ordentlig vis. Men er det slik at gode løsningsmodeller vil medføre utslettelse av all menneskelig onde som sådan? Total utslettelse er ugjørlig i en verden bestående av komplekse autonome aktører. Men det betyr ikke at kvanta av moralsk ondskap til enhver tid vil være den samme – snarere tvert imot. Ondskapen kan, gjennom en transformasjon på det individuelle bevissthetsplanet og på det materielle institusjons- og strukturplanet, reduseres. Dette forutsetter det humanistiske prosjekt, en dannelsesprosess – å reise seg fra homo barbarus til homo humanus. En sådan samordnet innsats er for lengst overmoden.

 

Teksten ble først publisert hos Salongen – nettidsskrift for filosofi og idéhistorie 

Gå til innlegget

Islam som en tolkningsaktivitet

Publisert over 3 år siden

Koranen taler ikke for seg selv. Den må tolkes, og fortolkere er mennesker.

Islam har en eksistensiell funksjon for mer enn én milliard mennesker og regulerer og legitimerer deres liv på ulikt vis. Historisk sett har religionen både virket frigjørende og humaniserende, men også som et maktmiddel i autoritetenes hender. Å ta islam på alvor innebærer, fra tid til annen, å forholde seg selvkritisk til den.

Taler ikke for seg selv. Ali Talib, ­profeten Muhammads svigersønn, hevdes å ha sagt at «Koranen taler ikke for seg selv. Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker». I dette ligger det et potensial for refleksjon: Mennesket erkjennelsesevne er begrenset. Det ser ikke under evighetens synsvinkel; denne evnen er forbeholdt Gud.

Av den grunn bør mennesket være åpen for alternative perspektiver og forståelser enn de man i utgangspunktet har.

I denne fundamentale erkjennelsen – epistemisk fallibilisme, for å si det pent – ligger det en oppfordring om forbeholdenhet. En påminnelse om at din forståelse av troen til enhver tid er underveis. Eller som Åste Dokka skriver i Vårt Land 14. desember: «(E)thvert teologisk utsagn er usikkert»; «som en prøveballong sendt mot himmelen».

Ingen er en øy. Å lese har derfor med mot å gjøre. Mot til å fortolke og reforhandle. Videre handler det om ydmykhet. Om hensikten er å motvirke nedbrytende krefter og felles fiendebilder, må vi lære oss å anerkjenne vår innbyrdes avhengighet, vår grunnleggende interdependens: At mennesket er et relasjonelt vesen, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner.

Og siden vi er innviklet i hverandres liv handler vår egen selvoppfatning også om hvordan samfunnet betrakter oss. Dersom muslimer i det norske samfunnet føler at de mangler grunnleggende ­aksept for hvem de er, kan selv positiv kritikk av usunne religiøse dogmer og deres manifestasjoner oppleves som angrep på egen identitet.

Slik trigges en psykologisk ryggmargsrefleks som bidrar til at utsatte muslimer hegner om gamle tolkninger i stedet for å omfavne nye. Dette kan fort utvikle seg til en ond sirkel.

Glemsomme. Mennesket har en fantastisk glemsomhet, men historien taler for seg. Gjennom å konstruere vrengebilder av minoriteter har det vært mulig å legitimere horrible forbrytelser. I dag skaper muslimhat, mistenkeliggjøring og islamfrykt store lidelser. Ikke bare hos dem som utsettes for angrepet, men i hele samfunnet.

I en tid preget av økende aversjon mot andres religion og kultur, må vi appellere til menneskets iboende verd. Menneskets autonomi impliserer et normativt ansvar for våre omgivelser; et dypt menneskelig engasjement – både individuelt og politisk. Tiden for innsats er for lengst overmoden.

Farhan Shah

Muslimsk filosof, doktorgradsstipendiat ved Det teologiske ­fakultet og islam-rådgiver ved forsknings-­senteret for Prosesstudier, Claremont, CA.

Gå til innlegget

Sylvi Listhaug til besvær

Publisert over 3 år siden

I en tid preget av fordommer, hatskhet og fremmedfrykt på den nasjonale og internasjonale arenaen, er mobilisering av religiøse og ikke-religiøse humaniserende tankeimpulser en eksistensiell nødvendighet.

Fredag 4. september ble den omfattende muslimske ungdomsleiren mot (religiøs) ekstremisme satt i gang i Sarpsborg. Hovedgjesten var den canadisk-pakistanske teologen Tahir-ul-Qadri, grunnleggeren av den globale Minhaj-ul-Quran bevegelsen. En av politikerne som deltok og holdt innlegg på en pressekonferanse, var innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug. Vedkommende stilte utfordrende og kritiske spørsmål til hovedgjesten knyttet an til dødsstraff for blasfemi og steining som straffemetode. Dette har skapt furore i sosiale medier.

Servil underkultur
Lagt Sylvi Listhaugs politiske spill til side, som behager tilhengernes ganer, uten å ta hensyn til om det er helsebringende for dem eller ei, var vedkommendes utfordrende spørsmål til den religiøse skikkelsen Qadri betimelig. (Ideelt sett ville en slik eksplisitt kritisk holdning fra muslimske krefter vært mer på sin plass.) At Tahir-ul-Qadri unnlot å respondere, og arrangørenes mishag knyttet an til Listhaugs opptreden, er forståelig. Det store flertallet av moskémiljøene i Norge medvirker til å fostre en servil underkultur med vekt på tankeløs konformisme og passivitet. Det vil si at religion er noe man arver, ikke aktivt utvikler. Dette innebærer bl.a. at kunnskapen er gitt a priori, med den virkning at troende skal kun følge geistlighetens religionsforståelse som passive mottakere og ikke som aktive, reflekterende agenter. Dermed ser vi en grunnleggende skeptisisme og nærtakenhet overfor spørsmål som utfordrer de konservative muslimers selvforståelse og inngrodde tankebaner.

Sådanne religiøse fellesskaper, infisert av folke- og overtro, samt konservatisme som medfører intellektuell dovenskap, har utviklet truismer ut fra egne nedarvede fortolkningsmodeller og normer som fører til at annerledestenkende blir betraktet som destabiliserende faktorer, og dermed ekskludert. I og med at slike miljøer fostrer dogmatiske kulturer, virker de som såkalte sekteriske ekkokamre; et sted der etablerte ideer/tankesett forsterkes samt resirkuleres, og alternative synspunkter blir sensurert, neglisjert eller sterkt underrepresentert. Slikt blokkerer et grunnleggende religiøst oppryddingsarbeid.

Det selvkritiske prosjekt
Minhaj-organisasjonens bestrebelse etter å delegitimere religiøst ekstremistiske, toksiske elementer, gjennom en posisjon basert på et religiøst tankegods som selv inneholder dehumaniserende dogmer og «ufeilbarlige» læresetninger, fungerer som en ren gavepakke for ekstremistiske og nihilistiske krefter. Uten å sette det selvkritiske prosjekt på det islamske kartet i Norge for å gjenskape en ny bevissthet om islams potensial i forhold til tidens store utfordringer og krav, vil ortodoks-konservative tendenser øke – og ikke opphøre – i årene som kommer. Når det er sagt, er hensikten å bidra til et opplyst selvkritisk arbeid, må storsamfunnet anerkjenne dets ansvar.

Gjør din plikt, krev din rett
Storsamfunnets fordring om at muslimene reformerer sin religiøse forståelse i tråd med humanistiske kjerneverdier og aktuelle vilkår, opphører ikke majoritetens plikt til å utvikle et fellesskap basert på anerkjennelse og respekt – et klima som gir overskudd og gode vekstvilkår for at norske muslimer åpner rommet for nytenkning - og dermed foretar et dyptgående oppgjør med et sakralisert sekundærkorpus og det rådende eksegetiske paradigmet.

En forurensning av debattklimaet med invektiver, mistenkeliggjøring, essensialisme og økt polarisering vil, etter mitt syn, redusere og ikke ekspandere mulighetene for realiseringen av det høyst påkrevde selvkritiske prosjekt.

Felles verdier og visjon
I en tid preget av fordommer, hatskhet og fremmedfrykt på den nasjonale og internasjonale arenaen, er mobilisering av religiøse og ikke-religiøse humaniserende tankeimpulser en eksistensiell nødvendighet. Instinktive egeninteresser må ikke lamme en felles handlekraft bunnet i en dyp, vedvarende og konstruktiv omsorg for kommende generasjoner og alt levende. Hvordan framtiden vil fortone seg, avhenger i stor utstrekning av våre moralske og politiske valg i samtiden.

Gå til innlegget

Fenomenet Ex-Muslims of Norway

Publisert over 3 år siden

Løsningen på å imøtegå dogmatisme, i religiøse vel så mye som i sekulære utgaver, innebærer imidlertid å insistere på nødvendigheten av å opprettholde en demokratisk kritisk praksis.

Vi har i den siste tid opplevd en «eks-muslimsk» vind blåse over Norge. Den relativt nye organisasjonen Ex-muslims of Norway (registrert den 6. juli 2016) består hovedsakelig av såkalte frafalne, fritenkere, agnostikere og sekulære humanister med bakgrunn fra forskjellige nasjoner. Et av hovedanliggende til organisasjonen er «… å normalisere aksepten av … islamkritikk.»[1] Men hvis en går dem nærmere etter i sømmene, vil man raskt oppdage at det nye fenomenet driver med i stor utstrekning en unyansert islamkritikk. Denne formen for islamkritikk bidrar til å spre enøyde og usaklige oppfattelser av islam som helhet og mistenkeliggjør muslimer som gruppe.

En diskrepans er også å registrere: på den ene siden etterlyser organisasjonen intra-reform og nytenkning, men på den annen side avvises nytolkningstendenser som falskt, eller blir tilsidesatt i all taushet. Dette vitner mer om en islamfiendtlig-modus enn en islamkritisk-modus. For en islamkritiker bør være vel bevandret i det islamske landskapet og åpen for alternative tolkningsmodeller. Samtidig som han/hun er lydhør overfor nyanserte røster istedenfor å forholde seg til reaksjonære og ytterliggående krefter.

Unyansert og forenklet islamkritikk
Mange av eks-muslimene tar sine subjektive og negative erfaringer med en politisert islamversjon i deres respektive hjemland og gjør disse individuelle erfaringene gjeldene og absolutte overalt hvor muslimer ferdes, inkludert Norge. Denne èndimensjonale kritikken er skremmende fordi den fremstiller islam som en homogen og ensartet masse upåvirket av tid og rom. Betraktningsmåter som avviker fra eks-muslimenes fastlåste og rigide forståelser, betrakter de som naive og feilaktige. Dette fører til en forbløffende forakt for annerledesheten. Og dermed skinner det gjennom en reduksjonisme som rett og slett overser alternative perspektiver og tolkninger av islam. Islams komplekse tolkningshistorie – en kontinuerlig forhandling mellom mainstream islamtolkninger og de avvikende, glir lett over i noe simplistisk og overflatisk.

Dynamikk og fleksibilitet i islam
Det er en historisk kjensgjerning at islam aldri har vært en ensartet størrelse, men har alltid vært preget av fleksibilitet. Siden islam karakteriseres av en «uavsluttet prosess», hvor den menneskelige forståelsen av religionens essens er en evig bevegelse, er forståelsen av islam ensbetydende med forståelsen av dens fortolkningshistorie. Det vil si hvis man skal si noe om hva islam kan bety, må man ha kjennskap til hva islam har vært tidligere. Men mange av disse eks-muslimene har ikke situert seg i en bredere historiske kontekst, en historie som er rik på alternative ideer og innfallsvinkler til nytenkning. Derfor mangler de en nøktern forståelse av islam og dens humanistiske potensial. Manglende historiebevissthet glir fort over til intoleranse og dogmatisme.

Sekulær dogmatikk
I deres brennende iver for å beskytte humanismens kjerneverdier fra islams mørke stormvær, virker eks-muslimene mer eller mindre bevisstløse til det faktum at deres oppfatninger selv er kun én av en myriade av perspektiver. De glemmer at deres vurderinger rett og slett ikke er allmenngyldig som et universelt holdepunkt. Et sådant tankemønster oser av en sekulær dogmatikk, ikke så forskjellig fra den religiøse dogmatismen som de tilsynelatende motarbeider. Det virker som om de er tilfreds med «tingenes tilstand» og at islam blir framstilt som primærårsaken til terror og andre undertrykkende praksiser. Slik sett minner denne gruppen oss om konservative muslimske røster so m stritter imot forandringer: begge faller på sin egen urimelighet. Slike sekulær-fundamentalistiske stemmer hemmer marginale reform-orienterte stemmer i muslimske miljøer, med ambisjon om å nytolke de islamske kildeskriftene i dagens realiteter, uten nødvendigvis å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen.

Angrep på islams essens
Noe av det som eks-muslimer og deres likesinnede ofte bruker for å rettferdiggjøre deres standpunkter, er den reaktive modellen. Et eksempel er kvinnespørsmålet i Koranen: ofte blir kvinneunderkuende praksiser i lokale muslimske miljøer betraktet som en refleks eller en konsekvens av Koranens nedverdigende syn på kvinnens person. Derfor «reagerer» en mot Koranen som «hovedårsak» til kvinneundertrykkelse i tradisjonelle klimaer. Andre eksempler er apostasitanken eller diskriminering av minoriteter. Forholdet mellom tekst samt kontekst, blir grovt forsømt. Koranens påbud om å lese den som tekstuell enhet, å være bevisst over metaforiske passasjer samt lignelser, og lese passasjene etter beste mening, blir også i stor utstrekning neglisjert. Dermed banes det veien for en essensialisme som anser Koranen sammensatt av et uforanderlig innhold, en dehumaniserende essens.

Humanistiske islamtolkninger
En slik essensialistisk tolkning neglisjerer alternative tolkninger der dehumaniserende tolkninger, ikke betraktes som en del av islams essens, men som et resultat av den rådende sosiale og politiske tiden og konteksten tekstene ble tolket i. For reforminnstilte grupper og mennesker er det ekstremt viktig å forkaste noen av forgjengernes feiltagelser og skjeve oppfatninger av religiøst-teologisk art, sammensveiset med politiske maktstrukturer, og videre fostre miljøer hvor nytenkende og frimodige muslimer kan på egne premisser beskjeftige seg med deres egen tradisjon på kreativt, kritisk og uhemmet vis.

Opplyst islamkritikk
For å spille en konstruktiv rolle i den offentlige islamkritiske samtale, fordres det av organisasjonens medlemmer en mentalitetsendring: fra å anse sitt ståsted som optimalt og med universell gyldighet til å anerkjenne det brede spekteret av perspektiver og innfallsvinkler som kjennetegner islams evolusjon. Hvis ikke organisasjonen Ex-Muslims of Norway begynner å se det store mangfoldet av tolkninger og reformarbeid som eksisterer i islams klassiske og moderne teologisk-filosofiske tradisjon, og slutter å skjære alt som har med islam og muslimer å gjøre over en kam, vil organisasjonen fortsette å diskvalifisere seg som en positiv bidragsyter til saklig og konstruktiv islamkritikk i Norge. Er den primære hensikt å være i dialog med andre reforminnstilte muslimer for å generere en ny islamsk bevissthet tuftet på menneskets iboende verd, personlig frihet, rett og velferd, forutsettes det imidlertid en velvillighet i forståelsen av andres meninger. Denne velvilligheten synes i ytterst liten utstrekning å være tilstede i deres tilnærminger. 

Løsningen på å imøtegå dogmatisme, i religiøse vel så mye som i sekulære utgaver, innebærer imidlertid å insistere på nødvendigheten av å opprettholde en demokratisk kritisk praksis. En praksis preget av gjensidig respekt og åpenhet i kampen for å åpne nye emansipatoriske fortolkningsperspektiver og kreative løsningsmodeller i takt med aktuelle vilkår.



[1] https://www.facebook.com/exmuslims.no/

Gå til innlegget

Muslimer vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritikk, som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens sosiale og moralske funksjon. Sapere aude! (Våg å bruke din egen forstand!)

I vår samtid opplever vi en reaktualisert interesse for religionens plass i samfunnet og med det en økt interesse for religionskritikk. I det siste har det norske samfunnet vært vitne til især en økt ekstern islamkritikk fra høyrepopulister og eks-muslimer i det offentlige ordskiftet. Men på den annen side kan vi også registrere oppkomsten av stadig flere frimodige unge muslimske krefter som framfører en intern kritikk av konservative religiøse dogmer og praksiser som har ført til innskrenkningen av den kritiske tenkningen. Fravær av selvkritikk har resultert i at urettferdige kulturelle, politiske og sosiale forhold har forsterket seg gjennom opprettholdelsen av bestemte religiøse fortolkninger og ekstreme virkelighetsoppfatninger. Det er nå tidens krav at muslimer åpner seg for en selvkritisk tilnærming til de etablerte islamske ortodoksier.

Kunnskapens omstendigheter
Menneskelig fortolkningsarbeid dannes ikke og utvikler seg ikke i et kulturelt, sosialt, politisk og historisk vakuum, selv om den store kvantiteten av muslimer ynder å tro nettopp det. Å betrakte tolkningsarbeid av islamske kilder som en aktivitet upåvirket av all historisitet, uttrykker en fundamental mangel på historisk sans. En kritikkløs aksept av den religiøst kanoniserte kunnskapsproduksjonen impliserer bl.a. at skriftlærde og teologer opererer i en tidløs dimensjon, under «evighetens synsvinkel». Å innta denne posisjonen styrker taqlid-metodologien (blind tradisjonalisme) som eviggjør menneskelige fortolkninger slik at disse blir hevet over all historisk kritikk. Dette innebærer at loven er gitt a priori, med den virkning at mennesker kun skal følge loven som passive mottakere og ikke som aktive, reflekterende vesener. Dermed den avvisende holdningen til konservative muslimer hva religionskritikk (les: islamkritikk) angår, til tross for at selvkritikk har en prinsipiell relevans i islam.

Kvalifisert islamkritikk
Det er viktig å være klar over at en intern konstruktiv selvkritikk ikke impliserer en kritikk av islam som sådan, men en kritikk av den geistlige elitens maktmisbruk og korrupsjon, samt produksjonen av foreldete tolkninger av islam som forhindrer at Koranens essens – festet i menneskeverdet – gjør seg gjeldende i den muslimske bevisstheten, materialisert som en dydig menneskelig karakter og i form av offentlige institusjoner som fremmer menneskerettigheter. Altså, kampen er ikke mot islam «i og for seg», men visse islamfortolkninger og inadekvate metodologier som blokkerer utviklingen av islam som en humanistisk livsforståelse.

Muslimer vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritikk, som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens sosiale og moralske funksjon. For det er slik at vi lever med et bredt spekter av diverse vaner, preferanser og oppfatninger. Det meste er overlevert fra de «signifikante andre», som vi ofte tar for gitt. Men mennesket er også i besittelse av den frie fornuft, som vi kan bruke for å overveie og vurdere holdbarheten til våre oppfatninger, tankevaner og vedtatte sannheter; å forsøke å gjennomtenke våre grunnleggende religiøse betraktningsmåter og holdninger. Forutsetningen er da å begynne å tenke selv.

Sapere Aude
Den muslimske filosofen Muhammad Iqbal (1877–1938) mente i sin tid at majoriteten av muslimer lever i et «selvskapt tankefengsel», som har ført til at muslimene har mistet kontakt med Koranens intensjonalitet fundert på menneskelig rettferdighet, frihet og solidaritet. I kraft av Iqbal må den muslimske bevisstheten løsrives fra fortidens kanoniserte litteratur produsert av (opportunistiske) jurister og teologer. Dette innebærer at vi, som reflekterende vesener, må ta ansvar for egen tenkning og hva vi betrakter som selvinnlysende sannheter. Vi må utvikle en ny «religiøs bevissthet» i overensstemmelse med humanistiske idealer nedfelt i islam og vår tidsalder.

Den islamske filosofiens grunntanke, slik jeg betrakter den, ligger i å våge å tenke selvstendig og ikke overdra dette arbeidet til ytre religiøse instanser. En utvidelse av tankefrihetens rom, og dermed den kritiske tenkningens muligheter, er et nødvendig premiss for å redusere spredningen av reaksjonære, wahhabistiske islamfortolkninger og asymmetriske sosio-politiske strukturer diametralt mot Guds åpenbaring og menneskets ontologiske likeverd. Selv-forholdet er den arenaen der kampen i første instans bør kjempes. Sapere aude! (Våg å bruke din egen forstand!)

 

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere