Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Håndhilsing til besvær

Publisert over 2 år siden

Vår pluralistiske virkelighet fordrer en bredere forstand og større fleksibilitet i møte med mennesker som har verdier og som praktiserer annerledes enn majoritetskulturen. Dog er det ikke sagt at dogmer og tankemønstre som bærer i seg diskriminerende stoff skal respekteres i religionsfrihetens navn.

Saken om oppsigelse av arbeidsforholdet til den muslimske mannlige vikarlæreren «Josef», som grunnet religiøse årsaker nektet å håndhilse på det motsatte kjønn ved Ekeberg skole, har i forrige uke frembragt stor oppmerksomhet og fått en del spalteplass i (nett)aviser. Denne saken har også generert stort engasjement i kommentarfeltene på sosiale medier. Alt fra provokasjon og mishag knyttet an til vikarlærerens håndhilsenekt til anmodning om bredere åpenhet og respekt i møte med annerledeshet i form av verdier og praksiser i det offentlige rom.

Toleranse og berettiget kritikk
Det er av stor viktighet å se hvilken vei vinden blåser: utviklingen i det norske samfunnet og verden for øvrig går i retning av stadig mer globalisering og med det følger pluralisme, hvor mennesker med mer eller mindre helhetssyn eller perspektiver av religiøs, politisk, filosofisk eller etisk karakter, står i mer intim kontakt med hverandre enn noensinne – både virtuelt så vel som fysisk. Og, som vitterlig kjent, har ethvert individ sitt særegne syn som tilværelsen tolkes ut fra. Dette fører blant annet til variasjoner i folkeskikk og kommunikasjonsform. At slike tider fordrer en bredere forstand og større fleksibilitet i møte med mennesker som har verdier og som praktiserer annerledes enn majoritetskulturen, er langt på vei en fornuftig tilnærming til realiteten.

Dog er det ikke sagt at dogmer og tankemønstre som bærer i seg diskriminerende stoff skal respekteres i religionsfrihetens navn. Sagt med andre ord, i en menneskerettighetskultur er borgere forpliktet til å tolerere at andre bruker sine grunnleggende rettigheter på en måte vi selv kan bli provosert av. Men å forsvare den muslimske mannens rett til å ikke håndhilse det motsatte kjønn innebærer ikke at en er enig i denne tankegangen. Det vi må verne om er simpelthen retten til å kunne uttrykke seg; ikke selve verdien eller innholdet i det som uttrykkes i form av verbale ytringer eller kroppsspråk.

Troens tilpasning og vern mot nedvurdering av andre
Vikarens ønske om å bruke en annen type hilsning enn det man i den norske kulturen anser som alminnelig, bør i en menneskerettslig fundert stat, og et pluralistisk samfunn, tolereres uten at det nødvendigvis må gå utover hans arbeidsforhold. Det som anses som problematisk er vedkommendes argument for denne type praksis basert på en svært konservativ fortolkning av islam, og dels et patriarkalsk tankesett. Den muslimske mannen bør være innforstått med at Koranen formoder fleksibilitet og åpenhet i den mellommenneskelige dimensjonen, og oppfordrer troende til å tilpasse seg den kjente livsformen (bestående av lovverk og sosiale koder) i et samfunn.

Det må også legges til at en form for religiøsitet som i stor utstrekning bygger på dogmatisme og kunnskapsmessig imitasjon (tradisjonens epigoneri) bidrar neppe til å presentere troen på en måte som skaper et positivt inntrykk hos folk flest, samt som gir bidrag til å styrke en offentlig verdighetskultur, basert på vår felles menneskelighet. Ethvert tankesett (politisk eller religiøst) som setter ut av kraft kravet om selvstendig tenkning og rasjonell overveielse, kan enkelt anvendes til støtte for diskriminerende og underkuende holdninger. På den annen side bør storsamfunnet unngå brede generaliseringer av enkelttilfeller. Det må heller ikke akseptere en retorikk som skjerper motsetningsforhold. Slikt gir grobunn for konfliktforhold i favør av grupperinger og politiske partier som finner det hensiktsmessig å opprettholde negative holdninger overfor minoriteter. Denne fallgruven må unngås for å bevare en fredelig sameksistens i det mangfoldige norske samfunn.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 13.08/2018.

https://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/33595

Gå til innlegget

Unnfallenhet i møte med nedsettende ordspill, ideologisk ensretting og dehumanisering, uavhengig av religiøse eller sekulære tankesystemer, kan i verst tenkelige tilfelle senke terskelen for grusomme voldshandlinger gjennom å bryte hemningene som ligger i menneskelig empati og solidaritet.

Fredag 22. juli 2011 er en dag som har brent seg fast i landets kollektive bevissthet. De to sekvensielle terrorangrepene på norsk jord, som krevde 77 uskyldige menneskeliv, forteller oss en ting klart: det er ikke moralske monstre som utfører horrible handlinger med avskyelig vold og grusomhet. Det er langt på vei tilstrekkelig å være et alminnelig menneske for å virkeliggjøre menneskefiendtlige holdninger, som i siste instans kan resultere i massemordets fristelse.

Tid for samordnet innsats
Det er av stor viktighet å innse at ord og språk har skapende kraft. Holdninger og virkelighetsoppfatninger til andre mennesker blir sterkt preget av hvordan mennesker og fenomener blir beskrevet. En retorikk og et språkbruk som bygger opp under økt polarisering og aversjon mot ulike folkegrupper i et samfunn kan – om et sådant språkbruk blir stilltiende ignorert – bidra til å undergrave menneskeverd, demokrati og medmenneskelighet, som er det gode samfunns viktigste boltverk mot nedbrytende stimulanser.

I dagens fanatiske verden, er det høyst nødvendig å sette politiske, åndelige og intellektuelle krefter i kampen mot rasistiske, totalitære og høyreekstremistiske tankegods. Slike antirasjonalistiske tankesett fratar individer deres kjerneegenskaper og verdier for så å umenneskeliggjøre dem i kampen for å realisere renhetsideologier som ønsker en verden av absolutt renhet. De klarsynte må være på vakt mot samfunnstendenser og ytringer som bærer i seg ringeakt og irrasjonell frykt overfor annerledeshet gjennom utdypning av motsetninger mellom ulike grupper i befolkningen. Menneskets historie er full av skrekkeksempler som viser at det er sådant stoff som groteske forbrytelser blir næret av. Dette fordrer et mer intensivert engasjement gjennom et tverrpolitisk og tverrfaglig samarbeid for å forstå de ulike prosessene som fører til fremveksten av bl.a. høyreekstremisme. En dyptgripende undersøkelse av høyreekstremistisk verdensbilde krever at vi tar opp spørsmål ikke kun om sosialpsykologien, men også om politikk, kultur, propagandamekanismer og ideologi.

Utøya-overlevende og samfunnets ansvar
På den annen side må vi ikke overse de sosiale, fysiologiske og psykologiske utfordringer utøya-overlevende bærer med seg i deres hverdag. Samfunnet har et normativt ansvar å legge innsats i å skape forhold som fører til at de overlevende føler seg sett og verdsatt av sin stat og det norske samfunn i det hele. For når disse menneskene føler seg neglisjert og således faller litt utenfor storsamfunnet, kan nettopp nestekjærlighet og engasjement i lokalmiljøer og storsamfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder dem nærmere i et rikt fellesskap; et forskjellighetens fellesskap hvor det er mulig å bære traumene med seg videre, uten skam og stigma.

Humanistisk arv som levende
Vår humanistiske arv sentrert rundt menneskeverd, demokrati og toleranse, må være mer enn svevende ord fra fortiden; de må snarere være en levende realitet som medvirker til å bygge et robust og inkluderende norsk samfunn. I den humanistiske tradisjonen ligger det én vei, som er fast og mangfoldig på samme tid. Unnfallenhet i møte med nedsettende ordspill, ideologisk ensretting og dehumanisering, uavhengig av religiøse eller sekulære tankesystemer, kan i verst tenkelige tilfelle senke terskelen for grusomme voldshandlinger gjennom å bryte hemningene som ligger i menneskelig empati og solidaritet. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 22.07.18

http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/33552

Gå til innlegget

Den offentlige (nett)debattens prinsipper

Publisert nesten 3 år siden

Er siktemålet å beskytte seg mot villfarelser og en polarisert utvikling, er det simpelthen nødvendig å oppnå en enighet om visse fundamentale retningslinjer for saklig diskusjonskultur – et minste felles multiplum for sivilisert debattform. Her kan den norske filosofen Arne Næss sin saklighetslære være en nyttig veiviser.

Utviklingen i det norske samfunnet og verden for øvrig går i retning av stadig mer globalisering og med det følger multikulturalisme, hvor mennesker med mer eller mindre ulik tro og livssyn, står i mer intim kontakt med hverandre enn noensinne. Når de fysiske grensene svekkes og mennesker kommer nærmere hverandre emosjonelt, kulturelt og intellektuelt, økes også mulighetene for uenigheter om hvordan ulike temaer skal forstås og debatteres. Uenigheter – som ikke tilfredsstiller visse krav for saklig meningsutveksling – kan fort synke til et nivå hvor personhets, hat og stråmannsargumentasjon gjør seg gjeldende. I internettets tideverv er det især større muligheter for bredere forståelse og respekt, men også for større fordommer, hatskhet og misbruk.

Noen ferske eksempler er den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som, etter et par av vedkommendes malplasserte ytringer, utløste en bølge av hatske og krenkende meldinger rettet mot Alis person av nettavisen Resett sine medlemmer. MDG-politikeren Lan Marie Nguyen forteller også om nettmobbingen og sjikanene hun har blitt utsatt for grunnet vedkommendes politiske arbeid for å bedre forholdene til syklister og fotgjengere i Oslo. Den norsk-pakistanske kvinnen Azra Gilani, som er aktuell med boken En muslimsk mors kamp, ble også utsatt for usaklig agitasjon, stråmannsargumentasjon og nedverdigende bemerkninger av skribenten og legen Attiq Sohail.

Hva forteller så disse konkrete eksemplene oss?

Når skillet mellom saklighet og usaklighet, mellom person og sak svekkes, mister en således blikket på kjernen, som er individets verdighet og en nyansert meningsutveksling som kritiserer konkurrerende synspunkter uten å bli styrt av negative følelser og konfliktbasert retorikk. 

Er siktemålet å beskytte seg mot villfarelser og en polarisert utvikling, er det simpelthen nødvendig å oppnå en enighet om visse fundamentale retningslinjer for saklig diskusjonskultur – et minste felles multiplum for sivilisert debattform. Her kan den norske filosofen Arne Næss sin saklighetslære være en nyttig veiviser.

Saklighetslære i et nøtteskall
Arne Næss utviklet sin saklighetslære i sin lærebok En del elementære logiske emner (1961). I det følgende fremsettes en kort og konsist fremstilling av saklighetslæren til Næss:

     I.            Unngå tendensiøs utenomsnakk, dvs. avstå fra å trekke inn unødvendig informasjon som verken er relevant eller holdbar i den konkrete saken.

  II.            Unngå tendensiøs gjengivelse, dvs. gjengi ikke motstanderens meninger på en ukorrekt måte, egnet til å sette hun/han i et skjevt lys.

III.            Unngå tendensiøs flertydighet, dvs. ikke kommuniser på en måte som fører til at lesere/publikum tolker din motstanders synspunkter på uheldig, ufordelaktig vis.

IV.            Unngå tendensiøs bruk av stråmenn, dvs. tillegg ikke motstanderen meninger og utsagn hun/han selv ikke vil vedkjenne.

   V.            Unngå tendensiøs bruk av orignialfremstillinger, dvs. ikke underslå eller forvreng opplysninger på en bevisst måte, egnet for å styrke den ene partens sak på bekostning av den andre, og dermed setter motparten i et negativt lys.

VI.            Unngå tendensiøs bruk av tilberedelse av innlegg, dvs. unngå bruk av ukvemsord, personangrep, spydighet, hersketeknikk og trusler.

 

Felles ideal
En aktiv og bevisst tilslutning til de ovennevnte seks maksimer for saklighetslære er beregnet på ens egen person. Gjennom å innprente disse normene i eget sinn, kan vi som ansvarlige borgere kunne bidra til et mer respektfullt, saklig og dynamisk debattklima, og således skape et nødvendig rom for at flere frimodige og nyskapende stemmer kan bli synlige i offentligheten. I tråd med Arne Næss sin saklighetslære, bør vi vektlegge humanismens fundamentale idealer som toleranse og respekt for individet som motgift mot skadelig retorikk og irrasjonell meningskultur som florerer i sosiale medier.

Neste gang vi velger å delta i nettdebatter, bør vi innta en refleksiv posisjon og stille oss følgende spørsmål, både før og under debatt: bidrar vi til en mer hygienisk nettdebatt, eller forsøpler vi den? Ønsker vi at vår debattform skal gjelde som en allmenngyldig norm? Med andre ord, skal vi kunne akseptere at andre individer gjør akkurat det samme som oss?

 

Denne teksten ble først publisert i Utrop. http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/33462

Gå til innlegget

Den nødvendige respekt og toleranse

Publisert nesten 3 år siden

Attiq Sohails innlegg "Norsk-pakistanere trenger ikke belæring i integrering" i Aftenposten 8. mai har skapt furore på Facebook og andre sosiale medier. Innlegget er en kraftsalve rettet mot Azra Gilani og hennes bok "En muslimsk mors kamp". Forfatteren av innlegget hevder at boken er uten aktualitet og at den kommer 20 år for sent. Dette er simpelthen en konklusjon som tåkelegger en del av de faktiske forhold.

Attiq Sohails innlegg Norsk-pakistanere trenger ikke belæring i integrering i Aftenposten 8. mai (1) har skapt furore på Facebook og andre sosiale medier.

Innlegget er en kraftsalve rettet mot Azra Gilani og hennes bok En muslimsk mors kamp. Forfatteren av innlegget hevder at boken er uten aktualitet og at den kommer 20 år for sent. Dette er simpelthen en konklusjon som tåkelegger en del av de faktiske forhold.

Anerkjennelse og aktpågivenhet
Azra Gilanis utfordrende livsopplevelser med sosial kontroll i egne rekker, en forkvaklet ærekodeks og kampen for en integrasjonsprosess i det norske samfunnet som krevde både tid og energi, bør anerkjennes. Boken hennes kan anses som et verdifullt bidrag på noen utfordringer det norskpakistanske miljøet bør kjempe mot. I dette miljøet bør de klartenkte legge all energi i å produsere forhold som gjør at deres barn føler seg sett og verdsatt av sin familie og sitt nære norsk-pakistanske miljø. Dette fordrer mer innsats og kraft i reaksjonene mot dem som tviholder på gammelmodige mentaliteter og normer.

Det er vitterlig kjent at det i en viss utstrekning fortsatt eksisterer underkuende mekanismer i den norsk-pakistanske kulturen, til tross for økt sosial og økonomisk mobilitet i annengenerasjonen. En del av de første pakistanere som innvandret til Norge, må ha opplevd en form for fremmedgjøring, hvor den norske livsformen ble oppfattet og opplevd som noe utenfor dem selv, og ikke noe som de var en integrert del av.

Når mennesker ikke utvikler en naturlig lojalitet til det samfunnet de er en del av, finner de et surrogat i en ukritisk lojalitet til sin opprinnelige kultur (bestående av ulike normer, sedvaner og praksiser) som videreføres mellom generasjonene, og således også bidrar til å opprettholde og reprodusere den opprinnelige kulturens enkelte former som har en hemmende effekt overfor menneskets individualitet og dens kreative utfoldelse. Dette ukritiske båndet ble med tiden videreført til den oppvoksende generasjonen av norsk-pakistanere, som i visse former var i strid med den nokså individ-orienterte og kjønnslikestilte majoritetskulturen.

Misnøye med enkelte kulturelementer har blitt gjenstand for berettiget kritikk fra den nye, frimodige norsk-pakistanske generasjonen, som har bestrebet seg og fortsatt bestreber seg på å tilpasse seg det norske samfunnet på en positiv måte gjennom åpenhet for nye holdningsmønstre og forståelsesformer. Det har de i stor utstrekning lyktes med.

Ikke avsluttet kamp
Kritisk innstilling til egne rekker handler nødvendigvis ikke om å foreta et radikalt brudd med foreldrenes opprinnelige kultur, men snarere å utvikle nye måter å leve sammen på, som er bedre egnet for å fremme menneskets verdighet. En viktig forutsetning for å fremme den enkeltes verdighet og frihet er ikke å unngå å forskjønne styggedommer og strutseatferd, men heller innta en realistisk holdning til tankemønstre og praksiser som innskrenker menneskets muligheter for eksistensiell selvrealisering.

Kampen for en målrettet samordnet innsats mot ukultur er ikke en avsluttet aktivitet. Snarere tvert imot.

Realitetens kompleksitet
Jeg vil formane både Azra Gilani og Attiq Sohail til å være varsomme med å frambringe brede generaliseringer av den norskpakistanske minoriteten, for slike generaliseringer medvirker til å underkjenne den kompleksiteten som preger menneskets liv og tilværelse. Vi må være bevisste over at den menneskelige realiteten er mangefasettert, rikt og rotete - og mennesker evner kun å fange enkelte aspekter ved den, ikke dens totalitet. Derfor bør vi utøve toleranse overfor synspunkter og perspektiver som står i opposisjon til ens egne, såfremt disse ikke ledsages av intoleranse og ringeakt.

Prinsippet om barmhjertighet 
I filosofien knyttes denne formen for toleranse opp mot prinsippet om barmhjertighet (the principle of charity). I all korthet innebærer dette prinsippet en norm om å forholde seg til motstridende perspektiver og fortolkninger i sin mest overbevisende form. Denne normen innebærer blant annet å forsvare det motstridende perspektiv/standpunkt mot stråmannsargumentasjoner som overforenkler motpartens standpunkter eller tillegger personen meninger som han/hun ikke står for.

Veien mot sannhet og økt forståelse
En må behandle andres synspunkter og perspektiver slik man ønsker at ens egne meninger skal behandles. Dette innebærer simpelthen å innta en mental posisjon preget av overbærenhet og respekt for de synspunkter en i siste instans vil forkaste eller i alle fall ønske å falsifisere. Veien mot sannhet og bredere forstand fordrer følgelig å behandle divergerende og motstridende synspunkter med respekt og toleranse. Her svikter Attiq Sohails tilnærming, etter mitt syn. I et offentlig debattklima preget av mistenkeliggjøring, invektiver og stråmannsargumentasjon, er en holdning basert på gjensidig respekt og toleranse en tvingende nødvendighet.

 

(1)https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1balq/Norskpakistanere-trenger-ikke-belaring-i-integrering--Attiq-Sohail

 

Teksten ble først publisert i Utrop.

Gå til innlegget

Forkastelig hets

Publisert rundt 3 år siden

I forbindelse med kvinnedagen 8. mars valgte Havva Cukurkaya å ta seg av hijaben etter 20 års bruk. Dette fikk flere konservative muslimer til å se rødt. Nå reagerer doktorgradsstipendiat, Farhan Shah – Religiøs uenighet er en ting, men å uttrykke denne uenigheten gjennom personangrep og nedverdigende uttrykk, er forkastelig, sier han i et intervju med Utrop.

«Jeg bryr meg ikke om du går med hodeplagg eller ei, men kjenner at det gir avsmak når du stadig vekk framstår som en person som representerer minoritetskvinner. Du er ingen representant for meg! Jeg opplever deg som en PR-kåt og oppmerksomhetssyk dame! Du bor tross alt i et fritt land. Alt det du foretar deg trenger ikke å gå gjennom sosiale medier».

Slik lyder noen av de negative ytryngene rettet mot Havva Cukurkaya som etter 20 år med bruk av hijab valgte å ta seg av hodeplagget i forbindelse med markeringen av kvinnedagen 8.mars.

Cukurkaya er en markert profil i det flerkulturelle Drammen, som uavhengig bystyrerepresentant og som leder for flerkulturelle prosjekter i DNT (Den Norske Turistforening) Drammen og Omegn.

"Jeg vil derfor informere om at jeg heretter henger hijaben fra meg, respektfullt i klesskapet. Og i starten tror jeg at den vil se litt rart på meg når jeg åpner klesskapet. Hijaben og jeg har skilt lag etter at vi gjennom hele mitt voksne liv har vært uadskillelige, som siamesiske tvillinger. Det blir tøft å leve uten. I starten vil det nok føles like nakent som å gå toppløs rundt på en badestrand", skrev 40-åringen på Facebook, noe som skapte krass kritikk og negative reaksjoner fra flere muslimske, tyrkiske miljøer.

– Ingen enkel oppgave
– Reaksjonene Havva har fått fra enkelte muslimer reflekterer en skepsis overfor annerledeshet i muslimske kretser. I konservative muslimske kretser er uniformitet regelen, forklarer doktorgradsstipendiat i islamsk filosofi og teologi, Farhan Shah (29) overfor Utrop.

Videre forklarer han også at Cukurkaya utfordret direkte og indirekte den etablerte teologien, som anser hijab som et religiøst påbud.

– Å bryte med sementerte tankebaner internt i egne rekker, er ikke en enkel oppgave. Du møter nødvendigvis motstand fra muslimer, fortsetter han og påpeker samtidig viktigheten ved å unngå vide generaliseringer av muslimer.

– Vi er også vitne til selvkritiske stemmer som inntar en kritisk tilnærming til underkuende trekk ved den dominerende religiøse forståelsen, som ønsker å nytolke islams budskap i takt med endrende realiteter, spesielt blant muslimske akademikere. En slik dynamisk tilnærming er bare ikke særlig utbredt blant konservative muslimer.

– Forkastelig
Selv ønsker ikke Cukurkaya å uttale seg om temaet. Overfor Utrop forklarer hun at de negative reaksjonene fra konservative muslimer har vært svært belastende for henne.

Farhan Shah er bekymret for at flere slike reaksjoner skal finne sted:

– Religiøs uenighet er en ting, men å uttrykke denne uenigheten gjennom personangrep og nedverdigende uttrykk, er forkastelig, som reflekterer en særdeles dogmatisk og intolerant holdning overfor annerledestenkende. Det gjelder å utvide horisonten og erkjenne at ens tro og/eller overbevisning ikke er absolutt, sier han.

Utfordring å kritisere uten å støte
Shah etterlyser noen klare formidlingsstrategier på hvordan en kritisk tilnærming til de etablerte islamske ortodoksier skal være.

– Blant annet burde muslimske forskere, som beskjeftiger seg med islam på et akademisk nivå, bli flinkere til å opptre som "offentlige intellektuelle", gjennom å holde foredrag, skrive artikler, kronikker og bøker og generelt sett være mer i media for så å nyansere den offentlige islamdiskursen, avrunder han.

 

Kilde: http://www.utrop.no/Nyheter/Innenriks/33030

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere