Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Det åpne sinn som religiøst ideal

Publisert over 2 år siden

Når en troende slutter å undersøke sine egne oppfatninger, svikter vedkommende det ansvar som følger med å være et tenkende vesen.

Over én milliard mennesker bekjenner seg til islam, og religionen spiller en sentral rolle i troende muslimers liv – kognitivt, politisk, historisk, sosialt og kulturelt. Historisk sett har islam både virket frigjørende og humaniserende, men også vært en stimulans til flere konflikter gjennom å bli brukt som legitimeringsmiddel for autoriteter. Dette ved bruk av lover og fortolkninger som har vist liten grad av åpenhet i møte med nye ideer. Denne sammenkoplingen mellom religion og politiske konflikter gjelder for så vidt andre religioner også, og er ikke unikt for islam.

Avgjørende med et åpent sinn
Hvis det er et ideal som er av spesiell viktighet blant dagens unge muslimer, så er det idealet om et åpent sinn. Den norske filosofen Knut Erik Tranøy (1918-2012) definerer det åpne sinn som en bevissthet som er mottakelig, hvor tanker og ideer kan komme inn og gå ut, og som derfor er forberedt på å skifte mening ettersom ideer forkastes eller aksepteres. Det vil si en grunnleggende vilje til å være åpen for ny kunnskap, ny innsikt og nye perspektiver. I islam er denne mentale åpenheten både teologisk og historisk forankret:

De aller første filosofiske refleksjoner i islam går tilbake til de tidligste muslimske debatter om begreper som viten og menneskets muligheter for å finne sannheter. Det var viktig å etablere kriterier for sannhet, hvor forholdet mellom guddommelig viten og menneskelig viten var sentralt. Den første filosofisk-teologiske skolen i Islam, Muʿtazila, etablert på slutten av 700-tallet, var en sentral faktor i fastsettelse av noen av grunnprinsippene for islams klassiske tenkning.

Det ufullkomne mennesket

Denne skolen baserte sin tilgang til religionen på erkjennelsen av menneskets rasjonalitet og dets ufullkommenhet: I Islam er mennesker, i kraft av å være skapt, forstått som begrensede vesener, som ikke har kapasitet til å se under evighetens synsvinkel. Kun Gud er i besittelse av en slik kapasitet og posisjon. Denne innsikten, samt viktigheten av hele tiden å søke etter viten som en religiøs plikt, førte til at de tidligste religiøse lærde oppfordret troende til hele tiden å være åpne for nye tilnærminger og forståelser. Dette idealet reflekteres blant annet i utforming av den dialektiske disiplinen kjent som vitenskapen om samtalen. Denne disiplinen var en form for diskusjonspraksis, hvor argumentasjon og bevisførsel sto sentralt. Formålet var å håndtere ulike dilemmaer og finne årsaksforklaringer, og dette forutsetter en erkjennelse av egen begrensning. Denne respekten for mangfoldighet kommer blant annet til uttrykk ved at det ble etablert tallrike lovskoler i forskjellige geografiske områder.

Mental åpenhet
Anerkjennelsen av mangfoldighet og viktigheten av å søke etter viten hadde sitt utgangspunkt i en sentral distinksjon mellom Guds ord (i form av koranen) og menneskets forståelse av religionen. Det er altså en forskjell mellom det permanente (at selve teksten er uforanderlig) og det foranderlige (vår forståelse av tekstens lære og dens praktisering). Den dominerende forståelsen i klassisk islamsk tenkning anerkjente at fortolkning av hellige tekster, og kunnskap om verden, har sin kilde i insaan, altså det menneskelige. Det menneskelige ble forstått som fornuftstenkning og erfaringer: en viktig implikasjon av å opprettholde skillet mellom Gud og mennesket, var at man reduserte mulighetene for absolutt viten. Mennesker er endelige vesener som kun kan innta ett begrenset perspektiv av gangen. I å anerkjenne det menneskelige perspektiv som begrenset, og menneskelig kunnskap som foranderlig, hviler det, etisk sett, et særskilt ansvar på troende muslimer. Troende må anerkjenne viktigheten av kunnskapsmessig fornyelse og utvikling. Å innta en snever holdning til sin egen forståelse, betyr at en ser forståelser og perspektiver som det ultimate, og derved gir dem en guddommelig posisjon. I islam er det en kardinalsynd å «guddommeliggjøre det menneskelige».

Dette idealet om det åpne sinn er en arv fra islams intellektuelle historie som er viktig å re-introdusere blant troende muslimer i Norge. Når en troende slutter å undersøke sine egne oppfatninger, svikter vedkommende således det ansvar som følger i å være et selvbevisst og tenkende vesen. På samme vis som en filosof svikter filosofiens vesen (om det finnes noe slikt) dersom han/hun inntar en snever holdning, kan også en skråsikker muslim risikere å svikte troens lære om kontinuerlig søken etter viten og ansvar for egne tanker og praksis.

Menneskets begrensning
Det er av viktig verdi å anerkjenne det faktum at menneskets forståelse av sannheten alltid vil være relativ, preget av menneskets mentale og materielle forhold. Mennesket kan ikke heve seg over sin tilværelse og dermed innta et perspektivløst og allvitende blikk på virkeligheten. Bevissthet om denne «anti-fundamentalismen» blir her en vesentlig forutsetning for nytenkningen. Den er avhengig av grunnleggende åpenhet i møte nye tolkninger, som kan være vel så plausible, som dem man hadde i utgangspunktet. Den menneskelige tilværelse er preget av forandring, dynamikk og utvikling – derfor er viten, per definisjon, nødt til å forandre seg. Dette innebærer at de kontekster dagens muslimer lever i når de leser fortolkninger av koranen og andre normative kilder, ikke er de samme kontekstene som for eksempel de islamske lovskolenes opphavsmenn levde under. Fortidens koranfortolkere, teologer og jurister var mennesker påvirket av deres egne historiske forhold. Av den grunn var deres kompetanse nødvendigvis farget av tiden de levde i. Derfor er det fullstendig legitimt å sette deres forståelse og fortolkninger under fornyet debatt og kritisk nærlesning. Uttrykt annerledes, det handler i stor grad om å kunne se flere fortolkningsmuligheter – å ekspandere tankens mulighetsrom. Denne tankemessige fleksibiliteten og åpenheten er en viktig mental beredskap som vil komme det store flertallet av muslimer til gode i kampen mot det religiøst totalitære og autoritære.


Teksten ble først publisert hos Utrop 10.12/18

Gå til innlegget

Vi må nytenke islam

Publisert over 2 år siden

Skrevet av Shahram Shaygani, norsk-iransk 
psykoanalytiker og Farhan Shah, muslimsk filosof, islam-
rådgiver ved forskningssenteret for Prosess-studier, doktorgradsstipendiat ved UiO.

Vi har tidligere skrevet kritisk om ulike konservative og dogmatiske islam-forståelser, som fremmer en kultur hvor imitasjon og etteraping er normen. Denne kritiske aktiviteten har ikke blitt drevet av hat, men av genuin kjærlighet og respekt for muslimenes liv, deres muligheter og ikke minst troens potensial i en global tidsalder.

Det er viktig å være klar over at selvkritisk tilnærming ikke impliserer en kritikk av islam som sådan, men en kritikk av den geistlige elitens maktvilje og korrupsjon, samt produksjonen av foreldete tolkninger av islam som forhindrer at mer menneskevennlige fortolkninger av islam gjør seg gjeldende.

Når vi bruker ordet kritikk, er det ikke ment som en ren negativ praksis (å rive noe ned), men i betydning av en omhyggelig og detaljert analyse og vurdering av islamske dogmer og oppfatninger, med det siktemål å bevare og videreutvikle humanistiske verdier i islams historie. Målet med kritikk er simpelthen å identifisere elementer i mainstream islam som bærer i seg diskriminerende og skadelige stoffer, for således å fremsette forbedringsforslag. Sagt med andre ord, kampen er ikke mot islam i og for seg, men irrasjonelle og diskriminerende utlegninger av islam, som strider mot menneskeverds- og menneskerettighetstenkning. Vi må være klar over det faktum at det finnes ikke «islam» som tenker for oss: det finnes kun (feilbarlige) mennesker (fortolkere) som både produserer og forvalter sin egen forståelse av islam i ulike sosiale og politiske kontekster.

Vi mener at mange muslimer i Norge vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritisk diskurs, forankret i religionens egen kritiske tradisjon (ijtihad-tradisjonen), som vil gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens utøvelse i et liberal-demokrati.

Mennesket er i besittelse av den frie tanke, som det kan bruke for å overveie og vurdere holdbarheten til oppfatninger, tankebaner og vedtatte sannheter; å forsøke å gjennomtenke grunnleggende religiøse betraktningsmåter og sementerte holdninger, samt deres praktiske implikasjoner. Forutsetningen er da å begynne å tenke selv.

Muslimer i Norge har presserende utfordringer foran seg. Å tro at en gjennom mekanisk repetisjon av ritualer og læresetninger fullfører sine religiøse plikter, er en vrangforestilling. Kritikk av religiøse autoriteter, og deres fortolkninger av religionen som er på kollisjonskurs med allmennmenneskelige verdier, er en religiøs plikt og handling som er langt viktigere enn å overholde all mulig ritualistisk praksis.

Vi mener at enhver generasjon av norske muslimer må nytenke islam med hensyn til aktuelle omstendigheter og kontekster, og således utvikle en islamsk bevissthet i tråd med Koranens etiske idealer og et stadig mer multikulturelt norsk samfunn. På denne måten kan norske muslimer utvikle seg til de representanter de egentlig ønsker å være for islam – et islam med budskap om fred, menneskeverd og kjærlighet for Guds skaperverk.

Gå til innlegget

Det er simpelthen ikke mulig å innføre et lovforbud mot karikaturer eller satiriske ytringer, uansett hvor mye det smerter muslimens religiøse liv. Dog er det mulig, samt av vesentlig verdi, å føre en oppbyggelig samtale om ytringsfrihetens etiske dimensjoner på den ene siden, og en historisk-kritisk tilnærming til blasfemiske utsagn nedmeislet i hadith-samlinger (som brukes som ammunisjon av både islam-fiendtlige og opportunistiske religiøse elementer til å fremme deres politiske og religiøse interesser), på den andre siden.

I den foregående uken har samfunnsdebattanten Qasim Alis forslag om å gjeninnføre blasfemiparagrafen i norsk straffelov for så å forby krenkende karikaturer av profeten Muhammad, generert stor oppmerksomhet i samfunnet. Flere muslimske og ikke-muslimske stemmer har uttalt seg nøkternt og fornuftig på sosiale medier og i aviser. Det dominerende sentimentet ser ut til å være at et lovforbud mot karikaturer ikke er veien å gå for å avdempe spenningsforholdet mellom den muslimske minoriteten og storsamfunnet. Det har også blitt referert til en totalt forfeilet blasfemilov i enkelte muslimske land, hvor loven tas i egne hender som et våpen mot de som utfordrer politisk eller religiøst status quo. Blasfemi-loven i Pakistan er et tydelig eksempel på noe som har preget det samfunnsmessige klimaet i en svært ugunstig retning.

Sentral distinksjon
I debatten om karikaturstriden er det viktig å opprettholde en distinksjon mellom ytringsformer som sårer eller krenker mottakerens følelser eller religiøsitet, på den ene siden, og ytringer som krenker individets verdighet. Sistnevnte kan være oppfordringer til hets og nedverdigende angrep, fysisk eller verbalt. Ytringer, om enn unyanserte, gjennom satire eller karikaturtegninger, om trosforestillinger som mange har et sterkt emosjonelt forhold til, er umulig å unngå. Dette uavhengig av om kritikken er saklig og uttrykt med forsiktighet, eller om kritikken uttrykkes på provoserende eller forvrengende vis. Det er simpelthen ikke mulig å innføre et lovforbud mot karikaturer eller satiriske ytringer, uansett hvor mye det smerter muslimens religiøse liv. Ytringer som oppfordrer til å spre hat og aversjon er dog forbudt etter norsk straffelov, og bør straffeforfølges – herunder ytringer mot folkegrupper basert på deres kjønn, religion, kultur, politisk ståsted, funksjonsdyktighet, språk eller rase.

Snakk om ytringsfriheten
Ovennevnte fordrer en proaktiv innstilling fra myndighetens og sivilsamfunnets side, og det blir nødvendig å ta samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner. Dette fordi en stadig mer ensidig rettighetskultur har fortrengt bevisstheten om at mennesker er moralske aktører, og således moralsk ansvarlige overfor andre mennesker gjennom sine handlinger. Uttrykt annerledes, vi har faktisk rett til å kunne uttrykke religionskritikk på sårende og bespottende vis. Men: Bør vi uttrykke oss på en måte som krenker eller provoserer hellighetene til f.eks. muslimer? Vi lever i en tid hvor globale kulturmøter også åpner rommet for globalisering av fremmedfrykt og hatskhet. Er det da ikke bedre for oss å fremelske holdninger som taler til menneskenes grunnvilkår, som sårbarhet og gjensidig avhengighet, enn til egosentrisitet eller ideer om den vestlige kulturen som mest verdifull? Dette er en vanskelig øvelse, grunnet at mennesker forholder seg forskjellig til kommunikasjonsform, folkeskikk og dialog. Men så lenge ulike parter søker en dialogisk grunnholdning preget av gjensidig forståelse, moralsk innlevingsevne og empati, er det håp for å finne løsninger. Kompromissløs bruk av ytringsfrihet skaper derimot grobunn for opprivende konflikter i en verden der sivilisasjonene står i mer intim kontakt med hverandre enn noen gang.

Kontraproduktivt
Å kreve lovforbud mot karikaturer av profeten Muhammad i demokratiske samfunn i Europa vil være kontraproduktivt, idet det vil bidra til å opprettholde fremstillinger av muslimer som intolerante og udemokratiske, og således dysfunksjonelle, i et åpent og liberalt samfunn. Slike oppfatninger av muslimer gir mer vind i seilene til høyrepopulistiske krefter i Europa, som tjener på et motsetningsfylt klima gjennom å forsterke etnosentriske oppfatninger av muslimer (de andre) som en dysfunksjonell ut-gruppe og en nedbrytende kraft for det levende liberal-demokratiet.

Beretningene om Muhammad – en viktig del av striden
Denne saken er mangefasettert, og et mindre kjent aspekt ved karikaturstriden knytter seg til troens normative kilder: Det er viktig å være klar over at religion og dens helligheter har mer med det affektive/emosjonelle livet å gjøre, enn det rent intellektuelle. Muslimer har et sterkt følelsesmessig forhold til Muhammad; et forhold preget av ærefrykt og beundring. Derfor er det nærmest umulig å ikke føle seg krenket eller provosert av ytringsformer som karikerer Muhammad på nedverdigende vis. Denne indignasjonen er berettiget.

Det er dog paradoksalt at de mest engasjerte muslimer som ønsker lovforbud mot nedsettende skildringer av profeten Muhammad i vestlige samfunn, ikke våger å innta en selvkritisk holdning. Dette gjelder spesielt holdningen til Hadith-litteratur, altså beretningene om Muhammads liv og lære. Denne kilden består av seks hadith-samlinger, ansett som autentiske, som i stor utstrekning er autorative for muslimenes trosforståelse og trospraksis. For muslimer som finner karikaturer produsert av ikke-muslimer som hån mot deres kjærlighet for profeten, vil det være mer hensiktsmessig og fruktbart å kreve granskning av Hadith-samlingene, som selv inneholder blasfemiske skildringer av profetens karakter i retning av en maktdyrker og krigfører blottet for medmenneskelighet; en mann med pedofile tilbøyeligheter; og en kvinnediskriminerende og seksualiserende profet. Ved nærmere øyesyn viser det seg at det er påfallende likheter mellom karikaturer som ble tegnet og trykt i Norge, Danmark og Frankrike, og de hadith-beretninger som blir akseptert som autentiske av det store flertallet av muslimer.

Ytringsdebatt og islamanalyse – hånd i hånd
Å kreve forbud mot hånfulle karikeringer av profeten på et institusjonelt nivå, men samtidig tviholde på en overlevert tradisjon som legitimerer religiøse forståelser i spenningsforhold til Koranens lære, er en høyst overflatisk og selektiv tilnærming. For klarhetens skyld, det oppfordres ikke til å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen, men å stille spørsmålstegn ved hvorfor og hvordan disse blasfemiske hadithene har blitt en del av den muslimske offentlighetens minne, og dermed bidratt til å legitimere patriarkalske og undertrykkende praksiser. Det er av stor viktighet å erkjenne at å oppføre seg som konformister, bidrar til intellektuell dovenskap. Og denne latskapen tjener kun opportunistiske elementer.

Her ligger en voldsom utfordring for hver enkelt av oss, muslimer vel så mye som ikke-muslimer. Vi må her kunne tenke (minst) to tanker på samme tid: Vi må innta en dialogisk tilnærming til den viktige samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner, og samtidig arbeide aktivt for å åpne opp et rom for kritisk nærlesning av det troende muslimer aksepterer som profetisk praksis.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 07.10/2018

Gå til innlegget

No-platforming

Publisert over 2 år siden

Vi må ta innover oss det faktum at vi er moralske aktører som bebor et normativt univers; og at den verdifulle ytringsfriheten som liberale demokratier smykker seg med, ikke eksisterer i et tomrom, men må snarere være ledsaget av en ansvarsbevissthet og de korresponderende plikter som følger med. Denne bevisstheten ligger i å ytre seg i overensstemmelse med sentrale menneskerettslige verdier.

I et post-tradisjonelt samfunn er individuell frihet en viktig bærebjelke. Altså, at mennesker har mulighet til å leve ett liv snarere enn et annet. Likevel ser vi at frihet er en vanskelig størrelse å håndtere. Med frihet følger en samfunnsetisk forpliktelse som innebærer å bruke ens personlige frihet (les: ytringsfrihet) med ansvar og omhu, slik at ytringer ikke bidrar til å krenke det fundamentale menneskeverdet. Altså krenkelser gjennom rasistisk, diskriminerende eller dehumaniserende retorikk overfor et individ eller hele folkegrupper.

Forbehold mot krenkelser

Prinsipielt sett er det ikke brudd på ytringsfrihet (verken i juridisk eller etisk forstand) at private aktører, som f.eks. Aftenposten eller initiativtakere bak Arendalsuka, unnlater å trykke tekster av eller gi talerør til høyreradikale aktører. Det kan være Resett, Document, Alliansen eller RP (Radikal Portal), som i stor grad farer med tendensiøse fremstillinger av innvandrere/muslimer og islam. Selv stater, som har inkorporert menneskerettighetsnormer i sin lovgivning, kan i tilfeller hvor ytringsfriheten setter nasjonens sikkerhet i fare, eller i tilfeller hvor bruk av ytringsfrihet resulterer i graverende krenkelser av menneskets verd, innskrenke ytringsfrihetens grenser.

Munnkurv kan skape erstatningsverdener

På den annen side er det viktig å være klar over at ideen om no-platforming (en praksis der spesifikke personer eller organisasjoner ikke inviteres til offentlige debattmøter grunnet deres ytterliggående standpunkter) også kan ha en kontraproduktiv effekt: De som føler seg neglisjert eller konsekvent boikottet av den bredere offentligheten kan, som en konsekvens av no-platforming, begynne å konsolidere fellesskaper med likesinnede.

I slike fellesskaper blir gjerne påstander, ideer, hypoteser – med minimalt eller simpelthen null empirisk grunnlag – eller endog fiksjoner, styrket gjennom en psykologisk repetisjonsprosess som i siste instans utvikler sannheter, med allmenn gyldighet. Dette skaper ekkokamre eller erstatningsverdener hvor alternative perspektiver og argumenter fra omverdenen blir utestengt eller avfeid som virkelighetsfjernt eller naivistisk strutseatferd.

Jo sterkere resonans og jo flere mennesker som formerer sin bevissthet etter virkeligheten, desto mer seiglivet blir slike skinnvirkeligheter. I en viss utstrekning er eksponering av høyreradikale stemmer i det offentlige rom viktig, slik at de klarsynte i samfunnet legger kraft i en fornuftig samordnet motstand. Motstanden kan da formes ved å fremsette realistiske, faktabaserte motargumenter, og muligens forhindre at det utvikler seg flere erstatningsverdener preget av fremmedfiendtlighet, falske nyheter og lettsindige debattpraksiser mot enkeltindivider (jf. Personhetsen mot Sumaya Jirde Ali).

Avhengige av hverandre

Idealet er at samfunnsborgere med ulike forståelser av et saksforhold kommuniserer med hverandre gjennom en dialogisk grunnholdning; en velvillighet til å åpne seg for felles innsikter for så å utvikle en større intelligens i en polarisert verden. Realiteten tegner dog et dystert bilde: Dissens (les: meningsforskjell) fører ofte til skyttergravsposisjoner og en debattpraksis preget mer av ukvemsord enn saklighet og gjensidig respekt. Likevel er fremskritt mot et mer hygienisk debattklima mulig: Vi må ta innover oss det faktum at vi er gjensidig avhengig av hverandre, at den verdifulle ytringsfriheten som liberale demokratier smykker seg med, ikke eksisterer i et tomrom, men må være ledsaget av ansvarsbevissthet overfor våre medmennesker. Denne bevisstheter ligger i å ytre seg i overensstemmelse med sentrale menneskerettslige verdier.

Å bruke ens ytringsfrihet med forsiktighet betyr ikke å bagatellisere slitepunktene mellom ulike perspektiver knyttet til for eksempel samfunnsmessige konsekvenser av økt innvandring eller ukultur. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å forsøke å håndtere våre felles utfordringer, selvsagt med uenigheter, men uten å såre og krenke noen. Tanken virker naiv, men vi må i det minste forsøke å nå idealet, som er det liberale demokratiet verdig.

 

Teksten ble først publisert i Utrop 17.09.2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere