Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Islamsk humanisme eller humanistisk islam?

Publisert rundt 2 år siden

Er det mulig å snakke om humanistiske idealer som er immanente i islam, eller bør vi innta en posisjon som vektlegger en humanisert versjon av religion og religiøsitet? Med andre ord, er det slik at islam i seg selv er humanistisk (essensialistisk), eller kan den fortolkes på humaniserende vis (pluralistisk)?

Det har nærmest gått inflasjon i ordet humanisme. Mange anvender ordet, men få definerer det. Samtidig oppstår humanisme-begrepet i svært mange og dels forvirrende sammenhenger. Vi må være klar over at enhver definisjon av begrepet er påvirket av de rådende materielle og psykologiske forhold, og hva det brukes til. For klarhetens skyld, i denne konteksten betyr humanisme verken en klassisk orientert kulturbevegelse eller et moderne ikke-teistisk livssyn (livssynshumanisme/human-etikk). Men et filosofisk-teologisk fundament for livsverd, rettferdighet og velferd. Dette er en vidbeskrivelse av begrepet humanisme.

Et problem med en reduktiv definisjon av humanisme (f.eks. å sette likhetstegn mellom humanisme og human-etikk), er at det bidrar til å innskrenke humanismens potensiale som et felles, inkluderende rom. Dette inkluderende rommet kan bidra til at mennesker med ulike tro og livssyn mobiliserer seg for å verne om menneskets uantastbarhet og iboende verdighet i kriserammede samfunn.

Fra et inkluderende perspektiv, har islam et humanistisk potensial? Det er fullt mulig å utskille fortolkninger som bærer i seg idealet om menneskets egenverdi, som et boltverk mot religiøs og politisk ensretting og blind vold.

Koransk menneskesyn

Gjennom Koranen, kan vi utlede at det finnes en Skaper bak universets tilblivelse, og at denne Skaperen har også skapt menneske, som, gjennom fosterstadiet får «innblåst Guds ånd (ruh). Det får videre «hørsel, syn og hjerte», og således kimen til intellekt og fornuft. Hva innebærer det at mennesket er innehaveren av «Guds ånd»? En mulig fortolkning av skapelsesberetningen, sier oss noe om menneskeverdet som gitt av en transcendent entitet, altså Gud, og dermed er menneskeverdet iboende i ethvert menneske. I denne forestillingen sprenges etnosentrismens grenser: alle mennesker har et iboende ontologisk verd uavhengig av kognitive, emosjonelle og materielle ressurser. Dersom menneske har sin verdi fra Gud, så har det store etiske og pragmatiske implikasjoner.

Denne teologiske antroposentrismen påvirker hvordan mennesker, både på det individuelle og institusjonelle plan, bør behandle hverandre. Hvert enkelt av oss kan se på seg selv som et uendelig verdig vesen, og en refleksjon av Guds gode skapervilje.

Å gradere verdigheten ut fra eksterne variabler har, som historien vitner til, skapt grobunn for enorme uhyrligheter. Den atlantiske slavehandelen, Apartheid i Sør-Afrika, nazistenes folkemord mot jødefolket, sigøynere, homofile, og åndssvake, samt folkemordet mot muslimer i Myanmar, for å nevne noen konkrete eksempler. Hva er fellesnevneren i disse skrekkhendelsene? Det er fenomenet kalt dehumanisering, det vil si å avkle mennesker alt av egenverdi og menneskelige kjerneegenskaper. Fremgangsmåten er kjent: gjennom å konstruere vrangforestillinger om en minoritet eller spesifikk folkegruppe som den underlegne andre, blir det således mulig å umenneskeliggjøre menneskegruppene. Under folkemordet i Rwanda i 1994, framstilte hutumilitser tutsi-gruppen som asinyenzi, dvs. kakerlakker, som skulle utryddes totalt.

Ideen om menneskeverdet som immanent i ethvert menneske, innebærer med andre ord at vår fundamentale verdi ikke er avhengig av variabler som alder, funksjonsdyktighet, rase, kulturelle og/eller religiøse bakgrunn, og sosio-økonomisk status. Dog må det berettes at synet på menneskeverdet avhenger i prinsippet ikke av en transcendent kraft. Det er vitterlig kjent at ikke-religiøse – som avviser troen på en høyere Gudommelig makt – kan være fremragende eksponenter for menneskets verd (filosofisk antroposentrisme), mens troende (teister) kan innta en posisjon som er den rake motsetningen. Likevel, dersom menneskeverdet mister forankringen i noe større enn oss selv og våre stadig endrende strømdrag i kulturen, vil det iboende menneskeverdet da ikke stå svakere dersom det kommer under press, noe vi er vitne til i relasjon til temaer knyttet an til frihet, kvinners verdighet, krigsetikk, pluralisme og demokrati?

Menneskets forvalteransvar

Utstyrt med fornuft og fri-vilje, fikk menneskene ansvar om å forvalte jorden og dens ressurser på en rettferdig måte. Ut fra et Koransk perspektiv, understreker skapelsen av mennesket både menneskets særegne posisjon på det åndelige og kognitive plan, samtidig som dets brede normative ansvar overfor skapelsesverket. Jeg har i min masteravhandling (2015) i moderne islamsk filosofi, ved det teologiske fakultet, UiO, anvendt begrepet holistisk humanisme – en Islamsk motivert filosofisk/teologisk posisjon som en motkraft til sterke antroposentriske tolkninger som hevder at «mennesket er alle tings mål» (artsegoisme), og har dermed bidratt til å begrense naturen og det biologiske mangfoldet til kvantifiserbart råmateriale blottet for verdi. Dette minner oss om menneskelig hovmod og arroganse – ikke ydmykhet og visdom. I følge det holistiske perspektivet, inngår mennesket og naturen i et omfattende nettverk, en større virkelighet som ikke lar seg reduseres til våre kategorier og oversettes til formler, men som har krav på respekt og ydmykhet som basis i møte med noe større enn oss selv.

En viktig forutsetning for religionens relevans i dagens kriserammede samfunn, er om den kan adressere en av tidens mest akutte utfordringer: den økologiske krisen og problemer knyttet an til graderinger av menneskeverdet. Etter mitt syn innehar islams filosofisk-teologiske tradisjon positive ressurser, som kan fungere som et korrektiv til det mer reduktive antroposentriske perspektivet, samt til samfunnstendenser som degraderer subjektets verdighet.

Det vesentlige med menneskeverdet som iboende og uavhendelig er at med denne innsikten kan alle tankesystemer, sekulære vel så mye som religiøse, slutte seg til – en form for minstestandard for et sivilisert samfunnsliv. Realistisk sett vil det etter mitt syn være innviklet å utvikle en konsensus hva angår begrunnelsen av dette minste felles multiplum, men mennesker kan i det minste slutte seg til konklusjonen som følger med de ulike begrunnelsene: en overlappende samstemmighet; en enighet i sluttsats om en normativ forpliktelse på iboende verd for alle mennesker.

Islamsk humanisme eller humanistisk islam?

Er det mulig å snakke om humanistiske idealer som er immanente i islam, eller bør vi innta en posisjon som vektlegger en humanisert versjon av religion og religiøsitet? Med andre ord, er det slik at islam i seg selv er humanistisk (essensialistisk), eller kan den fortolkes på humaniserende vis (pluralistisk)?

Denne distinksjonen ble først tatt opp av Professor og kristen teolog Oddbjørn Leirvik i et av hans muntlige innlegg ved Det teologiske fakultet, UiO. I all korthet, Leirvik trekker frem to terminologiske distinksjoner: den idealistiske og den kritiske. Den idealistiske innebærer at religionen innehar iboende humanisme, mens den kritiske innebærer at humanistiske fortolkninger er en muligfortolkning av flere fortolkningsmuligheter av de normative tekstene i islam.

I all korthet, den klassiske teologisk-filosofiske tilnærmingen til det ovennevnte emne, sentrerer rundt et konsekvent skille mellom åpenbaringens intensjonalitet på den ene siden, og den menneskelig tilnærming til åpenbaringen. Åpenbaringens intensjonalitet er av etisk-moralsk karakter, og begrunnes metafysisk, idet verdiene har en transcendent opprinnelse. Dette innebærer å tillegge Koranen en viss grad av substansialitet, en essens som forblir upåvirket av fortolkeren og historien. Den menneskelige tilnærmingen innebærer å anerkjenne det historiske perspektiv som forståelseshorisont, som er stykkevis, tentativ og feilbarlig. Med dette som utgangspunkt, er det mulig gjennom en tekstfortolkningsstrategi basert på historisk kontekstualisering og holistisk lesning av Koranen – å skille det universelle og det partikulære i teksten – å identifisere noen meta-historiske verdier som kan fortolkes i retning av en kjempende humanisme, med basis i menneskets iboende verdighet.

Det er viktig å betone at all den bestrebelse etter å forstå Koranen som en Guddommelig åpenbaring, beror på fortolkning, som er en menneskelig aktivitet, preget av historisitet. Likevel, som historien har vist, har Koranen og øvrige normative kilder blitt anvendt som legitimeringsinstanser for undertrykkelse av ulik art. Dette er mitt  avslutningspunkt, knyttet til mulige utfordring for moderne islamsk humanisme.

Potensiell utfordring for Islamsk humanisme

En av den klassiske islamske tenkningens sterkeste sider har vært dens åpenhet for ny kunnskap og innsikt, samt en selvrefleksivitet bunnet i anerkjennelse av menneskets feilbarlighet. En islamsk humanisme må være åpen for alternative perspektiver og mulige fortolkninger av religionen, og ikke anse sitt perspektiv som totaliserende, og dermed hevet over all kritikk og nytolkning i lys av endrende omstendigheter. Gjennom å miste den nødvendige åpenheten og fluiditeten, ligger det en fare i at den humanistiske tradisjon blir dogmatisk, og på denne måten gjøre seg irrelevant.

Ali Talib, ­profeten Muhammads svigersønn og det tidligste Kalifatets fjerde statssjef, hevdes å ha berettet at «Koranen taler ikke for seg selv. Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker». I denne beretningen ligger det et potensial for refleksjon: menneskets erkjennelsesevne er begrenset. Det ser ikke under evighetens synsvinkel; denne evnen er forbeholdt Gud. Av den grunn – at menneskets fortolkende aktivitet baserer seg på en erkjennelse av egen begrensenhet – bør mennesket være åpen for alternative perspektiver og forståelser enn de man i utgangspunktet har. I denne fundamentale erkjennelsen, i filosofisk ordelag, epistemisk fallibilisme, ligger det en oppfordring om forbeholdenhet og intellektuell beskjedenhet. En påminnelse om at vår forståelse av troen til enhver tid er av prosessuell karakter. Med andre ord, intra-islamsk sett så er islam forstått som en fullkommen religion, men vår forståelse av religionen er ufullkommen og tentativ. Denne distinksjonen er av vesentlig verdi for å opprettholde den indre dynamikken i islam, slik at islams kjerneverdier kan finne et nødvendig rom for nye uttrykks- og ytringsformer tilpasset aktuelle utfordringer og samfunnsperspektiver. På dette punkt kan klartenkte religiøse ledere med fordel spille en konstruktiv rolle i sine respektive miljøer, gjennom å betone kunnskapsmessig åpenhet og nyfikenhet, og ikke minst vektlegge humanistiske impulser i islamsk historiske evolusjon, slik at den religiøse humanistiske etos blir en del av grasroten, en del av mainstream islamforståelse, og således bli en viktig del av troende muslimers identitet og selvforståelse i en stadig mer pluralistisk tilværelse.

Vi lever i krisepregede situasjoner, hvor konfliktnivåer i samfunn kan øke, og med det bidra til å vekke latente multikulturelle spenninger mellom majoritet og minoritet. En islamsk inspirert humanisme er en allmennmenneskelig anliggende, og bør således, etter mitt syn, bidra til økt opplysning og innsikt til den menneskelige dimensjonen gjennom å vektlegge dialog, refleksivitet, personlig autonomi og allmenn solidaritet. Slik vil religiøs humanisme også ha en fremtid, og ikke bare en fortid.


Publisert først hos religioner.no

https://religioner.no/meninger/islamsk-humanisme-eller-humanistisk-islam/

Gå til innlegget

Seks normer for saklig meningskultur

Publisert rundt 2 år siden

Å tilstrebe et debattklima rundt et sett med fundamentale saklighetsnormer, en slags felles minstestandarder for sivilisert debattkultur i et inkluderende demokratisk- og fornuftsfellesskap, er av vesentlig verdi i en tid preget av tendensiøse fremstillinger. Arne Næss sin saklighetslære er en viktig ressurs.

Den norske filosofen Arne Næss sine seks normer for saklig meningskultur i det offentlige og sosiale rom bør - med fordel - flyttes et hakk dypere inn i vårt mentale liv:

(1) Unngå tendensiøs utenomsnakk: I debatt eller diskusjoner bør deltagere unngå en form for utenomsnakk preget av digresjoner og frie assosiasjoner, som verken er relevante eller holdbare, og ergo forhindrer oppklaring av misforståelser eller økning av forståelse av et saksforhold.

(2) Unngå tendensiøs gjengivelse: Denne formen for tendensiøs debatt- og diskusjonsmåte innebærer at en motdebattant gjengir sin motstanders meninger og synspunkter på et vis som motdebattanten selv ikke vedkjenner, som tjener på å sette motdebattanten i et negativt lys i andres øyne

(3) Unngå tendensiøs flertydighet: Denne formen innebærer en debattmåte som tåkelegger/tilslører fortolkningsmangfold på en måte at hvis mangetydigheten blir presisert, vil lesere eller publikum avvise den meningen/tolkningen som i første instans fremsettes som den mest plausible eller eneste gyldige.

(4) Unngå tendensiøs bruk av stråmenn: Tendensiøs bruk av stråmenn dreier seg om fremstillinger hvor en tillegger motstanderen synspunkter/oppfatninger/standpunkter som motstanderen selv ikke vil vedkjenne, som også bidrar til å sette meningsmotstanderen i et skjevt lys. Med andre ord, en velger å resonnere på vegne av ens motstander gjennom å oppkonstruere en oppfatning/mening om sin motstander, uten å ha tilstrekkelig belegg for det.

(5) Unngå tendensiøs bruk av originalfremstillinger: fremstillinger av et saksforhold bør ikke inneholde forvrengninger eller et selektivt utvalg av informasjon, som bidrar til å favorisere data/opplysninger som tjener den ene debattantens synspunkter og svekker motstanderens. Forvrengning av et saksforhold innebærer med andre ord bevisst å underslå opplysninger som egner seg til å styrke den ene partens sak.

(6) Unngå tendensiøs bruk av tilberedelse av innlegg: denne formen har å gjøre med de ytre forhold debatten fremsettes i. Det kan handle om bruk av invektiver og nedverdigende bemerkninger, eller bruk av virkemidler som organisert piping og/eller applaus, som ikke har noe med et saksforhold å gjøre, men som likevel kan bidra til å influere publikum/lesere i deres standpunkttagen.

Gå til innlegget

Islamkritikk og fire tankefeil

Publisert rundt 2 år siden

I seg selv er ikke kritikk (i kantiansk forstand) av usunne muslimske praksiser og islamske dogmer skadelig. Snarere tvert i mot. Men når deltakere farer med tendensiøse fremstillinger som bestyrker stereotypiske konstruksjoner av muslimer eller islam som kontagiøse forgiftningsagenter i Europa, har de i realiteten simpelthen diskvalifisert seg selv

I et representativt demokrati bør samfunnsborgere bidra til å fremelske et uenighetens fellesskap tuftet på fakta og dialogisk grunnholdning. Dette innebærer i korte trekk å møte andre deltakere i den offentlige samtalen med epistemisk åpenhet/ydmykhet, evnen til aktivt å lytte til andre med forskjellige eller endog divergerende oppfatninger/perspektiver, moralsk innlevingsevne, samt den etiske fordring å opptre på en sannferdig måte i en felles søken etter sannhet.

I seg selv er ikke kritikk (i kantiansk forstand) av usunne muslimske praksiser og islamske dogmer skadelig. Snarere tvert i mot. Men når deltakere farer med tendensiøse fremstillinger som bestyrker stereotypiske konstruksjoner av muslimer eller islam som "kontagiøse forgiftningsagenter" i Europa, har de i realiteten simpelthen diskvalifisert seg selv, og dermed meldt seg ut av en saklig og faktabasert offentlig islam-diskurs.

I den henseende bør enhver deltaker - med ønske om tilføre noe nøkternt i den offentlige samtalen - styre unna især fire typiske tankefeil:

(1) Homogenisering av muslimer, dvs. å unngå å klassifisere muslimer som én homogen gruppe, da muslimer i virkeligheten er en heterogen gruppe, med divergerende forståelsesmodeller og praksiser av islams normativitet.

(2) Essensialisering av islam, dvs. å unngå betrakte islam som en uforanderlig, statisk størrelse. I realiteten er islam en dynamisk størrelse, som huser ulike epistemologiske, ontologiske, sosial-politiske og hermeneutiske perspektiver.

(3) Politisering av islam, dvs. å unngå å forveksle islam med islamisme, en militant og totalitær form for politisk-religiøs ideologi. Det store flertallet av muslimer tar klar avstand fra ekstremistisk-teologisk tankegods, da islam etter deres syn er en religion som sikter mot fred, respekt for skaperverket og sosial rettferdighet. Flertallet av muslimer som er bosatt i europeiske nasjoner, ønsker å leve i tråd med det gjeldende lovverk og være positive bidragsytere i det sosiale system, og ser ingen fundamentale motsetningsforhold mellom deres religiøse tro/praksis i en europeisk/sekulær kontekst.

(4) Orientalisering av muslimer, dvs. å unngå å føre en retorikk som framdyrker motsetningsforhold mellom islam/muslimer og vesten. Det innebærer bl.a. å bruke begrepspar som «oss» og «dem», hvor "oss" symboliserer/impliserer en hegemonisk bevissthet.

Om siktepunktet er å bidra til konstruktiv forandring ved religiøse eller kulturelle praksiser en mener strir mot sunn fornuft samt grunnleggende teser om mennskeverd og individets uantastbarhet, er totalkritikk kontraproduktivt. Filosofen Søren Kirkegaard hevdet at den som ønsker å hjelpe et annet menneske, må i første instans forstå det den andre forstår. Dette innebærer å prøve å forstå mennesker på deres premisser, som fordrer en udogmatisk innstilling og innlevingsevne. Dette er uten tvil en krevende mental øvelse i en tid hvor offentlige debattprosedyrer er preget av stillingskrig, enn reell dialog med hensikt å vinne felles innsikter og utvikle en større intelligens i en rikt og rotete verden. Men nettopp i slike betenkelige tider, er det av ytterst viktighet å hegne om det felles menneskelige og en fornuftig og saklig offentlig samtalepraksis, som er det liberale demokratiet verdig.

Gå til innlegget

En kritisk bevissthet er av stor viktighet i en stadig mer sammenvevd menneskelig tilværelse, men denne bevisstheten bør romme nyanser for å bidra i en positiv og oppbyggende retning.

I de siste årene har en økende andel ikke-muslimer problematisert muslimenes hellige bok, Koranen. En kritikk som ofte rettes mot troende muslimer, er relatert til Koranens metafysiske status. For troende muslimer er Koranen Guds tale til arabere på 600-tallet, med et budskap til hele menneskeslekten. Her dreier det seg om Guds selvåpenbaring, som har en kilde som ligger utenformenneskelig fornuft og erkjennelsesevne. Konflikten mellom troende og ikke-troende er betinget av premissene bak det religiøse trossystemet på den ene siden, og de vitenskapelige perspektivene på den annen. Uttrykt annerledes, det kan  ikke gis et klart svar på om det finnes en reell konflikt mellom religiøs tro og vitenskap, fordi disse posisjonene er betinget av de innholdsmessigevalg en foretar. Fra et intra-islamsk perspektiv anses ikke denne diskusjonen som fruktbar, og vil være kontraproduktiv, om siktemålet til eksterne kritikere eller skeptikere er at muslimer åpner seg for nytolkning og nytenkning av islam i en (post)moderne kontekst.

Det som derimot vil være et mer positivt bidrag, er å ivareta koranens metafysiske betydning, og ta for seg den historiske biten. Uttrykt annerledes, det positive bidraget innebærer å betone og markere menneskenes rolle i fortolkningsprosessen.

Syntetisk karakter
Mer konkret innebærer denne tilnærmingen at Koranen forstås som en åpenbaring av syntetisk karakter. Med andre ord, den er åpen for kritisk tilnærming og redefinering. For klarhetens skyld: Koranen er betraktet som Guds tale til menneskeheten. Denne talen, denne guddommelige åpenbaringen, artikulert i et menneskelig språk via Profeten Muhammads sinn, er ufeilbarlig. Men, på den annen side er enhver menneskelig fortolkning av åpenbaringen – uavhengig av dens pålitelighet, konsistens, koherens, dybde og intensitet – relativ. En nyansert og edruelig kritikk er rettet mot den menneskelige dimensjonen.

Korrektivfunksjon
Vi må være bevisste om at islam ikke er et subjekt. Det er mennesker som forholder seg til religionen som fortolkende og handlende subjekter. Det er mennesker som lever deres religionsforståelse i deres tilværelse. Etter mitt syn er den beste formen for kritikk, selvkritikk. På dette punkt kan unge religiøse ledere aktivt bidra til å anspore de troende til å erkjenne viktigheten av dynamikk og omstillingsevne. Dette ansvaret er av spesiell viktighet i en tid hvor vi er vitne til en oppblomstring av ny-fundamentalistiske grupperinger.

Unngå fire tankefeil
I den offentlige islam-diskursen formanes det at ikke-muslimske debattanter – i iveren etter å kritisere uetiske og nedgraderende aspekter – styrer unna især fire tankefeil:

1. Homogenisering av muslimer, dvs. å unngå å klassifisere muslimer som én homogen gruppe, da muslimer i virkeligheten er en heterogen gruppe, med ulike forståelser og praksiser av islam.
2. Essensialisering av islam, dvs. å unngå betrakte islam som en uforanderlig, statisk størrelse. I realiteten er islam en dynamisk størrelse, som huser forskjellige fortolkninger og forståelsesmodeller.
3. Politisering av islam, dvs. å unngå å forveksle islam med islamisme, en militant og pervertert form for politisk-religiøs ideologi. For det store flertallet av muslimer er islam en religion som sikter mot fred, respekt for skaperverket og sosial rettferdighet. Flertallet av muslimer som er bosatt i europeiske nasjoner, ønsker å leve i tråd med det gjeldende lovverk og være positive bidragsytere i det sosiale system.
4. Orientalisering av muslimer, dvs. å unngå å føre en retorikk som framdyrker motsetningsforhold mellom islam/muslimer og vesten. Det innebærer bl.a. å bruke begrepspar som «oss» og «dem», «de sofistikerte» og «de primitive».

For klarhetens skyld, selvsagt skal storsamfunnet bidra til å fremsette konstruktiv kritikk av usunn og uopplyst religiøsitet. Men, som nevnt ovenfor, kritikken skal ikke utvikle seg til en totalkritikk av islam som sådan. For, er det ikke slik at når vi går i disse fallgruvene, så krenkes nettopp den norske arv med medmenneskelighet, toleranse og respekt for den enkeltes verdighet?

Legitim kritikk
Når det gjelder kritikk av muslimske land, sunket i graverende menneskerettslige brudd, så er frustrasjonen blant reflekterte muslimer og ikke-muslimer, forståelig. Dette er legitim kritikk, og en nødvendig en. Graden av sivilisasjon i et samfunn reflekteres gjennom dets evne til å inkludere alle i sitt anerkjennelses- og mulighetsnett, slik at alle mennesker får frihet og rom til å realisere sine evner. Dette er etter mitt syn en realistisk målestokk for et velfungerende samfunn.

Så kan vi stille følgende spørsmål: Hvilke resultater har det politiske og geistlige lederskap i muslimske nasjoner produsert etter uavhengighet fra kolonimakter? I hvilken grad har islams kjerneprinsipper som menneskeverd og sosial rettferdighet kommet til utrykk gjennom sosiale ordninger? Ut fra både statistikk og erfaringer, taler resultatet for seg selv. Muslimske nasjoner er preget av mer av fattigdom, religiøs dogmatisme, diskriminering og utrygghet enn helse, trygghet, rettferdighet og fred. Med andre ord, disse nasjonene er preget både av normativ så vel som institusjonell misnøye. De lider simpelthen av, i filosofen Kants ordelag, «selvpåført umyndighet».

Her må vi styre oss unna den tankefeil som forfekter at det er Koranen i seg selv som har bremset utviklingen. Dette er simpelthen et grovt mistak. Det som i virkeligheten virker som hemsko på de muslimske nasjoners demokratiske og humanistiske utvikling, er autoriteters appetitt for viljen til makt. Sagt med andre ord, muslimske land behøver to parallelle former for reformprosess: institusjonell og religiøst-teologisk.

Institusjonalisering av verdier
Koranen og sekundærlitteraturen bærer i seg – som alle hellige tekster og sivilisasjoner – idealer om menneskeverd, medmenneskelighet og rettferdighet. Men dette i seg selv kan ikke avdempe fattigdom og stadige menneskerettighetsbrudd. Et sivilisert samfunn må organisere seg på et vis som ivaretar hensyn som ikke ordner seg selv. Dette bør realiseres gjennom å nedfelle idealene i rettssystemer, lover, kontrollorganer, appellinstanser og maktfordelsordninger. Vi ser tendenser til slike prosedyrer i muslimske land, men foreløpig er det politiske lederskap og geistligheten i stor utstrekning repressive.

Ressursene for demokratisering og humanisering, innenfor et islamsk rammeverk, er tilgjengelige. I det henseende bør vesten spille en aktiv og konstruktiv rolle i å støtte opp under denne nødvendige politiske og teologiske reformasjonen. En sådan medmenneskelig innsats er av stor viktighet i en stadig mer sammenvevd tilværelse.


Publisert først hos Utrop

Gå til innlegget

Filosofien kan gi nytt håp til Islam

Publisert over 2 år siden

Gjennom å inkludere filosofi som en samtalepartner i den bredere islam-diskursen, kan den bidra til å utfordre sementerte religiøse tankebaner.

Det er ingen hemmelighet at de dominerende islamforståelser på noen punkter strider med menneskeverd og menneskerettigheter, og dermed er i utakt med muslimenes realiteter i Europa.

Fra konservativ til fleksibel
En faktor er det store flertallet religiøse ledernes konservativisme hva nytenkning angår. Fra et normativt perspektiv bør religiøse ledere bidra til å skape mening, verdier og fellesskap. For klarhetens skyld, det fordres ikke av det religiøse lederskap at det tar ansvar for integreringsprosessen til religiøse mennesker. Det er trolig andre samfunnsinstanser som er mye bedre egnet til dette oppdraget. Men likevel, religiøse ledere bør aktivt formidle en opplyst islam-forståelse som støtter opp under menneskerettigheter og sunn intergrering i storsamfunnet. Herunder konstruktiv deltagelse på ulike samfunnsarenaer, et åpent og mottakelig sinn og respekt for annerledeshet. Slike opplyste islam-konsepsjoner er betinget av at den religiøse fortolkningen tillater fleksibilitet og åpenhet. Da vil religiøs tenkning utvikle seg i takt med tidens krav, og ikke kun reprodusere gammelmodige religionsforståelser – selvsagt innenfor et islamsk rammeverk.

Filosofien – nyttig men truende
Kan filosofi være til hjelp? Med filosofi tenker jeg ikke på ren fagfilosofi, slik den stort sett praktiseres ved akademiske institusjoner. Jeg tenker ikke på den kryptisk og høytsvevende filosofien, forbeholdt en liten gruppe med sans for å bedrive intellektuell gymnastikk på et høyt nivå. Jeg snakker derimot om filosofi som en mental holdning preget av åpenhet, og et søkende sinn. En filosofi som søker å finne livsmening, visdom, sannhet og konsistens. Da kan filosofi i stor utstrekning bidra til ansvarliggjøring, frigjøring og avklaring.

Det er vitterlig kjent at filosofi er lite anerkjent i religiøse miljøer i Europa og i islamske land. Forskning i filosofi har også magre kår ved universiteter i islamske land, og en del muslimske filosofer kjemper både om anerkjennelse og ikke minst for deres liv i land som blant andre Iran, Pakistan, Saudi Arabia og Egypt. Der tillater ikke den offisielle ortodoksien en åpen islam-diskurs som gjør det mulig å sette tradisjonelle islamfortolkninger under fornyet debatt.

I korte trekk har forholdet mellom ortodoksi og filosofi vært et vedvarende problem og diskusjonstema i islams historie. Sterke krefter har medvirket til å produsere grunnleggende skeptisisme og aversjon mot muslimske filosofer, betraktet som destruktive krefter, som underminerer islamsk ortodoksi og sharia-systemet. I moderne tider er filosofi i stor utstrekning fortsatt ansett som en ren ødeleggende disiplin, som kun tjener til å problematisere og kritisere religiøs ortodoksi.

Bevisstgjøring
Tross filosofiens negative omdømme, er en filosofisk undersøkelse av islams fortolkninger allikevel viktig. Gjennom å inkludere filosofi som en samtalepartner i den bredere islam-diskursen, kan den bidra til å utfordre sementerte religiøse tankebaner. Dette kan helt konkret gjøres ved å belyse farene i å formidle perspektiver og fortolkninger som overforenkler en kompleks tradisjon. Å bevisstgjøre troende hva neglisjerte problemstillinger angår, er også fruktbart. Islamsk filosofi kan også fremheve viktigheten av å verne om et åpent og fleksibelt sinn.

Her er det sentralt å ta til seg at menneskelig bestrebelse etter sannheten alltid vil være relativ. Den vil være preget av fortolkerens kognitive nivå, personlige motivasjoner og interesser, så vel som den rådende politiske og kulturelle kontekst. Fortolkninger av islam er på ingen måte absolutte, snarere en uavsluttet aktivitet. Det er altså av vesentlig verdi å utfordre fastlåste posisjoner gjennom å sette dem under fornyet debatt.

Gjennom å inkludere islamsk filosofi i islam-diskursen, med en kritisk og spørrende grunnholdning, kan den spille en viktig rolle i muslimenes selvforståelse i Europa. Her ligger muligens en spire av håp.


Publisert først hos Utrop.

https://www.utrop.no/34451

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere