Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Opplyst religionskritikk

Publisert over 1 år siden

Kritikk av fenomenet religion er nødvendig. Det kan dog være greit å gjøre seg kjent med noen redskaper som gjør prosessen lettere.

Ordet kritikk har en utpreget negativ valør, og vekker et spesielt ubehag blant en del konservative troende, spesielt i den offentlige samtalen om religionskritikk, mer spesifikt, islamkritikk. Islamkritikk assosieres ofte med muslimfiendtlighet og et sekulært ståsted. Dette er en kontraproduktiv tilnærming, som skaper flere problemer enn løsninger. Den kritiske metode er bedre enn sitt negative rykte: etymologisk sett er ordet kritikk avledet av det greske ordet krinein, som blant annet betyr å sondre, avgjøre, undersøke og atskille. Kritikk er med andre ord en mental aktivitet som skal regulere handling og tenkning, og skille mellom det sunne og usunne (jf. Kants kritiske filosofi).

Kritisk metode

Kritisk tenkning innebærer en aktivitet hvor en inntar et metaperspektiv. Sagt annerledes, det innebærer å undersøke på hvilken måte mennesker tilnærmer seg ulike fenomener. Den kritiske metode bør ideelt sett føre til en utvidelse av tankens mulighetsrom. Gjennom denne metoden blir vi bevisste overfor aspekter ved eksisterende tankemønstre og praksiser som er nye, og/eller skadelige. Derfor kan det sies at kritikk ikke er en ren negativ praksis (å rive noe ned), men snarere en kognitiv modus som bør munne ut i mer positive tankesett og handlingsmønstre.

Kritikkens viktighet i religion

En intelligent og inviterende religionskritikk av usunn og umoden religiøsitet er et nødvendig motstykke til religiøs dogmatisme. I tankeløs konformisme, oppstår en form for umyndiggjøring og stagnering av troende i deres tanke- og handlingsliv.

Konstruktiv kritikk av religiøse praksiser blir nødvendig når især tre fundamentale psykologiske grunnbehov ikke er tilstede: (1) behovet for positiv anerkjennelse, (2) behovet for mestringsfølelse, og (3) personlig autonomi.

Alle mennesker, uavhengig av alder og kjønn, har et iboende behov for å høre til et positivt fellesskap og et sunt nettverk som anerkjenner deres individualitet og således opplevelsen av å være til. Hvis religiøse dogmer eller praksiser bidrar til ekskludering og fremmedgjøring, bør disse elementene kritiseres. Religiøse praksiser eller dogmer som medvirker til å svekke et menneskets mestringsfølelse, bør også være gjenstand for kritikk. Det tredje punktet omhandler myndiggjøring; å leve ett liv snarere enn et annet. Undertrykker og svekker religiøse forestillinger menneskets autonomi, er den simpelthen på kollisjonskurs med et basalt menneskelig grunnbehov, og denne praksisen skal og bør kritiseres på en måte som åpner opp for nye, psykologisk sunne perspektiver.

Kritikkens form og dens kontekst

Som nevnt ovenfor, problemet er ikke (religions)kritikk som sådan, men dens form og innhold. Altså, hvordan fremsetter en kritikk, og i hvilken kontekst?

Fra et psykologisk perspektiv er trygghet og anerkjennelse sentrale ingredienser i sterke relasjoner. Hvis f.eks. muslimer i det norske samfunnet føler fravær av grunnleggende aksept gjennom økt skeptisisme, kan selv positiv kritikk av usunne religiøse dogmer oppleves negativt og vanærende for disse. Og dermed trigges en psykologisk ryggmargsrefleks, som bidrar til at utsatte muslimer konserverer usunn status quo, og derved motvirker de kreftene som prøver å synliggjøre de langt mer menneskevennlige sidene av religionen. Dette kan fort utvikle seg til en ond spiral av psykologiske tendenser som svekker tilliten mellom ulike grupper, og således en vesentlig forutsetning for et bærekraftig samfunn.

Fem sentrale punkter

En opplyst religionskritikk bør verne om især fem sentrale punkter:

1Å tenke gjennom kritikkens intensjon: Altså, hva er siktemålet med, og behovet for, kritikken? Og, hvem er målgruppen? Det er viktig å være tydelig på dette for å unngå unyansert og upresis kritikk.

2. Evnen til desentrering: dette innebærer en mental evne til å erkjenne at ens eget standpunkt ikke kan anvendes et allmenngyldig perspektiv. Dette er en anti-fundamentalistisk innstilling.

3. Å unngå ad-hominem: istedenfor å angripe en folkegruppe eller et enkelt individ, bør kritikken forholde seg til den reelle saken.

4. Å unngå homogenisering: Istedenfor å klassifisere f.eks. muslimer og deres religiøsitet som homogent stoff, bør kritikken ta høyde for den enorme kompleksiteten som kjennetegner fenomenet religion.

5. Mentalisering av den andre: Dette innebærer i all korthet en evne til å se seg selv utenfra, og de andre innenfra. Derav uttrykket «To have mind in mind», og til å skjelne mellom indre og ytre sannheter. Dette innebærer også å føle empati med den andre: Når det som virker fremmed forsøkes å forstås innenfra, og en selv utenfra, kan man bedre være i stand til å fange opp nyanser og gråtoner, å forstå andres liv og atferd ut fra deres egne premisser. Dermed reduseres mulighetene for fordommer. Kritikk som bærer i seg mentalisering av den andre, er humaniserende, tolerant og åpen for nye forståelseshorisonter.

Om siktemålet er å demme opp for ureflektert og fundamentalistisk religiøsitet, som istedenfor å være oppbyggende har en nedbrytende effekt, bør en nøktern religionskritikk være hermeneutisk innlevende. Dvs. først å erkjenne det faktum at fenomenet religion ikke kan utslettes fra jordas overflate, og dermed tone ned en militant og krigersk holdning til religion. (jf. klassiske teser om religion som kollektiv vrangforestilling/nevrotisk og infantilt trekk/illusjon etc.). Religioner har vært, og vil være, mektige samlende krefter i troendes liv. Altså, religioner bidrar til å motarbeide kaos i menneskenes tilværelse og medvirker til å skape orden, et basalt menneskelig behov, religiøst eller ei. Det er også avgjørende for religionskritikken å stille riktige spørsmål for således å fremsette konstruktiv kritikk som troende kan ha nytte av i deres tanke- og handlingsliv. Å hegne om en slik konstruktiv-kritisk metode er på høy tid.


Først publisert hos nettstedet Utrop. https://www.utrop.no/plenum/ytringer/179192/?fbclid=IwAR0KEl4uPI2KjOlYS1MwkiOZZEros57QCsiy7EbJG4-Y8Usutrx1zmKbHi0

Gå til innlegget

Repatriering av IS-krigere og deres barn

Publisert over 1 år siden

Hva slags type menneskesyn vi legger til grunn for våre politiske og moralske valg, påvirker våre valg i debatten om repatriering av IS-krigere og deres barn.

Realistisk eller pessimistisk menneskesyn 

Et spørsmål som er av vesentlig verdi midt oppi debatten om repatriering av fremmedkrigere og deres barn, dreier seg om hva slags type menneskesyn vi legger grunn for våre politiske og etiske valg: et realistisk menneskesyn, som innebærer at mennesker – under gitte psykologiske og sosiale omstendigheter – har potensiale til å utvikle livshemmende voldsmentalitet som bryter eller svekker hemningene som ligger i menneskets empati, men også muligheter, under gitte omstendigheter, til livsfremmende, psykologisk modning? Eller, på den annen side, et pessimistisk menneskesyn, som introduserer deterministiske elementer? Skal vi gi avkall på gradualistisk meliorisme, altså at mennesker kan reformere seg og rehabiliteres graduelt gjennom oppbyggende samspill mellom individ, helseinstanser og det sivile samfunn? Skal vi akseptere at mennesker følger en deterministisk utvikling, uten reelle valgmuligheter som i avgjørende instans er ens egne?

Traumatiserte barn som ressurser 

Hva barn med traumeerfaringer i krigsrammede områdene angår, bør offentlige etater som barnevernet og psykisk helsevern raskt kobles inn for på den måten å hjelpe uskyldige barn gjennom blant annet å sette i gang gode behandlingsmetoder – i aktivt dialog med barnas øvrige familie – som kan bidra til å skape trygge rammer rundt sårbare barn, slik at de i mer eller mindre utstrekning kan sikres et viss nivå av oppvekstsvilkår for således å kunne leve psykologisk funksjonelle liv. Samfunnet har et normativt ansvar å legge innsats og ressurser i å skape sosiale og psykologiske forhold som fører til at barn og unge føler seg sett og verdsatt og myndigheter, og ikke minst av det sivile samfunn i det hele. For når våre barn føler seg fremmedgjort og således faller utenfor storsamfunnet, kan nettopp nestekjærlighet, empatisk identifikasjon og engasjement i lokalmiljøer og storsamfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder de nærmere i et sunt og åpent fellesskap; et forskjellighetens fellesskap hvor det er mulig å bære restene av traumer med seg, uten skam og stigma.

Botanisk analogi 

Det er fristende å bruke en botanisk analogi. I botanikken snakkes det om traumetropisme, en prosess hvor en skadet plante makter å overleve, og fra skadepunktet graduelt genererer friske skudd, som utvikler seg i nye retninger. Analogt med dette kan mennesker med traumatiske opplevelser – med solid psykologisk behandling og et støttende fellesskap – gradvis transformere sine smertefulle opplevelser til noe vitaliserende og positive ressurser. Sagt med andre ord, traumer oppstår ikke i et vakuum, og det handler i stor utstrekning om hvordan vi som et samfunn evner å romme, ivareta eller avgifte den psykologiske smerten. 

Nettopp på dette punkt ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og medmenneskelig samfunnsliv. Denne humane linjen er den norske rettsstaten – og det sivile samfunn tuftet på allmenn solidaritet og menneskeverd – verdig.


Først publisert i Dagsavisens papirutgave. 20.08.19

Gå til innlegget

Terrorismens psykologiske karakter

Publisert over 1 år siden

Vårt kulturelle verdensbilde, samt vår psykologiske idé om «de andre» forklarer noe av vår tilbøyelighet til å begå vold. En allmennmenneskelig innsats er nå på høy tid.

I kjølevannet av terrorismen, Utøya 22.juli 2011, New York and Washington 11. september 2001, London 2005, Christchurch 15.mars 2019, og nå de siste episodene i USA og i Bærum, spirer det frem mange intrikate spørsmål. Hva er det som driver mennesker til å begå terror med avskyelig vold og grusomhet? Hvordan er det i det hele tatt mulig å rettferdiggjøre slik destruktiv atferd? Hvilken rolle spiller ideologier? Er det mulig å identifisere spesielle personlighetstrekk hos terrorister? Er terrorister onde i sitt vesen? Spørsmålene er mange, og noen av dem forblir ubesvarte.

Et realistisk utgangspunkt er at vi helst bør unngå å henfalle til overforenklede tilnærminger til terrorismen, som ikke yter dens kompleksitet rettferdighet. Det er av vesentlig verdi å være bevisst på at terrorisme og voldelig ekstremisme er et komplekst politisk, ideologisk og økonomisk fenomen, som har viktige psykologiske aspekter. Den psykologiske dimensjonen av terrorisme og voldelig ekstremisme rommer ideen om «de totalt andre», som påvirker vår måte å tenke og handle på. Dog ikke isolert sett, snarere i et bredt spekter av samfunnsforhold – nasjonalt så vel som globalt.

Mangefasettert fenomen

Terrorisme er et mangefasettert fenomen. Enhver terrorist er farget av en bestemt kultur og dens historie. Bortsett fra historiske dimensjoner, finnes det å en rekke sosiologiske, økonomiske, politiske, religiøse og psykologiske faktorer, som flyter over i hverandre. En feiltagelse som vi bør komme til livs, er tanken om at terrorister lider av en alvorlig psykopatologi. Det er rikelig med evidens fra klinisk psykologi som avkrefter denne hypotesen. Psykiateren Jerrold M. Post sin bok The Mind of the Terrorist, 2008, er nyttig kilde i den henseende.

Terrorister drives, i motsetning til det ovennevnte perspektiv, av psykologiske elementer, til å begå grusomme og graverende voldshandlinger. Disse kommer til uttrykk i, verdensbilder og språk. Tenkningen er ofte svart-hvitt (enten-eller), «oss mot dem», hvor det egne dannes ved å nedkjempe «de totalt andre». Sistnevnte betraktes som årsaken til alt ondt og nedbrytende for en nasjon, eller en inn-gruppe. Det finnes med andre ord ingen gråtoner i den slags binære tankemønstre.

Fellestrekk – splitting og eksternalisering

Dog er det mulig å identifisere noen likhetstrekk mellom terrorister, religiøse vel så mye som høyreekstreme: en generalisert konklusjon er at terrorister i stor utstrekning er oppkonstruerer en dikotomisk verden med overdose av mening fra religio-politiske meningssystemer. Dette er snakk mennesker preget av grandiositet, som lengter etter spenning og stimuli. Et annet fellestrekk er at deres personligheter drives av psykologiske mekanismer som splitting og eksternalisering. I korte trekk, splitting innebærer at en persons positive og negative aspekter ikke utvikles til en integrert helhet, men forblir underutviklet og fragmentert. Dette medfører blant annet til en forstyrret selvoppfatning som gir negative utslag i en idealiserende selvprosess, hvor den sårede personligheten projiserer og eksternaliserer sitt hat og sinne, sin frustrasjon og elendighet på «de andre». Altså, det er ikke snakk om «oss», men «de andre» som er roten til våre problemer.

Meningsbehov som fundamentalt

Mennesker har en trang, eller snarere en hang, til å søke mening i en sårbar og truet tilværelse. Den østeriske psykologen og Holocaust-overlever, Victor Frank, hevdet at menneskets vilje til mening er et fundamentalt grunnbehov. Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller politiske ideologier, bærer i seg et meningssystem som dekker det basale behov for tilhørighet og blant annet bidrar til å finne strategier i møte med de utfordringene livets grunnvilkår byr på. Eksistensielt sett besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de både kan løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde identiteten ("selvets kontinuitet"). Altså en følelse av å være til; å tilhøre en større meningsladet helhet. Denne følelsen av intens mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende sårbarheten på avstand.

Kulturell konstruksjon og psykologisk konstruksjon

Det er især to viktige dimensjoner som kan kaste lys over våre tilbøyeligheter til destruktiv atferd: (1) den kulturelle konstruksjonen av verdensbilde og (2) den psykologiske konstruksjonen av «de andre»:

Menneskets verdensbilde fungerer som en mektig stimulans til å skape en felles inngruppe-identitet og lojalitet. Med denne inngruppe-og-utgruppe-mentaliteten, tar det ikke lang tid før det bygges opp irrasjonell frykt for, og aversjon mot, «de andre», som skaper vekstvilkår for fremmedfrykt. Verdensbildet er med andre ord preget av det konspirasjonsteoretiske.

Den psykologiske konstruksjonen av «de andre» har å gjøre med «oss versus dem-tenkning». Gjennom dehumaniserende retorikk, metaforer og mentale assosiasjoner av en utgruppe (utgruppen som skadedyr i menneskelig skikkelse), produseres det inntrykk som appellerer sterkt til menneskets følelser. Disse vekker blant annet følelser av fremmedfrykt, aversjon og fiendtlighet (jf. Nazistenes psykologiske fremstilling av jøder, eller hvordan tutsier i Rwanda fremstilte hutuer, eller hvordan Trump fremstillinger migranter og/eller flyktninger).

En annen vesentlig type psykologisk fremstilling av «de andre», er ideen om «the-just-world-phenomenon». Med andre ord, vår tendens til å tillegge ofrene skyld. Dette er en forestilling om at mennesker lever i en rettferdig verden; «de andre» får det som fortjent.

Slike konstruksjoner er det all grunn til å ta på alvor da de bidrar til å bryte hemningene som ligger i menneskets empati. Uavhengig av fremmedfiendtlig retorikk, uansett dens former og uttrykksformer, påvirkes et helt samfunn av slike samfunnssplittende holdninger. Hvilke mekanismer og prosesser som ligger bak terrorist-mentaliteten, er et komplekst spørsmål. Dog er det et faktum at det samfunnet hvor fremmedfiendtlighet florerer, vil preges av opprivende konflikter og mistillit istedenfor gjensidig anerkjennelse, tillit og harmoni.

Fokus på terrorismens sammensatte karakter

Problemet koker nødvendigvis ikke ned til det individualpsykologiske, eller kun til strukturelle forhold. Det er av vesentlig verdi å rette søkelyset mot terrorismens sammensatte karakter, for på den måten å kunne utfordre en kortsiktig og overfladisk politikk med simple løsningsmodeller. Dog bekjemper man ikke fremmedhat kun gjennom institusjonelle midler. Det er snarere et felles normativt ansvar, som ligger på alle samfunnsborgere: å ikke være taus overfor retorikk og verdensbilder preget av irrasjonell frykt mot minoriteter, å ta til motmæle mot kulturell rasisme og dehumanisering som krenker individets iboende menneskeverd.

Allmennmenneskelig innsats

Som menneskets historie har vist oss, har kampen mot strukturell rasisme, dehumanisering og diskriminering skapt vekstvilkår for å danne allianser på tvers av menneskets skillelinjer, religiøse, etniske, kulturelle, sosiale og politiske. En slik allmennmenneskelig innsats for å bekjempe vår tids dehumaniserende, fryktinngytende og voldelige tendenser i religiøse eller sekulære utgaver, er også mulig – og simpelthen en dyd av nødvendighet.


Først publisert på Utrop.no (https://www.utrop.no/plenum/ytringer/174734/)

Gå til innlegget

Språkets skapende kraft

Publisert over 1 år siden

En behøver nødvendigvis ikke å være psykopatologisk for å utføre horrible handlinger med avskyelig vold og grusomhet. Det er langt på vei tilstrekkelig å være et alminnelig menneske for å virkeliggjøre menneskefiendtlige holdninger, som i siste instans kan resultere i massemordets fristelse

Fredag 22. juli 2011 er en dag som har brent seg fast i landets kollektive bevissthet.

De to sekvensielle terrorangrepene på norsk jord, som krevde 77 uskyldige menneskeliv, forteller oss en ting klart: en behøver nødvendigvis ikke å være psykopatologisk for å utføre horrible handlinger med avskyelig vold og grusomhet. Det er langt på vei tilstrekkelig å være et alminnelig menneske for å virkeliggjøre menneskefiendtlige holdninger, som i siste instans kan resultere i massemordets fristelse.

Det er av ytterst viktighet å innse at ord og språk har en formgivende kraft. Det påvirker våre mentale assosiasjoner og kognitive prosesser. Våre mentale tolkningsskjemaer, holdninger og antagelser overfor andre mennesker blir sterkt preget av hvordan mennesker og fenomener blir beskrevet og representert.

En deindividualiserende, mistenkeliggjørende og stereotypisk retorikk og en språkbruk som bygger opp under rigide og statiske motsetninger mellom ulike folkegrupper (inngruppe-og-utgruppe-tenkning) i et samfunn kan – om et sådant språkbruk blir stilltiende ignorert – legge opp til dehumanisering av ymse slag.

Dehumanisering eller negativ annengjøring er ikke en historisk sjelden anomali. Men snarere et fenomen og et mentalt rammeverk vi møter på i vår egen tid, især på sosiale medier. Fravær av empati og medmenneskelighet fører ofte til at vi tenderer mot å anse andres følelser, tanker og drivkrefter som mindre levende og nyanserte enn våre egne. Utgrupper – det være seg muslimer, flyktninger, homofile eller romfolk – er mest sårbare for reduksjonistiske konstruksjoner og merkelapper som kan virke dehumaniserende og således forårsake mentale vel så mye som fysiologiske plager.

Det siviliserte samfunn bør ikke, skal ikke, akseptere at slike psykologiske mekanismer brer seg utover i samfunnet som mørke og toksiske skyer. Dette fordrer en tilnærming som er sensitiv overfor de psykologiske og sosiale tendenser som forårsaker fremmedhat og aversjon mot minoriteter. Meningsløshet, et såret Selv, følelsen av manglende tilhørighet og kontekst i tilværelsen er noen sentrale ingredienser som legger opp til at sårbare mennesker projiserer og eksternaliserer – bevisst eller ubevisst – sin elendighet, et skadet selvforhold og frustrasjon på andre mennesker og grupper.

Motsatsen bør være å bli bevisst over hvordan vi omtaler hverandre, og således rehumanisere vårt språk. Empatisk identifisering med «Den Andre» først og fremst som mennesket med iboende verd, behov og rettigheter, er den viktigste forutsetningen for et medmenneskelig og psykologisk robust samfunn. Denne empatiske holdningen kommer ikke automatisk, men eksisterer som et uforløst menneskelig potensial i å utvise medmenneskelighet og solidaritet på tvers av våre skillelinjer. På dette punktet kan og bør fagpersoner, medier, sivilsamfunnet og myndigheter yte et vesentlig allmennmenneskelig bidrag – en uavsluttet normativ innsats.

Gå til innlegget

Én av tre nordmenn innrømmer at de «av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten», meldes det om , og det vises til en fersk FAFO-rapport og studie om «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge». Som enkeltindivider og i fellesskap, kan vi gå frem på en konstruktiv måte for å redusere frykttendenser og binære motsetninger.

Én av tre nordmenn innrømmer at de «av og til blir redde om de må gå forbi en gruppe muslimske menn på gaten», meldes det om , og det vises til en fersk FAFO-rapport og studie om «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge». I undersøkelsen framkommer det at frykt for muslimer henger sammen med skepsis til innvandring generelt.  De som er mest engstelige for muslimer er over fem ganger så skeptiske til innvandring enn de som ikke er det.

For å overkomme frykt og usikkerhet i møte med fremmede kulturer, islam og muslimer, kan vi, som enkeltindivider og i fellesskap, gå fram på følgende vis:

1. Bli kjent med muslimer i situasjoner og sammenhenger der du ferdes i din hverdag. Vær åpensinnet, bli en venn. Helst unngå å la teologiske dogmer og læresetninger ta føringen, men ta utgangspunkt i allmennmenneskelige verdier og delte daglige opplevelser.

2. Erkjenn at de muslimer som utvikler en ekstremistisk mentalitet, er en liten minoritet. Du skal fordømme deres forskrekkeligheter med så mye rettferdig harme som du har behov for; men vær bevisst på å ikke utvikle hat og aversjon mot de som mennesker. Vit at de også bærer i seg en iboende verdighet, og at de har et uforløst potensial for etisk-moralsk modning og konstruktiv personlig vekst.

3. Forstå at ekstreme holdninger ikke utvikles i et vakuum, og kan ikke reduseres til én markør, religion. Det er en myriade av innbyrdes avhengige faktorer som får mennesker til å utvikle en destruktiv mentalitet, fortapt i sitt eget mørke.

4. Prøv å erverve kunnskap om noe av historien som ligger bak antipatien og det konfliktbaserte sinnelaget blant noen muslimer overfor USA og enkelte europeiske land, som Frankrike og Tyskland. Forsøk etter beste evne å se den grimme virkeligheten av amerikansk og europeisk ekspansjonistiske agenda. Forstå at dominans og negativ bruk av makt har vært kulturelt vel så mye som geo-politisk. Når du søker etter å forstå kolonialismens historie, begrens deg ikke til kilder som har en utpreget kristen eller eurosentrisk tilnærming, men inkluder også kilder som legger et mer kritisk og pluralistisk perspektiv til grunn.

5.  Les om islam samtidig som du blir venner med muslimer i din sfære. Og når du gjør det, se etter visdom og godhet i islam, og se også om det kan berike deg på et menneskelig nivå, men forvent ikke at islam er perfekt. Forstå at islams historiske evolusjon, i likhet med andre verdensreligioner, er en serie av feilbarlige tolkninger. Og fordi enhver forståelse fordrer menneskelig fortolkning; innse at en tolkning er et barn av sin egen tid, og derfor preget sterkt av kontekst. Noen tolkninger av islam er basert på humanistiske idealer som sosial rettferdighet, medfølelse og kjærlighet overfor skaperverket, mens andre fortolkninger er ideologiske og undertrykkende. Unngå universalisering og generalisering av tidsbundne, tentative fortolkninger av islam.

6. Vær oppmerksom på at religiøse tradisjoner innbefatter mye mer enn kun forskrifter og ideologi. Det er en livsstil som består av, men som ikke er begrenset til, holdninger, fellesskap og relasjoner, kultur, arkitektur, spiritualitet, musikk, lyd og lengsler. Forståelsen av islam som et komplekst og mangefasettert historisk fenomen, blir ikke uttømt kun gjennom å lese bøker om islam. Du lærer også mye om islam som en levd religion gjennom vennskap med muslimer, og kan på denne måten få tilgang til deres opplevde virkelighet og om hvorfor, og på hvilken måte, deres tro finner konkrete uttrykk i deres tilværelse.

7. Tenk på at muslimer, jøder og kristne har sitt opphav i tradisjonen etter Abraham, samt at de er en utvidet familie i et gjensidig avhengighetsforhold. Tenk også på Koranen som en levende tekst som du kan lære fra, og ha dialog med, selv om du ikke tror på tekstens hellighet som et aksiomatisk utgangspunkt.

8. Forsøk å tenke langs den filosofisk-teologiske tradisjon som kalles for prosesstenkning. I denne tradisjonen anses de monoteistiske religioner, og også øvrige religiøse tradisjoner, som levende tradisjoner som vokser, endres og utvikles over tid uten å bli begrenset av fortidens fortolkninger og uttrykksformer. Denne dynamikken kan vi bl.a. finne i lokalsamfunn der muslimer, kristne, jøder og sekulære humanister utvikler – gjennom en dialogbasert grunnholdning –  et felles rom, som gir vekstvilkår for en samordnet innsats, på tvers av skillelinjer, for å styrke et menneskerettslig, solidarisk og pluralistisk samfunn.  

9. Prøv aktivt å etterleve det sentrale i enhver religion og sekulær etikk: gjensidighetsprinsippet. Altså, prøv etter beste evne å forstå andre etter deres premisser. Dette bør du også kreve fra dine religiøse og folkevalgte ledere. Særlig viktig er det å innta en slik empatisk holdning overfor muslimer som frykter fysiske eller verbale angrep fra det som virker å være en økende andel anti-islamister og muslimfiendtlige grupperinger enkelte steder i bl.a. Europa. Forstå at deres frykt er reell, og ikke illusorisk.

 

Oversatt fra engelsk til norsk av Elisabeth Hoen, debattredaktør for Debatt1

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere