Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Religioner.no har snakket med både religiøse og ikke-religiøse religionskritikere og samfunnsdebattanter for å finne ut hva som ligger til grunn for det å drive religionskritikk.

Han [Farhan Shah] mener at det er grunnleggende problemer i den formen islam som religion har fått. Shah anser Koranen som en hellig bok som inneholder Guds ord, men er skeptisk til mange av de eksisterende tolkningene av den.

– Det er selvinnlysende at den tradisjonelle fortolkningsmetodologien er inadekvat, og hindrer muslimene i å finne kreative løsninger på moderne praktiske forhold, sier Shah.

Han mener at islam har størknet [blant annet] på grunn av en kanonisering av hadith-litteraturen (utsagn og eksempler fra profeten Muhammads liv) der Koranen i praksis har blitt tilsidesatt. Shah mener dette er grunnen til at mange muslimske praksiser i dag er preget av diskriminering, kvinners dårlige posisjon i muslimske samfunn og et betent forhold til blasfemi og apostasi. Shah mener en kreativ, humanistisk nylesning av Koranen er løsningen for å finne frem til islams sanne budskap og at dette kan være starten på en prosess for å lindre de negative effektene av århundrer med vranglesning.

– Islams basale formål består i å løse menneskehetens praktiske og reelle problemer», sier han. – Dette er direkte relatert til etablering av et rettferdig og konstruktivt system, som gagner menneskeheten i sin totalitet.

Shah mener mange muslimer misforstår begrepet islamkritikk og blander det med en fornektelse av religion. For ham er islamkritikk en grunnleggende del i å forstå religionen korrekt, fordi det alltid vil være et skille mellom:

– Guds ord på den ene siden og menneskelig forståelse av Guds ord på den annen.

Uten kritisk refleksjon mener Shah at mennesker alltid vil stå i fare for å ende opp med fastlåste forståelser av islam der enkelte maktpersoner vil beskytte seg selv mot ekstern kritikk ved å referere til guds evige påbud. Således er kritikk helt nødvendig for Shah om man skal unngå at mennesker erstatter gud med seg selv under pretensjonen om å være forvalteren av den eneste sanne forståelse av den hellige teksten.

Først publisert på http://religioner.no/hva-kjennetegner-god-religionskritikk/ 

Gå til innlegget

The concept of Reform in Islam

Publisert over 4 år siden

The cry for an “Islamic reform” need not worry Muslims. It is an integral part of the Islamic faith-praxis, a lost tradition which needs to be revitalised.

In common parlance, “reform” is commonly translated as “a sense of reshaping for the sake of improving effectiveness”. In a religious context, the term “reform” or “reformation” is associated with the religious revolution sparked in the Western church in the 16th century, with Luther and Calvin as the important leaders, who broke away from the Roman Catholic Church, thus paving the way for Protestantism, one of the central branches in Christianity. Generally, the traditional Muslim masses are uncomfortable with the term reform/reformation and reform thinkers/reformers. Due to lack of historical and theological knowledge, and the traditional Ulama`s negative characterisation of reform-minded believers as “toxic agents”, the majority of the Muslim peoples consider discourses on Islamic reform as heterodoxy, deviating from the established orthodox positions, hence marginalised. But, what does “reform” really signify in Islam?     

Briefly speaking, in Islamic history and in the Qur’an, the concept of reform has a profound sense and a pregnant meaning. The Arabic term for reform is “islah”, which, apart from its tone of increased prosperity and welfare, has a moral dimension as well. Islah has a strong sense of both “moral righteousness” and “societal improvement”. In the Qur’an, islah is intimately connected to the task of the messengers of God whose primary objectives were the “humanisation” of character (read: character building), and then, as an implication, the humanisation of societal structures conducive to creational welfare (the state serving the creation). Those who are engaged in the struggle of islah, the Muslihoon, are on several points praised in the Qur’anic scripture. Their reward will never squander (Qur’an 7, 170). Put differently, the sunnah (practice) of the chain of God`s messenger’s entails “righteous reform”, i.e., the quest for moral exellence as well as societal improvement, with no life disregarded.          

The cry for an “Islamic reform” need not worry Muslims. It is an integral part of the Islamic faith-praxis, a lost tradition which needs to be revitalised. Through a holistic approach to the Qur’anic text (id est, looking at the overall message), we recognize that the text centres more on human matters rather than the glorification of a Divine entity, or sterile metaphysical speculations. The gist and essence of Islam, as deduced by the Qur’an can be divided into three key categories: first, the innate dignity of humanity (every human being is by birth worthy of honour), second, the importance of human rights as universal (human rights transcending the narrow confines of race, nationality, ethnicity, religion etc.), and last, the interconnectedness of all life (the universe is vast web of life). Further, the essentials of Islam, as understood by the Qur’anic text, are equality, justice, freedom, the innate dignity of each human being, and our social and ethical responsibility towards our surroundings.

A “reform of Islam” would entail rediscovering and reactualising these humanistic values, thus making them the centre of our planetary life, both on the personal and collective level. Although the time of the Prophets has ceased, their objective of “holistic reform” is an ongoing process which Muslims need to embrace in their individual and collective capacities, thus becoming God`s companions in bringing about greater justice, greater love and greater inclusion of life on our good planet earth. 

First published at http://www.jesusjazzbuddhism.org/what-is-the-concept-of-reform-in-islam.html

Gå til innlegget

Islam er i sitt utspring både demokratisk, humanistisk og menneskerettsorientert, men tidlig arabisk imperialisme ledet til dogmatiske og autoritære fortolkninger. Derfor trenger vi et islamsk reformprosjekt som fokuserer på dynamisk nytolkning.

I en lang periode har islam på norsk jord blitt kritisert fra både kristne og sekulær-humanistiske hold. Den nye versjonen for kristen polemikk mot islam – med klare historiske røtter og høyrepopulistisk undertone – fremstiller islam som blant annet en «essensiell» terrormilitaristisk ideologi, og skildrer profeten Muhammad som en Antikrist og en tydelig representasjon av en krigsfyrste som forkynner en bloddryppende volds— og krigsteologi – utstyrt med anlegg for pedofili.

Pepret med kritikk

Sekulære humanister retter den samme kritikken mot islam, som i en tidligere fase ble rettet mot kristendommen av opplysningstidens markante skikkelser og nyere ateistiske kritikere som Fredric Nietzsche, Ludwig Andreas Feuerbach, Karl Marx, Sigmund Freud, Arnulf Øverland og Bertrand Russell.

Disse kritiserte kristendommens natur som de forfektet inneholdt sterke elementer av overtro og overnaturlige elementer, samt en undertrykkende og voldsfremmende teologi. I nyere tid har islam blitt pepret med kritikk fra sekulære, humanetiske hold, som gjennom en essensialistisk tanke forfekter at islamske lover fundamentalt sett er kvinneunderkuende, voldsfremmende, autoritære og anti-humanistiske. En slik kritikk er tett forbundet med en teologisk lære om (klassisk) sharia, den islamske lovkodeksen og hadith-litteratur.

Intellektuell dovenskap

Det er absolutt viktig at oppriktige og kunnskapsrike muslimske stemmer kritiserer en essensialistisk, reduksjonistisk og unyansert islamfremstilling. En slik fremstilling må kritiseres fordi slike islamtolkninger, fra et vestlig sekulært perspektiv, baserer tenkningen på selektive, isolerende og atomistiske fortolkninger av Koranen og anser disse som de eneste autentiske fortolkninger.

Denne tanken neglisjerer et bredt spekter av muslimske intellektuelle skikkelser, både fra fortiden og den nyere tid som har tolket Koranen og de islamske tekstene på annerledes vis. Å basere islamforståelsen på militante og konservative gruppers ideologiske syn, innebærer fravær av en historisk-kritisk og kontekstuell tilnærming.

Når det er sagt, må det understrekes at det er muslimenes forpliktelse å foreta en historisk-kritisk studie av de overleverte tradisjoner. Tradisjoner som er i konflikt både med Koranen og den moderne menneskerettighetstenkningen. Å beskylde Vesten for muslimsk kollektiv dekadanse er rett og slett intellektuell dovenskap.

Saudiarabisk nattsvart ideologi

Det råder ingen tvil om at Vesten – især USA – har spilt sin rolle gjennom destruktiv geopolitikk og bidratt til finansiere den saudiarabiske militaristiske nattsvarte ideologi, som er ansvarlig for spredningen av militante og radikale ideologier i islams navn. Men – dette er kun en del av årsaken til den muslimske verdens patologiske og skrøpelige tilstand.

Som nevnt tidligere, er vestlig sekulær-humanistisk kritikk rettet mot islam relatert til to sentrale elementer: ideen om sharia og hadith-litteratur.

Gjennom en helhetlig og kontekstuell lesing av Koranen, registrerer vi at bokens primære funksjon var å løsrive araberne fra ulike former for undertrykkelsesmekanismer til fordel for et rettferdig, demokratisk og humanistisk samfunn. Det teologiske grunnlaget til islam hviler på "humanistisk monoteisme", som er direkte relatert til opprettholdelse av rettferdighet og likeverd. Derav termen "humanistisk monoteisme". Koranen beordrer muslimer til å ikke blande deres tro, basert på humanisme, opprettholdelse av menneskerettigheter og moralsk sensitivitet med urettferdighet og despotisme. Med andre ord, den islamske teologien er fundamentalt demokratisk, humanistisk og menneskerettighetsorientert. Fra år 610 til 661 e.Kr, som regnes som den første islamske perioden, var det dette menneskerettighetsorienterte idealet som dominerte muslimske samfunn.

Shariah er ikke guddommelig

Det hersker en utbredt misforståelse blant muslimer og ikke-muslimer knyttet til ideen om shariah, tolket som den guddommelige lovkodeks. Begrepet shariah er avledet fra det klassisk arabiske ordet Shar`a, som betyr en naturlig strøm av vann.

Shariah er en allegori som står for «veien som fører til rennende elv». Med andre ord, shariah symboliserer utviklingsdyktige levesett. Shariah er ikke guddommelig. Tvert om er shariah menneskelige konstruksjoner og fortolkninger for å forstå Guds vilje (Koranen) i spesifikke historiske kontekster.

Ekspanderingen av det islamske imperiet til ukjente geografiske områder skapte nye utfordringer og behov, dermed utviklet det seg detaljerte juridiske lovgivninger for så å regulere nye sosiopolitiske forhold. Shariah er intet mer enn lovgivning (fiqh, rettsvitenskap) og personlige formeninger til klassiske muslimske jurister, farget av datidens klima.

Et eksempel er den fryktinngytende apostasitanken som knyttes til Koranen. Denne doktrinen har sitt egentlige utspring fra den rettslige tanken fra klassisk islamsk periode, som er et tydelig brudd med Koranens prinsipp om religionsfrihet. Religionsfrihet innebærer også frihet til forfall fra islam, uten noen former for psykologisk eller somatisk lidelse.

En av hovedårsakene til den uheldige utviklingen av sharia som anti-humanistisk er grunnet historiske og politiske faktorer. Gjennom en assimileringsprosess av  fremmedelementer (les: ikke-islamske) og egne politiske interesser, ble det islamsk-demokratiske politiske styret fra år 661 til 1200 omgjort til et kongedynasti.

Majoriteten av datidens monarker, teologer og jurister var dypt affisert av det romerske og persiske riket og disse rikenes hierarkiske karakter, især det persiske, som var innlemmet i det muslimske imperiet.

Fra demokratisk til autoritært

Det var gjennom den klassiske islamske perioden (800-1200 tallet) at islam som en demokratisk, religiøs pluralistisk og humanistisk størrelse, ble deformert til et monarkisk og totalitært styre. For å opprettholde det monarkiske herredømme og hierarkiske klasseskillet, produseres det blant annet lovgivning med hensikt å ivareta samt konsolidere monarkenes maktinteresser.

Den eldste biografien om profeten Muhammad produseres av Ibn Ishaq (704-767), arabisk historiker. Denne biografien (norsk oversettelse:Profetens liv og levnet ), påvirket av den imperialistiske konteksten, betegner og skildrer Muhammad som blant annet en krigsherre for destruktive og blodige krigføringer – blottet for sosialetiske, politisk-etiske og humanetiske verdier – gjennom å betone en form for voldelig krigsteologi.

Imperialistiske korantolkninger blir også produsert, i favør av monarkene og deres despotiske maktinteresser og motivasjoner.

I strid med Koranens grunnprinsipper

Hadith-litteraturen – basert på muntlige overleverte beretninger – blir av den muslimske majoriteten akseptert instinktivt som en av de autoritative og definerende tekstene hva gjelder koranfortolkning, eller som et utgangspunkt for en kontekstuell fortolkning.

Hadith-samlingene (tradisjonelle beretninger om Profeten Muhammad og hans følgere) ble først nedskrevet mellom 800-900 tallet (cirka to hundre år etter Muhammads død).

De mest eldste, plausible og anvendte hadith-samlinger innenfor sunnisekten er Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim. Begrepet sahih betyr (godkjent). En godkjent (sahih) hadith er en beretning eller fortelling som er i harmoni med den fundamentale islamske læren i kraft av ortodoks tenkning.

En grundig kritisk analyse av hadith-materialet som faller inn i under kategorien «troverdig», svekker hadith-samlingenes posisjon som et hovedkriterium for koranfortolkning. Hadith-litteraturen gir uttrykk for sterke overnaturlige, mytologiske, de-humaniserende, irrasjonelle og umoralske elementer det store flertall muslimer, som i sitt innerste vesen er humane og forstandige, vil forkaste og anse i strid med Koranens grunnprinsipper.

Det er som oftest disse anti-Koranske hadith-beretningene som blir brukt av islamfiendtlige krefter for å sverte profeten Muhammads karakter og Koranens natur.

Nytter lite med fordømmelse

Problemet ligger fundamentalt sett i den overleverte islamske kulturarven. Det nytter lite å fordømme degraderende skildringer av Muhammad og en voldsdiktatorideologi som en refleks av Koranen, så lenge det ikke oppfordres til  en intra-reformasjon av tradisjoner og størknede koranfortolkninger.

Å anse menneskelige fortolkninger og beretninger – alltid et produkt av historiske omstendigheter og tenkemåter – som eviggyldige sannhetsåpenbaringer ekskluderer Koranens dynamiske natur og det sentrale prinsippet om kreativ nytolkning (ijtihad)  i takt med den foranderlige sosiopolitiske virkeligheten.

Muslimske teologer og intellektuelle på norsk jord må bryte med imitasjontradisjonens lenker (taqlid), som har stagnert den frie intelligens samt den indre teologiske tenkningen i flere århundrer.

Det er høyst nødvendig å befri intelligensen vår fra lenkebinding og rigide tankemodeller skapt av beretninger ytret av fortidens personligheter i despotiske regimer. Om blind imitasjon hadde vært den sannferdige veien, så hadde profeten Muhammad fulgt fotsporene til sine forfedre. Men enhver reflektert muslim vet at det ikke var tilfellet. Tvert om kjempet han mot deres dominerende arkaiske tradisjoner og kulturelle praksiser, til fordel for en humanisert, pluralistisk og egalitær samfunnsmodell.

En mørk blindvei

En kritikkløs aksept av de etablerte lovskolene og autoritetenes doktriner – som avspeiler de sosiale, politiske og økonomiske utfordringene og forholdene i de tidlige kongedynastiene – er uten tvil en mørk blindvei.

Revurdering og reform av den religiøse tenkningen og ulike praksiser i islam må gi svar på aktuelle utfordringer av sosiologisk, økonomisk, politisk og etisk art. Dette kan bare realiseres gjennom muslimenes befrielse fra dogmatiske, autoritære og konvensjonelle fortolkninger, samt gjennom å ta utgangspunkt i de åpenbarte menneskerettighetsprinsippene i Koranen.

Samtlige tradisjoner som hadith og fiqh (rettsvitenskap) må tolkes ut fra Koranens hovedprinsipper, for så å skille mellom det permanente (transhistoriske prinsipper) og det foranderlige (menneskelige tolkninger av åpenbaringen i spesifikke kontekster).

Dette omfattende, men essensielle reformasjonsprosjektet er en tvingende nødvendighet – på norsk jord.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten

Gå til innlegget

En sunn dose islamkritikk er nødvendig

Publisert over 4 år siden

De engasjerende og frimodige muslimske kreftene i samfunnet må reaktualisere prinsippet om kritisk nytenkning av de islamske kildene.

Vi har i de siste tiår vært vitne til sjablonger som «Islam er giftig og diametralt mot vår vestlige humanistiske og demokratiske arv», og «muslimer er inkapable til å utvikle seg».  Problemet med høyrepopulistisk kritikk, som har fått stadig mer vind i seilene, er at den opererer med en dogmatisk todelt modell: «oss» versus «dem». Hvor «oss» symboliserer demokrati, humanisme, rasjonalitet, vitenskap, og «dem» blir et omvendt speilbilde: despotisme, nepotisme, anti-humanisme, anti-rasjonalisme, arkaisme og supernaturalisme. Dermed skinner det gjennom et tankemønster som hemmer konstruktiv dialog og muligheter for å finne et «felles rom» hvor man inndrar både islamske ideer og vestlige tanker for å forme en mer nøktern islamkritisk diskurs. Både utenfra og innenfra kritikk er nyttig. Men, kritikkens kontekst er viktig å ta i betraktning. Altså: Hvem utfører krikken? Med hvilke intensjoner? På hvilken måte utføres kritikken? La meg tydeliggjøre med noen konkrete eksempler:

I norsk kontekst er særlig Hege Storhaug en utenforstående som på iherdig vis kritiserer islam og muslimer. Det har vedkommende, i et åpent, demokratisk land, all rett til. Men, problemet ligger i hennes polemiske intensjoner, med en tydelig politisk agenda. Storhaugs kritikk er så å si en «totalkritikk» mot islam som sådan, og ikke en kritikk av en spesifikk islamfortolkning, fortolkninger eller muslimske praksiser farget av kulturelle og lokale faktorer. Dermed skinner det gjennom en essensialistisk tankegang, som innebærer at islam «i seg selv» er kvinneunderkuende, voldsgenererende, arkaisk og statisk. En slik tilnærming er både feilaktig og fryktinngytende da den bidrar til å opprettholde skremselsbilder av islam og muslimer som kontagiøse forgiftningsagenter med det primære formål å gjennomsyre Kongeriket Norge med drakoniske sharialover.

På den annen side har vi professor Oddbjørn Leirvik, som også er en utenforstående. Men Leirviks kritikk er rettet mot visse tolkningstradisjoner av og noen problematiske passasjer i Koranen. Denne tilnærmingen er både konstruktiv og saklig. Leirvik tar høyde for de mangfoldige tolkningsstrategiene som har eksistert i den klassiske islamske perioden. En slik dialogisk tilnærming åpner muligheter for alternative tolkninger i harmoni med moderne sensitivitet, humanisme og menneskerettighetstenkning.

Når det gjelder intra-kritikk, så gjør det også en forskjell om kritikken kommer fra for eksempel den muslimske feministen Amina Wadud på den ene siden eller fra den nederlandske forfatteren og politikeren Ayan Hirsi Ali på den annen. Wadud retter energisk kritikk mot patriarkalske fortolkninger av koranen, som har bidratt til å legitimere skjeve sosiale strukturer og degraderende holdninger overfor kvinnens individ, men vedkommendes kritikk er primært sett rettet mot en spesifikk tolkningsmetodologi (patriarkalsk versjon) og ikke islam «som sådan». Ayan Hirsi Ali, derimot, utskiller en islamkritikk som neglisjerer potensielle emansipatoriske (les: frigjørende) lesninger av koranen. Formålene med kritikk er helt avgjørende om kritikken anses som konstruktiv eller negativ, om kritikken skaper rom for positiv dialog eller om den stenger dørene for byggende samtaler.  Altså, utføres kritikken i en konfliktfylt situasjon med politiske overtoner eller er kritikken utført i en dialogisk kontekst, som kan sikre utbredelsen av nye tanker og ideer?

I dagens polariserte samfunnsklima, hvor islam assosieres med de-humaniserende doktriner og praksiser, er det absolutt nødvendig med en nytolkning av islamske kilder, forankret i prinsippet om kritisk tenkning (ijtihad). Religiøse kilder som blant andre hadithlitteraturen må granskes med et historisk-kritisk blikk, med hensyn til koranens kjerneprinsipper, moderne humanisme og menneskerettigheter. Praksiser som diskriminering og marginalisering av det feminine kjønn i patriarkalske samfunn, blasfemilover og apostasitanken er elementer som praktiseres på basis av kanoniserte hadithberetninger og fiqh-litteraturen (rettsvitenskap), som undergraver Koranens fundamentale budskap om kjønnslikeverd, individuell autonomi og den frie tanke.

Muslimer, som genuint ønsker å bekjempe radikale og ekstremistiske holdninger i samfunnet, må åpne seg for et kreativt og kritisk arbeid med sin egen tradisjon for å utskille en islamfortolkning som fokuserer på Koranens humanistiske idealer som egalitarisme, pluralisme, demokrati, menneskerettigheter, dialog, dannelse og sosio-politisk rettferdighet. En reformorientert islamfortolkning er tidens krav, og ikke en gammelmodig, ritualistisk islam som ivaretar «tingenes tilstand». Her må imamer ansatt ved diverse moskemiljøer løfte blikket fra sekteriske interesser for å bidra til en positiv mentalitetsendring. I norsk kontekst er moskemiljøene fortsatt dominert av en ortodoks-konservativ kultur, som opprettholder ideen om blind imitasjon (taqlid) av fortidens autoriteter og deres kunnskapsproduksjon. Med andre ord: fokuset bør skiftes fra en «ritualistisk» islamforståelse, som underkjenner menneskets konkrete vilkår til fordel for en «eskatologisk lykketilstand» gjennom å tilfredsstille en diktatorlignende, angsinngytende og kaprisiøs Gudsforståelse, til en humanistisk islamtolkning som setter menneskets iboende ukrenkelighet, dets velferd og menneskets innbyrdes avhengighet til naturen og andre biologiske skapninger i sentrum. Dette idealet kommer tydelig til uttrykk i formålsparagrafen for barnehagen og skolen i Norge, hvor respekt for mennesket blir sidestilt med respekt for naturen.

Både muslimer og ikke-muslimer bør, i humanitetens ånd, danne en felles plattform som kan bane veien for en mer nøktern forståelse av (selv)kritikk og dens avgjørende betydning for å få bukt med diskriminerende og voldelige fortolkninger, om ikke for oss så iallfall for de kommende generasjoner. De engasjerende og frimodige muslimske kreftene i samfunnet må reaktualisere prinsippet om kritisk nytenkning av de islamske kildene, om det så innebærer et brudd med fortidens markante (religiøse) autoriteter. En sunn dose islamkritikk er nødvendig.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere