Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, Salem, USA.

Følgere

Hvis formålet er å forstå mennesker som tilsluttet seg IS, må vi anstrenge oss mentalt og prøve å se verden fra deres ståsted - en verden med eksistensielt meningssammenbrudd og psykisk smerte.

Den tiltalte IS kvinnens rettssak gjør det enda en gang aktuelt å undersøke fenomenet islamsk radikalisering i Norge. Radikalisering har ingen enkel forklaring. Den kan undersøkes fra et sosio-politisk, ideologisk, samfunnsvitenskapelig, teologisk, psykologisk og filosofisk perspektiv. I denne teksten er siktemålet å belyse radikalisering fra et eksistensielt perspektiv, uten å redusere betydningen av andre innfallsvinkler og tilnærminger. 

Å forebygge vekstvilkår som gir radikalisering

En utfordring alle mennesker, på tvers av kulturelle og livssynsmessige forskjeller, konfronteres med, er å skape mening i sin tilværelse. Meningsdannelse er ikke et isolert prosjekt, men skjer i samhandling med andre mennesker. Angsten for meningsløshet og behovet for helhet er like aktuelt for en troende person, en agnostiker og en ateist. Forskjellen ligger i det at en troende person søker etter noe større enn seg selv, en kraft som gir klarhet i tilværelsens kompleksitet. Slik vi ser det, vil kunnskap om de religiøse radikalisertes virkeligheter og erfaringsverden, bidra til å motvirke radikaliseringsprosesser. En avradikaliseringsprosesss som ikke tar høyde for den åndelige og eksistensielle dimensjonen i de radikalisertes liv, vil være lite effektiv og inadekvat.

Spesielt viktig er det å utforske - fra et intrasubjektivt perspektiv - den eksistensielle meningsprosessen i forståelse av den radikalisertes egne fortellinger om selvet og selvets forsøk på å realisere et meningsfullt liv. For den radikaliserte vil en religiøs overbevisning skape sammenheng, samt tilhørighet til noe som er større enn seg selv, som rekker utover den kjente verden. 

Hvis formålet er å forstå mennesker som tilsluttet seg IS, må vi anstrenge oss mentalt og prøve å se verden fra deres ståsted. Uten en slik inngang, står vi i fare for å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet. Vi mister således verdifulle muligheter til blant annet å utvikle en bredere forståelse av hva det var som gikk galt i deres mentale liv, og hvorfor unge mennesker vervet seg til en terroristorganisasjon og var villige til å ofre sine liv for den, samt hvordan vi som et samfunn kan forebygge vekstvilkår som kan føre til radikalisering. 

Ideologier som tilbyr ferdiglaget mening

Radikalisering kan forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I en verden som stadig trues av meningsløshet, usikkerhet og eksistensiell angst, kan religiøse ideologier tilby en guddommelig mening med livet, hvor individets eksistens får betydning gjennom å tilslutte seg terrororganisasjonenes univers: et univers hvor Gud er på «de godes side», og hvor det egne handler om å nedkjempe «de totalt andre». 

Det basale behovet for et liv med mening blir enda mer prekært i en sårbar og truet tilværelse. Den østerrikske psykiateren, som overlevde Holocaust, Victor Frankl, mente at menneskets vilje til mening er et grunnleggende behov og et menneskelig grunnmotiv. Det er viktig å være oppmerksom på at religiøse eller sekulære ideologier bærer i seg meningsressurser som dekker behov for tilhørighet, og bidrar blant annet til å finne mestringsstrategier i møte med utfordringer livet måtte by på. Eksistensielt besitter ideologier, livssyn eller religioner en psykologisk tiltrekningskraft fordi de både kan løfte og forsterke menneskets evne til å opprettholde kontinuiteten til selvet; en følelse av å være til og å tilhøre en større helhet. Følelsen og erfaringen av mening bidrar til å danne et psykologisk forsvarsverk som holder den truende angsten på avstand.

Her er både global mening og individuell mening, men også samspillet mellom dem, viktig. Global mening er noe som religiøse og sekulære ideologier tilbyr, dvs. at den enkelte ser livet sitt i en større sammenheng, hvor selv daglige og banale gjøremål, i et religiøst rammeverk, blir viktige og inngår i en høyere orden. Dette er overbygninger som produserer strukturer som medvirker til orientering i den enkeltes liv. Den individuelle mening har med en personlig opplevelse å gjøre, en erfaring av at livet beveger seg i en konkret retning, at livet har en hensikt og oppleves som sammenhengende. Den guddommelige historien som skapes, har en narrativ form, men preges av gode/onde objekter, angrep/forsvar og idealisering/devaluering. Virkelighetsoppfatningen er svart-hvit og mangler gråtoner.

For eksistensielt sårbare individer som opplever eksistensen som frustrerende tom, formålsløs, med tilknytningsvansker, kan terrororganisasjoner som IS – med deres språk og symboler som fremstiller verden som bestående av de rettroende og vantro – oppleve en gjenklang i sin realitet når hen leser eller hører slike fortellinger. 

Organisasjoner som IS inviterer ikke individet til å skape mening i frihet og samspill med verden. Mening er noe bastant foreliggende, som individet har sverget troskap til. Behovet for tilhørighet og anerkjennelse er nevnt i debatten som en viktig faktor for radikalisering. Etter vårt syn er behovet for mening minst like viktig å vie oppmerksomhet i radikaliseringsprosesser, og ikke minst for å utvikle effektive strategier for avradikalisering, som anerkjenner og får tak i den grunnleggende sårbarheten.

Individer med sterkt savn etter å høre til noe større enn seg selv, noe som kan lindre savn og eksistensielle frustrasjon, noe som kan gjøre dem hel igjen, noe som aldri svikter, er alltid sårbare for fundamentalistiske ideologier. Slike ideologier tilbyr ferdiglaget mening og lindrer den eksistensielle angsten, men krever at individet lar sin individualitet gå i oppløsning i gruppen. En gir avkall på evnen til kritisk tenkning og autonomi.  

Et mislykket eksistensielt prosjekt

Vi har skrevet en del religionskritiske tekster og understreker at troende mennesker fortsatt er ansvarlige for å skape mening med livet sitt gjennom egne valg. Vi mener at en opplyst religionskritikk er nødvendig og sunt for individ og samfunn. 

Samtidig har vi også prøvd å bevisstgjøre om formen denne kritikken kan innta. Etter vårt syn skal islamkritikk være inviterende, skape rom for undring, nyanser, og bidra med nytolkning i en mer menneskevennlig retning, som også kan bidra til å dempe spliden mellom minoriteter og majoriteten i Norge. 

Dessverre er retorikken som brukes i den offentlige islamsamtalen ofte fordomsfull, generaliserende, dogmatisk og foraktfull. Vi er nødt til å innse at et skifte i Vestens sosiale og politiske klima, med økt skepsis mot islam og muslimer, kan hindre muslimer i å utforske og utvikle den åndelige dimensjonen i deres egne kontekster og med sin egen form. En fordømmende retorikk, kan virke mot sin hensikt. Individer med muslimsk bakgrunn kan oppleve det som problematisk å uttrykke tilhørighet til sin religion eller kultur. Dette kan skape en eksistensiell sårbarhet hos dem, som igjen kan utnyttes av fundamentalistiske organisasjoner. 

En søken etter mening med og i livet kan føre til at individer blir tiltrukket av islamistiske organisasjoner med fundamentalistiske tolkninger av Islam. Som nevnt ovenfor, kan radikalisering forstås som et mislykket eksistensielt prosjekt. I et desperat forsøk på å eliminere eksistensiell frustrasjon og tomhet, velger den radikaliserte å bli absorbert av fundamentalistiske organisasjoner. Avradikaliseringsprosesser, slik vi ser det, bør ha med den eksistensielle dimensjonen. 

En åpen og respektfull tilnærming

Det er hevet over all tvil at vi må legge inn mer krefter i å forebygge radikalisering hos sårbare individer. Dette fordrer tiltak som reduserer impulser som bl.a. gir næring til opplevelse av utenforskap, skam, feilplassert skyld, avmakt og fremmedgjøring i samfunnet. 

Vi bør bekjempe utvikling og spredning av religiøs maktutøvelse basert på manipulasjon, hjernevask og indoktrinering, samtidig som de mer selvkritiske og reforminnstilte norsk-muslimer bør få mer politisk og finansiell støtte. Reforminnstilte norsk-muslimer kan være en betydelig ressurs i kampen mot radikalisering. De kan tilby arenaer og alternative religiøse fortolkninger som gjør troende mer rustet – i et stadig mer livssynspluralistisk samfunn – til å møte annerledeshet, mangetydighet og ambivalens på en tolerant måte. Samtidig bør ansvarlige politikere og det sivile samfunnet fortsette å konfrontere en voksende muslimfiendtlig retorikk som skjerper mistenkeliggjøring overfor muslimer. 

I en stadig mer sammenvevd verden, bør vi møte den andre gjennom å akseptere hverandres eksistensielle behov for meningsdannelse, og ikke mistenke hverandre. Vi må samarbeide, aktivt lytte og lære av hverandres innsikter og erfaringer. En slik åpen, empatisk og intrasubjektiv tilnærming muliggjør en rikere forståelse av den menneskelige tilværelsen, og ikke minst vår fellesmenneskelige sårbarhet. Det er her et humant og medmenneskelig samfunn skal stå sin prøve.


Shahram Shaygani

Farhan Shah

Gå til innlegget

Vi trenger et nytt helsebegrep, som rommer vår eksistensielle helse. Eksistensiell helse er å leve et håpefullt liv på tross av livets iboende tragedier og de spenninger det byr på.

Mennesket har en særegen stilling i verden og i naturen. Vi er, ifølge Peter Berger og Erich Fromm, naturens mangelvesener. Som mangelvesener beskrives vi som instinktivt handikappet.

Denne medfødte sårbarheten er knyttet til den menneskelige eksistensens plastisitet og åpenhet. Vi kan få opplevelsen av at vi er kastet ut i en åpen verden uten at det finnes noen konkrete retningslinjer for tilværelsen. Dermed er vi dømt til å skape oss selv grunnet en sosiologisk og biologisk mangelsituasjon.

Som reflekterende vesener, har vi en refleksiv jeg-bevissthet. Mennesker er ikke kun «værende». Vi besitter en evne til å gjøre vår væren til gjenstand for refleksjon. Vi er vesener som tenker og undrer oss over eget liv og livets muligheter, vår plass i verden, og vi utvikler systemer for å skape mening, orden og konsistens i livet – både individuelt og i fellesskapet.


Pandemi og sykeliggjøring av livssmerte

I pandemiens tid opplever svært mange at hverdagslivets regelmessigheter og rutiner rystes og rokkes. Dette kan potensielt vekke angst og ubehag, som også kan munne ut i erkjennelsen av skjørheten av vår omskiftelige eksistens – at vår «essens» (mening/orden/stabilitet) henger i en tynn tråd og stadig trues av kaos og meningsløshet.

Hverdagslivets forutsigbarhet, stabilitet og trygghet er et tynt ferniss, som er stadig sårbar overfor omveltninger, og som kan rive vekk de meningsskapende lag vi opprettholder gjennom våre ulike prosjekter og aktiviteter.

Slike opplevelser kan vekke en form for livssmerte. Denne livssmerten, som oppstår som et resultat av vår konfrontasjon med livets grunnvilkår som menneskets forhold til mening, sårbarhet, ensomhet, død, frihet, ansvar, skyld og tilhørighet, er nødvendigvis ikke patologisk. Det er en fare for sykeliggjøring av denne eksistensielle og i utgangspunktet konstruktive smerteerfaringen i en kultur hvor ubehag lett defineres som sykdom.

Sosialpsykologen Roy Baumeister har studert hvordan menneskers opplevelse av mening i livet og erkjennelse av ubehag ofte følger hverandre. Genuin selvrefleksjon og et dypere engasjement i medmenneskers liv vil alltid måtte romme smerte. Mennesker taper vekstmuligheter når lidelse knyttet til allmennmenneskelige fenomener blir gjort om til en sykdom eller en forstyrrelse som krever medisinsk intervensjon.

Et utvidet og helhetlig menneskesyn

Verdens helseorganisasjon (WHO) beskriver helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter». Et slikt materielt helsebegrep bør utvides med en eksistensiell dimensjon, for å tone ned en urealistisk forestilling om at fravær av livssmerte er en idealtilstand som er mulig å oppnå.

Her kan begrepet «eksistensiell helse» være fruktbart fordi det inkorporerer aspekter som tro, opplevelse av verdighet, håp, mening, tilknytning, åndelighet og evne til å håndtere krisesituasjoner. Begrepet åpner opp for en pluralistisk opplevelse av hva god helse er, og kan bidra til å øke evnen til å reflektere og ta stilling til ens egne verdier.

Dersom vi inkluderer en eksistensiell dimensjon av helse, kan vi også reflekterer over prinsippers viktighet – at individets egne prinsipper får spillerom til å anerkjennes, bli utfordret, og til å utvikles i møte med verden. Dette viser seg problematisk å få til, uten en tydelig anerkjennelse og vektlegging av  den eksistensielle dimensjonen og av genuin selvrefleksjon.

I særlig grad er forholdet mellom eksistensiell meningsdanning og helse av vesentlig verdi. En opplevelse av at eksistensen er meningsfull, innebærer ifølge den eksistensielle psykologen Tatjana Schnell, en grunnleggende erfaring av at «livet er sammenhengende, betydningsfull, at det har en retning, og at man hører til et sted».

Schnell, med sin empiriske forskning innenfor meningsdannelse i livet, har kommet frem til at individer med høy grad av mening i livet synes å ha mindre symptomer på blant annet depresjon og angst. Det er altså positive sammenhenger mellom helse og eksistensiell meningsproduksjon.

Eksistensiell helse er noe mer enn helse i en bio-medisinsk forstand; mennesker kan ikke reduseres til kun biologiske funksjoner. Eksistensiell helse er knyttet til hvordan individer, med refleksiv bevissthet, forholder seg til eksistensens dypstrukturer og grunnvilkår. Det handler om forventninger, følelser, tanker, opplevelser, og meningsdimensjonen i livet. Mennesker skaper kontinuerlig nye måter å forstå seg selv, hverandre, og tilværelsen vi eksisterer i. Kathie Eriksson, finsk professor i sykepleievitenskap, forfekter at «helse har ingen betydning i seg selv om ikke livet har noen mening og derfor må vi forstå helse som noe ut over helse, som livet selv».

Eksistensiell helse er en måte å leve et håpefullt liv til tross for livets iboende tragedier og de spenninger det byr på. Dette innebærer å utvikle og avdekke mening i livet. Det handler blant annet om erfaringer av å ha verdighet og integritet, livsmot og ressurser til å romme smerte og motgang på en meningsfull måte gjennom å orientere seg mot framtiden og de muligheter som finnes for å leve et verdig og meningsfylt liv. I en mer ekspandert helsedefinisjon, trenger vi ikke kun perspektiver om hva som fremkaller sykdom (patogenetiske), men også salutogenetiske – hva som fremkaller helse.

Salutogenetiske perspektiver bør få en sterkere rolle og inkluderes i et bredere helseperspektiv enn «det nevrokjemiske selv», hvor individet blir redusert til en bio-organisme. Et «eksistensielt selv», en verden med lag av dybder og konfrontasjoner med livets eksistensielle grunnanliggender, er et viktig korrektiv til en diagnosekultur som bidrar til unødvendig patologisering av eksistensielle konflikter i et sammensatt og motsetningsfylt liv.

Vi bør for eksempel styrke forsknings- og behandlingsmetoder med eksistensielle og fenomenologiske perspektiver bl.a. på depresjon og angst, istedenfor kun nevrovitenskapelige, kognitive og epidemiologiske tilnærminger til de samme fenomenene. Slik kan vi bevege oss fra et rent symptomspråk om at noe er «feil» ved individer, til en eksistensiell helseforståelse hvor det er mulig å identifisere meningskilder og terapeutiske prosesser som åpner opp flere mulighetsfelter å være et menneskeliv på, tross all den lidelse og smerte som hører livet til.

Gjennom å anerkjenne og føre en samtale om menneskelivets grunnanliggender, kan vi bygge opp psykologisk/mental motstandskraft som gjør individer mer livsdyktige, ja, mer robuste i deres væren-i-verden.

Slik en av artikkelforfatterne, professor i klinisk psykologi Per Einar-Binder, skriver, handler eksistensiell tilnærming til livet om «hvordan vi transformeres når vi erkjenner spenningsfeltene vi alltid lever i – mellom fortvilelse og håp, trygghetssøken og mot, fellesskap og selvstendighet. Når vi kan romme, og akseptere, motsetningene og paradoksene i livene våre, blir vi helere og sterkere. Vi lever rikere. Og da slett ikke alltid behagelige liv. Men det åpner muligheter for meningsfulle liv.» Det finnes med andre ord menneskelig smerte og lidelse som ikke kan forstås ut fra bio-medisinske forståelsesmodeller.

Eksistens, mening og håp

Ordet «eksistens» er avledet fra begrepet «eksistre», som betyr «å tre frem». Eksistensiell helse innebærer å våge å tre frem i livet med all dets kompleksitet. Denne eksistensielle bevegelsen fordrer både mening og håp hvis mennesker skal heve seg opp av sine utfordringer og finne holdbar sannhet å strekke seg mot. Mening innebærer noe å leve for, noe å håpe på i framtiden, noe bevisstheten vår strekker seg etter. Kort sagt, hvorfor man overhodet står opp om morgenen. Det å ta stilling til om livet er eller ikke er verd å leve, det å hver morgen avklare det spørsmålet til fordel for livet, innebærer å innta en aktiv og ansvar holdning til livet med de muligheter og begrensninger som utgjør menneskelivet.

Å oppleve meningsfullhet innebærer å oppleve at livet er sammenhengende, at det har en retning, at man har en tilhørighet til noe større enn seg selv, at livet erfares som betydningsfullt. Viktor Frankl, grunnleggeren av behandlingsprinsippet logoterapi («terapi gjennom mening») og holocaust-overlevende, forfektet at menneskets streben etter mening i tilværelsen er den primære drivkraft i livet.

På grunnlag av sine erfaringer fra fire konsentrasjonsleirer, kom Frankl frem til at det avgjørende kriterium for størst sjanse for å overleve konsentrasjonsleirenes bestialitet, var de som var i stand til å finne mening utover seg selv og fastholde den, å rette blikket i framtiden snarere i fortiden, og ikke de som var fysisk mest utrustet. Frankls observasjoner og iakttagelser støtter Nietzsches påstand om at «den som vet hvorfor han lever, kan utholde et nesten hvilket som helst hvordan». Selv forteller Frankl at hans ønske om å få treffe sin familie og å jobbe med et manus som under hans fangenskapet i konsentrasjonsleirene ble ødelagt av fangevokterne, førte til at han klarte å opprettholde mening i betydning noe å håpe på i framtiden.

Håp innebærer å utvide menneskenes mulighetsrom og styrke mestringsevnen. Jerome Groopman, amerikansk lege, definerer håp som «troen på at det finnes en vei til en bedre framtid og at en selv kan påvirke sin situasjon og finne veien». Håp innebærer med andre ord å betone viktigheten av menneskets frihet og våre daglige valg, å opprettholde troen på menneskets plastisitet, dvs. vårt uforløste endringspotensiale i en dynamisk og sammensatt tilværelse. Psykoanalytikeren og psykologen John Bowbly skriver at menneskets «bestandige evne til forandring betyr at man på intet tidspunkt i sitt liv er usårlig overfor motgang, og at man på intet tidspunkt er uimottakelig for gunstig påvirkning. Det er dette vedvarende forandringspotensial som gjør effektiv terapi mulig.»


Eksistensiell-humanistisk og ikke-farmakologisk tilnærming 

Vi trenger med andre ord et større fokus på en eksistensiell-humanistisk og ikke-farmakologisk tilgang til behandlingskulturer, som ikke ensidig betrakter mennesker som rent biologiske organismer i et kausalt rom, med dysfunksjonelle serotonin-nivåer osv., men som levende «aktører» i konfrontasjon med tilværelsens dypstrukturer.

Det må understrekes at den ovennevnte tilgang ikke trenger å stå i et motsetningsforhold til et naturvitenskapelig perspektiv, men som en ekstensjon av perspektivet for å utvikle en bredere forståelse av menneskelivets kompleksitet. Dette betyr at dersom en person trenger nødvendige medisiner i behandling av sine symptomer, så er det essensielt at de mottar det, men at det samtidig ikke utelukkes en anerkjennelse av den eksistensielle helsens viktighet i tillegg. Der medisiner avhjelper en funksjonsnedsettelse så kan det reise seg spørsmål om hva det nyvunnede friheten skal brukes til.

Fra et eksistensialistisk begrunnet syn på helse, er fravær av livssmerte ikke en indikator på helse. Menneskets eksistens er en kontinuerlig prosess hvor lidelse og velvære, godt og ondt, forutsetter hverandre. Førsteamanuensis og spesialpsykolog ved Modum Bad, Gry Stålsett, skriver: «Vi kan ikke gå gjennom livet uten å møte og erfare lidelse og smerte. Det betyr ikke at vi er syke av den grunn. Med en slik definisjon får vi et bedøvelsessamfunn, der det gjelder å jakte på tilstander der vi ikke føler og opplever smerte.» Behandlingskulturer hvis siktemål er å dempe og bedøve smerte og angst, risikerer på denne måten å eliminere livsopplevelsen samtidig.

Ensidig vekt på symptomlindring, gjennom bl.a. overbruk av antidepressiva medikamenter, kan bidra til å hemme og blokkere nødvendige justeringer i livet, og med det verdifulle og perspektivutvidende erfaringer som åpner opp for psykologisk vekst og vital styrke. For det er nettopp i konfrontasjon med livets gitte vilkår og motsetninger, at vi kan frigjøre våre kreative muligheter, nye muligheter for å være, og å forholde seg aktivt og håpefullt til at livet innebærer smerte, men at med meningsfullhet, er selv livssmerte forenlig med helse.

Samtalearenaer for menneskets eksistensielle grunnanliggender

For å få til dette er det essensielt at det finnes arenaer hvor eksistensiell helse blir anerkjent. I fellesskapet blir individet til, og individuell refleksjon gjøres mulig kun når det anerkjennes av andre mennesker som en selv anerkjenner (ref. Hegel). Derfor er det viktig at det finnes rom hvor eksistensiell helse er tydelig på agendaen. Her kan tros- og livssynssamfunnenes posisjon og rolle være sentral. Det er ikke selvsagt at alle mennesker har en tro eller en religion, men det finnes muligheter utenfor helsevesenet også for de ikke-religiøse.

Humanistforbundet, som 1. februar endrer navn til Humanistene, er et eksempel på et livssynssamfunn som jobber for verdighet, rettferdighet og økt livsmestring for alle humanistiske individer, uavhengig om hva man tror på ellers. Mens vi beveger oss i økende grad mot et sekulært og livssynspluralistisk samfunn, har det i de kristne prestenes fallende popularitet oppstått et tomrom. Dette tomrommet kan i økende grad fylles av humanister og livssynsfilosofer, som kan bidra med i utgangspunktet et helhetlig menneskesyn. Her ekskluderes ikke den individuelle refleksjonen av meningsdannelse som noe sykelig eller mangelfullt, men aksepteres som en del av det å leve.

Et konkret eksempel er at det går det an å avtale en time med en livssynsfilosof for en eksistensiell dialog gjennom Humanistforbundet, hvor tanker kan luftes og anerkjennes.

Et annet eksempel er Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo sin satsing på masterprogrammet innenfor lederskap, etikk og samtalepraksis, hvor studenter tilegner seg ferdigheter og refleksjoner rundt samtalepraksis og omsorgsarbeid i chaplancy-feltet, som er et viktig tilskudd til samtalen om eksistensiell helse i en ikke-klinisk sammenheng. Især er fokuset på islamsk omsorgsarbeid et viktig bidrag som gjenspeiler den økende tros- og livssynspluralismen i Norge. Det må likevel presiseres at disse tilbudene ikke er en erstatning for medisinsk og klinisk behandling dersom det er nødvendig. Det er også mange psykologer og leger som har en humanistisk og eksistensiell orientering i sin kliniske praksis.

Dersom vi ser på eksistensiell helse i lys av ideen om fremmedgjøring, så kan det argumenteres for at vi har blitt fremmedgjort for hva det vil si å leve (ref. Marx). Fokuset på at helse kun innbefatter mangel på ubehag, utelukker et holistisk bilde på hva det faktiske levde livet er. Ved å ikke forholde oss til, eller å anerkjenne, både det gode og det smertefulle som en del av livet, kan vi bli fremmedgjort fra hvordan å takle livets sorger og vanskeligheter. Gjennom å behandle smerte som noe fremmed og noe som ikke hører til i oss, blir vi fremmed fra hva det vil si å være et menneske. I verste fall så kan det gjøre oss som samfunn handlingslammet i møte med individets behov for å blir anerkjent, og likeledes fjerne individets evne til å takle fellesskapets sorger.

Som den stoiske filosofen Epiktet argumenterte for, bør mennesket skille mellom hva det har makt over og ikke. Her blir hovedpoenget å evne å avveie hva som er relevant for ens egen helse sentral, og dersom den meningsdannende dimensjonen utelukkes fullstendig, så vil noe mennesket i utgangspunktet evner å ta stilling til bli til noe en opplever å ikke ha påvirkningskraft over.

Dette kan igjen øke opplevelsen av å være fremmedgjort fra både en selv og samfunnet, noe som igjen kan gi opplevelsen av å ikke være tilstrekkelig, uavhengig av gode eller dårlige følelser. På mange måter handler det å ta eierskap over ens eget vesen og ens egen helse, og dersom dette i tillegg blir anerkjent i et fellesskap, så kan det argumenteres dithen at mennesket i stedet opplever bekjentgjøring.Bekjentgjøring beskrives som et overordnet mål, og som sidestilles med en anerkjennelse av eksistensiell helse.

I denne prosessen så vil ikke handlingslammelse finne sted, men en aksept og et rom for å ta stilling til livssmerten som medfølger det å leve, og et vindu mot det å utforske dypere dimensjoner i livet.

Dette betyr at for å oppnå god helse, bør den eksistensielle dimensjonen inkluderes i helsebegrepet, slik at fagpersoner forholder seg bevisst til individer ut fra en holistisk og helhetlig modell, som inkorporerer både det fysiske, sosiale, psykiske og eksistensielle, samt anerkjenner viktigheten av de åndelige, sekulære og religiøse ressurser for meningsdanning.


Alexandra Esdaile, filosof, etiker og seniorrådgiver hos Humanistforbundet

Farhan Shah, filosof, forsker ved UiO og islam-rådgiver ved senteret for Prosess-studier, Salem, USA

Per-Einar Binder, professor ved Institutt for klinisk psykologi, UiB


Teksten ble først publisert hos Psykologisk.no (23.01.2021)

https://psykologisk.no/2021/01/eksistensiell-helse-er-blitt-et-nokkelbegrep-under-pandemien/?fbclid=IwAR0KHY_jrm0F7yjGNzcBX-UF8mosKzmnkAaz5HcX6bTWt-PzdZAznpCODyU

Gå til innlegget

Mohammed-karikaturer - en psykoanalyse

Publisert 7 måneder siden

I kjølevannet av det bestialske angrepet på en fransk lærer i Frankrike, som ble tatt av dage for å ha vist frem Mohammed-karikaturer i et ledd av undervisningen om ytringsfrihet, blåses det nytt liv i debatten om ytringsfrihetens verdi og religionskritikk. Et eksistensielt og psykoanalytisk perspektiv kan bidra til å kaste lys over hvorfor en del troende muslimer opplever krenkelser i møte med karikaturer.

I kjølevannet av det bestialske angrepet på en fransk lærer i Frankrike, som ble tatt av dage for å ha vist frem Mohammed-karikaturer i et ledd av undervisningen om ytringsfrihet, blåses det nytt liv i debatten om ytringsfrihetens verdi og religionskritikk, som for en del troende muslimer kan oppleves som blasfemisk.

I Norge går debatten om hvorvidt norske lærere bør vise frem karikaturtegningene i en del av sin undervisning. Vi mener at et prinsipielt forsvar av ytringsfrihet som en bærebjelke i et fungerende liberalt demokrati – med fri meningsbrytning, debatt og kritikk – er nøkkelen for en kritisk demokratisk kultur. En kultur hvor borgere har mulighet til å påvirke statens styresett gjennom deltagelse i offentlig debatt og valg, er nødvendig. Dette uavhengig av om fri meningsbrytning sårer eller krenker andres følelser knyttet f.eks. til religion og religionens helligheter. Med andre ord, det å få sine følelser krenket på grunn av koranskjending eller karikaturer av Mohammed, er ikke en krenkelse av en rettighet. 

Dog mener vi at det er nyttig i et stadig mer livssynspluralistisk samfunn å føre en samtale om ytringsfrihetens etiske og moralske dimensjon. Sagt med andre ord, er siktemålet med å vise frem Muhammed-karikaturer kun å fremprovosere en reaksjon? Eller er hensikten å føre en åpen og respektfull samtale om ytringsfrihetens verdi på den ene siden, og samtidig åpne opp for en forståelse for religionens eksistensielle funksjon for troende? 

Vi ønsker å understreke at religiøse opplevelser, som alle andre menneskelige opplevelser, internaliseres i det psykologiske apparatet og får en unik og privat form. For mange troende mennesker, har religiøse helligdommer, for eksempel koranen eller profeten Mohammad, en helende og samlende virkning på selvopplevelsen. For å forstå raseriet som utløses av noen med muslimsk tro når karikaturene blir publisert, må vi ta innover oss at profeten Mohammad ikke bare var et menneske som levde for over 1400 siden, men er et internalisert objekt som lever i hver og en troende muslim og har en psykologisk funksjon. Profeten Mohammad, fra et psykoanalytisk ståsted, kalles for et selvobjekt.  

Selvobjekt kan defineres som et idealisert og internalisert skikkelse, et psykologisk bilde (objekt) som holder selvopplevelsen sammen, vitaliserer den og i kritiske situasjoner virker trøstende. I en krevende livssituasjon, kan selvets psykologiske liv være avhengig av selvobjektet. Med dette som forståelsesperspektiv, kan Mohammad-karikaturer som skildrer han på nedverdigende vis, trigge sterke følelsesmessige reaksjoner fordi slike ytringer kan tolkes som angrep på ens identitet og idealiserte selvobjektet.

En bevissthet overfor hellighetenes eksistensielle funksjon og verdi, er nyttig for å legge opp til en konstruktiv samtale om et betent og krevende tema. I en så opphetet debatt kan kanskje en slik refleksjon åpne nye dører og gi mulighet for at vi kan komme nærmere hverandre uansett om vi er muslimer, ex-muslimer eller islamkritikere. 

Troende muslimer kan forstå opphavet av sitt raseri når de blir konfrontert med karikatur tegninger av profeten. Karikaturene handler først og fremst om et angrep på deres selvobjekt og skaper en frykt for at deres selv kollapser. Islamkritikere og ex-muslimer kan anstrenge seg empatisk og forstå hvorfor slike karikaturer oppleves så krenkende og vanærende for enkelte muslimer uten å måtte gi avkall på deres prinsipielle forsvar for ytringsfrihet og religionskritikk.

Når alt dette er sagt, må vi alle på tvers av våre politiske, religiøse og livssynsmessige skillelinjer, fordømme på det sterkeste og helt ubetinget all form for vold som rettes mot individer som ytrer seg i offentligheten. Karikaturene fornærmer ikke profeten, men den troende. Hvis en velger å svare på karikaturene med vold, vil ikke profetens ære gjenopprettes, men kanskje oppfylle rollen som en nyttig idiot for islamofobiske aktører.


Shahram Shaygani, psykoanalytiker

Farhan Shah, filosof og islamforsker


Teksten kom først på trykk i Klassekampen (24.10.20).

Gå til innlegget

I den siste tid har den muslimfiendtlige organisasjonen SIAN (Stopp Islamisering av Norge) sine demonstrasjoner i Norge, hvor blant annet skjending av koranen har funnet sted, aktualisert den nødvendige samtalen om ytringsfrihet og dens grenser i en sammenvevd tilværelse.

Frihet er universelt anerkjent som et av de mest verdifulle godene i menneskelivet. Likevel erfarer vi at frihet er en krevende størrelse å håndtere i en stadig mer globalisert verden. Noen anser frihet som et ubetinget gode. Mens andre forfekter at friheten bør balanseres med mot andre goder. I den siste tid har den muslimfiendtlige organisasjonen SIAN (Stopp Islamisering av Norge) sine demonstrasjoner i Norge, hvor blant annet skjending av koranen har funnet sted, aktualisert den nødvendige samtalen om ytringsfrihet og dens grenser.

Moralsk problematisk men ikke kriminelt

Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv. Altså bevissthet om at mennesker bebor et normativt univers, og således er moralsk ansvarlige i den mellommenneskelige dimensjon gjennom sitt handlingsliv. Denne endimensjonale forståelsen av rettigheter bør balanseres med en samtale om ytringsfrihetens etiske og pragmatiske implikasjoner. Uttrykt annerledes, i et liberalt-demokrati har vi en rettighet til å kunne uttrykke oss om religioner og religiøse fenomener på bespottende og vanærende vis. Men bør vi uttrykke oss på en måte som med overlegg krenker hellighetene til f.eks. muslimer under dekke av opplyst religionskritikk (jf. SIANs nylige koranskjending i Oslo)? Hva slags samfunnsklima er slike ytringer med på å skape i Norge i en tid hvor verdenssivilisasjonene står nærmere hverandre mer enn noen gang tidligere, og i en tid hvor det blåser en kald vind av fremmedfiendtlighet? Se for eksempel HL-senterets rapport «Holdninger til jøder og muslimer i Norge (2017) og tenketanken Minotenks «Muslimfiendtlige holdninger i Norge – en kunnskapsgjennomgang» (2018).

Likevel er det viktig å trekke frem en distinksjon. Filosof Lars Svendsen skriver i sin pamflett Hva er Frihet? at "det liberale frihetsbegrepet angir politikkens og rettens grenser, ikke moralens. Rettens grenser bør være videre enn moralens." Dette innebærer å skjelne mellom den juridiske sfære på den ene siden og den moralske på den annen side. Å skjende Koranen i offentlighet rammes juridisk sett ikke av lovverket (jf. straffelovens paragraf 185). Altså, en slik ytringsform representerer ikke i seg selv den type skade som lovverket skal anvendes til å forhindre, f.eks. det å stimulere aktivt til aversjon og vold mot minoritetsgrupper på en måte som utgjør en tydelig trussel (slike ytringer mister således sin immunitet i henhold til skadeprinsippet). Ytringer som blant annet koranskjending bør nødvendigvis ikke tolereres moralsk sett av det sivile samfunnet. Altså, er det moralsk riktig å krenke andres helligheter, selv om man har en lovlig adgang til slike former for ytringer, simpelthen fordi en ønsker å krenke? Det sivile samfunnet kan og bør med god grunn tydelig fordømme slike handlinger, men slike ytringer forblir lovlige og kan således ikke kriminaliseres og forbys.

Koranen som muslimenes selvobjekt

Hva angår muslimenes forargelse og moralske indignasjon, så er det er nyttig å forstå at fenomenet religion og dets helligheter har i troendes liv mer med det affektive/emosjonelle nivået å gjøre, enn det rent kognitive. For troende muslimer flest er koranen ofte konstituerende for deres erfaringsverden, dvs. det som danner grunnlaget for deres identitet; det som skaper en eksistensiell erfaring av sammenheng og tilknytning til en guddommelighet. Ut fra dette perspektivet kan koranen forstås, for å bruke et psykologisk uttrykk, som et «selvobjekt». Selvobjekter kan beskrives som den betydning, verdi og funksjon et annet menneske, en ting, et dyr, en kulturmanifestasjon, en idetradisjon har for opprettholdelsen av ens opplevelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv. Muslimer flest har et sterkt følelsesmessig forhold til koranen, betraktet som Guds hellige ord. Dette forholdet er preget av ærefrykt, beundring og mening. Derfor er det nærmest umulig å ikke oppleve krenkelse eller provokasjon av ytringsformer som behandler koranen på nedverdigende vis da dette henger uløselig sammen med muslimenes selverfaring. Dog legitimerer ikke slike krenkelser av muslimenes selvobjekter affektivt-ladede voldelige motreaksjoner rettet mot demonstranter eller politiet. Det er altså ingen kausalitet eller determinisme som kan rettferdiggjøre slike handlinger. Vi bør unngå å henfalle i fristelsen til å bebreide – og å skrive ansvar og skyld over på omstendigheter og personer utenfor ens kontroll – som marionetter forhåndsbestemt av krefter utenfor seg selv. Slike reaksjoner, selv om slikt kommer fra en liten minoritet, forsterker stereotypiske konstruksjoner av muslimer som hypersensitive og affektive, som er kontraproduktivt i kampen mot hatpredikanter og muslimfiendtlige strømninger i samfunnet.

Ytringsfrihet med ansvarsbevissthet

Å bruke ens ytringsfrihet med omhu betyr ikke å underkjenne viktigheten av opplyst religionskritikk. En konsekvent bruk av ytringsfrihet innebærer å kritisere destruktive psyko-sosiale religiøse praksiser på en måte som samtidig anerkjenner religionens positive ressurser, og dens meningsskapende funksjon for troende mennesker. Samtidig er det av vesentlig verdi å opprettholde et tydelig skille mellom kritikk av religiøse dogmer, doktriner, leveregler og praksiser på den ene siden og dehumanisering av troende og krenkelser av menneskets verdighet på den annen. Frihet til ytring impliserer også et ansvar overfor hvordan vi velger å beskrive ulike mennesker og fenomener. Viktor Frankl – for å påminne oss om at frihet og ansvar er to sider av samme mynt – hevder i sin bok Man`s Search for Meaning at «Frihetsgudinnen» på Liberty Island på østkysten burde balanseres med en «ansvarsgudinne» på vestkysten. Dette kan oppleves som en krevende øvelse i den offentlige islam-samtalen som er polarisert, men vi bør i det minste forsøke å realisere dette idealet i den utstrekning det er mulig, som er det liberale demokratiet og et anstendig samfunn verdig.

Eksistensiell interdependens som et grunnvilkår 

I sin bok Den Etiske Fordring skriver filosofen Knud Løgstrup at «Det er en alminnelig filosofisk iakttakelse at de mest grunnleggende fenomenene som hører vår eksistens til, er de vi blir oppmerksomme på sist og med størst vanskelighet.» I vår vestlige kulturkrets er tanken om menneskets totale selvtilstrekkelighet, i enhver vesentlig og etisk forstand, et ideal. Et fundamentalt menneskelig grunnvilkår (eksistensialer) som ofte blir neglisjert i vår vestlige kultur er eksistensiell interdependens. Altså, menneskenes eksistens kjennetegnes ved deres tilstedeværelse i en kontekst av relasjoner som vi er «kastet inn» i. Vår «kastethet» innebærer at vi er grunnleggende sett relasjonelle vesener, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner. Vi er innviklet i hverandres liv. Fra vi er født og kastet inn i tilværelsen, fra før vi er kastet inn, er livene våre allerede sammenvevd med andres. Uten denne eksistensielle relasjonalitet til andre mennesker, ville også vår individualitet dunste bort simpelthen fordi vi er avhengige av hverandre og således defineres ut fra våre relasjoner til andre mennesker. Dette innebærer slett ikke at individer ikke er selvstyrte, selvstendige og autonome, men at autentisk frihet springer ut av vår innbyrdes avhengighet, at «vi er hverandres liv og hverandres skjebne.». Det vil si, eksistens impliserer den etiske fordring, begrunnet i det ansvaret som springer ut av frihetens grunnvilkår om å respektere andres frihet til å nå utover seg selv (idealet om transcendens). Idealet om transcendens er et allmennmenneskelig ideal og en eksistensberettigelse som innebærer å overskride seg selv mot det en ennå ikke er. Sagt med andre ord, et individ skal ikke stivne i sin faktisitet, men snarere ha muligheter for å overskride den eksisterende situasjon, å transcendere faktisiteten. Det er gjennom denne kreative akten, denne skapende spontaniteten, at mennesker blir det de "er", frie og ansvarlige vesener. 

Dette betyr mer konkret at koblingen mellom hatytringer som eksponeres i mediene og voldelige angrep på sårbare minoriteter ikke bør neglisjeres under påskudd av ytringsfrihet. Heller ikke bør hatytringer som f.eks. SIAN spyr ut i offentligheten, og hvordan det kan medvirke til at fordommer bidrar til de-sensitivitet (mennesker kan bli immune mot hatprat og internaliserer det hatske budskapet), feies under teppet. Vi vet at fiendtlig og rasistisk-motivert retorikk overfor minoriteter og sårbare grupper i et samfunn påvirker deres psyko-sosiale livskvalitet og ikke minst deres muligheter for transcendens henimot en åpen framtid, dvs. frihet til å forfølge de målene og preferansene den enkelte selv betrakter som verdifulle og meningsfulle i livet, som også kalles for frihetenes mulighetsaspekt.

En samordnet innsats for et fritt og anstendig samfunn

På dette punkt kan og bør religiøse og ikke-religiøse mennesker stå sammen i det offentlige rom i kampen for å danne en felles front mot dehumanisering og rasistisk retorikk. Denne kampen skaper mening og har relevans såfremt vi tar innover oss vårt eksistensielle ansvar overfor medmennesker: en uavsluttet forpliktelse for å redusere vekstmuligheter for tendenser som frarøver mennesker deres verdighet og frihet, et liv hvor man lever sitt liv i samsvar med sine egne verdier og livsprosjekter (såfremt disse ikke krenker andres fundamentale rettigheter). For det er gjennom å anerkjenne den andre at vi tar aktivt form. Som den franske eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir uttrykte det: «Ens liv har verdi så lenge man også tillegger andres liv verdi, gjennom kjærlighet, vennskap, indignasjon og medfølelse.» En slik samordnet innsats er en dyd av nødvendighet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere