Farhan Shah

Alder:
  RSS

Om Farhan

Islamforsker ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo og Islam-rådgiver ved forskningssenteret for Prosesstudier, California, USA

Følgere

Publisert over 3 år siden
asbjørn bergh – gå til den siterte teksten.

I islams fortolkningshistorie har kampen, i grove trekk, stått mellom to epistemologiske posisjoner: den tradisjonelle som vektlegger hellig tradisjon (naql) og den fornuft-orienterte (aql). Den tradisjonelle posisjonen innebærer tradisjonens epistemologiske forrang og metodologiske fortrinnsrett over fornuften. Den fornuft-orienterte posisjonen, på den annen side, fornekter ikke den levende tradisjon, men fastholder fornuftens epistemologiske forrett og metodologiske forrang. Den ene opprettholder tradisjonens epigoneri, den andre beveger seg fra reproduksjon til livskraftig nytolkning i lys av menneskets skiftende tilværelse. Fornuften må vektlegges - det akkumulerte religiøse korpus må alltid settes under fornyet debatt og kritisk nærlesning.


Alt godt

Gå til kommentaren

Publisert over 3 år siden

Et av hovedprinsippene i islamsk epistemologi er distinksjonen mellom det permanente og det relative, det guddommelige og det menneskelige. Jeg tviler ikke på Koranens ontologiske status. Men på den annen side er all menneskelig forståelse av Koranen en kontinuerlig fortolkningsaktivitet, som er sterkt preget av historisitet. Derfor må enhver generasjon nytenke islam i henhold til aktuelle realiteter samt kontekst, og utvikle en nytenkning som innebærer en fornyelse av den teologiske tenkning og metodologiske tilnærminger. Enhver fortolkningstilgang må således opprettholde distinksjonen mellom åpenbaringens intensjonalitet og menneskets forståelse av Koranen, som innebærer vedvarende kontekstuell humanistisk fortolkning.

I følge det klassisk islamsk-filosofiske paradigmet, består den korrekte Koran-tolkningen av tre sentrale eksegetiske prinsipper:

(1) Tolkningen skal være rasjonelt/fornuftig (aql) og i tråd med menneskets naturlige disposisjon (fitrah).

(2) Tolkningen skal fremme fellesskapets beste (al-maslaha) gjennom å verne om menneskets rettigheter (huquq-al-adamiyyah) uløselig knyttet til menneskets iboende verd (karamna) og menneskets etiske ansvar overfor skapelsesverket.

(3) Koranen skal forstås gjennom Koranen (Tafsir al-Quran bil-Quran), i form av lingvistisk hermeneutikk og holistisk metode (Tasreef-il-Ayaat).

Ergo, religiøse fortolkninger som leder an til vold (mafsada) og som blokkerer menneskelig velferd (maslaha), samt medfører humanitær korrupsjon (Dar a al-fasad) kan ikke bli ansett som autentiske tolkninger av Guds intensjoner (maqasid-al-Illah), Koranens intensjonalitet (al-maqasid al Quraniyah) eller Sharias basale formål (maqasid-al-Shariah).

Med tidens gang ble denne distinksjonen svekket grunnet sosio-politiske ustabiliteter og utvikling av en ortodoks-konservativ underkultur som utkrystalliserte seg til epigoneri; en blind tradisjonalisme som hever det relative (menneskelige) til det absolutte (guddommelige). Dette fenomenet har fått navnet «lukkingen av ijtihads porter». Det var i det 10.århundre at kultiveringen av en sofistikert instans bestående av sharia-forskrifter, ekstra-tekstuelle kilder som hadithkorpus og konservativ hermeneutikk tok en rigid form, som undergravet filosofisk-teologisk og juridisk mykhet/mobilitet og mangfoldighet. Dette innebærer bl.a. at loven er gitt a priori, med den virkning at mennesker skal kun følge loven som passive mottakere og ikke som aktive, reflekterende aktører. Dermed den grunnleggende skeptisisme overfor nytolkningstendenser og kreative innovasjoner for å tilpasse religionens funksjonalitet i lys av skiftende omstendigheter. 

Utveien av denne passiviteten og ukulturen er gjennom å revitalisere det ovennevnte tolkningsparadigmet, samt prinsippet om kritisk nytenkning (les: ijtihad) for så å generere en ny islamsk bevissthet, og med det forståelsen av islams frigjørende potensial.

 

Alt godt

Gå til kommentaren

Publisert over 3 år siden

En grunnleggende uvillighet mot å la tankens mulighetsrom utvide seg, fører neppe med seg noe godt. Mitt hovedanliggende er ikke å overbevise deg eller noen i X retning. Men reflekter gjerne over at å innta en posisjon som argumenterer for alternativløsheten til vår egen posisjon, markerer en totaliserende tenkning – en destruktiv dogmatisme som nettopp bør imøtegås av nyanserende aktører ved å vise til at det eksisterer alternativer som er vel så plausible.

En innsikt i islams historiske evolusjon peker også mot en retning som viser at det  i islamsk filosofisk tradisjon eksisterer konstruktive ressurser for selv-kritiske, humanistiske og anti-dogmatiske posisjoner, i sterk kontrast til hva høyrepopulistiske og religiøst ekstremistiske krefter vil ha det til. At posisjonene ble tilsidesatt grunnet politiske maktinteresser og utviklingen av en ortodoks-konservativ kultur som undergravet kreativ nytenkning (ijtihad) til fordel for blind konformitet (taqlid), er en annen sak. Men at det er mulig å artikulere religiøst-inspirerte posisjoner tuftet på menneskets verd, rett og velferder en historisk kjensgjerning som bør aksepteres. Om hensikten er å føre dialog, bør tanken om en potensiell utvidelse av mulighetens rom ligge til grunn. Alt annet vil bidra til å virvle opp støv. 


Gode ønsker

Farhan

Gå til kommentaren

Publisert over 3 år siden

Kjære Georg, det moralske og autonome subjekt realiserer sitt eget selv gjennom å være menneskekjærlig. Dette er en edel aktivitet og et edelt formål – uten tvil. Men å bedrive en form for selektiv humanitet, bør fordømmes på det sterkeste. Jeg gjentar: du reagerte på mitt begrepsbruk (les: bevisstløse) overfor eks-muslimenes manglende historiske bevissthet. Men på den annen side overser du organisasjonens ringeaktende retorikk overfor muslimene. Hvor er din fordømmelse (selektiv humanitet?)? (Dog tas det forbehold om at du ikke har tilstrekkelig kjennskap til deres fremgangsmåte og tankemodeller.)

Disse famøse versene som du referer til, uttrykker en svært fragmentarisk og kontekstløs tilnærming, hvor passasjer rives ut av deres tekstuelle og historiske sammenheng – noe som kjennetegner både religiøse fundamentalister og islam-motstandere. Grovt forklart, er det nødvendig å være bevisst over to fundamentale distinksjoner: mellom koranens tidsavhengige responser på den ene siden og vers som uttrykker verdier av transhistorisk karakter. Problemet oppstår når denne distinksjonen svekkes, og dermed universaliseres tidsbetingede responser innenfor spesifikke historiske kontekster. Ut fra en kontekstuell tilnærming, taler disse såkalte «voldspassasjene» om selvforsvar og ikke uhemmet krigføring. I år 630 angrep ble en fredelig pilegrim bestående av muslimer angrepet av motstandsbevegelsen i Mekka. Dette angrepet brøt en fredspakt sluttet i år 628 for en tiårsperiode. Pakten skulle sikre muslimene i å ferdes i Mekka for å besøke sine intime relasjoner og for å gjennomføre den årlige pilegrimsferden. Etter det uforutsigbare angrepet mot muslimene, oppfordres det til å bryte pakten med forvarsel i håp om at motparten skulle ta til fornuft, og dermed respektere fredspakten. Siden omstendighetene utviklet seg i en negativ retning, ble muslimene nødt til å forsvare seg mot fiendtligheter. I en åpen forsvarskrig, kan en ikke se bort ifra at det i stor utstrekning oppstår situasjoner hvor fatal vold må rettes mot de aktivt fiendtlige stridende (derav responsen «så drep avgudsdyrkerne hvor dere finner den, pågrip dem, beleir dem, legg bakhold for dem overalt.») Muslimene var pliktig til verge seg mot fienden så lenge den aggressive parten opprettholdt militærangrepene. Soldater som derimot overga seg, ble ikke ansett som en trussel, og måtte behandles på humant vis og frigjøres.

Gjennom en holistisk og intra-tekstuell metode, ser en klart at Koranens formaninger om å respektere grensene for en human krigføring, samtidig som en del av passasjene oppfordrer til å avslutte kamphandlingene hurtigst mulig. Slike moralske formaninger og restriksjoner indikerer et rettferdig-krig paradigme, som forsvarer normative restriksjoner hva krigføring/metoder angår, (les: jus ad bellum, jus in bello, just post bellum).

Som nevnt tidligere, jeg tror på en eksegetisk metode som  verken er atomistisk eller bokstavtro, men snarere metodiske prinsipper som betrakter Koranen som en tekstuell enhet, samtidig som distinksjonen mellom tidsavhengig samt transhistorisk, og metaforiske og konkrete passasjer opprettholdes gjennom eksegeseprosessen.

Dessverre er den rådende eksegese-modellen (les: tradisjonalistisk) svært inadekvat, og det arbeides i ytterst liten utstrekning hva en historisk-kritisk studie av sekundærlitteraturen (hadith, fiqh, sira etc.) angår, som blir «lest inn» i Koranens tekst. De som skal bebreides, er den blaserte muslimske majoriteten og opportunistiske geistligheter. 

Les gjerne følgende tekst:

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/en-sunn-dose-av-islamkritikk-er-n%C3%B8dvendig-1.769199


God søndag

Farhan 

Gå til kommentaren

Der ligger svaret ditt som du har etterlyst. Eks-muslimene må erkjenne at det ikke eksisterer én islamutlegning, men tvert imot flere ortodoksier som har blitt produsert gjennom islams historiske evolusjon. At organisasjonen ønsker å dekonstruere de rådende ortodoksier, som neglisjerer humanistiske elementer, er jeg forsåvidt enig i. Men at islam "i og for seg" er drakonisk og avhumaniserende, er både historisk og teologisk-filosofisk uholdbart. 

Du reagerer på mitt begrepsbruk (bevisstløse) knyttet an til eks-muslimenes inadekvate fremgangsmåte. Men på den annen side neglisjerer du totalt en del av denne organisasjonens "nedverdigende" retorikk overfor muslimene. Denne atomistiske humaniteten som du gir uttrykk for, er neppe konstruktiv, men forkastelig. 

Til spørsmålet ditt: Jeg tror på en holistisk og kontekstuell fortolkning av Koranens innhold, som forutsetter å gi den menneskelig fornuft et frihetens rom.


Gode ønsker

Farhan


Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere