Ellen Hageman

Alder: 50
  RSS

Om Ellen

4-barnsmamma og teolog. Bidrar ikke til BNP, men kaller meg feminist læll. fruhageman@gmail.com Instagram: @fruhageman

Følgere

Til forsvar for ytterpunktene

Publisert nesten 7 år siden

Kjære Allah, nei, kjære Jesus! Jeg takker deg for Gyrid Gunnes som får oss til å snakke om viktige og nødvendige ting.

Gyrid Gunnes kunstverk ”Bønner til Allah” på høstutstillingen har vakt mye debatt. At hun beveger seg i grenseland av hva en prest kan gjøre når hun fremfører bønner til Allah, det kan nok være. Men om Gyrid Gunnes dermed bør vie seg fullt og helt til kunsten og henge prestekjolen i skapet som Vedbjørn Selbekk skriver på lederpplass i Dagen 20.09. – nei, det tror jeg ikke er heldig verken for Den norske kirke eller høstutstillingen.

Det har også tidligere stormet rundt Gyrid Gunnes. Hun har ikke stengt sin teologiske utforskertrang inne i teologiske avhandlinger, men praktisert den i kirkerommet og andre steder. Dersom vi kan skrelle av unødvendige utsagn om oppmerksomhetstrang, så tror jeg debattene har vært av det gode. Ikke fordi jeg synes det er så spennende å diskutere om en prest kan be til Allah eller ikke. Men det som ER interessant, det er at performancen på høstutstillingen setter søkelys på hva bønn er og hvem Gud er. Og det er ingen tvil om at dette også kommer frem i debattene. Ofte selv uten at vi er klar over det. Når Gyrid Gunnes utforsker troens grenser, så kommer våre grenser også til syne. Og det er ikke alltid et like flatterende syn.

Og apropos grenser. Om vi ser til vårt naboland: I Sverige er det nesten 20 år siden det ble vedtatt at kvinneprestmotstandere ikke skulle ordineres til prester i Svenska kyrkan. Jeg er selv kvinne og ordinert prest, men jeg ønsker ikke en kirke der kvinneprestmotstandere ikke kan bli prester. Ikke fordi jeg tenker at vi trenger å ta debatten om kvinnelige prester en gang til. Men fordi kvinneprestmotstandere reiser et annet spørsmål som vi må fortsette å snakke om, nemlig hva det er å være prest. På samme måte er det med dem som ikke vil vie fraskilte: Jeg tror ikke vi trenger å ta debatten om gjengifte. Men prester som ikke vil vie fraskilte tvinger oss til å tenke over hva ekteskap er. I et rettighetssamfunn der den største diskusjonen i kirken handler om likekjønnet vigsel, bringer prester som ikke vil vie fraskilte noe inn i debatten som utfordrer oss.

Å vedta seg bort fra teologiske dilemmaer ved å utelukke prester som har standpunkt som ligger i et teologisk grenseland, det er skummelt for en kirke. På den måten kan vi miste viktige debatter. Men kanskje er det viktigste at vi ved å gjøre som i Sverige, å ekskludere kvinneprestmotstandere fra presteembede, ekskluderer oss selv fra å måtte forholde oss til disse teologiske uenighetene i praksis. For som den svensk-finsek teologen Patrik Hagman sier i sin ”Tio teser om den kyrkliga freden”: Det er ikke hva vi er enige om som er avgjørende for om vi er kirke eller ikke. Det er hvordan vi er uenige.

Når Jesus ble døpt, så ble han det ikke i det religiøse sentrum, i Jerusalem. Nei, Jesus ble døpt i utkanten, i ødemarken, hos Johannes i Jordan-elven. Det kan være lurt å huske på i debatter som berører både vår egen tro og kirkens. Ofte kommer de nødvendige stemmene fra ytterkantene. I den religiøse midte kan det være litt for behagelig og motstandsløst å befinne seg. Sannheten er neppe en lunken. De ubehagelige spørsmålene som holder oss våkne, som skjerper oss, de kommer som oftest fra grenseland langt fra maktens sentrum. Derfor er det avgjørende at vi har både kvinneprestmotstandere og Gyrid Gunnes som prester i en og samme kirke.

Tilbake til Gyrid Gunnes og høstutstillingen: Det er noen aspekter ved det hun har gjort som kanskje ikke har kommet så godt frem, og som burde være gledelige tolkninger for mer konservative kristne. I Dagbladet 01.10. skrev Paul Grøtvedt at dersom en prest hadde bedt til Jesus, så hadde vedkommende aldri sluppet inn på høstutstillingen. Det tror jeg er en viktig observasjon. Jeg tror faktisk at det at en prest ber til Jesus i det offentlige rom er mer provoserende for mange enn at hun ber til Allah. Hvorfor? Jo, vi lever i et sekulært samfunn som til dels er religions- og kristendomsfiendtlig. Mange unner religionen stadig mindre plass i offentligheten og krever at den skal plasserer i det private og lukkes inne der.

Sånn sett har selvfølgelig Gyrid Gunnes gjort en viktig jobb når han løftet bønnen og dermed fromhetslivet inn i en sekulær offentlig ramme som høstutstillingen er. Hun synliggjør jo uten tvil en del av religiøsiteten som folk vanligvis vil ha seg frabedt å bli belemret med. Men ved å be til Allah gjør hun likevel presterollen og den kristne tro så utydelig at den blir spiselig også for det sekulære publikum på høstutstillingen. Dessuten: Alle vet hun på denne måten provoserer konservative kristne, noe som for mange er en populær sport, men neppe kan kalles noen kunst.

En tolkning av Gunnes performance på høstutstillingen er dermed at den er en iscenesettelse av liberalteologenes nødvendige undergang: De starter med å tvile på jomfrufødselen og ender med å be til Allah - på museum! Konservative kristne burde klappe i hendene.

Men likevel. Om jeg hadde rukket en Oslo-tur før høstutstillingen var over, ville jeg også skrevet en bønn og blitt en del av Gyrid Gunnes’ kunstverk. Jeg ville satt et stort kryss over ”Kjære Allah!” og bedt som følger: ”Kjære Jesus! Jeg takker deg for Gyrid Gunnes fordi hun får oss til å snakke sammen om ting som er viktig og nødvendig. Amen.”

PÅ TRYKK I DAGEN 9/10-14

 

 

Gå til innlegget

Om biskoper, kjønn og grasrøtter

Publisert nesten 7 år siden

Må vi velge mellom grasrot og kvinnelige biskoper, så synes jeg vi skal velge grasrota. Biskoper er faktisk ikke så viktige.

Det har vært sterke reaksjoner etter at Kirkerådet har utnevnt tre menn på rad til bispeembeter i Den norske kirke. Men jeg tror det er få som er egentlig overrasket over at utnevnelsen av biskoper ser ut til å gå i en litt annen retning enn det som var vanlig når kirkestatsråden tidligere hadde det endelige ordet. Nå er det kirkens egne demokratisk valgte organ som avgjør, og det ville svekke Kirkerådet selv dersom de ikke i tilstrekkelig grad viste at de lyttet til grasrota.

For at kirkedemokratiet skal fungere, er det helt avgjørende at menighetsrådene opplever at de i størst mulig grad blir hørt ”hele veien opp”. Valgdeltakelsen er lav og rekrutteringen til menighetsrådene er mange steder vanskelig. Utspill om ”grasrotpopulisme” eller ”flertallstyrani” vitner om en mistillit til kirkens valgte organ på laveste nivå. Når de kommer fra dem som samtidig mobiliserer for neste års kirkevalg, ja, da er det kanskje noen som bør minne seg selv om at tillit er avgjørende i både kirke og demokrati.

Det er fritt fram å mene noe om Kirkemøtets bispeutnevnelser. Kjønnsbalansen i bispekollegiet er uten tvil blitt dårligere, og det kan være gode grunner til å finne bedre måter å utnevne biskoper på. Men jeg tror vi skal være ytterst varsomme med å innføre ordninger som sentraliserer makten i Den norske kirke ytterligere. Dersom vi i det hele tatt trenger biskoper – det er ingen nødvendighet i en luthersk kirke - , så bør de velges i og av det bispedømmet de skal jobbe i slik Per Kristian Aschim hevder i Vårt Land 2/10

Men hva da med kjønnsbalansen i bispekollegiet? Jo, vi må gjøre som nå: Forsøke å påvirke de demokratiske organene som finnes. Kanskje trenger vi også kjønnskvotering i bispedømmerådene. Og så må vi rett og slett tåle at det ikke blir helt som vi ønsker oss. Alternativet er nemlig verre: En sentralstyrt kirke der det er langt fra topp til bunn, og der de demokratiske påvirkningsmulighetene ikke oppleves som reelle for dem som har tatt på seg viktige verv i menigheten rundt om i landet vårt.

Når vi i det siste stadig har fått høre at bispekollegiet må være sammensatt på en måte som gjør at det er representativt for kirken, da bør det også presiseres hva man mener med kirke. Det er liten tvil om at menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkerådet er mer konservative for eksempel når det gjelder likekjønnet vigsel enn det Den norske kirkes medlemmer er generelt. Men de representerer dem som har valgt dem inn og kan neppe lastes for at majoriteten av kirkemedlemmene ikke benytter seg av stemmeretten sin. Bispekollegiet slik det ser ut i dag, representerer derfor i større grad den aktive grasrota i kirken enn det som var tilfelle da kirkeministeren hadde siste ordet.

Så kan vi like det eller ikke like det, at det aktive lekfolket i Den norske kirke er mer konservative og gjennom de demokratiske organene ikke sørger for kjønnsbalanse i bispekollegiet. Men det er nå engang disse som går i kirka søndag etter søndag. Det er de som synger salmer, sørger for dugnad på menighetshuset, går til nattverd, stiller til valg og velger Den norske kirke som sitt trosfellesskap. De er en krympende skare, og uten virkelig innflytelse på den kirka de utgjør, kommer de sannsynligvis til å bli enda færre i årene som kommer. Og det er lite som tyder på at et bispekollegium som er mer representativt for de passive medlemmene i Den norske kirke vil føre til at flere passive medlemmer blir aktive. De fleste identifiserer seg uansett lite med den kirka de er medlem i.

Så må vi velge mellom grasrot og kvinnelige biskoper, så synes jeg vi skal velge grasrota. Biskoper er faktisk ikke viktige.

 

 

Gå til innlegget

Med puppene på

Publisert rundt 7 år siden

Du skal ikke tåle så inderlig vel den humor som ikke rammer deg selv.

- Hæ?! Sa de det? 15 åringen er vantro da jeg forteller hva de tre mannfolka i 30-åra har sagt høyt på radio om ei jente på 19.

- Men da trenger du ikke skrive langt, mamma. Skriv: ”Sånn sier man ikke!” De er voksne menn. De trenger vel ikke mer forklaring enn det?

Jeg er ikke så sikker. Voksne menn som er så sleivkjefta at de kaller tenåringsjenter for ”knulledukke” på direkten må tydeligvis ha det inn med teskje. Og den videre debatten viser at det er det flere som trenger. Mimir Kristjansson reduserer feministisk kritikk av Radioresepsjonen til smakspoliti. Siden radioresepsjonen ikke har til hensikt å sparke oppover, så kan de sparke i den retning de liker best. Godt da at han selv minner oss på at han er en hvit heterofil mann, og at det tross alt ikke han som har puppene på. Han kunne like gjerne skrevet at intet er nytt under solen.

Når Blindern melder seg på ordskiftet, drar Andreas Mathisen både Brandes og Bergson opp av hatten. Men det har rent noen liter vann i havet på de årene som er gått siden de to herremennene ble lagt under torva. Mange feminister har rukket å kvesse sine penner og har i årenes løp stukket hull i vante tankemønstre. Ikke minst har de avslørt at det er noe som heter maktstrukturer som man ikke kan gå utenom hvis vi si noe sant om hva som foregår mellom mennesker. Å snakke om avsender og sjanger uten å si noe makt som Mathisen gjør, fører til at han går glipp av et vesentlig aspekt ved hvordan humor fungerer. Humor kan selvfølgelig være uskyldig i en del sammenhenger. Men ikke når 30-årige menn ler av tenåringsjenter.

Humor kan være et godt våpen. Når politisk satire utfordrer makta, kan den nettopp avsløre de maktstrukturene som feminister er så gode til å sette søkelyset på. Men humor kan også befeste maktposisjoner. Og det er det både radioresepsjonister, Kristjansson eller Mathisen unnlater å si noe om.

Min datter er 15 år. Hun går på ungdomskolen. Hun vet godt forskjellen på humor som utfordrer og humor som mest av alt befester gjengens posisjon. Hvem som ler og hvem som blir ledd av – det er et landskap tenåringer vet å manøvrere i. Og skal vi først ty til ungdomsskolepensum, så bør vel denne være tilstrekkelig å slå i bordet med:

Du skal ikke tåle så inderlig vel

den humor som ikke rammer deg selv!

PÅ TRYKK I DAGBLADET 28.0814

Gå til innlegget

Når er vi kirke?

Publisert rundt 7 år siden

Vi er kirke i et ”etterkristent” samfunn. Derfor må vi bestemme oss: Er vi kirke når vi forsøker å favne alle eller når vi som fellesskap skaper en motkultur i det individualistiske forbrukersamfunnet?

Bjørn Solberg hevder i Vårt Land 19.08. at jeg ønsker at kirkemedlemmer som bare stikker innom kirka av og til, holder seg vekk. Det har jeg selvfølgelig aldri verken skrevet, sagt eller ment. Men det er en interessant innlesning som ofte oppstår når folkekirkeforsvarere opplever at noen setter spørsmålstegn ved om kirka nå faktisk er identisk med dens døpte medlemmer.

Pirker man i åpenhetsbegrepet, ja, da er man visstnok straks for en lukket kirke. Men bare folkekirkens forsvarere er tjent med en slik svart-hvitt-tenkning. Selv kjenner jeg ingen, verken aktive kirkegjengere eller andre, som har noe i mot av at folk kommer innom på en gudstjeneste av og til. Nettopp fordi det bedre å feire gudstjeneste og nattverd enn å la være.

Solberg misforstår om han tror jeg mener at det er ansatte som selv går inn for å skape et skille mellom seg og de andre. Det er organiseringen av kirka som skaper dette skillet. Det viser Solberg selv når han betegner diakon Silje Sjøtvedt som kirkas representant. De av kirkemedlemmene hun møter i jobben sin, får ikke samme betegnelse. Det er heller ikke galt at kirka setter seg mål. Et av dem burde være å gjøre lokalmenighetene i stand til å klare seg bedre selv. For mer profesjonalisering blir fort blir en selvforsterkende tendens. Samtidig gjør det Dnk mer sårbar for økonomiske nedskjæringer.

På tross av færre aktive, må vi vise de kirkelige fellesskapene som er der større tillit. Da er ikke økt rapportering veien å gå. Det viser oss bare at det kommer flere på gudstjeneste når man synger Prøysen enn når man bruker den nye salmeboka. Men målstyring kan aldri si noe om kvaliteten av det kirkelige fellesskapet. For det ligger et menneskesyn under New Public Management som ikke viskes ut selv om det gjennomføres i en kirke. Målstyring og profesjonalisering handler ikke om å være lemmer på samme kropp, men å ha en rolle der man kan skiftes ut av en annen person så fort det blir nødvendig.

Vi er kirke i et ”etterkristent” samfunn. Derfor må vi bestemme oss: Er vi kirke når vi forsøker å favne alle eller når vi som fellesskap skaper en motkultur i det individualistiske forbrukersamfunnet?

 

PÅ TRYKK I VÅRT LAND 22.08.14

Gå til innlegget

Den målstyrte Kristus

Publisert rundt 7 år siden

Verken diakoner eller kirkerådsdirektører er kirka. Kirka er menneskers feirende fellesskap i lokalmenighetene. Hvordan kirka organiseres handler først og fremst et teologi og kan aldri reduseres til et spørsmål og ressursbruk og kvalitetssikring.

Både diakon Silje Sjøtveit og direktør Paul Erik Wirgenes i Kirkerådet, forsvarer folkekirken i Vårt Land 11/8. Begge gjør det ved å beskrive ansattes arbeidsoppgaver i Den norske kirke: Sjøtveit ved å referere til egen jobbhverdag, og Wirgenes ved å forklare den økende rapporteringsiveren i Den norske kirke i et språk som kunne være hentet fra en hvilken statlig byråkrat eller næringslivsleder som helst. På denne måten understreker begge skillet mellom ansatte og ”frivillige”. Nettopp dette skillet er med på å gjøre Den norske kirke til en service-institusjon der noen forsøker å være kirke for andre.

Verken Sjøtveit eller Wirgenes ser ut til å ta inn over seg at statistikken slett ikke går kirkas vei. Så når diakonen i Tinn skriver om at hun ønsker at alle skulle samles på gudstjeneste på søndager, men at ”Der er vi ikke… enda”, så er det en fornektelse av at alle tall, med unntak av nattverdsoppmøte, peker nedover for Den norske kirke. Dessuten: Handlingsrummet krymper. Selvfølgelige arenaer for Den norske kirke blir satt spørsmålstegn ved. Om et tiår inntar 68-generasjonen norske sykehjem. Det er neppe noen selvfølge at de vil ha diakonen inn i dagligstua på sykehjemmet.

Men det mest påfallende er at verken Wirgenes eller Sjøtveit ikke forklarer sine standpunkt teologisk. Og det er nettopp dette som er det virkelig kritiske for Den norske kirke. Dersom vi ikke møter utviklingen med en teologi som er nært knyttet til kirkas organisering og dens plass i samfunnet, mister vi troverdighet og mulighet til å skape en tydelig kirke nedenfra. Wirgenes nevner at menighetens rapportering har vært helt avgjørende for økningene til trosopplæringsreformen gjennom statsbudsjettet, men unnlater å nevne at disse overføringene kommer som øremerkede midler og på denne måten begrenser lokalmenighetenes frihet. Også gudstjenestereformen er påført ovenfra og fører til økt profesjonalisering uten at det finnes noen bærende teologi som forklarer en slik utvikling.

Verken diakoner eller kirkerådsdirektører er kirka. Kirka er menneskers feirende fellesskap i lokalmenighetene. Og de er like lite som den Kristus de er kalt til å følge, målstyrte ressurser som skal kvalitetssikres.

PÅ TRYKK I VÅRT LAND 13.08.14

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere