Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Kommentarer til justiskomiteens innstilling

Publisert 9 måneder siden

Justiskomiteen har nylig behandlet lovforslaget om styrking av transpersoners strafferettslige vern. Vi mener det er nødvendig å korrigere enkelte påstander om § 185 i komiteens innstilling, og vi ønsker å komme med noen prinsipielle betraktninger.

I 2018 vedtok Stortinget et anmodningsvedtak om styrking av det strafferettslige vernet for transpersoner. Det handler nærmere bestemt om å innlemme «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som et nytt diskrimineringsgrunnlag i en rekke straffebestemmelser, blant dem § 185 om «diskriminerende eller hatefulle» ytringer. I år kom regjeringens lovforslag som nettopp er ferdigbehandlet av justiskomiteen. Kapittel 8 i Innst. 41 L (2020–2021) omhandler dette strafferettsfeltet. Vi finner det nødvendig å kommentere flere påstander i dette kapittelet av innstillingen. 

17. september ble det avholdt høring for justiskomiteen. Det kom da innspill fra en rekke kristne organisasjoner som uttrykte kritikk til den foreslåtte utvidelsen av § 185. Noe av kritikken gikk ut på at lovforslaget ikke gir noen eksempler på ytringer som er ment å rammes av en utvidet § 185. Vi mener denne kritikken er høyst berettiget. Flertallet i justiskomiteen har muligens ment å imøtekomme denne kritikken når de skriver: «Utsagn som oppfordrer eller gir tilslutning til integritetskrenkelser overfor transpersoner og utsagn som innebærer en grov nedvurdering av transpersoners menneskeverd er eksempler på ytringer som, som følge av lovendringen, vil rammes av straffeloven § 185.»

Den siterte uttalelsen gir ikke eksempler på ytringer paragrafen i utvidet form vil ramme. For at en ytring skal kunne rammes av § 185, må den være «kvalifisert krenkende». Dette sentrale uttrykket har Høyesterett definert som en ytring som enten «oppfordrer eller gir tilslutning til en integritetskrenkelse» eller som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». I realiteten henviser altså justiskomiteen kun til Høyesteretts to definisjoner av hva som er «kvalifisert krenkende» - ikke til noen konkrete «kvalifiserte krenkelser» av transpersoner, ikke til enkeltytringer som vil bli straffbare.

Lovgiver har unnlatt å presisere i selve ordlyden at § 185 kun rammer «kvalifisert krenkende» ytringer av frykt for at det vil oppstille «en for homogen norm for bruk av straff», for «Normen for hva som er straffbart, bør dessuten kunne fortsette å utvikle seg i rettspraksis». Lovgiver har konkludert med at en presisering/innsnevring av paragrafens ordlyd «blir for rigid og setter snevrere rammer for den videre rettsutviklingen på området enn ønskelig er» (jfr. Ot.prp. nr. 33 (2004-2005), s. 190). Det er altså ikke lovgiver, men domstolene som skal avgjøre hvilke konkrete ytringer som skal rammes av § 185. Når grensedragningen på dette ytringsområdet er overlatt til rettssystemet, bør Stortinget være særdeles påpasselige med å utforme presise og velavgrensede lovbestemmelser. Dette er ikke tilfellet med § 185, noe vi vil komme tilbake til.

Komiteen skriver: «Å nekte en transperson adgang til et treningssenter, en svømmehall eller liknende på grunn av vedkommendes kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er derimot en handling som rammes av straffeloven § 185.» Her kommer nok komiteen i skade for å sammenblande to paragrafer. Hvis en transperson behandles som nevnt over, vil det utgjøre urimelig forskjellsbehandling, altså en handling eller praksis som strider mot en annen bestemmelse i straffeloven - § 186 om «diskriminering». 

Medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti uttaler: «Dette flertallet viser til NIMs uttalelse i komiteens høring hvor de påpekte at innsigelsen som har kommet særlig knyttet til religionsutøvelse er et problem som i liten grad kan tenkes å komme på spissen. NIM poengterte at Høyesterett i sin praksis har slått fast at forkynnelse og tekstnær utlegning ikke rammes av bestemmelsen.» Dette medfører ikke riktighet. Forholdet mellom § 185 på den ene side og religiøs forkynnelse og religionsutøvelse på den annen er behandlet kun én gang av Høyesterett, under den såkalte Bratterud-saken i 1984.

I forbindelse med domfellelsen av pastor Hans Bratterud for ytringer om homofile og homofili fastslo Høyesterett at § 135 a kunne ramme forkynnelse og religionsutøvelse (Rt 1984 1359. s. 7). Vår høyeste rettsinstans understreket at «Verken grunnlovens § 100 om trykkefriheten, grunnlovens § 2 første ledd om religionsfriheten eller menneskerettighetskonvensjonene er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse.» Denne paragrafen kan følgelig ramme forkynnelse og andre religiøse ytringer.

Komiteen skriver: «Flertallet viser til at diskrimineringsvernet ikke påvirker tros- og ytringsfriheten. Det er den rettsstridige diskriminering som skal straffes, og ikke religiøse ytringer.» Her henvises det ut fra sammenhengen til «diskrimineringsvernet» som ligger i § 185. Dette vernet påvirker per definisjon ytringsfriheten. Også trosfriheten påvirkes: På bakgrunn av Bratterud-saken må det konkluderes med at § 185 muliggjør visse inngrep i både forkynnelses- og religionsfriheten. Vi vil minne om at § 185, som den eneste straffebestemmelsen, setter straff for rene meningsytringer (se Ot.prp. nr. 33 (2004-2005), s. 189). Hva komitéflertallet mener med at bestemmelsen utelukkende setter straff for «den rettsstridige diskriminering», er for oss helt uklart.

«Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, har merket seg for eksempel utviklingen i Canada hvor debatten har vist at lovregulering knyttet til kjønnsidentitet og kjønnspronomen kan komme i konflikt med ytringsfriheten. Flertallet vil sterkt advare mot at Norge går i en retning hvor det kan bli kriminalisert å omtale en person ut fra hvordan vedkommende fremstår selv om vedkommende måtte føle seg som noe annet. Det må settes en klar avgrensning mellom hatefulle og straffbare ytringer og ytringer som ikke faller inn under disse kategoriene.» Er det noe som har vist seg vanskelig, er det å foreta noen klar avgrensning av ytringer som er i strid med § 185, mot andre ytringer. Straffebestemmelsen har eksistert i femti år, og på tross av en del rettspraksis fra de siste årene, er det stadig uklart hvor grensen for det straffbart «hatefulle» går. Fremskrittspartiets medlemmer har opplagt innsett dette: De foreslår at Stortinget opphever § 185.

Vi forstår ønsket om å tilkjenne transpersoner samme rettsvern som for eksempel homofile og bifile. Transpersoner utgjør en minoritetsgruppe som trolig er sårbar og utsatt på flere måter og således tilfredsstiller kriteriene for vern etter § 185. Likevel stiller vi oss avvisende til den gruppeselektive tankegangen som ligger til grunn for denne paragrafen. En av vår rettsstats bærebjelker er likhet for loven. Dette prinsippet innebærer at alle borgere – uavhengig av gruppekjennetegn – skal behandles likt av staten og dermed få samme beskyttelse av lovverket. Dette grunnleggende rettsprinsippet brytes når en straffebestemmelse gir noen grupper sterkere rettsvern enn andre.

§ 185 er usedvanlig vagt formulert, og den er i utilstrekkelig grad klargjort av både lovgiver og domstoler. Vi vil minne om at både Høyesterett i plenum og Hålogaland lagmannsrett har bemerket at paragrafen er upresist formulert. Riksadvokaten og ledende politijurister har karakterisert bestemmelsen som «juridisk vanskelig å håndtere».

Det er også verdt å sitere hva Oslo politidistrikt skriver om § 185: «Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. I tillegg vil grensen endre seg med samfunnsutviklingen. Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går» («Hatkrim. Rettslige og politiske spørsmål», s. 34). Grensen mellom ytringer som overtrer og som faller utenfor § 185, vil altså flytte seg i takt med «samfunnsutviklingen».

Med hensyn til domstolenes dynamiske rettsanvendelse virker justiskomiteens forsikring om at ikke religiøse ytringer vil rammes, lite beroligende. Dette umuliggjør den rettslige forutsigbarhet som er nødvendig for befolkningen. Kort sagt, vi har å gjøre med en paragraf som er krevende å bruke for både politi og domstoler – og svært vanskelig å forstå og forholde seg til for den jevne borger.

Vi våger følgende to påstander: Det hersker stor forvirring omkring § 185, både blant jurister og ikke-jurister - og dette skaper en grunnleggende usikkerhet om ytringsfrihetens grenser som ikke er til å leve med. Vår konklusjon er at Stortinget bør stemme ned forslaget om utvidelse av denne straffebestemmelsen. Vi går enda ett skritt og henstiller til våre folkevalgte om å oppheve § 185.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og initiativtager bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"

Nina Hjerpset-Østlie

Redaktør for Gjenstridig.no og initiativtager bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"


Gå til innlegget

Islamofobi og muslimhat

Publisert 9 måneder siden

Med sitt innspill til den nye handlingsplanen mot "muslimhat" legger Islamsk Råd Norge seg på en forbudslinje. Den muslimske paraplyorganisasjonen ønsker blant annet mer aktiv bruk av "rasismeparagrafen" - og IRN synes å ta til orde for en gjeninnføring av blasfemiparagrafen. Selv om de to nevnte paragrafene i utgangspunktet omhandler ulike fenomener, er det et dypere slektskap mellom disse straffebestemmelsene.

Regjeringen har nettopp lansert sin «handlingsplan mot muslimhat». Islamsk Råd Norge (IRN) ga et innspill til utarbeidelsen av handlingsplanen. Med sitt innspill legger IRN seg på en tydelig forbudslinje. Det er klart at den muslimske paraplyorganisasjonen ønsker at straffeloven i langt større omfang må brukes mot islammotstandere.

I «Supplerende refleksjoner og forslag til tiltak for handlingsplanen mot muslimhat» skriver IRN at de «mener hatytringer- og handlinger mot muslimer, må forstås i en større politisk kontekst og ikke kan sees på som isolerte enkelthendelser. Ytringene og handlingene et symptom på et islam- og muslimfiendtlig politisk klima. (…) De som mener man i ytringsfrihetens navn f.eks. må akseptere Koran-brenning, ignorerer således det større bildet. Disse ville neppe argumentert likt om uttalte antisemitter benyttet et offentlig torg til å spre anti-jødisk propaganda og brenne Toraen.» Ifølge IRN bør altså koranbrenning ikke bare sidestilles med antisemittiske ytringer, men representerer en helt uakseptabel bruk av ytringsfriheten som dermed bør forbys. 

Under «Konkrete tiltak mot islamofobi» anmoder IRN om «å nedlegge rasistiske, inkludert islamofobe, organisasjoner». IRN gjør det klart at de ønsker å kriminalisere organisasjoner som SIAN og Den nordiske motstandsbevegelsen. I tillegg kritiserer IRN at straffeloven § 185 anvendes i for liten grad. Det uttrykkes misnøye med at «en SIAN-nestleder ble frikjent for hatefulle ytringer selv om ytringen helt åpenbart klassifiserer til å være hatefull i henhold til definisjonen av en slik ytring». Med andre ord: IRN avviser gyldigheten av tingrettens frikjennelse av SIANs Fanny Bråten for brudd på § 185.

Basert på opplysningene over kan man trygt konkludere med at IRN ønsker å innsnevre ytringsrommet her til lands. Den muslimske organisasjonen krever faktisk en innskrenkning av både ytrings- og forsamlingsfriheten til aktører de betraktes som «rasister» og/eller «islamofober». Men hva er egentlig islamofobi? Dette uttrykket (som angivelig refererer til et begrep) er ment å fange inn en overdreven, irrasjonell, nærmest sykelig frykt for eller fiendtlighet til religionen islam og dens tilhengere. Uttrykket «islamofobi» brukes med andre ord ikke bare om islamhat, men også om muslimhat - hat rettet mot en levende tilhengerne av religionen islam på bakgrunn av deres religiøse tilhørighet, altså mot en minoritetsgruppe i vårt samfunn. Såkalt islamofobi fremstilles gjerne som en form for rasisme. 

Både islam og muslimer kan være (og er for noen) gjenstand for en sterk følelse som hat. Men hvor går egentlig grensen mellom disse to formene for hat? I en av de nyeste dommene på dette området trekker Høyesterett en grense mellom kritikk av «emner» på den ene side og «menneskegrupper» på den annen. Dommen falt i en sak som omhandlet grensene for religionskritikk. Nærmere bestemt handlet det om hvorvidt visse ytringer burde regnes som islamkritiske, noe Høyesterett benektet fordi ytringene var rettet mot muslimer gruppe. Men disse begrepsgrensene er flytende. Her viser faktisk IRN større innsikt enn vår høyeste rettsinstans: «Hater man en religion, forakter man som regel dem som representerer, praktiserer og forfekter religionen. I praksis skjelner ikke hat rettet mot muslimer, mellom islam og muslimer.»

Kampen mot «islamofobi» er overnasjonal, anført av OIC (Organisation of Islamic Coooperation) som består av 57 muslimske stater. Innenfor FN-systemet har OIC i en årrekke arbeidet for å innskrenke retten til å ytre seg fritt om islam. Først søkte organisasjonen å få gjennomslag for et internasjonalt forbud mot «bakvaskelse av religion», altså et slags blasfemiforbud. Da dette arbeidet ikke førte frem, la OIC om sin taktikk. I 2011 ble deres virksomhet rettet mot vedtagelse av et forbud mot «religiøst hat». Nå kunne de spille på eksisterende lover mot «hatefulle ytringer» i de fleste vestlige land, som vår egen § 185 som verner et utvalg antatt «sårbare» minoritetsgrupper, inkludert muslimer.

Interessant nok foreslo den rødgrønne regjeringen på slutten av 2008 å utvide § 185 slik at den skulle verne mot «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». Takket være massive protester trakk regjeringen tilbake forslaget. Men det er en konstant risiko for at en paragraf som § 185 kan komme til å fungere som et de facto blasfemiforbud, en bestemmelse som i realiteten kan ramme religionskritiske ytringer (noe man faktisk kan lese ut av to tidligere odelstingsproposisjoner, se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008), s. 343 og Ot.prp. nr. 22 (2008-2009), s. 381, 382). Som sagt, er det ofte en glidende overgang mellom ytringer om en trosgruppe og en trosretning, som i dette tilfellet mellom religionen islam og dens fysiske «bærere», muslimer. Det er verdt å minne om politidirektør Benedicte Bjørnlands famøse operasjonsordre som påla politiet å gripe inn mot enhver offentlig koranbrenning. Politidirektøren hevdet i den forbindelse at koranbrenning i seg selv, i visse sammenhenger, kan rammes av § 185.

Fremstøtene fra såvel IRN som OIC kan sies å kombinere to typer lovgivning, en førmoderne og en moderne. Den ene typen er den eldgamle tradisjonen for å beskytte samfunnet mot ”gudsbespottelse”, hvor religion og samfunn oppfattes som nærmest to sider av samme sak. Den andre typen lovgivning er den ”antirasistiske”, som innebærer å beskytte angivelig sårbare minoritetsgrupper (inklusive religiøse) mot fenomener som «hat» og diskriminering.

Begge typer lovgivning forbyr fenomener som forhånelse og ringeakt. Disse to vage begrepene forekommer i både den tidligere blasfemiparagrafen - straffeloven § 142 som ble avskaffet i 2015 etter Al-Quaida-massakren i Charlie Hebdos redaksjonslokale - og dagens «rasismeparagraf», § 185. § 142 gjaldt det å «forhåne eller vise ringeakt» for en trosbekjennelse, mens § 185 omhandler blant annet det å «forhåne» og «fremme ringeakt» overfor en gruppe basert på visse kjennetegn, som «religion eller livssyn». I begge tilfeller dreier det seg om uklare lovformuleringer som åpner for subjektiv og vilkårlig rettsanvendelse. Men det er naturligvis en vesentlig forskjell mellom disse to typene straffebestemmelser. Blasfemiforbud verner ideer, forestillinger om det guddommelige eller et hellige, altså noe abstrakt. «Rasisme»-forbud verner derimot noe konkret, nemlig menneskegrupper.

Likevel er det her en viktig fellesnevner. Forbud mot «ringeakt» både for en guddom og en gruppe rammer ytringer på grunnlag av meningsinnhold alene. Videre tilkjenner begge typer forbud visse fenomener en særegen status som urørlige. Hverken religioner eller grupper skal utsettes for «vanhelligelse»; enhver omtale av disse skal skje innen strengt definerte rammer. Slik opprettes et sett tabuer som nidkjært voktes av dommerne gjennom straffesanksjoner mot lovovertredelser - i realiteten rene meningsforbrytelser. Tabuer (ikke minst når de opprettholdes gjennom straffebud) er kvelende for det offentlige ordskifte og stenger for fri sannhetssøken.

Forbud mot både blasfemi og «rasisme» medfører at individet båndlegges i sin livsutfoldelse. Det handler om illegitim maktutøvelse overfor samfunnets borgere. Begge typer lovgivning er med andre ord autoritære. Det er i et slikt autoritært rettsunivers IRN beveger seg. Organisasjonen krever at en hellig tekst - betraktet som evig og uforanderlig i likhet med Gud selv - skal beskyttes mot «skjending», hvilket synes å innebære et nytt blasfemiforbud. Samtidig kreves det beskyttelse av muslimer som gruppe mot «hat» og «rasisme» - dels i form av et nytt forbud mot «rasistiske» organisasjoner, dels i form av langt mer aktiv bruk av «rasismeparagrafen».

Dette fremstøtet for å innføre en ny situasjon for ytrings- og forsamlingsfrihet i Norge må avvises.  Vi bør faktisk gå diametralt motsatt vei av hva IRN forlanger. Blasfemiparagrafen er heldigvis opphevet - nå står § 185 for tur.                                            


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativitagere bak oppropet "Fjern 'Rasismeparagrafen'!"  (https://www.opprop.net/stats.php?id=233238)                                           



Gå til innlegget

Er forkynnelsesfriheten i fare?

Publisert 10 måneder siden

Forslaget om å innlemme "kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk" i straffeloven § 185 har skapt uro i kristne miljøer. Det handler om en frykt for innskrenkning av forkynnelsesfriheten. Denne frykten er etter mitt syn helt berettiget.

Regjeringens forslag om å innlemme «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» i straffeloven § 185 har vakt protester i noen miljøer. Spesielt i kristne trossamfunn og organisasjoner er det en voksende uro over hva en slik lovendring vil innebære for både ytrings- og trosfriheten. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm ønsker på sin side lovendringen velkommen, og hevder at innvendingene mot den bygger på konstruerte problemstillinger (Dagen 25. september). Men frykten for utvidelsen av denne straffebestemmelsen er langt fra uberettiget.

På 1970-tallet var det flere som uttrykte bekymring for konsekvensene for ytringsfriheten av å gi vern til homofile og bifile etter § 135 a (den tidligere versjonen av § 185). Straffelovkommisjonen var delt i to. Den nyutdannede høyesterettsadvokaten Else Bugge Fougner og psykiateren Berthold Grünfeld var for å utvide paragrafen i denne retningen. Høyesterettsjustitiarius Rolv Ryssdal og professor dr. juris. og nestor i norsk strafferett, Johs. Andenæs, var mot at homofile og bifile skulle tildeles et særskilt strafferettslig vern. I 1981 vedtok Stortinget å innlemme «homofil legning eller leveform» i § 135 a.

I 1983 falt den første dommen for «hatefulle ytringer» rettet mot homofile, og året etter ble den opprettholdt av Høyesterett. Det var Hans Bratterud, pastor i Oslo fullevangeliske kirke, som ble dømt for ytringer fremsatt i hans faste radioprogram. Bratterud ble blant annet dømt for følgende uttalelser: «Så vil vi gjerne oppfordre alle de kristne - de som virkelig tror på Gud å bryte denne djevelske makten som homofilien representerer i dette land. Og vi vil også be om at alle som representerer denne åndsretning blir fjernet fra ledende stillinger i landet vårt.»

Høyesterett ga klart uttrykk for at § 135 a måtte brukes med varsomhet i møte med eksempler på kristen forkynnelse. Bratterud hadde selv benyttet seg av forkynnelsesfriheten i radioprogrammet, til dels gjennom å be for homofile «syndere». Retten erkjente dette, men konkluderte likevel med at pastorens ytringer var så vidt «grovt krenkende» at de ble rammet av § 135 a.

Fire av fem dommere stemte for domfellelse. Dommer Hellesylt som tok dissens, mente at denne straffebestemmelsen burde anvendes med enda større varsomhet overfor religiøse ytringer. Enkelte av hans uttalelser bør her siteres: «A møte meningsytringer om politikk, moral og religion med straff er særdeles betenkelig, enten ytringene framkommer i forkynnelse eller i andre sammenhenger. Paragraf 135 a er gitt en slik utforming at det i atskillig utstrekning vil måtte bero på en skjønnspreget vurdering hvilken rekkevidde bestemmelsen skal anses å ha.»

Hellesylts betraktninger var prinsipielt vektige. Han ytret dyp skepsis til å straffe personer for å uttrykke sin mening om religion og andre sentrale spørsmål. Hellesylt belyste dessuten denne paragrafens spesielle utforming: Den er så uklart formulert at den åpner for utstrakt skjønnsutøvelse hos lovanvender. Dermed legges det til rette for dommernes subjektive vurderinger, noe som lett slår ut i ren vilkårlighet. En uklar lovtekst er i tillegg uhyre betenkelig på nettopp ytringsfrihetsfeltet - jo utydeligere grense mellom det lovlige og det straffbare, jo større fare for selvsensur hos borgerne. Senere har for øvrig både Høyesterett i plenum i 1997 og Hålogaland lagmannsrett i 2019 bemerket at paragrafen er upresist utformet.

Hva har så dette å si for forkynnelsesfriheten, for retten til fremsette religiøse ytringer, i dagens Norge? Bratterud-saken viste at paragrafen om «hatefulle ytringer» kan brukes mot ytringer fremsatt i en forkynnelseskontekst. Dette er riktignok det eneste tilfellet hittil hvor noen er blitt dømt etter denne lovbestemmelsen for ytringer om homofile. Er det da egentlig noen grunn til å frykte at religiøse ytringer om homofile - eller transpersoner, hvis denne gruppen også får vern - kan rammes av § 185? Etter min mening er en slik frykt berettiget. Dette skyldes rettsutviklingen på dette straffeområdet.

For å være i strid med § 185 må en ytring være «kvalifisert krenkende». Tidligere definerte Høyesterett dette uttrykket som «oppfordrer eller gir sin tilslutning til integritetskrenkelser». Det var dette som var grunnlaget for å dømme pastor Bratterud for angivelig å oppfordre eller gi sin tilslutning til å frata alle homofile deres offentlige stillinger. De senere år har imidlertid Høyesterett utvidet definisjonen av uttrykket «kvalifisert krenkende» til også å gjelde ytringer som «innebærer en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd». Parallelt med innføringen av dette nye tolkningsprinsippet er straffbarhetsterskelen for § 185 blitt senket. Bratterud-saken er, som sagt, det eneste eksempelet så langt på at «hatefulle ytringer» om homofile er blitt rammet. Men bruken av paragrafen har også med henblikk på de andre vernede gruppene vært restriktiv inntil relativt nylig.

Videre er det viktig å merke seg at Høyesterett i 1984 understreket at forkynnelsesfriheten ikke er absolutt: Hverken Grunnloven eller internasjonale konvensjoner «er til hinder for at det ved lov gis regler til vern mot grove krenkelser av utsatte minoritetsgrupper, og at disse gis virkning også for den religiøse forkynnelse». Dette bør man ha i mente når det gjelder både homofile og transpersoners rettsvern mot «hatefulle ytringer».

En av årets høyesterettsdommer på dette området fastslår at det å omtale en vernet gruppe på «fordømmende» vis kan være straffbart. Hvem kan med noen grad av sikkerhet avgjøre om for eksempel en gitt omtale av transpersoner som representanter for denne gruppen selv ikke godtar, er «fordømmende»? Selv for Høyesterett er dette i realiteten et uløselig problem. All denne uklarheten er ødeleggende for ytringsfriheten.

Hvis også transpersoner skal vernes av § 185, vil en enda større del av samfunnsdebatten bli skadelidende. Og en slik lovendring vil ytterligere sette forkynnelsesfriheten i fare.


En nesten identisk versjon av denne kronikken er tidligere publisert i Dagen. 


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter og én av to initiativtagere bak oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen)



Gå til innlegget

§ 185, diskriminering og selvsensur

Publisert 10 måneder siden

Jørn Maurstad retter kritikk mot noe jeg har skrevet om straffeloven § 185 og transpersoner. Denne kritikken er ikke velfundert.

Jørn Maurstad kommenterer (Verdidebatt 2. oktober) mitt innlegg «§ 185 og transpersoner» (Verdidebatt 29. september). Hans innvendinger har lite for seg.

Maurstad skriver: «Det er viktig å være klar over at ikke all forskjellsbehandling er diskriminering.» Det har han helt rett i. I mitt innlegg karakteriserte jeg imidlertid § 185 som «gruppeselektiv og dermed også diskriminerende». Med sin minoritetsselektive utforming legger paragrafen opp til en urimelig forskjellsbehandling av ulike samfunnsgrupper og dermed av ulike individer. Ved å gi bare noen minoritetsgrupper et særlig vern mot «diskriminerende eller hatefulle ytringer» er det faktisk denne straffebestemmelsen selv som er diskriminerende. Maurstads påpekning at det også finnes ikke-diskriminerende forskjellsbehandling, har altså ingen relevans i dette tilfellet. Jeg vil benytte anledningen til atter å presisere at § 185 med sin særbeskyttelse av visse borgere bryter med et grunnleggende prinsipp i vår rettsstat - likhet for loven.

Avslutningsvis fremkaster Maurstad følgende påstand: «Diskusjonen om viktige grenseoppganger angående transpersoner behøver etter min mening derfor ikke stanses av frykt for straffeparagrafer.» Hvordan kan han være så sikker på dette? Når straffeloven kan ramme rene meningsytringer om transpersoner, er det vel nokså klart at dette lett vil hemme diskusjon om nettopp transpersoner. Hvis § 185 utvides som foreslått av regjeringen, vil resultatet fort kunne bli omfattende selvsensur i den allerede vanskelige «transdebatten».





Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere