Carl Müller Frøland

Alder: 38
  RSS

Om Carl

Følgere

Frontkjemperne og nazismen

Publisert 3 måneder siden

TV-serien "Frontkjempere" er på flere måter verdifull. Samtidig fortjener serien kritikken på visse punkter, knyttet til fremstillingen av både frontkjempernes motivasjon for å verve seg og adferd ved fronten.

NRK-serien «Frontkjempere» har skapt intens debatt. Etter mitt syn har serien flere tydelige kvaliteter. Intervjuene med de syv frontkjemperne er svært verdifulle, ikke minst fordi de kaster lys over denne gruppens opplevelser ved fronten. De dramatiserte krigssekvensene virker i store trekk realistiske. Og de medvirkende historikerne kommer med viktige opplysninger og betraktninger. Likevel mener jeg serien fortjener kritikk på flere punkter. Fra mitt ståsted, som riktignok ikke er frontkjemperforskningens, ønsker jeg å komme med noen betraktninger om to sentrale spørsmål som har vært gjenstand for mye av debatten, nemlig frontkjempernes vervingsmotivasjon og frontadferd. La oss begynne med beveggrunnene.

Flere av frontkjempernes uttalelser burde ha vært utfordret av serieskaperne. Frontkjemperne kunne med fordel ha fått flere spørsmål av den mer «ubehagelige» typen, særlig knyttet til hvordan de stilte seg til nazistisk ideologi. Men en slik intervjupraksis hadde neppe vært gjennomførbar, noe regissøren har redegjort godt for (https://tv.nrk.no/serie/debatten/202104).

Trolig hadde de fleste frontkjemperne foreldre som stemte eller iallfall sympatiserte med Nasjonal Samling (NS), og i mange tilfeller ble nok de unge guttene sterkt påvirket av sine foreldres nasjonalsosialistiske overbevisning. Serien får ikke tilstrekkelig belyst slik miljøpåvirkning. Den ideologihistoriske dimensjonen er i liten grad til stede.

Historieforskningen har tydeligvis fastslått at et flertall av frontkjemperne i utgangspunktet var NS-medlemmer. Fra dette faktum synes flere av seriens kritikere å slutte at alle disse frontkjemperne var overbeviste nasjonalsosialister. En slik slutning er forhastet. At man er medlem av et politisk parti, betyr på ingen måte at man slutter opp om partiets ideologi - akkurat som man kan dele et partis ideologi uten å være medlem av det. Alle NS-medlemmer var ikke drevet av ideologisk overbevisning; noen var styrt av ren egeninteresse, noen var motivert av et generelt protysk engasjement osv. Partimedlemskap kan dokumenteres historisk, men er et rent juridisk faktum som i seg selv ikke sier noe om ideologisk tilhørighet. For å avgjøre om noen var «nasjonalsosialister», behøves andre typer kilder.

Mange av frontkjemperne var svært unge, godt under 20 år. Er det sannsynlig at en gjennomsnittsperson på 16-17 år har utviklet noen ideologisk overbevisning? Langt de fleste i denne aldersgruppen er på et utviklingstrinn hvor de mangler den psykologiske «modningen» som kreves for å ta klart stilling til politisk-ideologiske spørsmål, til å forplikte seg til bestemte idealer og verdier, og til å ta rimelig veloverveide valg i tråd med sin overbevisning. En såpass generaliserende antagelse mener jeg er velbegrunnet.  

I denne forbindelse er det problematisk å tale om «overbevisning» også med henblikk på ideologien det dreier seg om. Fascismen, som både tysk og norsk nasjonalsosialisme er varianter av, er ingen mer eller mindre fasttømret ideologi i tradisjonell forstand, men snarere et relativt flytende sett ideer, uttrykt gjennom myter og symboler som er ment å appellere til følelsene og inspirere til handling. Nasjonalsosialismens myter og symboler – som ørner og solkors, vikinger og drageskip, selvoppofrende helter på slagmarken og kamp mot «onde» uhyrer – har særlig sterk appell til unge gutter. Disse mytene og symbolene - forbundet like mye med drømmer og lengsler som med frykt og avsky, like mye med et «positivt» budskap om et fullkomment samfunn som med et «negativt» om dette fellesskapets fiender som måtte nedkjempes – var i det hele tatt egnet til å vekke ungdommelig idealisme (noe som vel å merke ikke bare gjelder gutter). Kan det ikke tenkes at mange av de norske guttene som endte som frontkjempere, ble sterkt påvirket av nettopp slike myter og symboler?

Én av frontkjemperne i serien hevder at han ikke ble påvirket av SS-propagandaen – i hvert fall ikke bevisst, men kanskje ubevisst. Denne observasjonen kunne godt ha vært utforsket litt i serien, selv om frontkjemperne kanskje ikke hadde kunnet si så mye om hvorvidt en slik «dypere» ideologisk påvirkning kan ha gjort seg gjeldende. Men de burde nok ha blitt spurt om hvordan de i ettertid oppfattet naziideologiens forføreriske kraft.

Uansett benyttet SS effektivt de nazistiske mytene og symbolene for å verve nye medlemmer. Og det ligger i propagandaens natur at noe fremheves mens noe annet tones ned eller forties, alt avhengig av den konkrete situasjonen hvor propagandaen skal ha virkning. Antisemittismen ble for eksempel tonet kraftig ned av det tyske nazipartiet i årene forut for maktovertagelsen i 1933, siden nazistene ikke oppfattet den jevne tysker som spesielt mottagelig for partiets antijødiske budskap. Man kan få inntrykk av at en tilsvarende vurdering ble foretatt i Norge, i og med at antisemittiske elementer synes fraværende på en rekke av NS-plakatene. Men eksperter på NS-propagandaen kan muligens korrigere dette inntrykket.

Et sentralt motiv i SS-propagandaen var kampen mot «bolsjevismen» (eller «jødebolsjevismen», slik nazistene egentlig forestilte seg den). Stalin-regimets fremferd på 1930-tallet - gjennom blant annet omfattende politiske utrenskninger, militant-ateistisk forfølgelse av kristne og invasjonen av Finland - bidro nok alt sammen til å skape en utbredt frykt for «kjempen i øst» i ulike politiske miljøer i Europa. Her til lands var nok også mange preget av vissheten om det mektige Arbeiderpartiets medlemskap i Komintern frem til 1923 og fortsatte støtte til Sovjet-staten frem til slutten av 30-tallet. Alt i alt var nok antikommunisme en viktig motivasjonsfaktor for en del frontkjempere, og dermed også en av strengene NS-propagandistene kunne spille på.

Så var det seriens fremstilling av frontkjempernes adferd i felten. Med Nazi-Tysklands invasjon av Sovjetunionen sommeren 1941 begynte den harde krigen i øst. I Hitler-regimets planlagte erobrings- og tilintetgjørelseskrig var Waffen-SS tiltenkt en sentral rolle. Serieskaperne fortjener honnør for ønsket om å anlegge et militærhistorisk perspektiv på dette materialet. Serien får frem at frontkjemperne tross alt var soldater som gjorde samme type erfaringer som andre stridende – samhold, tap av kamerater, opplevelsen av krigens redsler osv. Men her står vi samtidig ved en svakhet med serien, nemlig at betoningen av det militære i for stor grad fortrenger oppmerksomheten om det politisk-ideologiske.

SS-krigerne var politiske soldater, som fire av seriens medvirkende historikere har understreket - «det nazistiske budskapet gjennomsyret tilværelsen i Waffen-SS» (https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/PRJx7J/frontkjemperne-var-ikke-soldater-som-alle-andre). SS-mennene ble oppfattet som de fremste bærere av nasjonalsosialismens idealer, de var det nærmeste man kom det «nye menneske» som nazistaten søkte å fremdyrke. Den fysiske treningen i Waffen-SS var særdeles hard; øvelsene kunne medføre betydelig mortalitet. Videre ble rekruttene indoktrinert i et nazistisk verdisystem hvor tradisjonell moral, inklusive etablerte normer for krigføring, ble avvist som et hinder for rasens overlevelse og utfoldelse. Med andre ord: SS-soldatene ble opplært til å begå krigsforbrytelser i enhver situasjon hvor dette ble sett som nødvendig. Med internaliseringen av slike holdninger og verdier, samt opplevelsen av den tiltagende «barbariseringen» av krigen i øst, er det ikke overraskende at mange i Waffen-SS deltok i massedrap. Serien kunne ha tatt opp i hvilken grad opplæringen av de norske SS-soldatene skilte seg fra det generelle bildet jeg nettopp har skissert.

Jeg er enig med kritikerne som setter et stort spørsmålstegn ved seriens fremstilling av de norske SS-soldatenes reaksjon på massedrap de bevitner. Hva er belegget for å skildre nordmennene som mer misbilligende til volden enn deres tyske medsoldater? Denne fremstillingen fremstår ufundert. Det hersker liten tvil om at mange nordmenn i SS selv utførte eller i hvert fall medvirket til krigsforbrytelser. Slik jeg forstår kildetilfanget, er det imidlertid ingen klare holdepunkter for at noen av de intervjuede nordmennene var involvert i slike forbrytelser. Men det er viktig å merke seg at én av frontkjemperne i serien forteller at han medvirket til at flere hundre sivilister ble brent levende. Dette vitnesbyrdet finner jeg troverdig - av hensyn dels til SS-opplæringen jeg allerede har skissert, dels til at mannen tilsynelatende ikke hadde noe å vinne på feilaktig å hevde at han deltok i et massedrap. 

Det er helt legitimt å lage en TV-serie ene og alene om frontkjemperes krigsopplevelser, med utgangspunkt i et lite utvalg veteraners vitnesbyrd (men visse faghistoriske kommentarer underveis hadde vært på sin plass). Målet med «Frontkjempere» synes imidlertid å være mer ambisiøst enn som så, nemlig å gi en relativt dekkende beskrivelse av frontkjemperne som gruppe og de militære enhetene hvor de tjenestegjorde. Hvis dette var serieskapernes ambisjon, burde de ha sørget for en bedre balanse i skildringen av Waffen-SS’ «normale» og «eksepsjonelle» aspekter. Sagt tydeligere: I en slik sammenheng er det nødvendig å anlegge et dobbeltperspektiv - både organisasjonens militære og genocidale aktivitet må tydelig belyses.

Som sagt, «Frontkjempere» har sine kvaliteter - den er tankevekkende og på visse områder opplysende. Det var riktig av serieskaperne å trosse berøringsangsten og la frontkjemperne få slippe til med sine minner og synspunkter. Dessuten har serien lykkes i å frembringe en bred debatt som har hatt stor verdi, spesielt ved at faghistorikere har fått nyansere og til dels korrigere seriens bilde av frontkjemperne og deres samtidskontekst. Alt i alt har denne TV-serien resultert i viktig historieformidling på flere nivåer. Her har den intellektuelle offentlighet fungert godt.


Kronikken er tidligere publisert i Nettavisen.


Carl Müller Frøland

Idéhistoriker og forfatter av boken "Nazismens idéunivers"


Gå til innlegget

Ytringer som bør prøves for retten

Publisert 3 måneder siden

NRK-journalist Shaun Henrik Matheson ble politianmeldt for ytringer han fremsatte i sitt eget radioprogram. Han ble anmeldt for overtredelse av straffeloven § 185. Politiets henleggelse av anmeldelsen er dypt problematisk.

Shaun Henrik Matheson ble anmeldt for brudd på straffeloven § 185 for uttalelser om jødene i NRK P13. Politiet har henlagt anmeldelsen med henvisning til «intet straffbart forhold».

Matheson uttalte blant annet: «Israel er en okkupasjonsmakt, det er et apartheidregime, der noen mennesker er mer verdt enn andre mennesker, og der disse andre blir utsatt for systematisk undertrykkelse, deres land blir stjålet fra dem, der de mister strøm og vann hvis de ikke oppfører seg ordentlig.» Dette er hard kritikk, men den er rettet mot en stat (Israel) og er derfor helt lovlig. Ingen kan straffes for rene meningsytringer om en stat og den politikk den angivelig fører. 

Matheson fortsatte: «Og skulle en hjemmesnekret rakett lande et eller annet sted hos Guds utvalgte folk, så gjennomføres det grusomme hevnaksjoner hvor tusenvis av mennesker blir drept, gjerne barn.» Dette er juridisk mer problematisk. Her anklages et folk for å gjennomføre «grusomme hevnaksjoner hvor tusenvis av mennesker blir drept», altså åpenbart folkerettsstridige massedrap - og barnedrap. Hvilket folk er anklagene rettet mot? Det er «Guds utvalgte folk», det vil si jødene. Eller er dette uttrykket her ment kun metaforisk, slik at det er israelerne anklagene er rettet mot? Jeg kommer tilbake til dette. 

Matheson viste så til «at av mer enn 1 million fullvaksinerte mennesker så ble under tusen personer smittet» i Israel. Han kommenterte det slik: «Det er gode nyheter, samme hvordan du vrir og vender på det. Skulle bare nesten ønske at det kom fra et annet sted, hvis du skjønner. Det er nesten som jeg skulle ønske at vaksinen ikke virket. Det går ikke an å si. Beklager, jeg skjønner det. Pokker også.» 

Dette er etter mitt syn en rimelig tolkning av Mathesons utsagn: Han ga uttrykk for at han egentlig ønsket at vaksinen ikke hadde beskyttet israelere mot smitte. Enhver rimelig informert person vet at den som smittes med covid-19, kan dø eller bli alvorlig syk, så dette er hva Matheson ønsker for israelere. Det er mulig at beklagelsen Matheson kom med i etterkant, gjorde inntrykk på noen av lytterne (men dette er vel heller tvilsomt). Uansett avsluttet han slik: «Vi må bare aldri glemme hvor ræva Israel er, det er sykt viktig at vi aldri glemmer det. Vi må aldri glemme hvor ræva Israel er.» Inntrykket lytterne ble sittende igjen med av staten Israel og dens innbyggere, må sies å være svært negativt. 

Paragraf 185 forbyr blant annet det å «forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt» mot noen på grunnlag av (blant annet) deres «nasjonale eller etniske opprinnelse» og «religion eller livssyn». Hvorvidt Mathesons ytringer utelukkende rammer israelere, eller også jøder, er dermed rettslig irrelevant, for begge disse minoritetene beskyttes av § 185. Så er spørsmålet: Kan enkelte av hans ytringer sies å «forhåne» og/eller «fremme hat, forfølgelse eller ringeakt» overfor israelere eller jøder? Dette spørsmålet kan ikke besvares med noen grad av sikkerhet, på grunn av paragrafens tåkete formuleringer. Men paragrafen er nå engang der - og den brukes, stadig oftere. Rettspraksis rommer en rekke saker med ytringer som Mathesons utsagn kan sammenlignes med. Jeg nøyer med å vise til fire enkeltytringer som noen tidligere er blitt dømt for etter § 185.

I 2019 ble Tore Tvedt, leder av Vigrid, dømt for å ha kalt jøder «reptiler» og «parasitter» som «burde vært geleidet til Israel», og Lars Thorsen, leder av SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), dømt for blant annet denne ytringen: «Islam er unikt umenneskelig. Derfor blir muslimer mer voldelige jo mer religiøse de blir.» Året før ble en nordlending dømt for en rekke ytringer han hadde fremsatt om samer i Avisa Nordlands kommentarfelt. Én av disse lyder: «Kjenner du lokta av tennveske, er det en same ikke langt unna på 1,30 og lokter bål.» Hvordan stiller Mathesons ytringer om israelere/jøder til disse andre? I fjor ble en bergenskvinne dømt av Høyesterett for å ha skrevet dette på Facebook om en mørkhudet samfunnsdebattant: «Fandens svarte avkom reis tilbake til Afrika og bli der din korrupte kakerlakk.»

Jeg kan ikke se at noen av ytringene over – rettet mot jøder, muslimer, samer og mørkhudede - er noe grovere enn Mathesons utsagn om barnedrap og vaksiner som (dessverre) virker, rettet mot jøder og/eller israelere. I motsetning til bergenskvinnen og Tvedt har ikke Matheson tydd til skadedyrbetegnelser eller andre former for skjellsord om gruppen han omtaler, det kan nevnes (det er Israel som er «ræva»). Men slik «stygg» språkbruk er ingen nødvendig forutsetning for å overtre § 185, noe jeg kunne ha belagt med enda flere eksempler enn de nevnte. 

Retten har i flere saker vedrørende § 185 konkludert med at tiltalte har ytret seg «dehumaniserende» om en gruppe beskyttet av paragrafen. Kan ikke nettopp også Mathesons uttrykte ønske om at vaksinen ikke virker på israelere, kalles dehumaniserende? Kan ikke denne ytringen forstås som at israelere er mindre verdt enn andre mennesker, at førstnevnte faktisk mangler livets rett? 

Høyesterett bemerket i fjor at § 185 kan bli overtrådt ved visse omtaler av «menneskegruppers egenskaper og adferd». Retten uttalte: «Dersom det påstås kriminell adferd i en gruppe eller gruppen omtales på fordømmende måte, vil grensene for hva som er straffbart, raskt kunne være overtrådt.» Når noen beskylder «Guds utvalgte folk» for gjentatte massedrap - «grusomme hevnaksjoner hvor tusenvis av mennesker blir drept, gjerne barn» – er dette en overtredelse av § 185. Jeg kan ikke begripe at dette kan oppfattes annerledes, gitt tidligere rettspraksis og Høyesteretts vurdering. 

De som hittil er blitt straffet etter denne paragrafen, har ofte vært personer med spesielle livsproblemer (som rus, psykiske lidelser og trygdeavhengighet) – eller de har vært politiske aktivister som er stigmatisert av storsamfunnet. Matheson, derimot, arbeider i NRK. Han er en statsansatt journalist med privilegert adgang til offentligheten. Straffeloven gjelder vel like mye en som tilhører hans gruppe, som de andre jeg nevnte? 

Gjennom sin yrkesutøvelse har Matheson en spesiell plattform - hans uttalelser fremsettes i riksdekkende radio og kan derfor nå svært mange mennesker. Bør ikke her dette virke i skjerpende retning? § 185 skal beskytte mot spredning av «hat» og «ringeakt» overfor angivelig sårbare minoriteter. Den potensielle «spredningsfaren» i dette tilfellet er særdeles høy.

Politiet er gjennomgående overivrige med å anmelde påståtte brudd på § 185. Denne gang valgte de å henlegge anmeldelsen de fikk på sitt bord, med henvisning til at det ikke foreligger noe straffbart forhold. Jeg setter et stort spørsmålstegn ved politiets juridiske vurdering. Mathesons ytringer bør prøves for retten. Statsadvokaten oppfordres herved til å omgjøre politiets beslutning. 


Kronikken er tidligere publisert i Utrop (en feil i første avsnitt er nå rettet opp).


Gå til innlegget

Pressen svikter ytringsfriheten

Publisert 4 måneder siden

Straffeloven § 185 er atter blitt anvendt. Både den siste domfellelsen og selve paragrafen forsvares av avisen iTromsø. Dette er enda et eksempel på hvordan pressen svikter ytringsfriheten.

På lederplass 16. mars behandler avisen iTromsø den siste domfellelsen etter straffeloven § 185, kjent som «rasismeparagrafen». Avisens forsvar for dommen og den nevnte paragrafen er et nytt eksempel på pressens manglende forsvar for ytringsfriheten.

Den siste domfellelsen gjelder altså en manns ytringer rettet mot en annen person med bakgrunn fra Sri Lanka. Sistnevnte kan ha blitt utsatt for trakassering eller «hensynsløs atferd» i lovens forstand, og i så fall er det riktig å bruke straffeloven § 266 (som blant annet gjelder «plagsom opptreden»). Jeg har ikke grunnlag for å si noe mer om hva som utspant seg på kjøpesenteret.

Avisen skriver: «Gjennom årene har enkelte samfunnsdebattanter tatt til orde for å få fjernet loven, og begrunnet dette med at loven både er frihetsbegrensende og overflødig.» En straffebestemmelse som § 185 er per definisjon frihetsbegrensende. Men i motsetning til de øvrige straffebestemmelsen som regulerer ytringsfriheten, rammer § 185 rene meningsytringer.

iTromsø bemerker riktignok at ytringsfrihet er «et helt grunnleggende demokratisk prinsipp» som «handler om individets frihet til å uttrykke sine meninger i det offentlige rom». Det er nettopp denne friheten - nødvendig både for individuell livsutfoldelse og demokratisk meningsbrytning - som innskrenkes av § 185.

Straffeloven rommer flere andre bestemmelser som kan ramme ytringer det er bred konsensus om å strafferegulere, som trusler om straffbare handlinger og ren trakassering (som jeg allerede har vist til). Derfor er § 185 ikke bare skadelig, men også overflødig - vi trenger faktisk ikke en slik lovbestemmelse.

Jeg oppfatter avisens leder som et spark til oss som lanserte oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!», som ble overlevert Stortinget sist høst. «Symptomatisk nok er de mest ivrige eksponentene for å fjerne paragrafen de som selv ikke tilhører noen minoritet, som følgelig ikke kjenner diskrimineringen på egen kropp og sjel», påstår iTromsø. Vi som sto bak oppropet, tilhører angivelig ingen minoritet, underforstått noen av minoritetene som beskyttes av § 185 (for den beskytter kun visse minoriteter).

Her blottlegger iTromsø rene fordommer. Hvordan vet avisen at ingen av de nærmere 20 personene bak oppropet tilhører noen beskyttet minoritet? Kjenner avisen alle disse personenes nasjonale og etniske bakgrunn, livssyn, seksuelle legning og funksjonsfriskhet? Men uansett er slike gruppekjennetegn fullstendig irrelevante i denne sammenheng. Enhver samfunnsborger – uavhengig av tilhørighet til «majoritet» eller «minoritet» – er i sin fulle rett til å ta stilling til landets lovgivning. Dette er grunnleggende i et liberalt demokrati.

Avislederens primitive gruppetenkning er uttrykk for identitetspolitikk, som fratar individet moralsk rett til å uttale seg om spørsmål relatert til minoriteter individet ikke selv tilhører. Dessuten målbærer lederen en utbredt intoleranse i dagens etablerte medier - en vilje til å straffe mennesker med andre meninger. Det er dypt forstemmende å se hvordan pressen svikter ytringsfriheten på denne måten.


Innlegget er tidligere publisert i avisen iTromsø.



Gå til innlegget

Et svik mot velgerne

Publisert 6 måneder siden

Da Stortinget i november i fjor behandlet straffeloven § 185, stemte både Høyre og Venstre for å beholde den. Begge partienes stemmegivning er problematisk sett i lys av deres programmer.

I november i fjor behandlet Stortinget regjeringens forslag om å utvide straffeloven § 185 til å gjelde også «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» – samt Frps forslag om å oppheve samme paragraf. Ikke helt uventet ble det klart flertall for å bevare og utvide § 185. Det var likevel overraskende at det var kun Frp som gikk inn for å fjerne denne lovbestemmelsen. Ingen kan kritisere venstresidens partier – Ap, SV og Rødt – for deres stemmegivning i denne saken, all den tid disse partiene har lovet sine velgere å verne og til dels styrke § 185.

Heller ikke «sentrumspartier» som MDG og Sp kan egentlig bebreides for å stemme imot opphevelsesforslaget, med tanke på at de aldri har tatt avstand fra denne paragrafen. Det samme gjelder KrF.

På grunn av stor motstand i flere kristne miljøer mot forslaget om å gi særskilt vern til transpersoner sørget riktignok KrF for å få utredet mulige følger av en utvidet § 185 for forkynnelses- og trosfriheten. Så var det de borgerlige regjeringspartiene, Høyre og Venstre.

Hvordan bør man vurdere deres stemmegivning? Hadde de på forhånd gitt sine velgere noen løfter vedrørende paragrafen?

Høyre sier i sitt program for inneværende stortingsperiode: «Gjennomgå straffelovgivningen med sikte på å fjerne unødvendige forbud».

Partiets forrige stortingsprogram rommet følgende punkt: «fjerne straffeloven § 135 A om fremsettelse av diskriminerende eller hatefulle ytringer».

Etter hva jeg kan se, har partiet offisielt ikke forlatt dette målet. Når man i lys av forrige programpost leser punktet i nåværende program om «unødvendige straffebud», er det rimelig å tolke det som at Høyre fremdeles vil arbeide for å fjerne blant annet straffebudet § 185. Det vet vi nå ikke er tilfelle. Jeg kan ikke se at Høyre har vært redelige mot sine velgere i denne saken, som gjelder ytringsfrihetens kår her til lands.

Hvis Høyres behandling av § 185 er kritikkverdig, må Venstres sies å være under enhver kritikk. I det nåværende stortingsprogrammet sies det at Venstre vil «fjerne forbudet mot å fremsette diskriminerende eller hatefulle ytringer». Og det forrige programmet rommet denne posten: «Fjerne straffeloven § 135A om fremsettelse av en diskriminerende eller hatefull ytring». Med andre ord:

Venstre har i de to siste stortingsperiodene gått til valg på å fjerne § 185, det er et løfte partiet har gitt sine velgere. Da et annet parti nå fremmet forslag om å fjerne denne paragrafen, stemte så Venstre imot. Dermed vraket partiet sitt eget program – uten engang å ha sagt offentlig at Venstre (av ukjente grunner) hadde endret syn på denne programposten!

Det er sjokkerende å se en slik utilslørt forakt for egne velgere. Venstre har til fulle demonstrert at partiets program bare er til pynt, det er rent skuebrød for å lokke til seg velgere. Eller gjelder dette kun deler av programmet? I så fall hvilke?

I spørsmålet om § 185 har Fremskrittspartiet stått opp for ytringsfriheten og dermed handlet i tråd med den liberalistiske politikken partiet har gått til valg på. Venstresidens partier har inntatt motsatt standpunkt, men de har etterlevd sine programforpliktelser til velgerne. Høyre og Venstre har ikke stått opp for ytringsfriheten, og de har ikke opptrådt redelig overfor sine velgere. Verst er Venstre som her har kullkastet sitt nåværende program. Behandlingen av § 185 er et svik mot Venstres velgere.

Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen.




Gå til innlegget

Paragrafen som aldri burde ha vært der

Publisert 6 måneder siden

Straffeloven § 185 er svært omdiskutert og kontroversiell. Det er ikke overraskende, all den tid denne lovbestemmelsen aldri burde ha sett dagens lys.

Sammen med Nina Hjerpset-Østlie sto jeg i spissen for oppropet «Fjern ‘Rasismeparagrafen’!» (https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen), som Stortinget fikk overlevert i oktober i fjor. Som kjent valgte Stortinget å beholde § 185 – ja, de utvidet den faktisk, slik at den nå også skal gjelde «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». Uansett: Dette er altså en paragraf jeg (og mange med meg) mener aldri burde ha vært der. Så til selve begrunnelsen.

§ 185 er særdeles uklart og upresist utformet. Den inneholder uttrykk som «forhåne», «hat» og «ringeakt». Hva betyr egentlig disse ordene? Det fremgår på ingen måte tydelig av selve paragrafen. Og jeg kan heller ikke se at begrepene hat, ringeakt og forhånelse defineres i lovens forarbeider. Det er alvorlig.

Ledende jurister har også gitt uttrykk for at § 185 har en uklar ordlyd. Både Høyesterett (i plenum) og lagdommere har uttalt at straffebestemmelsen er upresis. Både Riksadvokaten og sentrale politijurister har bemerket at paragrafen er juridisk vanskelig å håndtere. Og jeg kan legge til at Oslo politidistrikt – i en rapport om «hatkriminalitet» fra 2015 – fastslår følgende, med hensyn til 185: «Grensen mellom hvilke ytringer som er vernet av ytringsfriheten og hvilke som er straffbare kan være meget vanskelig å trekke. I tillegg vil grensen endre seg med samfunnsutviklingen. Det er knapt mulig å gi en presis beskrivelse av hvor grensen går» (https://www.politiet.no/globalassets/dokumenter/oslo/rapporter/anmeldt-hatkriminalitet-oslo/hatkrim---rettslige-og-praktiske-sporsmal-november-2015.pdf).

Den vage ordlyden gjør 185 svært problematisk å forholde seg til, både for dommere og samfunnsborgere. Hos dommere åpner den for bruk av skjønn, og dermed også for subjektiv og vilkårlig rettsanvendelse. For vanlige borgere blir det vanskelig å se hvor grensen mot det straffbare går – dermed fører 185 lett til selvsensur. Frykt for å overtre denne utydelige bestemmelsen kan altså fort gjøre at folk holder tilbake helt lovlige ytringer. Det er et tap for enkeltmennesket. Og det er et tap for den brede samfunnsdebatten og demokratiet. Og la meg skyte inn: Problemet med selvsensur blir ikke akkurat mindre av at denne paragrafen nå brukes i stadig større omfang.

185 skal motvirke diskriminering, såkalt diskriminerende ytringer. Paradoksalt nok legger bestemmelsen selv opp til nettopp diskriminering. 185 gir utvalgte minoritetsgrupper et særskilt rettsvern. Resultatet av denne forskjellsbehandlingen blir ikke likhet for loven - for i henhold til dette grunnleggende prinsippet skal lovverket gi samme rettigheter og samme beskyttelse til alle borgere i samfunnet, uavhengig av gruppekjennetegn.

§ 185 er også overflødig. Den overlapper delvis med flere andre lovbestemmelser – for eksempel straffelovens 183 om oppfordringer til straffbare handlinger, 263 om trusler om straffbar adferd og 266 om såkalt hensynsløs adferd, eller trakassering. Alle disse straffebestemmelsene er klarere formulert og derfor lettere å forholde seg til enn 185, både for dommere (vil jeg anta) og for alle oss andre.

Men § 185 skiller seg fra andre straffebestemmelser også på et annet viktig punkt: Den rammer rene meningsytringer – den kan brukes mot noen som bare uttrykker sin mening om en av de utvalgte gruppene bestemmelsen beskytter. Som det fremgår av Odelstingsproposisjon nr. 33 (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-33-2004-2005-/id394992/), er det lovgivers intensjon at denne paragrafen også skal kunne brukes mot meningsytringer ene og alene. 

Når det gjelder trusler og oppfordringer knyttet til kriminalitet, og når det gjelder ren trakassering – da har selvsagt straffeloven en nødvendig funksjon. Men en straffebestemmelse som 185 skaper det vi kan kalle meningsforbrytere. Det er ikke akseptabelt i et fritt samfunn, hvor det bør være toleranse for andres meninger per se, hvor det bør være lov å fremsette ytringer som andre – som kanskje det store flertall – opplever eller oppfatter som frastøtende, rasistiske, menneskefiendtlige osv.

Kort sagt, § 185 har ingen plass i et liberalt demokrati som vårt.   


Dette var mitt bidrag til Ytringsfrihetskommisjonens innspillsmøte «Straffeloven § 185 om hatefulle ytringer» avholdt 14. januar (https://www.ykom.no/2020/12/22/innspillsmote-straffelovens-%c2%a7-185-om-hatefulle-ytringer/).


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere