Bernt Torvild Oftestad

Alder: 79
  RSS

Om Bernt Torvild

Professor emeritus i europeisk kulturhistorie ved Det teologiske menighetsfakultet.
Medlem av Den katolske kirke.

Følgere

Friheten, livet og døden

Publisert 5 måneder siden

En kommentar til Gunhild Hugdals avhandling

I norsk abortlovgivning og i debatten om abortproblemet er det to motiver som stadig går igjen: For det første idealet om at den gravide kvinne skal ha rett til fritt å velge om hun vil bære frem det barn hun har under sitt hjerte;  For det andre ideen om at hun bør og kan treffe et rett etisk valg når hun står overfor muligheten til å avslutte sin graviditet. I gjeldende abortlov (fra 1978) har man forsøkt å forene disse to motiver for kvinnens rett til selvbestemmelse innen graviditetens 12. uke. Samtidig har fosteret – om enn begrenset – rett til liv, som altså slår inn etter 12. uke. Lovgiverne tok altså hensyn både til den individuelle frihet for kvinnen og til fosterets menneskeverd. Spørsmålet om dette er en etisk holdbar løsning, kan vi her la ligge. Lovgivernes overordnede perspektiv i 1978 var i hvert fall et ønske om færrest mulige aborter. 

Det er denne tematikken Gunhild Hugdal tar opp i sin avhandling: «The right Choice and the free Choice», som er et  bidrag til kristen feministisk etikk om «reproductive justice»., som hun skal forsvare ved en disputas ved MF 09.06 d.å.

I avhandlingens sammenfatning hevder Hugdal at det er en spenning mellom «the free choice and the right choice», som reflekterer samfunnets  manglende evne  til å godta  «the moral value of women’s reproductive freedom.»  Denne spenning kan oppløses om «the right choice» blir normativt  sidestilt  med «the free choice.» Om det ikke skjer, vil «the moral choice»  fungere som en  barriere  for «the free choice». For Hugdal blir det overordnede etiske formål å godta og sikre kvinners moralske rett til selv å velge en løsning av sitt "graviditetsproblem" ut fra egne preferanser. Når kvinnens selvbestemmelse på den måten blir den høyeste etiske verdi, får også Hugdals utsagn: «Abortpress og abortmotstand: to sider av samme sak» en god mening. Både abortpress og abortmotstand hviler på det samme premisset: kvinnens frie selvbestemmelse teller ikke. 

Jeg kan ikke se at denne etiske konsepsjon kan kalles kristen. Her mangler det bibelsk grunnleggende: Barnet som Guds gave, skapt i Guds bilde, som Gud pålegger oss å beskytte i lydighet mot hans 5. bud. Abortsakens dypeste tema er liv eller død for et spirende menneskeliv. Hos Hugdal synes dette å være utenfor horisonten. Heller ikke hennes oppfatning av frihetsbegrepet er forenlig med kristen tanke (Gal 5,13; 1 Pet 2,16).  

For Hugdal er frihet det overordnede ideal når det skal utvikles et etisk perspektiv på abortspørsmålet. Frihet betyr at kvinnen skal å ha «rett til ikke å få barn», men også retten til å få barn. Det førstnevnte anliggende dekkes av selvbestemt abort. Men for Hugdal er ikke selvbestemmelsen begrenset, slik som i dagens abortlov. Hun utdyper sitt andre anliggende (rett til å få barn) ved kravet om «rettferdighet» i samfunnet overfor kvinner som vil bære frem sitt barn. Samfunnet må legge til rette for kvinners frie valg slik at ikke sosiale eller økonomiske strukturer eller manglende omsorg presser kvinner til å ta abort. Kvinner må ikke presses verken til å ta eller å la være å ta abort. Denne fulle friheten «har vi ikke per i dag",  slår hun fast. 

Hos Hugdal trumfer den gravide kvinnes frihet i forhold til det ufødte liv alle andre hensyn.  Fosteret er ikke utenfor horisonten. Men graviditet og fødsel blir til sist sett på som en trussel, som samfunnet i størst mulig grad må lette eller hindre ved «reproductive justice» for kvinner som velger å få barn. Men da kan hun heller ikke se det som et overordnet mål at det blir færrest mulig aborter i samfunnet.

Det frihetsbegrep som Hugdal legger til grunn, har røtter tilbake til nytidens begynnelse. Da utvikles den oppfatning at vår frihet er som sådan nøytral og indifferent.  Menneskets frihet er gitt forut for de valg det foretar. Det betyr at det er våre valg som gir friheten innhold. Ut fra tanken om en nøytral frihet vil enhver helt og fullt ut fra seg selv kunne velge hvilket konkret innhold vedkommendes frihet skal ha. 

Hos Hugdal  blir friheten oppfattet som etisk nøytral. Man kan bruke den til å fjerne fosteret eller til å la det være. Å ville påvirke en slik avgjørelse utenfra spolerer friheten, noe som for Hugdal blir etisk illegitimt. Radikalt og konsekvent hevder hun menneskets/kvinnens autonomi, som samfunnet omkring skal ha full respekt for, også positivt ved å legge til rette for «reproductive justice». 

Vi må spørre hvordan mennesket realiserer sin frihet? Og vi ser, og vi vet at det skjer både ved gode og onde gjerninger og ved å holde seg til sannheten eller å fornekte den til fordel for løgnen. Men mennesker er ikke selv ondt. Det søker å gjøre det gode og ønsker å holde seg til sannheten. Her strekker det indifferente frihetsbegre ikke til. For vi kan ikke begrunne det gode og sanne ut fra vår egen oppfatning og vurdering om den er aldri så «fri». Det gode og sanne kan med andre ord ikke være egenprodusert. For det finnes så mange «produsenter», som står frem med ulike «produkter». Hos Hugdal gis ingen kriterier til skille mellom  dem som er onde, og de som er gode. At de er fritt «produsert», er for henne et tilstrekkelig etisk kriterium. Hennes feministiske frihetsetikk forutsetter med andre ord et verdinihilistisk syn på mennesket og dets verden.

Gå til innlegget

I den nye abortdebatten møter man vurderinger av en annen type enn de tradisjonelle. Abortsaken må ikke dras inn i «spillet om regjeringsmakt», heter det. En ny abortlov bør ikke bli til ved partipolitisk «hestehandel». Og det kreves at abortspørsmålet drøftes med «innestemme». Filosofen Jan P. Syse føler «uro» når han opplever dagens debatt (VL 05.05). Han anfører også prinsipielle perspektiver som er vel verd å drøfte.

Viljen blant politikere og i politiske partier til å trekke spørsmålet om abortlovgivningen ut av demokratiets alminnelige politiske rom er det all grunn til å merke seg. Men en revisjon av abortloven er på trappene. Og i et demokratisk samfunn er lover offentlige. De kommuniserer med «utestemme» hva som er våre forpliktelser og rettigheter, og hva som er lovlig og ulovlig i samfunnet. Mangler lovens «utestemme» fungerer ikke den demokratiske rettstaten. Man må spørre hvilket politisk formål som ligger bak krav om «innestemme». Er det i pakt med våre demokratiske idealer? 

 I det moderne demokratiet skal folket styre statsmakten «nedenfra». Den skal derfor vedta lover i pakt med den folkelige opinion. Og den blir på sin side utviklet ved fri, offentlig diskusjon. Det interessante er at man i dag har liten eller ingen tillit til at abortproblemet kan få en «rett» behandling i den borgerlige offentlighet, besmittet som den er av «partipolitikk» og «hestehandel».  Kravet om «innestemme» målbærer en slik mistillit. Men kravet rommer noe mer. Å bruke «innestemme» betyr fremfor at man ikke nytter et språk som er krenkende for den gravide kvinnen. Det er for eks. krenkende når man antyder at ikke alle kvinner bruker sin rett til selvbestemt abort på en etisk legitim måte. Det man forsøker, er i realiteten å begrense ytringsfriheten ved å bestemme grensene for legitim debatt ut fra ideologiske fordommer. 

 Syse viser til det han kaller «politikkens grunnmur». Det er den «våre lover og politiske vedtak dypest sett bygger på.» I «grunnmuren» finner han de «eksistensielle spørsmål.» Og de handlet om det «dypeste ved menneskelivet: Meningen ved å leve, individets verdighet, beskyttelse av livet og møtet med døden.» I politikken trenger vi å reflektere mer over disse «eksistensielle spørsmål», mener Syse. For ut fra dem blir bl.a. lovgivningen utviklet. Det er ikke vanskelig å støtte et slikt synspunkt. 

Utvidelse av selvbestemt abort fra 12 til 18 og 22 uker blir av mange sett på som svært dramatisk, fordi fosterets menneskeverd vil bli ytterligere svekket. Derfor vil man holde fast ved abortloven av 1978. Men ideologisk sett brakte loven av 1978, slik Syse anfører, en gradering av menneskeverdet inn i vurderingen av abort. Fosterets rett til liv måtte graderes i samsvar med dets oppadstigende utvikling frem mot fødselen. Anfekter man graderingen bruker man ikke lenger «innestemme». Man er egentlig på utsiden av debatten. Men mennesket gjennomlever også en nedadgående utvikling ved aldring som ender med død. Vil det på sikt bli vedtatt en slags aldringslov? Assistert provosert abort og assistert selvmord eller eutanasi kan lett knyttes sammen. 

 I vår senmoderne kultur gis det ulike og motstridende svar på det Syse kaller «eksistensielle spørsmål». Men om svarene er ulike, blir de alle ansett som legitime fordi de manifesterer ulike individuelle identiteter. Det som da kreves av oss andre, ja av stat og samfunn, er sikring både av frihet til å hevde og realisere egen individuell identitet, og dessuten at andre viser respekt for en slik identitet. Manglende respekt vil da si å avvise en aktuell identitet fordi den er etisk forkastelig, inhuman eller unaturlig ut fra gitte religiøse eller metafysiske sannheter og normer. At man innen en kultur dominert av denne identitetsideologi, skal kunne komme frem til enighet om en abortlov, er ikke sannsynlig. Her vil nok ikke Syses oppfatning av «grunnmuren» for vårt samfunn, strekke til. Man kan spørre både om «meningen ved å leve» og «individets verdighet». Det er relevante spørsmål. Men det man da egentlig spør om, er hva mennesket er, og hva som ut fra dets vesen er formålet med dets liv. I dagens vestlige kultur får man intet samlende svar på slike spørsmål. Følgelig gis det heller ingen mulighet for samling om en så kulturelt avgjørende lov som en abortlov. 

 Som løsning av den ideologiske splittelse anbefaler man å finne frem til et kompromiss. Man mener da gjerne mellom politiske partier eller mellom grupperinger innen ett og samme parti. I denne sak gir en slik løsning lite mening. For partene som må inngå et eventuelt kompromiss, er på den ene side den gravide kvinnen og på den annen et ufødt menneskeliv. Asymmetrien mellom partene er så fundamental, at tanke om kompromiss blir fullstendig absurd. Stort tydeligere kan det ikke demonstreres at det virkelighetssyn som dominerer det moderne liberale demokrati, ikke strekker til nettopp overfor – virkeligheten. Det er de uforutsette og vanskelige ettervirkningene av oppbruddet fra kristen tradisjon som nå kommer for dagen. Det er som ofte sagt: «Ingen skam å snu.»

 

Gå til innlegget

"Mot normalt"

Publisert 7 måneder siden

Overskriften er hentet fra en ellevill monolog av komikeren Leif Juster om værmeldingen i NRK. Vi som er oppe i årene, husker den nok. Dagens politiske autoriteter har også en tanke om «mot normalt».

Det normale vil igjen være på plass så snart pandemien er avsluttet. Men hva er det normale? Det er vel slik å forstå at den vestlige verden var normal før naturen gikk over styr og skaffet oss et virus på kroppen. Men vestlig kultur har også gjennom lang tid hatt et helt annet forhold til det normale. Man har ført kamp mot det normale. At det i realiteten er noe som er normalt, er blitt avvist med indignasjon. For det er nettopp forestillingen om en slik normalitet vi må frigjøre oss fra, heter det. Da kan størst mulig lykke for flest mulig mennesker langt på vei bli realisert. Historiens mening blir da å legge det normale bak oss, for å finne en «normalitet» for i dag, men da med bevissthet om at den snart står for fall. Vi må videre fra fortid og nåtid og mot det nye, som blir stadig nyere. Dette er en holdning som preger vår tids idealmenneske. Det er åpent og fordomsfritt og avviser all skråsikkerhet, bortsett fra egen selvsikkerhet.  

Kampen mot det normale er blitt ført på alle felter av kulturen  – særlig på det estetiske og etiske område, og ikke minst ved utvikling av et nytt menneskesyn. Men samtidig som vi bryter opp fra det normale, vil man også holde fast ved det. Krefter som fremmer dagens (kvasi)konservatisme, krever vern av natur, av naturen som den er, den normale natur. Men hvorfor og hvordan skal vi verne naturen? Vi får et enkelt svar. Vi skal sikre fremtiden for den form for humanitet som bryter opp fra det som er gitt som normalt. Dette er et irrasjonelt fremtidsmål. Og det viser seg på det grelleste når det styrer vår praksis overfor natur. Vi ser det i vårt eget land. 

Man vil skaffe energi for å kunne gi fremtid til en menneskehet hvis mål det er å søke «lykken»  – helst i strid med det naturlig normale. Men det krever dyptgripende naturødeleggelse. Her er liten vilje til å respektere den normale natur. Vindmøller reises ut over landet og særlig langs kysten. Og den normale naturvirkelig blir destruert. Veier sprenges i fjell og ligger der som dype sår. Dyrearter jages og desimeres. Natur må vike. Protester fra mennesker som bor i området, fører sjelden frem. 

Lar pandemien seg stanse? Og om den forsvinner, vil den komme tilbake? Det er meget sannsynlig. I en eller annen form vil den kunne komme på ny. Mulighetene for mutasjoner lar seg ikke overskue. Snart kan det komme virus fra mange deler av verden, og nye varianter som kanskje kan være ufarlige, men like gjerne være alvorlige trusler mot liv og helse. Dagens vaksinasjon kan bli antikvert. Men å leve under slike vilkår har vært den normale situasjon for menneskeheten. Å bli syk og dø er en allmennmenneskelig skjebne. 

Vi har brukt vår fornuft og våre ressurser til å begrense sykdommers virkninger og til å lindre der sykdommen har slått inn. Helt inn i døden hegner vi om mennesker for å lindre deres smerter.  Men man har alltid vært klar over vår begrensning. Vi vet at det fullkomne Tusenårsrike uten sykdom og død ikke kommer i denne verden, og at vi selv er ute av stand til å etablere det. Forsøk i den retning har satt spor som skremmer. Bare uansvarlige svermere tror på et paradis på jord. Slike svermere hadde en stor tid på 1500-tallet. Mange av deres ideer ble tradert videre. Vi finner dem igjen både i kommunisme og liberalisme, i deres overoptimistiske utopier. Det viser at verden ikke bare er ufullkommen, men er en arena for kampen mellom godt og ondt.

Nå skal vi tilbake til det normale, heter det. Betyr det at vi skal prøve å realisere en utopi som bryter ned det normale? Det gir fatale politiske og kulturelle selvmotsigelser. Det dominante ideologiske paradigme i vår kultur, som deles av alle fra de røde til de blå og grønne, synes ikke å kunne peke på veier ut av selvmotsigelsen.  Noen har spådd den vestlige verdens avvikling? Det er en teori som ikke trenger å bli virkelighet. Men fra utsiden bryter naturen inn i kulturen. Pandemien viser hvordan det kan skje. Og det kan skje på mange andre og langt mer alvorlige måter. Men hva skjer på kulturens innside? Kanskje kommer man opp med ideen om «lock down» for hele den vestlige verden. Man bør vel heller gi rom for den tanke som for mange er utenkelig: Det er ingen skam å snu, slik at man kan lete frem igjen det den vestlige verden opprinnelig ble bygget på.  

Gå til innlegget

Frihetsideal og virkelighetssyn

Publisert 9 måneder siden

Kristen politikk bør aldri definere seg vekk kampen om virkeligheten.

Det er satt i gang en bred offensiv for å drive kristelige institusjoner og organisasjoner ut av samfunnets offentlige rom. Grunnen er som kjent, at de står for det kristne syn på ekteskap og seksualitet. Det er ikke på noen måte forenlig med Fri-ideologien som nå er i ferd med å sikre seg hegemoniet i vårt samfunn. Staten og flere kommuner har allerede sluttet seg til Fri-ideologien, nå står ensrettingen av samfunnet for tur. Men det kristne syn og kristen praksis må da bort. «Det åpne samfunn» som fikk så bred  tilslutning for få år siden, synes å være under avvikling. Hvordan argumenterer kristne i denne situasjonen? Ofte godt, men med noen hvite flekker.

Elise Kruse i Vårt Land skriver om forsøket på å utelukke NLA fra praksisplasser i Oslo-skolene (VL 30.01.2021): «(...) det Oslo-skolene i realiteten gjør, er å lukke døra til et sunt og viktig meningsmangfold. Til dyktige studenter som representerer et bredt spekter av verdier, og som ønsker å være lærere for et like stort spekter. Studenter som setter gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling først – og som fortjener å bli møtt med det samme.» Argumentasjonen er velkjent. Men hva er et «sunt meningsmangfold»? For Kruse er det «sunt» når det gis rom for et «bredt spekter av verdier». Viktig blir det da å se på  forholdet mellom disse som står for de ulike «verdiene» . Ikke bare individuelt, men fremfor alt institusjonelt og organisatorisk. I Kruses oppsett anføres «gjensidig respekt, åpenhet og likebehandling» som normer for relasjonene mellom «verdibærere» i samfunnet.

En rimelig tolkning av å vise respekt er å akseptere at en annen person/institusjon/organisasjon har rett til fritt å hevde egne meninger og ha sin egen praksis. Respekt forutsetter en eller annen form for «avstand», som skal sikre autonomi. I demokratiet har dette en positiv funksjon. Man må ha respekt for at borgerne kan utvikle egne meninger ut fra et tilfang av kunnskaper og vurderinger som de fritt skal kunne skaffe seg eller motta. Og dessuten at de fritt skal kunne påvirke den folkelige opinionen, slik at den, om den synes om det, kan slutte seg til deres syn. Forutsetningene for at denne prosessen skal kunne skje, er frihet: først og fremst ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Det er de demokratiske betingelsene for at folkeopinionen, utviklet ved rasjonal meningsdannelse, på en legitim måte skal kunne legge føringer for statsstyret.  

Lenge og ikke minst den siste tiden har det vært påpekt at kravet om fri meningsdannelse ikke blir etterlevd i samfunn som hevder at de er demokratier. Noen, ja når alt kommer til alt, ganske få har økonomisk og politisk makt til å styre så vel borgernes kunnskapstilegnelse som mulighet til å påvirke opinionen. Noen har det privilegium å påvirke, andre holdes borte fra det. Det gjelder i USA, men også i vårt eget land. Det vi ser er at krefter som innehar et slikt privilegium,  nå vil blokkere for kristen påvirkning – både for å kunne påvirke andre og til å motta slik påvirkning.

Jeg synes at den kristne innsats for organisatorisk og institusjonell frihet i demokratiet bør få et bredere, tyngre  samfunnskritisk sikte. Fra kyndig juridisk hold er det  blitt påpekt, at kristnes utestengning fra det offentlige er ulovlig. Det viser hvor alvorlig situasjonen er, for her går det ikke bare om demokratiet, men også om rettsstaten.

Når man kjemper for kristnes rett til å ha sin plass i det offentlige, viser man gjerne til toleranseidealet. Men dette idealet bør vurderes også ut fra kristne kriterier. Er det egnet til å bestemme et kristent politikkbegrep? Har det ikke begrensninger og politiske virkninger som kan være ødeleggende nettopp for det kristne? I dette perspektiv er det overraskende at den lutherske tradisjon i så liten grad har formet det vanlige kristne politikkbegrepet hos oss. Ikke lutherdom, men moderne nyprotestantisme er det som har formet det  –  helt siden okkupasjonen og til i dag har det vært slik. Det ble "den kristelige personlighet" som skulle bære og fremme de såkalte kristne «verdier» i politikken. De kristnes politiske oppgave ble da ideelt sett å få kristne personligheter til å gjennomsyre politikkens områder med sine kristne verdier. Og verdiene har variert – fra globalistisk «kristensosialisme» til borgerlig liberalisme.

I dag har dette verdiprosjektet mer eller mindre havarert. Derfor bør man flytte fokus. Man bør la verdibegrepet hvile, og i stedet spørre etter hvordan man oppfatter den virkelighet som skal formes av de såkalte kristne verdiene. For den sitter man igjen med også etter havariet. Det blir da lett slik at man åpner for tolkning av virkeligheten ved ideologier som er fremmede for det kristne syn. For den kristne tanken er det slik at virkelighet er forut for politikken, ja forut for oss. Vi lever i en virkelighet som Gud har skapt. Bare Gud kan skape, bare Gud kan la virkelighet fremstå av intet. Og den skapte verden er gjennomsyret av Guds godhet og kjærlighet. Hva da med det onde og den onde? Den onde har skapt uorden i det skapte, forført oss til opprør mot ham som er Skaperen. Virkningene er skjebnesvangre. Men Gud er god. Gud har lagt en plan for verden, som når sitt mål ved Kristus i en fornyet og forsonet virkelighet.

Den politiske etikk skal tjene det gode. Den må da skjelne mellom det gode og onde, slik at det gode fremmes. Dette bør også bestemme vårt politikkbegrep. Her kan vi lære av apostelen Paulus. I Rom 13,1–5 spør han ikke etter øvrighetens personlige etiske kvaliteter. De romerske keisere var ingen «søndagsskolegutter», og slett ikke keiser Nero som regjerte mens Paulus levde. Likevel var de innsatt av Gud, skriver han. Men han stiller politisk-etiske krav. Øvrigheten skal ikke være til redsel for dem som gjør det gode, men for dem som gjør det onde. Kristen politikk må løfte frem det gode, ikke som et alternativ blant flere, men som alternativet til det onde. Det betyr ikke å ramse opp en rekke bibelsteder, men å peke på den gode virkeligheten. Men vi ser også den ondes ødeleggelse av det skapte. Vi ser også at den gode virkeligheten samsvarer med det virkelighetssyn Gud har åpenbart i sitt Ord. Der har han gitt kunnskap om de normer (De ti bud) som skal tjene til vern av det gode mot det onde. Kristen politikk bør aldri definere seg vekk fra denne kampen om virkeligheten.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere