Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 65
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Straff, ikke hevn

Publisert over 9 år siden

Ved 100-årsjubileet for den norske straffeloven skal den stå sin største prøve. Feiring vil havne i skyggen av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Det var annerledes i 1902. Da straffeloven ble innført, vakte den berettiget internasjonal oppsikt

Straffeloven, og de forutgående lovreformer fra 1890-tallet og utover, er med rette blitt beskrevet som en av den norske Venstrestatens største triumfer. Med straffeprosessloven, vergerådsloven, løsgjengerloven og straffeloven som selve kronen på verket, ble det etablert en sosial målestokk for lovgivningen som i sin samtid var særdeles progressiv og hvis betydning i et lengre historisk perspektiv vanskelig kan overvurderes. Ironisk var det imidlertid at det var en høyremann som ble venstrestatens store lovreformator: riksadvokat Bernhard Getz. I stor grad var det også hans tenkning som vant gjennomslag i reformarbeidet, og som bidrog til at den norske straffeloven ble mønsterdannende også i en europeisk sammenheng.

Norges første riksadvokat og fremste lovreformator, Bernhard Getz

Hva var egentlig så progressivt ved den nye straffeloven da den ble satt i kraft i 1902? I et foredrag han gav i 1895, formulerer Bernhard Getz lovens grunntanke gjennom den kritikk han reiste mot den dagjeldende Kriminalloven av 1842, og som straffeloven erstattet: «Det er som den alene spørger om, hvad der er strafværdigt, og hvilken Straf der passende kan anvendes. Den bekymrer sig lide om i det enkelte Tilfælde ogsaa noget kan opnaaes ved at anvende Straf, og enda mindre om ikke andre Forholdsregler vilde være et bedre Middel mot Ondet…».


Sosial- og kriminalpolitikk hånd i hånd

Her er straffelovens hovedidé indirekte formulert: Straff skal ikke være hevn. Straff skal ikke være straff for ondets skyld. Derimot skal straff være hensiktsmessig. Om man ikke kan oppnå noe gjennom straffen, er den verdiløs.


Da arbeidet med ny straffelov ble igangsatt så tidlig som i 1885, allerede da med Bernhard Getz i føringen, skjedde det med bakgrunn i en sosial virkelighet som sett i lys av hvordan det norske bondesamfunnet tradisjonelt hadde sett ut, var både brutal og uvant. Hurtig industrialisering hadde i løpet av få år medført en befolkningseksplosjon i de store byene, særlig i Kristiania, der folketallet over en periode på 75 år økte fra ca 8 000 til 120 000. Sosialt belastede bydeler på Oslos østkant sprang opp, og i kjølvannet fulgte fattigdom, forslumming og en eksplosiv økning av kriminaliteten. Særlig bekymringsverdig var det at fengslene var overfylte av barn, som ble straffet på lik linje med voksne, og uten noe annet formål enn å hevne forbryteren. Men å straffe et barn med årevis i tukthus for å ha stjålet et brød til sin sultne mage, var neppe en hevn som et barn, og knapt nok noen voksen, kunne forstå eller forholde seg til. Det var ikke bare en urimelig og inhuman straff, den var også hensiktsløs. Hensiktsløs for samfunnet og hensiktsløs for forbryteren. En av de første etapper Bernhard Getz tilbakela i det store reformarbeidet han ledet fra 1885 og utover, var derfor kampen for å få hevet den kriminelle lavalder fra 10 til 14 år.


Men dette var bare et første skritt. I tur og orden fulgte i årene før og etter hundreårsskiftet de store sosial- og kriminalpolitiske lovreformene, og med Bernhard Getz i en nøkkelrolle i dem alle. Viktigst i stadiet før straffelovens innføring var vergerådsloven av 1896. Disse to lovene må ses i sammenheng. Vergerådsloven var del av en sosialpolitisk reform som hadde som mål å hindre kriminalitet. I stedet for å sette barn i fengsel, skulle de oppdras til å bli samfunnsnyttige borgere. En massiv utbygging av institusjoner spesielt designet for problembelastede barn fulgte i tur og orden, blant dem beryktede steder som Bastøy, Lindøya og Bjerketun. At disse institusjonene i sin tur skulle få sin egen særdeles brutale historie, lar vi i denne omgang hvile. Det er det prinsipielle i den tenkning som ble lagt til grunn for lovreformene, som er det interessante, nemlig det politiske dobbeltgrep som ble tatt ved å synkronisere sosialpolitiske reformer med kriminalpolitiske. Sosialpolitikk og kriminalpolitikk skulle innrettes etter en felles målsetting – å eliminere såvel de samfunnsmessige som de menneskelige betingelser for kriminalitetsutvikling. Sosialpolitikken skulle endre skjevheter i samfunnet som gav kriminalitet grobunn, kriminalpolitikken skulle endre den kriminelle personen.


Prinsippet om hensiktsmessighet

I sin samtid var dette oppsiktsvekkende progressivt. Det var et farvel til den gammeltestamentlige «øye for øye, tann for tann»-politikken som var den dominerende i alle europeiske land. Men Norge var ikke alene om å være preget av nye strømninger i retning av større sosial og humanitær bevissthet. Det samsvarte med en utvikling som i løpet av siste halvpart av 1800-tallet hadde gjort seg stadig sterkere gjeldende særlig i land som Tyskland og Storbritannia. At Norge var så tidlig ute med å implementere dette liberale tankegodset i lovverket, skyldes en kombinasjon av Bernhard Getz' personlige innsats og den liberale venstrestatens styrke i de avgjørende tiårene før og etter hundreårsskiftet.


Det sosiale aspektet ved lovreformene hadde også et politisk aspekt: Ved å angripe sosial urettferdighet og yte velferd overfor svake grupper, ønsket man å svekke vekstgrunnlaget for den fremrykkende og sterkt fryktede sosialismen. Det var derfor det liberale borgerskap som ble den sterkeste drivkraft i reformprosessen. I dette segmentet spilte den lavkirkelige, kristne vekkelsen en altavgjørende rolle. Den pietistiske vekkelsen hadde ikke bare religiøs vekkelse som sitt program, men også en sosial og moralsk. Pietismens vektlegging av den enkeltes omvendelse ble videreført til samfunnet. Sammen med arbeiderbevegelsen har den lavkirkelige, men sosialliberale vekkelsesbevegelsen vært en av de store sosiale reformpådrivere i det norske samfunnet.


Det progressive ved de lovreformer som ble kronet med straffelovens innføring i 1902, var det dristige dobbeltgrepet som ble tatt ved å kople sosial- og kriminalpolitikk sammen til ett hele. Straff skulle utmåles ut fra hva som var hensiktsmessig og ikke som hevn. Betydningen av oppdragelse, og som en del av den: tukt, ble sterkt vektlagt. Til grunn lå en evangelisk-luthersk og pietistisk forståelse av menneskets natur som noe som måtte tuktes, renses og oppdras for å komme i rett moralsk skikk. I dag kaller vi det verken tukt eller oppdragelse, men rehabilitering. Prinsippet er likevel det samme: Straffen skal være hensiktsmessig – hensiktsmessig for samfunnet og hensiktsmessig for lovbryteren. For 100 år siden ble tukt forstått som hensiktsmessig, fordi man trodde det var egnet til å bevirke en positiv endring i mennesket. Begrunnelsen for tukten var ikke å tilføre den dømte pine for det onde han hadde gjort. Begrunnelsen var pedagogisk. Tukten skulle bevirke en indre moralsk og karaktermessig lutring av individet. I dag vet vi mer om at tukt sjelden har slik effekt, at den snarere er fremmende enn hemmende på aggressiv atferd. En slik endring av tenkesettet er imidlertid straffeloven fleksibel nok til å absorbere uten at dens grunntanke rokkes ved. Det er ikke straffemetoden, men metodens hensiktsmessighet som er lovens grunntanke. Straffeloven har således vist seg å være særdeles fleksibel og dynamisk i forhold til ny kunnskap og innsikt og til de endringer av holdninger og tenkesett som til enhver tid pågår i samfunnet. Straffeloven er derfor blitt endret mange ganger underveis. I 2005 ble en ny straffelov vedtatt, og fortsatt pågår et reformarbeid for å ajourføre lovens enkelte bestemmelser til dagens krav. Blant annet gjelder det nye og høyaktuelle straffebestemmelser i forbindelse med folkemord. Men den pågående reformen er ikke noe som i sin helhet erstatter straffeloven av 1902. Tvert imot er den en videreføring og fullbyrdelse av den store tanke som Bernhard Getz' satte igjennom i 1902: Hensiktsmessighetsprinsippet.


Idealene fra 1902 er fortsatt gjeldende for norsk strafferettstenkning, men omstøpt til en ny tids krav. Slik er det også i alle stater i vår kulturkrets, med unntak av USA, som fortsatt tviholder på hevnprinsippet.

Rundt 1880 var kriminaliteten i Kristiania 20 ganger høyere enn gjennomsnittet for landet for øvrig. At vi i Norge fikk en langt gunstigere kriminalitetsutvikling enn man kunne frykte slik forholdene så ut i hovedstaden dengang, skyldes ikke straffeloven eller kriminalpolitikken. Men straffeloven var en del av et omfattende sosialt reformprogram som var mye større enn loven selv og som har hatt gjennomgripende betydning for utviklingen av det samfunnet vi idag har. Hva vi i Norge investerte i sosial utjevning, har vi høstet gjennom å ha en til dels betydelig lavere kriminalitet enn mange andre land.


Straff, ikke hevn

I jubileumsåret skal straffeloven opp til sin alle største prøve nest etter rettsoppgjøret etter krigen: rettssaken mot Anders Behring Breivik. Ingen straff kan sone de forbrytelser han har begått. I USA gjør de narr av det norske straffenivået og kaller det latterlig. Vel, vi kan være enige om at norsk strafferett aldri har vært dimensjonert for forbrytelser av et slikt omfang som vi så 22. juli 2011. At Anders Behring Breivik noen gang skal få bevege seg fri og levende ute blant folk, strider mot de flestes rettsoppfatning. Likevel: I den offentlige debatten har det likevel vært få som har ropt på hevn. Tenkningen fra 1902 har gått de fleste av oss i blodet og blitt en del av vår felles kulturelle dannelse. Hevn lindrer ingen smerte, det lindrer i høyden en primitiv refleks i oss selv til å slå tilbake. Men ingen blir god ved å gjøre ondt mot den som gjorde ondt mot oss. Ingen kan hevne uten selv å bli besmittet av det onde man vil hevne.


Det norske samfunnet har – i alle fall i stort – reagert på Breiviks forbrytelser med et sivilisert nivå som har imponert en hel verden. Det er en refleks – om enn i en noe annen kontekst – av den oppmerksomhet vi vakte internasjonalt da straffeloven av 1902 ble innført. Det som var mønsterdannende dengang, bør være det også nå. Anders Behring Breivik skal straffes, men ikke hevnes. Fortsatt er det hensiktsmessighetsprinsippet som skal ligge til grunn.

Spørsmålet vi må stille, er: Hva er det samfunnet ønsker å oppnå med den straff Breivik skal få? En rettferdig straff som står i forhold til hans ugjerninger, vil han under ingen omstendigheter kunne få, men det er heller ikke straffens formål. Legger vi hensiktsmessighetsprinsippet til grunn, er det ene og alene samfunnets behov for å være beskyttet mot Anders Behring Breivik for all fremtid som skal være retningsgivende, ikke graden av hardhet i selve strafferegimet. Det er vanskelig å se for seg at Breivik noen gang kan komme tilbake til samfunnet. Ikke for at han skal straffes og pines så lenge han lever, men fordi risikoen for samfunnet alltid vil være for stor. Da snakker vi ikke om livstidsstraff eller om måten det straffes på, men om forvaring. Er Anders Behring Breivik trygt forvart, er også samfunnets hensikt oppnådd.

Gå til innlegget

Kriminaliteten i Groruddalen har gått ned i samme takt som innvandrere har flyttet inn.

Siden år 2000 har andelen innvandrere som har bosatt seg i Groruddalen blitt fordoblet. I år 2000 ble det anmeldt rundt regnet 18 000 kriminelle forhold mens tilsvarende tall for 2011 er 10 000. Stasjonssjef Espen Nag Aas ved Stovner politistasjon er svært fornøyd med utviklingen. Ikke bare det: En større og større andel av kriminaliteten i dalen begås av folk som ikke bor der selv. Sterkest er nedgangen på Furuset, der det har vært en reduksjon i antall anmeldte forhold på hele 60 prosent.

Nå må innvandrerne henge i og få statistikken opp om de skal klare å mate våre fordommer og holde engasjement og temperatur på Verdidebatt og andre nettfora oppe. Anfindsen kunne risikere å bli arbeidsledig...

Gå til innlegget

Rettssak eller rettsoppgjør?

Publisert over 9 år siden

Stadig oftere ser jeg ordet rettsoppgjør brukt om det skal skje i Oslo Tingrett 16. april. Men hva er et rettsoppgjør til forskjell fra en rettssak? Og hva er den dypere betydning av å ville gjøre saken mot Anders Behring Breivik til et rettsoppgjør?

Det er ikke tilfeldig hvilke ord vi benytter. Ord ikke bare beskriver, de er også ladet  - ladet med indirekte betydningsinnhold. Når noen foretrekker å bruke ordet rettsoppgjør om saken mot massemorder Behring Breivik, så ligger det et skjult budskap om at i dette tilfelle strekker det mer prosaiske ordet rettssak ikke til.

Men hva skulle et rettsoppgjør innbefatte som ikke en rettssak kan gjøre? Hans Fredrik Dahl beskriver i en artikkel i Dagbladet i dag, 17/02, forskjellen i begrepsbruken omtrent som følger: Mens en rettssak utspilles ene og alene etter jussens regler, peker ordet rettsoppgjør mot noe større og mer omfattende: et moralsk, politisk og kollektivt oppgjør. 

Ordet rettsoppgjør er i Norge bare tidligere brukt om rettsoppgjøret etter krigen, der nesten 100 000 nordmenn ble dømt for landssvik. Ca 17 000 av disse måtte sone i fengsel, 30 fikk dødsstraff, i underkant av 30 000 ble straffet ved forelegg. De øvrige ble dømt uten å få noen direkte straff, men folkedomstolen dømte dem uansett mye hardere enn de noen gang kunne blitt i en ordinær rettssak. I tillegg til de 92 805 domfellelsene som landssvikoppgjøret teller, kom omfattende uformelle utrenskninger innenfor organisasjons- og arbeidsliv, og der folkedomstolen spilte sin moralske patos vilkårlig ut. Med i dette uformelle rettsoppgjøret må vi også ta med de skammelige skjebnene til de såkalte tyskertøsene, og ikke minst deres barn, hvis eneste forbrytelse var å være født.

Landssvikoppgjøret etter krigen var en prøve for det norske rettssamfunnet som vi ikke kom særlig godt i fra. Det er liten trøst at man i mange andre land kom verre fra det. Overfor historiens domstol har det norske landssvikoppgjøret ikke bestått sin prøve. Den moralske patos og indignasjon i tiden etter 1945 var selvsagt forståelig, men idet den snek seg inn i jussens kjølige farvann og pisket opp bølgene også der, var rettssikkerheten også straks truet. I et rettssamfunn er rettssikkerheten til sjuende og sist det eneste som betyr noe. Fru Justitia skal og må være blind.

Den 16. april og i månedene utover skal den norske rettsstaten opp til en prøve den ikke er blitt satt på siden årene 1945-50. Prosessen og den endelige dom mot Anders Behring Breivik vil ikke bare bli dømt med dagens standarder. Historien vil også granske prosessen med lupe, og historiens domstol er kjent for å være nådeløs. Den sparer ingen. Det er jeg overbevist om at alle involverte i prosessen mot Anders Behring Breivik er klar over.

Rettssak, ikke rettsoppgjør. Saken mot Anders Behring Breivik er en rettssak, ikke et rettsoppgjør. Den skiller seg ikke prinispielt fra andre strafferettssaker på annen måte enn gjennom sin egentyngde og handlingenes grusomhet. I tillegg kommer det viktige forhold at handlingene som skal pådømmes, er politisk motivert. Det siste er det særlig viktig å holde fast i. For av samme grunn som at terroren var politisk, er det av overordentlig betydning at rettsprosessen og den påfølgende dom ikke blir politisk. Saken skal ikke dømmes etter politisk justis, men etter rettssamfunnets justis.

Anders Behring Breivik forsøker å politisere saken ved å argumentere med at dommerne som skal dømme ham, har sin myndighet fra Arbeiderpartiet. Det er selvsagt forvirret vås, som det meste annet som beveger seg oppe i denne mannens hode. Like fullt ser vi at krefter både på høyre- og venstresiden av politikken er i bevegelse for å politisere prosessen mot Breivik. De ønsker et rettsoppgjør - et oppgjør som strekker seg videre enn rettsstatens jus - en prosess som skal dra med seg moral, jus og politikk i et stort dragsug av patos og indignasjon.

På høyresiden har Ole Jørgen Anfindsen så vidt jeg kan se vært den som har gått lengst i å ville politisere prosessen mot Breivik. I sin heftig omdiskuterte artikkel her på Verdidebatt, "Arbeiderpartiet, Lippestad, Breivik og Strømmens mørk nett," argumenterer han for å gjøre rettssaken mot Breivik til et oppgjør med Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. På venstresiden er naturlig nok motivet et annet - å ta et moralsk oppgjør med den mørke underskog av fascistoide holdninger som brer seg over hele Europa. 

En rettssak med et slikt utgangspunkt vil garantert ikke bestå prøven for historiens domstol. Det finnes ytterst få eksempler, om noen, fra historien der politiserte prosesser på noen måte kan sies å ha innfridd selv de mest elementære rettssikkerhetsprinsipper. Det Anfindsen forsøker seg på er farlig ikke bare i et rettssikkerhetsperspektiv, det vil også være med på å gjøre Behring Breivik til en budbringer som kan påberope seg noe i retning av et aktverdig eller i det minste forståelig motiv for sine handlinger. Men det finnes intet utenfor Behring Breiviks forvirrede hode som tilfører hans handligner det minste grann av legitimitet eller forståelighet. Behring Breivik er en kriminell, verken mer eller mindre - en kriminell på politikkens arena, men like fullt en kriminell, og bare det. En politisert rettssak er farlig også av en tredje grunn: Den vil så splid på en måte som vil sette seg som en betennelse i det norske samfunnetfor lang tid.

Prosessen mot Breivik er en rettssak, der det er jussens logikk som skal gjelde. Den moralske indignasjon vi føler, er forståelig, men moralsk indignasjon er en upålitelig dommer. Den moralske dimensjon i saken, som jo i høyeste grad er til stede, kan vi trygt stole på ligger forutsatt og innbakt i selve de prinsipper som rettsstaten hviler på.

Jeg frykter i og for seg ingen politisering av rettssaken mot Breivik. Jeg er overbevist om at rettsstatens representanter i vårt land vet hva de holder på med. Kravet om politisert prosess er likevel et illevarslende tegn helt uavhengig av selve rettssaken. Illevarslende som uttrykk for hva 22/7 har gjort med det norske samfunnet. Selv om fordømmelsen av Breivik og hans handlinger er tilnærmet unison, også fra dem som deler mange av hans synspunkter, så ser vi allerede tendenser - direkte eller indirekte - til at han blir en budbringer for noe større enn seg selv. Han handlet feil, men hadde likevel litt rett. Det er etter mitt syn en moralsk falitt. For da har terroristren faktisk fått innfridd ett av sine mål med terroren. Det kan et sivilisert samfunn ikke leve med.

Gå til innlegget

"I morgon..."

Publisert over 9 år siden

Jakob Sande føles av mange grunner spesielt aktuell på en 1. nyttårsdag

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
trur eg.

Alle kvinnfolk som eg møtar skal eg sky som bare fan,
trur eg.
Og gå vyrdeleg forbi dei som ein nybakt kappelan,
trur eg.
Eg skal sitte som ein munk i ein misjonskone-ring,
og drikka kaffe medan drøset går um andelege ting,
trur eg.

Det skal ingen meir få sjå meg når det lir til høgste natt,
trur eg,
koma ruslande på heimveg utan stivety og hatt,
trur eg.
Eg skal legga meg når grisen går til kvile i sitt bol,
og stå opp når hanen flakser og gjel i morgonsol,
trur eg.

Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt,
trur eg.
Taka striden upp mot kjøtet og den heile develsmakt,
trur eg.
Men i dag lyt det få vera, for eg er so spøkje tyrst
at eg må ha eit ølkrus til å leska meg på fyrst,
trur eg.

Gå til innlegget

Syke menn, syke ideer

Publisert nesten 10 år siden

Hitler og Stalin var utvilsomt syke. Det vil likevel ikke falle noen inn å hevde at de var utilregnelige. Deres ugjerninger var ikke bare diktert av deres personlige patologi, de var også logisk konsistente med deres ideologier. Slik også med ABB.

Like lite som en psykiatrisk diagnose eliminerer det faktum at ondskap finnes, like lite eliminerer den det faktum at Breiviks terroraksjon var en politisk og ideologisk handling. Valgene Breivik foretok var logiske videreføringer av hans ideologiske overbevisning. Mener man at Norge står under angrep av islam, at hele vår kultur er truet, at våre politikere er landsforrædere, da er det å erklære krig en logisk konsistent handling. Derfor har også den offentlighet som ble satt under angrep 22.07. krav på å få innsyn i de premisser som ligger til grunn for å erklære ham utilregnelig.

Spørsmål om skyld og ansvar er overordnede spørsmål av juridisk og moralsk karakter. I norsk rettspleie er imidlertid psykologer og psykiatere tillagt en betydelig normativ makt på et område som strengt ligger utenfor deres fag å ha noen mening om. I andre sammenlignbare land er de sakkyndiges rolle begrenset til å stille diagnose, mens det er rettens oppgave å definere tilregnelighet. Slik bør det også være. I Norge hopper vi imidlertid over et ledd og lar den psykiatriske diagnosen også være en dom i tilregnelighetsspørsmålet. Det er ikke bindende for den endelige dom, men det er likevel prinsipielt svært betenkelig at sakkyndige er tillagt en så sterk normativ makt i spørsmål som det ikke ligger under psykovitenskapenes fagområde å felle dom over.

De sakkyndiges rolle i rettspleien har lenge vært anfektet, men noen gjennomgripende debatt har vi aldri fått om dette i Norge. Rettspraksis viser at det skal mye til for retten å sette de sakkyndiges votum til side, til tross for at det finnes en rekke eksempler på at sakkyndigheten har vært en reell trussel mot rettssikkerheten. Det verste eksemplet er Bjugnsaken. Rettsstaten viste seg til slutt som den sterkeste og ryddet opp i det katastrofeaktige kaos psykologer og psykiatere forårsaket, men lite tyder på at faggruppene har ryddet opp i egne rekker. De psykovitenskapelig sakkyndige er i Norge tillagt en normativ makt som på mange måter ligner den som i tidligere tider tilkom kirke og geistlighet. Stilt overfor autoritetens tyngde skal det mye til å motsi den.

Jeg betviler ikke at de sakkyndiges diagnose over Anders Behring Breivik er korrekt. Jeg betviler imidlertid diagnosens relevans i forhold til de overordnede spørsmål om tilregnelighet, skyld og ansvar. Psykiatriske diagnoser har ingen autonomi, er ikke uten implisitte kulturelle komponenter og bygger ikke på eksakt vitenskap. Etter 22.07. så vi fra første stund tendenser til å ville patologisere Breivik. Særlig kom dette fra de hold som ideologisk og politisk deler mange av ABBs synspunkter. Underforstått: Det er personen, ikke hans ideologi, som er syk.

Uten tvil er ABB syk og hans forestillinger om verden og virkeligheten kvalifiserte vrangforestillinger. Men å være syk er ikke å være uten bevissthet om rett og galt. Å ha vrangforestillinger er ikke å¨være uten valgmulighet. ABB har da også tatt valg som ut fra de premisser som gjelder innenfor hans forestillingsunivers var både logiske og overveide. Han var heller ikke uten moralske skrupler. Han måtte overvinne både emosjonelle og moralske betenkeligheter før han skred til sitt verk, han sparte de yngste barna. Breiviks handlinger var diktert ikke bare av hans patologi, de var også diktert av hans ideologiske overbevisning, og i henhold til denne tok han overveide valg.

Her er vi ved et springende punkt. På samme vis som det finnes syke mennesker finnes det syke ideer. Samspillet mellom en persons psyke og hans ideer og forestillinger er imidlertid komplisert. Vi kan ikke sette likhetstegn mellom personen og de ideer han forfekter. Det var dette som skjedde i sovjetstaten, der psykiatrien ble brukt til å sykeliggjøre ideologiske dissidenter. Men vi kan heller ikke falle i motsatt grøft og hevde at det er atskilte kategorier. Mennesker kan bli syke av syke ideer og syke mennesker kan skape syke ideer. Vi kan ikke bedømme en persons psykopatologi uavhengig av de ideer og forestillinger som har okkupert hans psyke. Visse ideer og forestillinger er åpenbart mer sykeliggjørende enn andre. Senterpartiets partiprogram vil neppe kunne motivere en person til å drepe, men fryktbetonte ideologier med en politisk virkelighetsforståelse behersket av trusselopplevelse, som at muslimene vil utradere vår kultur etc, er klart mer sykeliggjørende enn andre og vil lett kunne danne et rasjonale som legitimerer drap og terror.

Enklest blir det å se denne problematikken når vi relaterer den til historiens store despoter. Både Stalin og Hitler og mange tyranner med dem var åpenbart syke. At valgene de foretok var betinget av deres personlige patologi, er utvilsomt. Men deres handlinger var like fullt konsistente, logiske videreføringer av deres ideologier, deres virkelighetsforståelse og verdensanskuelse. Ingen ville finne på å kalle Hitler og Stalin utilregnelige eller uten skyldevne. Vi tar stilling til dem ikke bare som syke personer, men også som sine ideologiers fremste agenter.

Jeg kan ikke se noe prinsipielt som tilsier at det forholder seg annerledes med Anders Behring Breivik. Det illustrerer absurditeten ved den situasjon som er skapt gjennom de sakkyndiges erklæring om Anders Behring Breiviks utilregnelighet. Og det illustrerer etter min mening også like mye absurditeten i det forhold at store og komplekse spørsmål av metafysisk og moralsk karakter, som ondskap, skyld og ansvar, reduseres ned til banale medisinske diagnoser. For hva så? Hva skal vi mene som ikke er psykologer og psykiatere og ikke har innsyn i fagfolkenes subtile overlegninger? Skal vi bare gjøre knefall for autoritetene?

Selvsagt skal vi ikke det. I en demokratisk rettsstat er det offentligheten som er den moralske dommer, verken psykologer eller prester. ABBs angrep var et angrep på denne demokratiske offentlighet. Derfor har den også et krav på å få kjennskap til hele premissgrunnlaget for å erklære som utilregnelig og uten skyldevne den mann som angrep oss slik han gjorde. Kort sagt: Den rettspsykiatriske rapporten må offentliggjøres.

På samme vis er det ute i offentligheten debatten skal skje om de ideer Breivik og flere med han står for. Vi kan ikke avskrive dem som én manns patologi. For det er åpenbart gjennom historien at dette er en type ideer som over en skala fra lysebrunt til brunt har forårsaket noen av menneskehetens verste udåder. Det er sammenheng mellom patologi og syke handlinger. Men det er også sammenhenger mellom syke ideer og syke handlinger. Like lite som en psykiatrisk diagnose kan eliminere det faktum at ondskap finnes, like lite kan den tilsløre at det er sammenheng mellom ideer og handlinger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere