Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 65
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Uheldigvis for Giske har han så langt vi vet ikke gjort noe straffbart. Uheldigvis, for om det han har gjort var straffbart, ville saken kommet for domstolene som ville felt den endelige dom, og vi, de umettelige, kunne fått vår renselse på redelig vis.

Når man ikke gjør noe straffbart, men noe som "bare" er umoralsk og upassende, er man overlatt til noe mye, mye verre, til gatens justis. Det er den hardeste justis av alle. Her venter ikke fengsel eller bot, her venter bare den ytterste fornedrelse mens blodhundene står ringside og ser mannen krype. Da først, når vi ser ham krype, har vi fått vår del, vår katarsis.

Det er en klassisk gresk tragedie dette her, det er en dramaturgi i det hele med universell gyldighet. Men Sofokles så litt dypere enn oss. I de greske tragedier finnes ingen helter, her dras alle ned, de gode som de onde, til slutt kryper alle. Og det er dette som skjer nå. En god sak (for det er nemlig svært lite bra å tafse på damer og stikke tungen nedi halsen på 23 år gamle jenter mens du holder dem fast mot veggen), forvandles under dramaets forløp til sitt vrengebilde, der vi vi blir fanger av vårt eget raseri, et raseri der vi selv dras sakte ned. 

Det er noe veldig, veldig sykt over det dramturgiske forløp denne saken har fått, og samtidig noe så altfor tragisk menneskelig. For det er som om man i et glimt stirrer på langs gjennom hele historien og plutselig ser den tragiske fellesnevner i alt menneskelig og forstår den psykologiske dynamikk bak både kjetterprosesser, korstog og heksejakter.

I mitt forrige innlegg skrev jeg om nåde. Nåde er mer enn en formalitet - at du sier unnskyld og får tilgivelse. Nåde er ikke noe som kommer etterpå. Nåde er både det første og det siste. Nåde er et klima, en holdning, en aktpågivenhet for svakheten i alt menneskelig - en aktpågivenhet som gjør at det første ord du griper til ikke er "Korsfest".

Gå til innlegget

Gi meg de feilbarlige

Publisert nesten 4 år siden

Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. Forskjellen mellom dem er som mellom liv og død.

Vi lever i en tid for renselser. Men når offentligheten skal være skriftestol for alle våre misgjerninger, betyr det bare en ting: At nåden har trange kår. Mediene er nådeløshetens skriftestol. Mellom moral og moralisme, rettferdighet og selvrettferdighet, går det en tynn, tynn linje. Men der hvor det ikke er nåde, er alternativet døden.

Min sympati for politikeren Trond Giske har aldri vært stor. Men jeg unner verken ham eller noen annen å få sitt liv hakket i stykker slik som nå.

"Hvad ved vi, o børn, om vei og sti", skriver Knut Hamsun i "Det vilde kor".  "Værer ydmyge, børn", føyer han til. 

Det engelske ord for renselse er purification. Av dette ordet er betegnelsen på den religiøse retningen puritanisme avledet. Den lever i beste velgående i sekularisert form.

Puritanisme er dødelig. Renselse, derimot, er en god ting. Men gi meg da en god, gammeldags skriftestol som har nåde å tilby. Gi meg de feilbarlige mennesker tilbake. 

Gå til innlegget

I krig tier loven

Publisert nesten 4 år siden

NRKs serie om Vietnamkrigen er en påminnelse om kraften i og forutsetningen for 68-opprøret.

NRKs serie om Vietnamkrigen er besettende interessant og til å få forstand av. USAs ugjerninger i denne krigen, som serien godt dokumenterer, preget uunngåelig min generasjons oppfatning av verden med varig virkning.

At ugjerningene var minst like store på motsatt side, dokumenteres også godt. En viktig årsak til at supermakten USA aldri kunne vinne en krig man i utgangspunktet trodde skulle være avsluttet på en uke, var den dødsforaktende fanatismen som det kommunistiske regimet i nord førte den med.

Ikke om territorier. Vietnamkrigen var ikke en krig om
territorier. Tap og vinning ble ikke målt i erobringer, men i antall døde. Til stigende forskrekkelse for verden kastet Nord-Vietnam nye titusener av ungdommer inn i krigens kjøttkvern for hver massakre USA utsatte regimet i nord for. Kilden syntes uuttømmelig. Derfor ble også krigens morderiske spiral så uhyggelig og dødstallene
astronomiske.

Den morderiske fanatismen til regimet i nord ble helt klart underkommunisert den gang, uten at jeg dermed vil si at USAs ugjerninger ble overkommunisert. Tvert imot. Det skjedde langt grusommere ting fra det hold enn vi langhårede hippier som gikk i tog mot Vietnamkrigen hadde fantasi til å forestille oss, og som først nå kommer frem etter at historikere har kunnet ta fatt i materien med kjøligere temperament.

Det som derimot ble klart underkommunisert, var hvor korrupt og gjennområtnet regimet i sør faktisk var.

Tull om sekstiåtterne. Neste år er det 50 år siden 68-opprøret i Paris, og det kommer til å bli skrevet mye tull om sekstiåtterne. At 1968 var et paradigmeskifte på mange områder, er det ingen tvil om. Men i vår historieløshet glemmer vi bakgrunnen. Uten Vietnamkrigen hadde det ikke blitt noe opprør. Andre motiver spilte selvsagt også inn. 68-opprøret hadde også med foreldregenerasjonens svik i etterkrigsoppgjøret å gjøre (Tyskland), med kolonialismen (Frankrike) og en rekke andre bakenforliggende forhold.

Men den virkelig motiverende kraft til å gå ut i gatene med bannere, var USAs overgrep i Vietnam. Det var de daglige TV-
bildene fra slagmarken og den hule retorikken om «peace with honor» fra USAs skurkaktige president, Richard Nixon, som drev oss ut på gatene.

Da Nobels fredspris ovenikjøpet ble tildelt representantene for de to sidene i krigen som begge hadde gjort seg skyldige i uhyrlige krigsforbrytelser mot sivile, Le Duc To og Henry Kissinger, følte vi at begeret var fylt. Førstnevnte hadde i det minste vett til ikke å ta imot prisen. Kissinger kom alene til Oslo og ble bejublet av Nobelkomiteens leder, Aase Lionæs.

Linjene derfra og til i dag. Det er synd å si at man nesten blir fylt med nostalgisk lengsel av denne TV-serien og tenker O ungdomstid!

Men dette er faktisk TV-seriens sterkeste side: Den forteller ikke historien som fjern realitet, men forbinder det som skjedde i Vietnam med parallelle hendelser i USA og Europa, og fører linjene derfra og frem til i dag.

Vietnamkrigen var en krig uten mening og der ingen ting – absolutt ingen ting – ble oppnådd, men den forandret likevel verden helt grunnleggende.


Gå til innlegget

Når humanetikere lukter kristenmannsblod

Publisert rundt 4 år siden

Som kristen og kirkelig ansatt skal jeg ikke mene så mye om hvordan Human-etisk Forbund gjennomfører sine begravelsesseremonier. De får styre med sitt. Samtidig kan jeg ikke annet enn flire.

Human-etisk Forbund har fått pepper for ikke å tillate musikk i sine begravelsesseremonier, der Gud og Jesus nevnes. Jeg hører også gjenfortalt en historie om at «Air» av Bach, som er et instrumentalstykke der ikke et skjevt ord i noen retning nevnes, visstnok også ble funnet som for sakral av en humanetisk seremonileder. Men jeg leser også kommentarer som roser humanetikerne for ærlighet og konsekvens.

Hva man enn måtte mene om det, er det interessant å registrere at det også for humanetikere må trekkes en grense et sted. Det er det isolert sett ikke vanskelig å respektere. Det må vi jo fra kirkens side av og til gjøre også, og da hagler det som regel med beskyldninger om sneversynthet og intoleranse.


Plaget prestemann. Human-etisk Forbunds talsmann, Jens Brun Pedersen, så da også ut som en plaget prestemann da han skulle forklare at humanetikerne både er tolerante som bare det og ikke så tolerante likevel. Et sted må det settes en grense. Den går ved Gud og Jesus.

Jeg er ikke skadefro. Tvert imot respekterer jeg at det å stå for noe nødvendigvis må få noen grensesettende konsekvenser av og til.

I kirken pågår det en løpende debatt om utviklingen innen gravferdsfeltet. Vi ser en tendens til at flere og flere gravferder blir til eventer som de pårørende fyller med innhold som i mange tilfeller fungerer dårlig sammen med den kirkelige begravelsens karakter av gudstjenstlig handling.


Snublesteiner. Dette er et område som er fullt av snublesteiner, men er det et sted man ikke ønsker å snuble, så er det i fanget på sørgende mennesker.

Gravferd er ikke stedet for å ri kjepphester. Er dilemmaene vi fra kirkens side ofte står i sammenlignbare og prinsipielt sett parallelle til dem seremonilederen i Human-etisk Forbund opplevde da han satte foten ned for Lloyd Webbers «Pie Jesu» i en humanistisk begravelse?

Nei, de er ikke fullt ut sammenlignbare. En kirkelig begravelse har rikelig rom for innslag av allmenn karakter uten at det bryter med begravelsens kirkelige karakter eller kommer i konflikt med det kirken står for.


Lar seg integrere. Når vi fra kirkens side av og til må trekke en grense for det akseptable, er det ikke på grunnlag av noe vi er programforpliktet til å bekjempe. Vi er ikke mot tekster av verken Erik Bye, Arnulf Øverland eller andre i samme kategori – tekster som ikke er spesifikt kristne, men som på ingen måte heller er ukristelige og som meget vel lar seg integrere i en kirkelig begravelse på en meningsfull måte.

Fra humanetisk ståsted ser virkeligheten noe annerledes ut. Her trekkes grensen på grunnlag av noe man er imot, ikke på grunnlag av hva men er for. Man er for det meste, men én ting er man inderlig imot: Gud og Jesus.


Polemisk brodd. Min kommentar til dette er da ganske enkelt dette: Når humanetikerne innretter seg slik, blir enhver humanistisk begravelse i realiteten en seremoni med polemisk brodd mot det man er imot, en demonstrasjon av forskjellighet fra alt som lukter av kristenmannsblod.

For øvrig er nemlig en humanetisk begravelse kliss lik en gravferd i Den norske kirke. Her er både klokkeringing, orgelspill, Byssanlull og svada så det holder. Likevel er det noe helt, helt annet: Gud og Jesus er forskjellen.

Der en kristen begravelse er en bejaelse av det man er for, er en humanistisk en besvergelse av det man er imot.

Gå til innlegget

Med et skjevt blikk på Reformasjonen

Publisert over 4 år siden

Om Martin Luther hadde støtt på tiggerne utenfor våre kirker i dag, ville han ha uttalt seg mer hatefullt om dem enn selv det verste nettroll. Fortellingen om Luther og reformasjonen har lite med virkeligheten å gjøre.

Det var ikke bare papister og jøder Martin Luther hadde imot. Minst like harde ord falt om dem som levde av almisser og tigging. Mennesket skal slite for sin føde. Eller som sokneprest Boye Ording uttalte i 1894 i en stortingsdebatt om sosiale tiltak for taterne: «Den der ikke vil svede, skal heller ikke æde».

Eventyr for voksne. I jubileumstider flyr store ord lett i luften – noe skal man jo juble over. Ifølge vår statsminister samt tidligere statsråd Hilde Frafjord Johnsen fant Luther opp skolevesenet. Det er med respekt å melde sprøyt. Det var Jesuittordenen som startet de første skoler, for øvrig den samme orden som i 1814 ble utestengt fra riket. Grunnlovsbestemmelsen ble opphevet først i 1956, mot KrFs stemmer. Lov om allmenn skoleplikt kom ikke før i 1860 her til lands.

Så får vi høre at Luther nærmest fant opp demokratiet. Men demokrati som ligner på noe av det vi i dag forstår med begrepet, stammer fra de katolske tiggerordenene fransiskanere og dominikanere, som grunnla de første universiteter, og som overførte et prinsipp fra sine ordensregler til universitetene: «Det som angår alle, skal avgjøres av alle». At Luther er begynnelsen på det moderne demokrati, er som mye annet av jubileumspoesien i disse dager et eventyr for voksne. Det som derimot kan hevdes, er at Luthers oversettelse av Bibelen til tysk hadde en formidabel demokratisk sprengkraft i seg. Lutherbiografen Gerhard Ebeling uttrykte det slik: «Han vekket den sovende kjempen: det tyske språk.»   

Hva feires? Det er vanskelig å få grep om hva som egentlig feires. Er det noe å feire at Kirkens enhet ble brutt? Burde det ikke heller vært en markering av sorg? For reformasjonen var på mange vis også en katastrofe, der mye gikk tapt. Kirkehistorikeren Oluf Kolsrud ymtet frempå om det i et foredrag ved Reformasjonsjubileet i 1937. Han fikk kjeft av Eivind Berggrav etterpå. Å kritisere reformasjonsverket var upassende.

Revolusjonære stadier. Reformasjonen var vel så mye en revolusjon som en reformasjon, dens utviklingsmønster følger Marx’ revolusjonære stadier nokså eksakt.

Første stadium var omstyrtingen av de herskende samfunnsforhold, som skjedde ved at kirkens eiendommer ble konfiskert og klostrene stengt.

Andre revolusjonære stadium var etableringen av nye maktinstitusjoner og et nytt lovverk. I de nordiske land skjedde det med etableringen av et luthersk-ortodokst teokrati og innføring av mosaiske renhetsforskrifter i lovverket. Det var et sivilisatorisk sjumilssteg bakover. At klostrene ble stengt, fikk enorme følger både kulturelt og akademisk, men ikke minst sosialt – for kvinners stiling og ikke minst for enslige kvinner. Verre var det for syke og vanføre siden klostrene også var sin tids velferdsinstitusjoner. De ble satt på gaten og kravlet rundt i bygd og by som pariaer. Det fikk langsiktige konsekvenser. Sosialt utstøtte dannet flokker som ble til omstreifende subkulturer som vokste etter hvert som de fikk tilførsel av flyktninger fra de påfølgende religionskrigene.

Tredje revolusjonære stadium var den ideologiske omforming av samfunnet, som kom med den lutherske ortodoksi, der en lett risikerte å bøte med sitt hode om man bommet på de teologiske desimaler. Det var som del av dette ideologiske ensrettingsprosjektet at utdanningsinstitusjoner kom til å spille en stadig viktigere rolle.

Verre er det at reformasjonen – slik alle revolusjoner tenderer mot – utløste en voldsorgie som historien til da knapt hadde sett maken til. Volden hersket ikke bare på det maktpolitiske makronivå, som kulminerte i Tredveårskrigens utbrudd i 1618. Tidens rettsprotokoller gir et bilde av hvordan volden økte i hele samfunnet. Antall drap var enormt. Særlig ille var det på Sørlandet. Norges egentlige reformator, Peder Claussøn Friis (for øvrig denne forfatters stamfar) skrev at «til Åmli tør ingen prestemann komme. Den ene hugget de hånden av, den andre kvalte de, den tredje stengte de inne i badstuen når de skulle drikke».

Spenningsfylt Luther. Med dette mener jeg ikke å demonisere verken Luther eller reformasjonsverket. Luther var en ekstremt sammensatt person. Som den revolusjonære skikkelse han var, var han både genial og gal, subtil og vulgær, enøyd og trangsynt, men også dyp i innsikt og vidd. Til enhver påstand om ham hører en antitese som er like sann. Spenningsfylte personer som Martin Luther lar seg ganske enkelt ikke beskrive på enkle formler.

Ingen benekter i dag at Kirken på Luthers tid var i dypt forfall og i behov for reformer. Det var Borghiapavenes tid, korrupsjon rådde høyt og lavt. Kirken hadde hatt en lignende forfallsperiode på 900-tallet, men da ryddet den opp selv. I 1517 handlet det om mer enn forfall, men om maktpolitiske spenninger mellom keisermakt og lokale fyrdster som ville ha utløst krise før eller siden også uten Luther. Men holder vi oss til det rent teologiske, var mange av Luthers anliggender isolert sett gode. Ett av de fremste var å befri folk fra frykten som behersket dem, som fikk sitt mest korrumperte uttrykk i avlatshandelen. Det holdt å stole på evangeliet, sa Luther. Mye av det Luther stod for, kunne under andre omstendigheter lett latt seg innfase i en av den katolske kirkes mange romslige folder, dog neppe alt. I nyere tid har samtaler mellom lutheranere og katolikker avklart en rekke misforståelser. På det språklige, spirituelle og kulturelle plan er likevel forskjellene store. En katolikk kan ikke annet enn kjenne seg fremmed for Luthers pessimistiske menneskesyn og avvisningen av fornuften, for hans religiøse individualisme og teologiske formalisme.

Sekularister bør takke. Det mest problematiske er likevel hvordan Luthers mildt sagt kompliserte temperament er blitt gjort til en slags målestokk for hvordan vi individuelt skal forstå og motta evangeliet. Til tross for sin intensjon om det motsatte gjorde Luthers teologiske formalisme at spiritualitetens rom ble trangere, troen ble noe eksklusivt og kristendom et sett av postulater løsrevet fra historie og samfunn. Lutherdom i strikt form ble på mange måter et maskulint og ufeminint fenomen, en religion for de sterke og myndige. Det har over århundrene fremmedgjort folk fra Kirken og troen. De som har mest grunn til takknemlighet for Luther og reformasjonsverket, er sant å si dagens sekularister.   

Ganske sært. Noe av det merkeligste ved årets jubileum er forestillingen om at noe som skjedde for 500 år siden har overføringsverdi til vår tid. Å forklare årsaks- og virkningsforhold i historien over et så stort spenn som 500 år er dristig, for mye har skjedd i mellomtiden som har påvirket oss mye mer enn hendelser i Wittenberg i 1517. At folk i 2017 går rundt og kaller seg lutheranere etter en mann som har hvilt i graven i hundrevis av år, forekommer meg ganske sært. Det finnes andre nærmere oss som kan gi mer relevante innsikter enn det Luther kan.

Norges KFUM-KFUK har laget en animasjonsfilm om Luther beregnet på ungdom, der konklusjonen er at han var en som stod opp for det han trodde på. Mer fikk man ikke ut av det. Det viser hvor anstrengt det blir når man skal forsøke å applisere Luther på nåtiden. Det finnes personer langt mer relevante for vår tid som ofret mer for det de trodde på enn Luther. Det holder å peke på slike som Martin Luther King og Nelson Mandela. Da slipper man også pinlige omveier med å bortforklare Luthers jødehat og mangt annet.

Salmer og musikk. Jeg ønsker ikke å tegne et ensidig bilde, for reformasjonen førte også til mye bra. Dens største gave til menneskeheten var verken skolevesen eller demokrati. Det var Bach, Händel, Telemann og Schütz. Det var Kingos og Brorsons salmer. En større gave kunne vi ikke fått. Det var salmene og musikken som gav reformasjonsverket vinger. Uten musikken og poesien ville det ikke blitt noen reformasjon.

Men på motsatt hold førte reformasjonen indirekte til at vi fikk Jesuittordenen, den katolske orden som i sin radikale forskjellighet fra det lutherske paradoksalt nok også ligger tettest opp til. I tidens fylde gav den oss pave Frans. Han er høyst levende. Luther ligger i graven. Og bør holde seg der.  

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere