Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 65
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Hva kommer etter Tunisia?

Publisert nesten 11 år siden

Tunisia har i mange tiår vært fremhevet som det mest soft core regimet i den arabiske verden, med mye større økonomisk vekst og færre brudd på menneskerettighetene enn i andre land i regionen. Her er noen åpenbare paralleller til Europa anno 1989

Det er langt mellom Tunisia og Ungarn. Men de to småstatene har noe til felles. Slik Tunisia har vært et lite unntak fra regelen i sin region, slik var Ungarn det også innenfor den kommunistiske østblokken. Med lånte midler, som man nå sliter med å betale tilbake og som er en effektiv brems for videre utvikling, bygget Ungarn opp en en stat med vesentlig bedre allmenn velstand og med vesentlig bedre menneskeretsstandard enn andre kommuniststater. Ungarn kunne også lene seg på en lang fortid som en fremstående kulturnasjon. Landet hadde en intelligentsia som var vant med å spille en rolle i det offentlige liv. Fortsatt er Ungarn det land i den tidligere østblokken som har høyest andel akademisk utdannede.

Slik også i Tunisia. Og det er fra denne velutdannede klassen at hevnen nå er kommet over president Zine El Abidine Ben Ali. Fra Rabat i vest til Amman i øst biter diktatorene negler i frykt for at det skal gå dem som med Ceaucescu, Honecker og alle de andre som vi ikke lenger husker navnene på.

Det var også i Ungarn det begynte i 1989. Det var her de første klipp i piggtråden som delte Europa på langs, ble tatt. Ingen trodde i sine villeste fantasier at det kunne få de konsekvenser det fikk - i alle fall ikke så fort. Fort gikk det nemlig. Før vi fikk sukk for oss hadde historien tatt en ny retning. Det er en viktig lærdom å ta med seg. Historien gjør som regel narr av alle gode analyser. Den finner sin egen vei. Slik en flomstor elv helt plutselig kan slå over sine bredder og ta et nytt, overraskende løp, slik viser også historien seg gang på gang å ta sine egne uforutsigbare løp.

Er det dét som nå skjer i Tunisia?

Vestlige demokratier tok med silkehansker på Tunisias brudd på menneskerettigheter, det ble aldri skreket opp om valgfusk fra internasjonale observatører når presidenten som nå er styrtet, stakk av med usannsynlige 99,9 % av stemmene. President Zine El Abidine Ben Ali var av de arabiske statssjefer man alltid hilste velkommen i vestlige statssjefers gemakker. Ikke bare hadde han en dyktig hånd med økonomien og hadde skapt et samfunn som i alle fall i det ytre hadde enkelte av de kvaliteter vi setter høyt hos oss selv. Viktigst av alt var at han på en effektiv måte hadde vist at islamist-trusselen kunne håndteres. Hans arabiske kolleger har prøvd uten å lykkes der Ben Ali har hatt stor suksess med akkurat dét. I nabolandet Algerie gikk det som kjent riktig dårlig.

Det er lærerikt for oss i Vesten, der flere og flere har problemer med å se forskjell på islam og islamisme, å se at det fins andre krefter enn religiøs ekstremisme som er bærere av folkelig misnøye i de arabiske landene. Her som andre steder bunner den sosiale uroen i de samme faktorer som ellers når regimer veltes - høy arbeidsledighet; diktaturers maktmisbruk og manglende evne til å forstå at makten skal tjene folket, ikke omvendt; mangel på ytringsfrihet; åpenbare valgfusk; økonomisk utbytting, korrupsjon og ekstreme klassemotsetninger etc etc. Det er en lærdom diktatorer aldri tar seg - at den som ikke tjener folket, vil folket før eller siden hevne seg grusomt på. Når alt kommer til alt, er det det daglige brød mer enn Al Qaida og Allah som styrer folkets politiske bevegelser - i arabiske land som i alle andre land.

Spørsmålet er imidlertid: Hva kommer etter revolusjonen i Tunisia? Hva skal vakuumet fylles med? Riktig stort blir dette spørsmålet om det som nå skjer i Tunisia sprer seg til andre land i regionen. Er ytterligående islamistiske bevegelser de eneste som kan fylle tomrommet? Eller finnes det sterke nok moderate krefter?

I Frankrike sitter Tunisias islamistleder i eksil og avventer utviklingen nærmest minutt for minutt. At sterke islamistiske krefter vil utnytte et eventuelt sammenbrudd av regimer i den arabiske verden, trenger vi ikke lure på. Det er nettopp dette de har ventet på og forsøkt å bygge opp under.

Desto mer må det være et tankekors for islamistledere rundt om i den arabiske verden at man i Tunisia lykkes med noe de selv ikke har lykkes med ved hjelp av terror. Revolusjonen i Tunisia peker en annen vei. Det er ikke islamistiske krefter som fører an her. Det er den store skare av velutdannet ungdom uten arbeid eller fremtidshåp som har utløst den store samfunnsomrystende bevegelsen. Det er ropet på demokrati og frihet som høres. Det samme i Egypt, der situasjonen er mange ganger verre enn den noen gang har vært i Tunisia.

Det finnes en stor skare av muslimer over hele den arabiske verden som agerer på et helt annet grunnlag enn religiøs ekstremisme. Det er deres stemmer, og ikke islamistiske kamprop, vi nå hører i Tunisia. Ennå vet vi ikke hva som vil skje i Tunisia og i resten av regionen. Men her finnes det et håp om at frihet og demokrati kan vinne frem og danne en tredje vei mellom korrupte diktaturer og religiøs ekstremisme.

Gå til innlegget

Maria Amelia og hjertenes anarki

Publisert nesten 11 år siden

Hjertenes anarki – uttrykket ble introdusert av Eyvind Skeie på en debatt-tråd på Facebook der jeg hev meg på – og det fikk meg til å tenke. Maria Amelia har lært oss noe de siste dagene, virkelig gitt oss noe å tenke på. Og vi trengte det. Sårt.

 

En person blir synlig bak statistikkens kamuflasjedrakt, og i et lite hvitt sekund er det som om vi ser og skjønner: De er mennesker disse som vi kjekt viser fra oss. Hver eneste en av dem bærer på historier om frykt og smerte – de fleste av dem sannsynligvis verre enn Maria Amelias. Men med et ansikt å feste det hele til forandres liksom alt. Og det utrolige skjer: Siv Jensen og hennes hyklerskare er parkert på sidelinjen i innvandrer- og asyldebatten. Dobbeltspillet, den kyniske populismen og Per Willy Amundsens værhanenese når han skjønte hvor folkemeningen bar, blir blottstilt for all verden.

Pinlig, men befriende likevel, for plutselig ble vi klar over at hjertet har sin egen trassige lovmessighet. Hjertet er anarkistisk, det bryr seg ikke om lover. Det kjenner bare sitt eget inntrengende språk.

Hjertenes anarki. Før moralregler eksisterte, før lovregler var skrevet, på et tidspunkt i menneskehetens historie da vi bare var prisgitt naturens lover og levde av ville bær og et magert jaktbytte, mens vi ennå satt i trærne og hylte og lå og rullet oss på skinnfeller  – da, mens vi skrapte eksistensens bunnplanke, var dette vår eneste redning: Hjertenes anarki. At vi trosset naturens forutbestemmelser og all kald lovmessighet – vi strakte oss mot hverandre, la armer rundt hverandre, trosset det skjebnebestemte og besverget en annen lov: barmhjertighetens lov.

Det finnes en annen lov enn naturlover, skjebnelover og raselover – en lov som holder verdens lidende pulsslag i gang, men som bringer oss fremover med små skritt og holder liv i håpet om at vi ikke lever forgjeves. Hjertets motsatte lovmessighet, som har satt oss i stand til å trosse vår egen selvødeleggelse gjennom århundrene. Det finnes – når vi bare får et ansikt å feste det hele til – en vilje i oss til godhet, rettferdighet og solidaritet. Vi trenger bare å vekkes, stanse opp og ta det innover oss: Det dreier seg om et menneske. Som oss selv. Som om vi i forbifarten hadde glemt det...

Maria Amelia må dra, men hun kommer til å klare seg. Alle de andre – de som skyves ut akkurat slik tispen skyver den syke hvalpen bort og ikke vil vite av den – har mindre forutsetninger for å klare seg enn henne. De er ikke vakre som henne, har ikke hennes smil, kanskje er de til og med mørke i huden og har bart.

Nettopp derfor trengte vi Maria Amelia nå, fordi hun med sitt ansikt og sin plettfrie norsk kunne skape den gjenkjennelse som måtte til for at vi skulle se og skjønne: Det dreier seg om mennesker.Da trosser vi for en stund vår fremmedfrykt og vår angst og ber om nåde for de lover våre folkevalgte selv har vedtatt. Nei, det var ikke riktig slik vi mente det. Åtte politifolk på trappen til Nansenskolen – før Nansenåret så vidt hadde begynt – nei, det var ikke riktig slik vi mente det, og sikkert visste disse dalegubbene av noen politikonstabler på Lillehammer heller ikke så mye om denne Fredrik Nansen. Eller det var visst Fridtjof. Vi gripes av en forlegenhet når vi skjønner at vi ikke er så fabelaktige som vi trodde, men politiets umusikalitet er ikke refleks av noe annet enn vår egne døve sjeler, vår egen mangel på musikalitet overfor de eksistensielle dramaer som utspiller seg på ayslmottak og på skjulte adresser midt i vår kvelende velstand.

Hjertenes anarki. Vi trengte å stanse opp. Vi trengte å kjenne etter. Ja, vi trengte det virkelig, for uten barmhjertighetens motsatte lovmessighet er vi alle sjanseløse.

Takk, Maria Amelia. Velkommen tilbake.

Gå til innlegget

Psykiatriens ekspansjon og rasebiologisk tenkning var del av samme bølge, og med felles siktemål: å diagnostisere oss innenfra og rette på våre mangler. Psykiatri og arbeiderbevegelse, med teologer på slep, ble rasehygienens entreprenører i Norge.

(Dette er tredje artikkel i en serie om raseteorienes og rasehygienens historie. Tidligere artikler er Rasehygienens amerikanske røtter og Raseforestillingenes røtter.Artiklene er reviderte utdrag fra boka ”En landevei mot undergangen” av Olav Rune Ekeland Bastrup (Universitetsforlaget 1996). På grunn av emnets størrelse har jeg funnet det mest hensiktsmessig å dele inn stoffet i flere artikler.

Artiklene publiseres som perspektivstoff til kritisk refleksjon rundt debatten om rase foranlediget av Ole Jørgen Anfindsens artikler på Verdidebatt og boka ”Selvmordsparadigmet”).

 

RASENDE FESTLIG

Raseteorier kan være rasende festlige. Allerede på 1860 tallet hadde Norges første medisinaldirektør (helsedirektør), psykiateren Ludvig Dahl, utstyrt sitt kontor med utbrettskart med fargelegging av kommuner med godt og dårlig arvestoff.  Selv hadde han drevet med skallemålinger på samer. Han var tidlig ute – på 1860-tallet var rasebiologiske teorier ennå et stykke fra å få gjennomslag i Norge.

Hans etterfølger i det høye embetet, Michael Holmboe, tok det et skritt videre. I 1898 fremsatte han den teori at den kortskallede kystbefolkningen i Lister og Mandal amt pga degenerasjon var mer utsatt for sinnssykdom og hadde lavere intelligens enn langskallene i de indre fjellbygder. Holmboe støttet seg på den norske lege og antropolog Carl Arbo skallemålinger av norske rekrutter. Arbo hevdet om sørlendingene at de hadde ”en eiendommelig Veghed i aandelig og legemlig henseende” samt at de i ”i mærkelig grad (var) ængstelige, nervøse, sytende, uskikkede til arbeid, hvortil der fordres udholdenhed, legemlig og aandelig modstandskraft eller idet hele et kraftig nærvesystem og spændstighed.”

Blant størrelser som gikk god for Arbos funn var Armauer Hansen, leprabasillens overvinner, og historikeren Ernst Sars. Arbo og Sars mente sørlendingenes sørgelige tilstand skyldtes at distriktets beste avlsindivider hadde gått tapt i slaget ved Hafrsfjord!

For ordens skyld: De her nevnte navn er menn som alle ruver i norsk vitenskapshistorie.

Men så mye for vitenskapen. Tankene var nemlig ikke særlig originale. Det var den franske psykiateren Benedict-Augustine Morels teori om degenerasjon som lå bak. De slo på denne tiden gjennom over hele Europa og syntes for en stund å være en slags forklaring på alt som var galt. Ifølge Morel hadde ”sjelelige abnorme individer” en tendens til å søke sammen og blande sitt arvestoff med hverandre. Dette resulterte i en akkumulering av dårlig arvestoff som igjen førte til at sjelelige forstyrrelser ble grovere og mer alvorlige for hver generasjon. Morels teori skulle gjennom noen tiår gi opphav til både kreative fantasier og de mest spektakulære dommedagsprofetier.  Lenge før nazistisk ideologi begynte å sette spor etter seg, var rasehygienisk tankegods stuerent så vel blant våre fremste psykiatere som blant arbeiderbevegelsens og marxismens ledende talsmenn. Også i Norge.

Innenfor fagfeltet biologisk psykiatri har imidlertid Norge et navn som ruver også internasjonalt: psykiateren Rolv Gjessing, gjennom en mannsalder direktør og overlege ved Dikemark sykehus. På 1920-tallet plukket han opp tråden fra Ludvig Dahl og foretok såkalte antropometriske undersøkelser av samer og kvener på Finnmarksvidda, dvs. måling av hodeskaller og kroppsformer. Med utgangspunkt i metereologen Vilhelm Bjerknes' metode for å registrere meteorologiske variasjoner utviklet Gjessing et kurvesystem til registrering av schizofrene prosesser. Hypotesen var at det var et sammenfall mellom indre og ytre sykdomsforløp, m.a.o. at psykisk lidelse og bestemte fysiske og biologiske karakteristika hørte sammen. Gjessings arbeid, «Die Kautokeinolappen», utgitt i Tyskland i 1934, innkasserte ham stor heder. Det ble gjenutgitt i England i 1975 og så sent som i 1983 i Kina. Internasjonalt regnes verket fortsatt som en av eugenikkens klassikere.

Rasehygiene og psykiatri – samme sak?

Psykiatrien etablerte seg fra 1850-tallet av som en selvstendig medisinsk vitenskapsgren, og det var psykiatrien som i første omgang fremmet den rasebiologiske tenkning i Norge og som i hovedsak skulle bli den fremste entreprenør for rasehygieniske tiltak. Sammenhengen er egentlig nokså logisk. Psykiatriens formål er å søke forklaring på og behandling av avvik i sosial adferd, og rasehygienens formål er i stort det samme: å eliminere de biologiske årsaker til uønsket sosial adferd.

Det var imidlertid først på 1920-tallet at psykiatrien virkelig fikk luft under vingene og begynte å underlegge seg virkeligheten i sitt eget bilde av den. Denne ekspansjon av psykiatriens aksjonsradius har fortsatt frem til i dag og har gjennomtrengt mer og mer av hele vår virkelighetsforståelse. Hele den menneskelige virkelighet, og noen ganger selve samfunnet, er blitt diagnostisert ut fra psykiatriens postulater om sykt og friskt. Psykiatrien har blitt en slags vitenskap om alt og dens konsept av virkeligheten har ofte tendert mot religionssubstitutt. Alt som ikke lar seg forklare ut fra synlige ytre årsaker tilskrives indre, usynlige årsakssammenhenger, og med arvebiologien som en metafysisk nøkkel i siste ledd av kausalkjeden.

I samme takt som psykiatriens aksjonsradius ble utvidet fra ca 1920 av, vant også den rasehygieniske tenkning frem inntil Hitlerregimets rasehygieniske grusomheter foreløpig – men høyst foreløpig – gjorde den politisk ukorrekt. Men de rasebiologiske postulatene har ligget der – og ligger der fortsatt – som mer eller mindre uuttalte premisser for psykiatriens vitenskapelige selvforståelse, og deres talsmenn står i dag sterkere enn noen sinne.

Psykiatrien vokste frem på en bølge av vitenskapsoptimisme i siste halvpart av 1800-tallet. Psykiatrien strevde imidlertid med å vinne innpass i naturvitenskapenes gode selskap, og særlig hos sin egen morvitenskap, medisinen. Det henger fortsatt igjen – psykiatrien betraktes den dag i dag som medisinens stebarn og står lavest i rang. I motsetning til andre medisinske vitenskapsgrener har psykiatrien alltid strevd med å dokumentere sin samfunnsmessige nytteverdi. Til sjuende og sist er det resultatene som teller. De var i psykiatriens første tiår ytterst magre. Psykiatrien kunne nok forklare årsakssammenhenger, men det skulle gå lang tid før den fikk instrumenter til å kunne behandle. Med rasehygienen skaffet psykiatrien seg det vitenskpelige alibiet den manglet. Med rasehygienen fikk psykiatrien et instrument som kunne gi synlige resultater.

Et kulturhistorisk perspektiv

Sammenhengen mellom psykiatri og rasehygiene kan fullt ut forstås bare ved å se den i et kultur- og mentalitetshistorisk perspektiv. Første verdenskrig markerer et mentalitetshistorisk skille der et mer pessimistisk menneskesyn erstattet 1800-tallets opplysningsoptimisme. Norsk sosiallovgivning hadde undergått substansielle reformer i tiden rundt århundreskiftet og var preget av denne optimismen. Vergerådsloven av 1896 og straffeloven av 1902 vakte internasjonal oppsikt ved sin sterke vektlegging av de sosiale aspektene i behandlingen av personer med uønsket atferd. Barn med problemadferd skulle oppdras til å bli nyttige borgere. Kom de bare under riktig påvirkning og ble oppdratt med egnede midler, ville det syke rette seg opp og ajourføres med den borgerlige standard for god oppførsel. Det var lærernes og pedagogenes glanstid i norsk sosialhistorie og med kirke, kristendom og venstresak som ideologisk autorisasjonsinstans. Straff skulle heller ikke være gammeltestamentlig hevn, men sosial rehabilitering. Om de ytre forhold ble lagt til rette og man ble satt under positiv påvirkning, ville selv den hardbarkede kriminelle skikke seg. Dette var oppdragelsesanstaltenes storhetstid. Norge lå langt fremme internasjonalt i å promotere en aktiv, aksjonsrettet sosialpolitikk der samfunnsonder først og fremst ble forstått som sosiale onder som kunne angripes politisk og moralsk.

Det pessimistiske paradigmeskifte

Resultatene var imidlertid magre, og når de uteble, ble tvangsmidler siste tilflukt, noe vi har fått en påminnelse om den senere tid i filmen om overgrepene på Bastøy skolehjem i nettopp disse årene. Første verdenskrig gav 1800-tallets borgerlige optimisme et grunnskudd. Sosialdarwinismens fikk sin storhetstid. Og det var i dette desillusjonerte klima at psykiatrien sakte fant sin plass. Samtidig slo påvirkningen fra amerikansk testpsykologi for fullt inn også i Norge.

I 1918 og 1920 ble det holdt to større konferanser i Kristiania i regi av det nyetablerte Norsk Barnevernsråd, ledet av teologen Ingvald B. Carlsen, generalsektretær i Omstreifermisjonen, og som ble fulgt opp med symposier på nordisk nivå. Inviterte foredragsholdere var nestorene i norsk psykiatri, Ragnar Vogt (Gaustad) og Sigurd Dahlstrøm (Ullevål sykehus). Disse symposiene startet en prosess med klarere differensieringer av de ulike klientgrupper som de offentlige institusjonene tok hånd om, enten det var sinnsykeasyl, åndssvakehjem eller oppdragelsesanstalter og skolehjem. Klientgrupper som ble ansett som uimottagelige for pedagogiske tiltak ble sortert ut og henvist til psykiatrien. Norge hadde siden 1850 hatt en massiv oppbygging av institusjoner, men hvilke klientgrupper som havnet hvor, var nokså tilfeldig og avhengig av hvilket system som først hadde nappet tak i en. Det var vanntette skott mellom institusjonskategoriene og den faglige utvekslingen mellom de ulike sosialfaglige profesjonsgruppene liten. Med disse symposiene ble en prosess innledet med nedbygging av kunstige skiller og en større finsortering av klientgruppene. En større og stadig økende andel ble henvist til psykiatrien og sinnssykeasylene, og da særlig den såkalte "restkategorien" som særlig skolehjemmene hadde tatt seg av, dvs de med vanskeligst adferd.

Under disse symposiene ble rasehygieniske tiltak lansert for første gang. Det sosialøkonomiske motivet var sterkt fremme. Samfunnet pådrog seg store kostnader ved at «mindreverdig» liv fikk formere seg ukontrollert.

Psykiatrien skiller klinten fra hveten

Samarbeidet som kom i stand mellom ulike sosialfaglige profesjonsgrupper, representerte noe nytt og var uttrykk for et paradigmeskifte, der en psykiatrisk forståelse av sosialt avvik spiste seg inn på et stadig større område og ble mer og mer hegemonisk. De ulike klientgrupper ble ikke lenger klassifisert ut fra moralske og pedagogiske kriterier – som ”moralsk tilbakestående”, ”sædelig fordærvede” ”sinker”, ”haabløse”, ”depraverte”, ”forvorpne”, ”abnorme” etc. Psykiatriens definisjonsapparat trengte inn i stedet, moralske og pedagogiske definisjoner ble erstattet av medisinske. En revisjon av skolehjemsystemet i 1921 førte til at psykiatrien ble gitt vide fullmakter til å definere klientgrupper inn og ut av de ulike institusjonskategoriene. Den amerikanske testpsykologiens kvotering av intelligensgrader ble retningsgivende for den finsortering som begynte. Men bak dette igjen lå Morels degenrasjonsteori.

Med psykiatriens ekspansjon ble fokus mer og mer flyttet mot det organiske og arvebiologiske. Et optimistisk menneskesyn, der troen på menneskers muligheter bare de ytre forhold ble lagt til rette hadde vært det retningsgivende, ble erstattet av et deterministisk, der arv og biologi ble sett på som den altoverskyggende, skjebnebestemmende kraft.  Det overordnede diagnostiske kriterium ble mengden av godt eller dårlig arvestoff. Psykiatrien var blitt den nye tids presteskap som skulle skille klinten fra hveten.

Psykiaterne som rasehygieniske ryddegutter

Viktigst av alt var likevel dette. Psykiatrien ble på denne måte også en politisk aktør som kunne legitimere sin nytte som sosial kontrollinstans i samfunnet, ryddegutten som luket ugresset bort. Psykiatriens samrør med herskende politiske ideologier hører til de mørkeste kapitler i dens historie. Den tyske psykiatriprofessor og antropolog Eugen Fischer uttrykker dette på talende vis i en artikkel i 1943 i Deutsche Allgemeine Zeitung:

”Det er en sjelden og stor lykke for en teoretisk vitenskap å få blomstre i tider da den blir ønsket velkommen av den herskende ideologien, og da resultatene straks kan tjene statens politikk.”

Mer enn de fleste vitenskaper har psykiatrien vært tilbøyelig til å blande faglige ambisjoner med ideologiske og stille seg til tjeneste for det til enhver tid herskende politiske regime. Historien har ettertrykkelig vist at psykiatrien under dekke av rasjonell vitenskapelighet svært lett har latt seg utnytte til fordel for herskende ideologiske og politiske interesser i et samfunn. Sovjetregimets systematiske bruk av psykiatri i undertrykkelsen av politiske dissidenter er det mest åpenbare eksemplet. Men med det arvebiologiske forståelseskomplekset som utgangspunkt ble sammenblandingen av det vitenskapelige og det politisk ideologiske ganske subtilt og ugjennomskuelig.  Overgangen mellom de to kategoriene var flytende. Politikk legitimerte seg ved å vise til vitenskap. Vitenskap legitimerte seg ved å vise til politikk.

Også i Norge ser vi denne sammenblandingen i måten våre fremste psykiatere legitimerte seg på. Samfunnsnytten stod som regel foran det som burde vært psykiatriens overordnede perspektiv: å tjene den enkelte pasient. Igjen og igjen spilte våre fremste psykiatere ut det sosialøkonomiske kortet. Rasehygieniske tiltak kunne spare staten for store utgifter. Det var psykiatrien som gav dette tankegodset vitenskapelig legitimitet. Langs denne argumentatoriske aksen kunne psykiatrien begrunne sine bestrbelser på økte bevilgninger og stadig sterkere inntrengning på flere og flere områder av samfunnslivet. Rasehygiene skulle bli et medisinsk spesialområde under psykiatrien. Med steriliseringsloven av 1934 ble psykiaterne gitt autorisasjon til å definere hvem som kom inn under lovens indikasjoner for tvangssterilisering.

Psykiatri og menneskesyn

Det er ikke tilfeldig at psykiatriens ekspansjon begynte nettopp i det pessimistiske kulturklima som preget mellomkrigstiden. Psykiatrien  - eller rettere: psykiatriens forståelse av virkeligheten  - kan i seg selv sies å bygge på en grunnleggende pessimisme. Det er en sterk tradisjon i psykiatrien for å betrakte mennesket nærmest som et per definisjon patologisk fenomen som er prisgitt skjulte krefter i sitt indre. Psykiatrisk behandling har derfor ikke så mye bestått i å betone mennesket som en positiv mulighet, men i å ta kontroll over disse indre kreftene og dermed beskytte samfunnet mot sosialt uakseptabel adtferd.  Den ekspansjon psykiatrien opplevde i mellomkrigstiden, innebar derfor også at stadig større områder av menneskelivet ble dratt inn under dens kompetanseområde og gjort til gjenstand for diagnostisering  - til slutt selve samfunnet som sådant. Et særtrekk ved psykiatriens retorikk på 1920- og 30-tallet er nettopp bruken av sykdomsmetaforer i beskrivelsen av de trusler man mente samfunnet stod overfor.  Arvemessig «mindreverdige» mennesker ble brukt som bilde på en sykdomstilstand i selve samfunnsorganismen og som det var en samfunnssak å beskytte seg mot. Psykiaterne så på seg selv som samfunnets patruljeførere i kampen mot arvemessig degenerasjon. De var den nye tids presteskap som skulle beskytte samfunnet mot de skjulte truslene fra menneskets gener.

Psykiatrien innførte en fatalisme i synet på mennesket som brøt grunnleggende med de foregående generasjonenes behandlingsoptimisme. Med det arvebiologiske paradigmet som underlag ble det eksperimentert med stadig mer raffinerte behandlingsformer, og der fraværet av et humant menneskesyn førte til stadige overskridelser til det inhumane og krenkende. Psykiatriens neglisjering av det humane til fordel for det såkalt organolokalistiske (den forestilling at enhver sjelelig lidelse kunne lokaliseres til et organisk lyte) bygget på en arvebiologisk determinisme, der mennesket ses på som biologisk forutbestemt skjebne. De radikale og grovt krenkende kirurgiske behandlingsmetoder som psykiatrien tok i bruk, ikke minst lobotomien, var en logisk videreutvikling av dette menneskesynet, og det kan med rette spørres om psykiatrien har tatt et egentlig oppgjør med det.

Da Norge i 1934 innførte en steriliseringslov som åpnet for tvangssterilisering på rasehygieniske og psykiatriske indikasjoner, hadde noen av våre mest fremtredende psykiatere samt fremtredende representanter for arbeiderbevegelsen, arbeidet maurflittig i bakgrunnen. Steriliseringsloven var psykiatriens første juvel i kronen – ikke bare ved at den lyktes i sin kamp for å få loven vedtatt, men først og fremst ved at den fikk knesatt psykiatriske diagnoser som retningsgivende for hvordan loven skulle praktiseres og ved at psykiaterne ble tildelt en nøkkelrolle i forvaltningen av den. Der hvor den tyske steriliseringsloven, som var forbildet for den norske, foreskrev en dommer før tvangssterilisering kunne foretas, foreskrev den norske en psykiater!

I neste artikkel skal jeg redegjøre nærmere for den rasehygieniske debatten i forkant av steriliseringslovens innføring, innføringen av loven, sosialdemokratiets befatning med rasehygienisk tankegods samt den sosialdemokratiske helsedirektøren Karl Evangs rolle. I siste artikkel  skal jeg ta for meg teologers ulike tilnærminger til rasehygienisk tankegods.

 

Kilder:

  • Gunvald Hermundstad: Psykiatriens historie (Gyldendal 1999)
  • Rune Slagstad: De nasjonale strateger, Pax 2001
  • Hermundstad, G. Ny forskning på psykiatriens historie i Norge, Tidsskrift for Norsk Psykolog Forening, Vol. 42, 2005, Nr. 1.
  • Morel B A. Traité des dégeneréscences physiques, intellectuelles et morales de l´éspece humaine. Paris: Baillière, 1857.
  • Kringlen E. Psykiatriens samtidshistorie. Oslo: Universitetsforlaget, 2001. 23.
  • Mora G. Historical trends in Psychiatry. I: Kaplan, HI., Freedman, AM & Sadock, BJ. (eds.). Comprehensive textbook of psychiatry. III. Vol. 1. Baltimore: Williams and Wilkins, 1980: 45.
  • Olsvik, EH. Psykiatriens fenomenologiske aspekter. Bergen: Universitetet i Bergen. 2008. 388–399.
  • Balvig, Flemming: ”Social kontrol” I: Sociologi: En grundbog til et fag, København 1992.
  • Olav Rune Ekeland Bastrup: ”Omsorg, makt og menneskeverd,” Kirke og Kultur, nr 5/1995.
  • Edvard Befring: ”Frå tukt- og barnehus til skolehjemsinstitusjon”, magistergradsavhandling, UiO 1963.
  • Wenche Blomberg: For døve ører, Oslo 1993.
  • Ingvald B. Carlsen: ”Barnevern”, Oslo 1935
  • Ludvig Dahl: ”Idioti og Kretinisme”, Christiania 1857.
  • Tove Stang Dahl: ”Statsmakt og sosial kontroll; et bidrag til velferdsstatens historie”, UiO 1977
  • Tove Stang Dahl: ”Barnjevern og samfunnsvern, om statsvitenskap og profesjoner under barnevernets oppkomst i Norge”, Oslo 1992.
  • Sigurd Dahlstrøm: ”Studier over nye fanger – forsøk m Binet-Simons intelligensprøver”, Kristiania 1922.
  • Kjersti Ericsson: ”Den tvetydige omsorgen”, Oslo 19974.
  • Michel Foucault: ”Galskapens historie i opplysningens tidsalder”, Oslo 1973.
  • Michael Holmboe: ”Sindssygdommens forekomst i Norge”, Kristiania 1898.
  • Per-Johan Isdahl: ”Grepet om hjernen”, Oslo 1993.
  • Tor Mæland: ”Skolehjemsinstitusjonen. Debatt og virksomhet 1900-1920.” Magistergradsavhandling, UiO 1973.
  • Anne Lise Seip: ”Sosialhjelpstaten blir til”, Oslo 1984.
  • Anne Lise Seip: ”Vitenskap og sosialpolitikk – et tema i 1930-årenes samfunnsdebatt”, Det Norske Videnskapsakademis årbok 1989.
  • Joar Tranøy: ”Ideologisk legitimitet og særomsorg”, Uio 1988.
  • Joar Tranøy: ”Rasehygienens gjennombrudd i vestlige demokratier”, ”Materialisten” nr ½, 1995.
  • Joar Tranøy: ”Psykiatriens kjemiske makt”, Oslo 1995.
  • Knut Østrem: ”Av træls ætt”, hovedoppgave i spesialpedagogikk, 1983.
  • Aass, Ingeborg: ”Hvordan kan samfundet bedre beskytte sig mot åndssvage”, Oslo 1932.

 

 

Gå til innlegget

Raseforestillingenes røtter

Publisert nesten 11 år siden

Tidligere har jeg beskrevet påvirkningen fra amerikansk rasehygiene på utviklingen i Europa. Her tar jeg for meg opprinnelsen til raseforestillingene generelt. I en siste artikkel skal jeg ta for meg den norske rasehygienedebatten 1920- og 30-tallet.

 

(Utdrag fra boken ”En landevei mot undergangen” av Olav Rune Ekeland Bastrup (Universitetsforlaget 1996)

Ett av formålene med artikkelserien er å vise at raseforestillinger – motsatt av hva Ole Jørgen Anfindsen hevder – ikke er vitenskapelig nøytrale, men nøye filtret sammen med bestemte ideologiske og politiske interesser.

Raseforestillingen er sekulær

Raseforestillingen – dvs den oppfatning at mennesker kan klassifiseres ut fra ytre og indre egenskaper bestemt av deres biologiske utrustning – er i sin kjerne sekulær og nært knyttet til den moderne antisemittismens historie. Den har sitt historiske opphav i europeisk kolonialisme og i opplysnimngstidens tilbakevisning av religionen som forståelsesramme for menneskelig virkelighet. (At mennesker til alle tider har vært klassifisert ut fra tilhørighet til stamme og folk har ingen ting med raseforestillinger å gjøre.)

En skapelse før Adam

Ansatsene til en inndeling av mennesker på rasemessig grunnlag kom imidlertid allerede i renessansen med den franske kalvinistiske teologen Isaac de la Peyrère, som regnes som antropologiens grunnlegger. Jeg har for en tid siden omtalt ham i en egen artikkel her. Det var oppdagelsen av den nye verden som reiste problemstillingen. Hvor var menneskene i den nye verden kommet fra? de la Peyrère mente det hadde skjedd en separat skapelse før Adam, som hadde gitt opphav til en egen menneskerase. de la Peyrère mente å lese dette ut fra det faktum at Bibelen inneholder to skapelsesfortellinger. Han ble fordømt av den katolske kirke og tvunget til å tilbakekalle, men fikk tilhengere blant protestantiske kirkesamfunn i USA, der hans teorier ble brukt som legitimering av å diskriminere menneskene i den nye verden på teologisk, rasemessig grunnlag. de la Peyrère har fortsatt tilhengere i enkelte obskure amerikanske sekter, de såkalte preadamitter.

Et vitenskapelig utgangspunkt

Et vitenskapelig utgangspunkt for raseforestillingene ble gitt med utviklingen av arvelæren og den arvebiologiske forskningen som ble påbegynt i siste halvpart av forrige århundre etter den østerrikske augustinermunken Gregor Mendels krysningsforsøk med erteplanter.  Den engelske biologen Francis Galton videreutviklet teorien og overførte resultatene av forsøk med planter og dyr på mennesker. Galton, som var Charles Darwins fetter, lanserte samtidig (1883) begrepet rasehygiene som en menneskelig parallell til husdyr- og planteavl. Galtons forslag om rasehygieniske tiltak vakte enorm debatt. Tilhengerne av rasehygiene pekte på at en styrking av arvestoffet i befolkningen ville medføre store innsparinger på det offentliges helse- og sosialbudsjett samt at det ville kunne gjøre mennesker i kongerikets koloniale besittelser mer arbeidssomme. Rasehygieniske forestillinger vant imidlertid begrenset støtte i Storbrittannia, og i 1934 avviste det britiske parlamentet, som det eneste i Vest-Europa, å innføre en egen steriliseringslov.

Psykiatriens fremvekst

Parallelt med utviklingen av den biologiske arvelæren bidrog etableringen av psykiatrien som en egen medisinsk vitenskapsgren til å fokusere på atferdsavvik som en organisk, arvebetinget defekt fremfor en moralsk og sosial. I og gjennom psykiatrien ble to løp – sosialvitenskapen og naturvitenskapen – føyd sammen på en måte som skulle få stor betydning for utviklingen av en metodisk, vitenskapelig basert rasehygiene. To psykiatere, franske Benedict-Auguste Morel og dansken August Wimmer, leverte her epokegjørende bidrag – Morel med sin såkalte degenerasjonslære, Wimmer med den gjennomslagskraft som hans bok Degenererede Børn fra 1909 skulle få. Barn med avvikende adferd ble ikke lenger først og fremst sett på som moralske avvikere som kunne oppdras med tradisjonelle metoder, men som biologisk mindreverdige.

Wimmers og Morels påstand var at ”sjelelige abnorme individer” hadde en tendens til å søke sammen og blande sitt arvestoff med hverandre. Dette resulterte i en akkumulering av dårlig arvestoff som igjen førte til at sjelelige forstyrrelser ble grovere og mer alvorlige for hver generasjon. I og med at mennesker fra sosialt svake lag formerte seg hyppigere enn andre, ville dette over tid føre til at det gode arvestoffet i befolkningen over noen generasjoner ble utradert. I debatten som fulgte, ble det tegnet dommedagslignende scenarier av utsiktene for menneskeheten om degenerasjonen fikk fortsette. Rasehygiene ble forkynt som menneskehetens redning. I Norge var de fremste (og mest rabiate) agitatorene for omfattende rasehygieniske tiltak biologen Jon-Alfred Mjøen, psykiateren og sosialdemokraten Johan Scharffenberg og Mot Dags Erling Falk.

Danmark innførte som det første land i Europa en egen steriliseringslov (1929), som var en direkte frukt av sosialdemokratiets inntreden i dansk politikk i 1924 og som tok utgangspunkt i Morels og Wimmers teorier. Karl Steincke, som var sosialminister og senere justisminister under Thorvald Stauinings første regjering, skrev i 1920 boken ”Fremtidens Forsørgelsesvesen, der han formulerte et rasehygienisk program i tråd med Wimmers og Morels teorier.  Umiddelbart etter Thorvald Staunings regjeringsovertakelse i 1924 gikk Steincke i gang med forarbeidet til en steriliseringslov, der samfunnets behov for vern mot ”de lettere åndssvage” og ”moralsk åndssvage” var spesielt vektlagt. Til den siste gruppen hørte mennesker med løsaktige liv, løsgjengere, prostituerte, tyver, drankere, vaneforbrytere, tiggere, foreldreløse samt personer med kroniske kjønssykdommer. I Danmark er velferdsstatens fremvekst og rasehygiene tett innvevd i hverandre.

Ideologiske og kulturelle forutsetninger – europeisk kolonialisme

Raseforestillingene – og med dem rasehygienen - oppstod ikke i noe vitenskapelig nøytralt rom uavhengig av bestemte ideologiske og psykologiske forutsetninger i europeisk kultur. Det historiske utgangspunkt er opplysningstiden og den europeiske (da særlig den franske) koloniseringen  av de nye verdensdelene. Opprinnelsen til den europeiske rasismen var kolonimaktenes behov for en ideologisk legitimering av å diskrimenere innfødte i Europas oversjøiske kolonier.

En ideologisk begrunnet rasisme, som klassifiserer ulikhet mellom mennesker ut fra kvalitativt forskjellige indre egenskaper, oppstod imidilertid som resultat av opplysningstidens tilbakevisning av religionen som forståelsesramme for menneskelig virkelighet, og er nært knyttet til antisemittismen.

Opplysningstid og antisemittisme

Det eldre føydalsamfunnets og den kirkelige antisemittisme var begrunnet i ytre sosiologiske, politiske og religiøse forhold. For opplysningsfilosofene hadde imidlertid en religiøst begrunnet antisemittisme ingen gyldighet – den måtte søke et annet grunnlag. Med de politiske omveltningene i kjølvannet av den franske revolusjon ble det skapt en ny sosial orden basert på prinsippet om alles likhet. Likhetsprinsippet gjaldt imidlertid bare ens egen rase, ikke menneskeheten som sådan, de innfødte i koloniene og jødene minst av alt. For å kunne legitimere undertrykkelsen av disse gruppene ble det behov for erstatningsfortolkninger der religiøse forklaringer ikke lenger var anvendelige. Jødenes ulykke ble for eksempel ikke lenger forklart ut fra ytre forhold - som Guds rettferdige straff etc., men som resultat av skjulte egenskaper ved dem selv. Jødene luktet annerledes, bar på skjulte sykdommer, hadde andre og dårligere tilbøyeligheter, var moralsk defekte, de infiserte samfunnsorganismen med en parasittisk smitte - de representerte noe grunnleggende annet, en egen rase. Den første som hevdet at jødene var infisert av et fremmed stoff var opplysningstidens fremste talsmann for humanisme og toleranse, Voltaire.

Paradoksalt nok ble slike forestillinger styrket av at opplysningstidens frihetsidealer også resulterte i en emansipasjon av den jødiske kulturen selv. Mens jødene tidligere hadde utgjort en pariakaste, sterkt preget av sosial fornedrelse og fattigdom, begynte de nå å bli synlige i samfunnet på en helt annen måte. De gjorde seg gjeldende som en økonomisk og kulturell maktfaktor. Men samtidig som deres økonomiske og politiske betydning vokste, kvittet de seg med mange av de tradisjonelle ytre kjennetegn som identifiserte dem som gruppe overfor omverdenen. Samtidig som deres betydning økte, ble de på sett og vis også mer usynlige. Dermed endret også omverdenens blikk seg gradvis. Fra å bli sett på som en lett gjenkjennbar ytre fare, ble de mer og mer sett på som en indre fare som truet samfunnet med en usynlig ødeleggende kraft.

De fleste av opplysningsfilosofene var glødende antisemitter. Voltaire var en rabiat jødehater og hevdet energisk at europeerne var rasemessig overlegne i forhold til de innfødte i koloniene. Blant hans mange fyndord  var også dette: «Europeerne står like høyt over negrene, som negrene over apene og apene over østersen.»

Voltaires hat mot kristendommen og Kristusskikkelsen i særdeleshet var ikke minst begrunnet ut fra hans jødehat. Voltaire var som nevnt den første som hevdet at jødene var bærere av et usynlig, smittefarlig stoff som de infiserte sine omgivelser med.

For flere av opplysningstidens filosofer og forfattere var det viktige å skrive om de kristne fortellingene og erstatte dem med nye, der all påvirkning fra det jødiske var systematisk utelatt.  Johann Gottlieb Fichte var blant de moderate som ville beholde kristendommens ytre former, men erstatte dem med symboler og fortellinger rensket for all jødisk tilknytning. Kristusskikkelsen ble f.eks. erstattet med Marin Luther. Oppdagelsen av det indoeuropeiske språkfellesskapet fikk Friedrich Schelling til å fastslå at det også eksisterte et eget indogermansk rasefellesskap. Romantikkens filosofer og forfattere utviklet disse forestillingene videre. Den gammeltestamentlige urtidsfortellingen om Adam og Eva ble erstattet av en indogermansk, Edens have med det indogermanske urhjemmet, Adam og Eva med det ariske urmennesket,  Moses med Zarathustra.

Rasemyter og naturvitenskap – europeeren som det eneste fullstendige menneske

Dette antijødiske forestillingskomplekset oppstår parallelt med og delvis i symbiose med den fremvoksende naturvitenskap. Opplysningstiden markerer også gjennombruddet for biologien, botanikken og geologien som selvstendige vitenskapsgrener. Biologiens første bidrag til moderne vitenskapshistorie var Leclerc Buffons degenerasjonsteori, og som ble utviklet som en støtteideologi som skulle rettferdiggjøre den ekspansive koloniseringen av de nye verdensdelene og utviklingen av slavehandelen.

Ifølge Buffon, som var 1700-tallets mest leste og anerkjente biolog, var det bare den hvite mann som kunne kalles et fullstendig menneske. Menneskenaturen hadde spredd seg utover kloden fra Europa og mistet sin kraft og renhet for hvert skritt den tok bort fra sentrum.  Buffon utviklet også en regenerasjonsteori. I følge denne kunne ikke-europeiske folkeslag restituere sine opprinnelige europeiske egenskaper gjennom slit og hardt arbeid. Buffon støttet slavehandelen ut fra den forestilling at slit og hardt arbeid kunne virke restituerende pa negrenes deformerte menneskenatur. Den svenske botanikeren Carl von Linné utviklet parallelle teorier om asiatene.

Den katolske kirke fordømte Buffons degenerasjonsteori, og den fikk ikke noe større gjennomslag i samtiden før med Charles Darwins epokegjørende verk «Artenes opprinnelse» (1859). Darwin bygget delvis på Buffon og hans evolusjonsteori ble sett på som en bekreftelse av Buffons teorier. Buffons regenerasjonsteori var strengt tatt en speilvending av Darwins evolusjonsteori.

Raselære og arvelære – ideologi og vitenskap

Raselære kom før arvelære, de er to prinispielt forskjellige ting. Men arvelæren føyde et element til raseforestillingene som skulle bli helt avgjørende: determinismen. Arv var skjebne, en biologisk forutbestemmelse som var upåvirkelig av ytre forhold. Dermed var ikke skrittet langt mot å se på dårlig arv som en lumsk indre fare som truet hele vår eksistens om vi ikke sørget for å beskytte oss. Løsningen het rasehygiene.

Den naturvitenskapelige determinismen slo for fullt inn i årene like før og etter 1. verdenskrig.  Verdenskrigen gjorde slutt på den borgerlige optimismen som hadde preget hele siste halvpart av 1800-tallet. Synet på mennesket ble preget av langt mer pessimistiske og fatalistiske holdninger.

Vi ser dette ikke minst tydelig i psykiatrifagets utvikling. Psykiatrien var i utgangspunktet preget av en stor grad av optimisme på menneskets vegne så sant det kom under riktig behandling. Innen pedagogikken var tilsvarende optimistiske holdninger uttalte. Men psykiatrien hadde til tross for iherdige forsøk på å legitimere seg som vitenskap svært lite å vise til. Andre naturvitenskaper så på den med skepsis og ikke så lite forakt - ikke minst gjorde psykiatriens egen morvitenskap, medisinen, det. Psykiatrien strevde alvorlig med sitt selvbilde. Innen de psykiatriske fagmiljøene gjorde det seg gjeldende en sterk trang til å utvikle rasjonelle, vitenskapelig funderte behandlingsmetoder som kunne høyne fagets status og tjene som dets vitenskapelige alibi.Utover på 1920-tallet skulle rasehygienen bli psykiatriens alibi i kampen for samfunnets anerkjennelse. Gjennom rasehygienen kunne psykiatrien demonstrere sin samfunnsmessige nytte.

I kulturpessimismen som preget Europa etter 1. verdenskrig, løp linjene fra opplysningstidens og romantikkens spekulative raseforestillinger og 1800-tallets naturvitenskapelige determinisme sammen og dannet et nytt kraftfelt. I denne krysningen av ideologi og vitenskap oppstod en ny metode som mer og mer ble sett på som både et velferdspolitisk som et vitenskapelig fremskritt og som kunne spare det offentlige for store utgifter: rasehygiene. Forestillingskomplekset fra opplysningstidens syn på jødene er her altså ført videre og utvidet til å omfatte alle med antatt dårlig arvestoff.

Steriliseringslovene som ble innført i de fleste vestlige kulturland i løpet av mellomkrigstiden (unntaket var Storbritannia), hadde altså hatt en lang utviklingshistorie, men ble introdusert i land etter land innenfor et kort tidsrom mellom 1927 og 1936. Det var ikke den tyske nazismen som ryddet veien for rasehygienen. Tvert imot. Nazismens rasehygiene var kulminasjonen i en lang utvikling som begynte i opplysningstiden og med naturvitenskap og psykiatri som de viktigste premissleverandører underveis. Hitlerregimets steriliseringslov (1933) bygde som tidligere nevnt på den amerikanske, og inneholdt ingen elementer som atskilte den skarpt fra denne. Det spesielle ved den tyske steriliseringslovgivningen var omfanget anvendelsen av den fikk, ikke loven i seg selv.

I neste artikkel skal jeg ta for meg debatten om rasehygiene i Norge på 1920- og 30-tallet og arbeiderbevegelsens rolle som rasehygieniske entreprenør.

Kilder:

  • Benedict Morel: Traité des maladies mentales. 2 volumes; Paris, 1852-1853; 2nd edition, 1860. (In the 2nd edition he coined the term démence-precoce to refer to mental degeneration.)
  • Benedict Morel: De la formation des types dans les variétés dégénérées. Volume 1; Rouen, 1864
  • August Wimmer: Degenererede børn (København 1909).
  • Trond Berg Eriksen: ”Fra antisemittismens historie. I: Idea – stensilserie, Institutt for idéhistorie, Universitetet i Oslo.
  • Bulmer, Michael (2003). Francis Galton: Pioneer of Heredity and Biometry. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-7403-3
  • Ernst Mayr, The Growth of Biological Thought (Cambridge: Harvard, 1981), p. 330.
  • Bill Bryson, A History of Nearly Everything (New York: Broadway Books, 2004), p. 81.

 

Gå til innlegget

RASEHYGIENENS AMERIKANSKE RØTTER

Publisert nesten 11 år siden

Rasehygiene var ingen tysk spesialitet under Adolf Hitler. Da nazistene, som noe av det første de gjorde etter sin maktovertakelse i 1933, innførte en steriliseringslov som åpnet for omfattende rasehygieniske tiltak, skjedde det etter mønster av en tilsvarende amerikansk steriliseringslov som da allerede hadde vært i bruk i en rekke amerikanske delstater siden 1907.

(Utdrag fra boken ”En landevei mot undergangen” (Universitetsforlaget 1996) av Olav Rune Ekeland Bastrup – lett oppdatert).

 

Da Norge 9. mai 1933 innførte en steriliseringslov som åpnet for tvangssteriliseringer på sosiale og rasehygieniske indikasjoner, var det den tyske loven som var forbildet. Hitlers steriliseringslov gav til og med bedre rettsvern enn den norske, idet tvangssteriliseringer i Tyskland bare kunne foretas ved dom. Det var ikke nødvendig i Norge. Den norske steriliseringsloven ble først revidert i 1971, og det største omfang av steriliseringer på de indikasjoner i loven som åpnet for tvang, fant sted på 1950-tallet.

Amerikansk rasehygiene har en særlig interesse, fordi det stort sett er ukjent i hvilken grad den innvirket på praksis i Europa både før og etter 2. verdenskrig.  Men mens rasehygienen i Europa ble utsatt for en omfattende ideologisk og vitenskapelig kritikk, har noe tilsvarende ikke skjedd i USA. Der lever de rasehygieniske miljøene videre, og deres tanker og ideologi opplever en renessanse. Ikke minst her på Verdidebatt. Derfor er dette et kaittel av vår nære forhistorie som det er av stor betydning å bli bevisstgjort på.

1. Hvem ble tvangssterilisert?

Fra 1927 til 1972 gikk steriliseringer av fattige hvite som en farsott over USA. I denne perioden ble det totalt utført over 70 000 tvangssteriliseringer på personer som av ulike grunner var ansett som biologisk mindreverdige. 8300 av dem kom fra staten Virginia. Det store flertall var barn og ungdom, men i Virginia var det også vanlig å sterilisere hele familier. Ofrene for steriliseringspraksisen var personer som ble påstått å være åndssvake,  enten de var epileptikere, lettere tilbakestående, alkoholikere,  tuberkuløse, omstreifere eller fysisk funksjonshemmede  - eller rett og slett bare fattige. At stort sett bare hvite ble rammet, skyldtes at afroamerikanere og latinske folkegrupper allerede ble sett på som så rasemessig degenererte at rasehygieniske tiltak ble sett på som formålsløse og ei heller ønskelige. Det var den hvite rase som skulle vernes mot degenerasjon.

Ekspertene påstod at de ulike skavankene man fant blant fattige hvite, som tuberkulose og epilepsi, skyldtes arvelige defekter som reproduserte seg fra generasjon til generasjon. Myndighetene foretok systematisk oppsporing for å «bevise» at også andre i de enkeltes slekter hadde de samme «mindreverdige» egenskapene. I samtlige tilfeller kom klientene fra den fattige delen av den hvite befolkningen og hadde dårlig skolegang. I Virginia ble ofrene systematisk samlet  inn fra sosialt belastede områder hvor man antok at det fantes en høy akkumulasjon av dårlig arvestoff.

 

2. Lynchburg-kolonien

Lynchburg-kolonien utenfor Richmond i Virginia var på 20-tallet USAs største asyl med plass til 1700 pasienter. Under ledelse av psykiateren Albert Priddy utviklet Lynchburg-

Del av Lynchburg-kolonien i Virginia

kolonien seg til å bli en operasjonssentral for massesteriliseringer.  Dr. Priddy drev i samarbeid med det amerikanske arvehygieneregisteret og med assistanse fra hundrevis av feltarbeidere som han selv hadde trent opp, systematisk oppsporing av hvite med antatt arvelig defekt, som ble tvangsinnlagt og siden tvangssterilisert ved Lynchburg-kolonien. Det ble som regel aldri gitt informasjon til klientene om at de skulle steriliseres. I hvert enkelt tilfelle ble det imidlertid avholdt proforma-rettssaker med aktor,forsvarer og dommer, men uten at klienten selv var til stede eller visste hva som foregikk.

3. Buck versus Bell

Dr. Albert Priddy ledet massesteriliseringsprogrammet ved Lynchburg-kolonien

Albert Priddy ble tilsatt ved Lynchburg-kolonien i 1910. Virginia fikk imidlertid ikke en egen steriliseringslov før i 1924. Priddy hadde likevel i mange år før dette praktisert tvangssteriliseringer i stort omfang. Priddy mente å kunne forsvare dette ut fra lovhjemler om vaksinasjon for å motvirke samfunnsfarlige epidemier. Dette var bakgrunnen for at han sammen med lederen for det amerikanske arvehygieneregisteret og  den amerikanske steriliseringslovens far, biologen Harry Laughlin, valgte å prøve en enkelt klientsak for amerikansk høyesterett for å få stadfestet at steriliseringspraksisen ved Lynchburg-kolonien  var i samsvar med den amerikanske grunnloven.

Saken er kjent under navnet Buck versus Bell, og er en av de største rettsskandaler i nyere amerikansk historie. Carrie Buck kom fra en fattig hvit familie i et raseblandet strøk i Charlotteville. Hennes mor var mistenkt for å være prostituert. Carrie ble derfor fjernet fra moren og sendt til Lynchburg-kolonien. Moren ble også sendt til Lynchburg, hvor dr. Priddy tvangssteriliserte henne, mens Carrie ble sendt videre til et fosterhjem. Fosterfaren var en respektert borger og aktiv i lokalpolitikken, men voldtok Carrie slik at hun ble gravid og fødte en datter, Vivian. Vivian ble også sendt til Lynchburg og siden tatt hånd om av den samme fosterfamilien hvor Carrie var blitt voldtatt. Med henvisning til at Carrie hadde født barn utenfor ekteskap, ble hun erklært for å være sosialt og moralsk mangelfull og sendt tilbake til Lynchburg, hvor dr. Priddy tvangssteriliserte henne.

For dr. Priddy var familien Buck et ønsketilfelle. Her hadde han fått sperret inne hele tre generasjoner av samme familie og mente dermed å kunne bevise sin påstand om at dårlige sosiale og moralske egenskaper var bestemt av arvelig defekt. Saken var m.a.o. svært velegnet for en rettslig prøving.

Senere kunne imidlertid dr. Paul Lombardo, kjent medisiner og spesialist på biomedisinsk etikk, avsløre at rettssaken  hadde vært et planlagt spill mellom dr. Priddy, Harry Laughlin samt aktor og forsvarer. Aktor, Aubrey Strode, var tidligere senator og profesjonell lobbyist som skrev lovforslag på bestilling, bl.a. fra mennesker som Priddy og Laughlin. Forsvareren, Irving Whitehead, var en  av Strodes beste venner. De hadde vokst opp sammen, vært forretningspartnere og politiske kamerater og var begge profesjonelle lobbyister. Forsvareren Whitehead hadde bl.a. opptrådt som lobbyist  for å oppnå større statlige bevilgninger til nettopp Lynchburg-kolonien. Whitehead var dessuten tidligere medlem av styret for Lynchburg-kolonien og hadde markert seg som en av de ivrigste offentlige støttespillere for dr. Priddys steriliseringsvirksomhet.

Under rettssaken ble det ført to vitner. Det ene var Harry Laughlin. Han kjente ikke familien Buck, og senere kom det frem at den erklæring han avgav i retten, var en ordrett gjengivelse av dr. Priddys rapport om familien. Her het det at Carrie Buck var sosialt forfallen og moralsk mangelfull fordi hun hadde født barn utenfor ekteskap, og at årsakene til hennes mangler skyldtes arvelig defekt.

En sykesøster som hadde tatt hånd om Vivian, ble også ført som vitne. Hun erklærte: «Det er noe merkelig ved barnet. Jeg vet ikke hva det er, men det er noe merkelig.»

På grunnlag av denne erklæringen, som ble tatt med i rettsdokumentene fra Høyesterett, ble Vivian stemplet som 3. generasjons imbesill.

Dommeren var Oliver Holmes, en av de mest kjente og respekterte innen amerikansk rettspleie på 20-tallet, som hadde markert seg som en fremtredende forsvarer av frihetsprinsippet.

Nå gav han den erklæring som skulle frata titusener av fattige amerikanere retten til å reprodusere seg. I dommen erklærte Holmes «at prinsippet bak vaksinering er vidt nok til også å omfatte sterilisering».

Holmes konkluderte i dommen med at ”Carrie Buck var en evneveik mor til en evneveik datter og selv datter av en imbesill mor. [...] Tre generasjoner imbesille  er nok.”

4. Steriliseringsprogrammet

Etter høyesterettsdommen ble slusene åpnet for alvor. Siden 1907, da staten Indiana som den første innførte en steriliseringslov, hadde ytterligere 21 stater gjort det samme. Men de fleste hadde vært tilbakeholdne med å gjøre bruk av den. Nå ble det iverksatt en massiv markedsføringskampanje i beste amerikanske stil til støtte for utstrakt rasehygiene. Hollywood produserte sentimentale spillefilmer som skulle vise rasehygienes velsignelser. Delstatene formelig konkurrerte om hvem som kunne sterilisere flest, på landbruksmesser ble familier premiert for god avl. Bare sunne, produktive mennesker skulle ha anledning til å føde barn.

Men bak dette stod et annet motiv: På dennemåten kunne man oppnå betydelige reduksjoner av de offentlige sosialutgiftene. Av denne grunn sluttet også politikerne opp om steriliseringsprogrammet uten motforestillinger. Og alltid var det fattige hvite som ble lagt under skalpellen. Motivasjonen var klar: Den hvite rase skulle vernes mot arvemessig degenerasjon.

5. Priddy og Laughlin lovpriser  ”den store tyske republikk”.

Da Hitlerregimet iverksatte sitt massive steriliseringsprogram i årene 1933-36, vokste omfanget av steriliseringer i USA parallelt. Høydepunktet ble nådd i 1942, for deretter å avta noe etter at tyskernes krigslykke snudde.  Men også etter krigen fortsatte steriliseringsprogrammet med uforminsket styrke.

«Tyskerne slår oss på hjemmebane,» uttalte en av dr. Priddys underordnede leger. I Lynchburg-koloniens årsmelding for 1933 lovpriser dr. Priddy «den store tyske republikk» og hilser tyskerne velkommen  etter.  «Bruk beskjærerkniven flittig (with vigor),» var dr. Priddys hilsen til sine tyske kolleger.

Den tyske steriliseringsloven, som var en  av Hitlers første politiske handlinger etter maktovertakelsen i 1933, bygde direkte på den amerikanske. Den amerikanske steriliseringslovens far, Harry Laughlin, ble i 1937 utnevnt til æresdoktor ved universitetet i Heidelberg, et av Tysklands mest prestisjetunge universiteter, for sin innsats for rasehygienen.

6. Steriliseringsprogrammet i Virginia avsløres - politisk skandale

På slutten av 1970-tallet begynte dr. Paul Lombardo et forskningsprosjekt på steriliseringsprogrammet i Virginia. De fleste hadde vært uvitende om det enorme omfanget det hadde hatt. Nä ble det avslørt. Avisen Richmond Times-Dispatch detonerte bomben i 1980 og hevdet at 4000 var blitt tvangssterilisert. Ytterligere undersøkelser brakte tallet opp i 8300. Dermed var skandalen et faktum.

Den amerikanske borgerrettsforeningen ACLU engasjerte seg og gikk til rettssak mot delstaten med påstand om krenkelser av borgerrettighetene og krav om økonomisk oppreisning for ofrene.

ACLU   var imidlertid avhengig av å kunne dokumentere  enkeltsakene. Men mange av ofrene ønsket ikke å stå frem i frykt for ytterligere belastninger. Mange følte dermed at de ble avslørt og eksponert som «mindreverdige».

Mediene slapp imidlertid ikke saken, oppsporte ofrene selv og motiverte dem til å stå frem og melde seg for ACLU. Delstaten forsøkte å dysse saken ned og la alle mulige hindringer i veien for at ofreneskulle få tilgang til sine journaler, noe de hadde krav på.

Delstaten fraskrev seg et hvert ansvar for steriliseringsprogrammet og henviste til høyesterettsdommen av 1927. Da saken kom opp tildoms, tapte ACLU saken med henvisning til denne. ACLU krevde deretter at delstaten skulle tilby dem som ønsket det, å bli refertilisert, i den grad det var mulig. Delstaten avviste dette og tilbød i stedet to timers gratis konsultasjon hos psykolog. Der ble saken stående.

Lenger enn dette har offentlig oppmerksomhet om amerikansk rasehygienisk praksis ikke kommet. Amerikanske rasehygiensike miljøer eksisterer fortsatt og har stort sett fått være beskyttet fra vitenskapelige og ideologiske kritikk som tilssvarende miljøer i Europa har måttet tale. Moderne talsmenn for amerikansk rasehygiene står i ubruttt tradisjon med størrelser som Priddy og Laughlin, og mange av dem er høyrøstet til stede som forsvarere av rasebiologiske synspunkter.  Etter mange års tørke opplever de i dag en fornyet interesse for sine synspunkter, også i Europa.

7. Skjebnens ironi

Dr. Paul Lombardo gjordeomfattende undersøkelser av familien Buck samt av rettsskandalen i 1927. Bl.a. oppsøkte han skolen hvor Vivian Buck hadde gått. Karakterboken viste at Vivian var en av skolens beste elever. Heller ikke hos noen andre i familienBuck lot det seg gjøre å påvise det minste tegn til åndssvakhet.

Harry Laughlin, steriliseringslovens far, den fremste agitator for amerikansk rasehygiene, leder av det amerikanske arvehygieneregisteret og tysk æresdoktor, ble imidlertid selv rammet av en av de sykdommene som gav grunnlag for tvangssterilisering. Laughlin fikk epilepsi og ble oppsagt som leder av arvehygieneregisteret.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere