Olav Rune Ekeland Bastrup

Alder: 65
  RSS

Om Olav Rune Ekeland

Forfatter og tidl. journalist, utdannet innen historie, teologi og musikk. Kantor ved Grønland kirke. Spesielt opptatt av sosial- og minoritetshistorie og har skrevet om bl.a. taternes historie, rasehygiene, sykdoms- og epidemihistorie samt institusjonshistorie særlig innen spesialomsorgen og psykisk helsevern. Tidl sentralstyreleder i Stiftelsen Rettferd for taperne og har hatt flere verv i Venstre. Liberal og verdikonservativ med røtter i det beste av protestantisk og katolsk kristendom. Gift med pianist og lektor Esther-Marie og far til Erlend (21) og Simon (19).

Bibliografi:
- El Jucan - asfaltens sønn. Historien om fakirens liv (Aschehoug 1993)
- En landevei mot undergangen - utryddelsen av taterkulturen i Norge (Universitetsforlaget 1996)
- Solens og månens barn (Forum Aschehoug 1998)
- Fra gård til gudshus (lokalhistorie), Kataklysmos forlag 1999
- Fra steinøks til databrikke. Kjente austegder gjennom tidene, 2002, Kataklysmos forlag.
- Trefoldighet i 300 år, 2003, Kataklysmos forlag
- Virusjegerne, Ashcehoug forlag 2006
- Vindens liv, Kataklysmos forlag 2010
- Variasjon og dialog (medforfatter), Universitetsforlaget 2011
- "Mitt foreldreløse hjerte", ZX forlag 2012

Følgere

Byer som Johannesburg og Cape Town har et forferdelig rykte som noen av verdens mest kriminalitetsbelastede metropoler. Den hvite overklassen lever i festninger med murer, piggtråd og elektrisk gjerde. Men mine venner her nede lever bak ulåste dører døgnet rundt. «It's all about attitude», sier de.

Den hvite overklassens eiendommer i Sør-Afrika er som pansrede festninger. Skilt som dette ses alle steder. Mistillit og redsel, og volden som en frukt av dette, har en lang og blodig historie i Sør-Afrika.

 

 

Over- og underdrivelser om kriminalitet. To ganger de siste par ukene har jeg kjørt gjennom bydeler i Johannesburg og Cape Town de fleste turistnettsteder ville anbefalt deg å ligge unna. Man kan ikke føle seg trygg i sin egen bil engang, sies det. Når man står på rødt lys i gatekryssene, risikerer man i løpet av et sekunds uoppmerksomhet at bilvinduet blir knust, hvoretter man robbes og i heldigste fall får beholde livet. Langs motorveien mellom Cape Town og flyplassen forekommer det sågar at hijackere står langs veien og kaster stein på frontrutene til biler i fart, slik at de tvinges til å stoppe.

Historier som dette høres alle vegne. Sør-Afrika har fått rykte på seg for å være et lovløst land. Det er en sannhet med modifikasjoner. Et dypdykk i landets kriminalstatistikk forteller en mer sammensatt historie. Det som er riktig, er at tyveri og hijacking, dvs den type kriminalitet som folk flest risikerer å stifte bekjentskap med, har hatt en sterk vekst og også blitt mer brutal i sine former. Det totale antall drap på årsbasis er imidlertid halvert siden Apartheid ble avskaffet i 1994. Men tallene er fortsatt blodrøde. Daglig begås det 6 drap i Sør-Afrika. Det plasserer byer som Johannesburg og Cape Town på nivå med New Orleans, men bak Rio de Janeiro.

Turister og folk flest har likevel liten grunn til frykte for livet både i Johannesburg og Cape Town om man oppfører seg noen lunde fornuftig. Som mine venner lett ironisk bemerker: - Johannesburg har snart 12 millioner innbyggere, og de er i alle fall ikke blitt drept. Langt de fleste drapene på Sør-Afrikas blodrøde drapsstatistikk skjer innen den fargede fattige befolkningen og i gjengoppgjør mellom kriminelle bander. Rasistiske drap fra svarte mot hvite farmere i rurale områder har vært et økende problem som har fått stort fokus i europeiske medier, men i den totale drapsstatistikken utgjør rasistiske drap mellom ulike svarte innvandrergrupper et betydelig større problem.

Om drapstallene totalt sett er gått kraftig ned, så har likevel volden blitt grovere og mer brutal. Det skyldes at opphevelsen av Apartheid for fullt åpnet Sør-Afrikas grenser for narkotika og dermed også for narkotikarelatert kriminalitet. Sør-Afrika er et ideelt marked for internasjonale narkotikakarteller. Landet har både en stor og særdeles velstående overklasse, og en enda større særdeles fattig underklasse. I en del tilfeller har formuende hvite som etter 1994 har fått sine privilegier beskåret og som frykter for sine formuer, inngått kriminelle allianser med organiserte bander som via nigerianske mellommenn opererer over hele Afrika, og som har fått solid fotfeste i storbyenes slumkvarterer. I sørafrikansk sammenheng representerer dette noe nytt.

Korrupsjon – på nivå med Italia. Den frie pressen i landet, som står svært sterkt, har over flere år hatt et skarpt fokus på korrupsjon innen politikk og forvaltning. Ifølge Transparency Internationals korrupsjonsindeks ligger Sør-Afrika i dag på 46. plass i verden, dvs. på nivå med Italia. Selv landets president er blitt rammet av korrupsjonsanklager. I august 2010 ble Sør-Afrikas tidligere politisjef dømt til 15 års fengsel for å ha blitt bestukket av en europeisk narkobaron. Saken hadde da vært en føljetong i mediene gjennom mange år. Den forteller at korrupsjon er et reelt problem i Sør-Afrika, men også at rettsstaten tar problemet på alvor.

Blomstrende turisme. Til tross for alt som tilsynelatende er farlig har sørafrikansk turistnæring likevel en formidabel vekst. Det er ikke rart. Lonely Planet kårer hvert år de tre mest interessante reisemålene i verden, og Sør-Afrika topper årlig listen sammen med Brasil og Mexico. Tre ukers besøk her er som å skrape i overflaten av et samfunn som kan by på det meste av både godt og vondt, men det er nok til i alle fall å ane at dette er et land som er svært mye mer sammensatt enn man hadde sett for seg. Legg så til enestående naturopplevelser og overstrømmende vennlighet og hjelpsomhet hos alle man møter, så har man alt.

Et afrikansk Megalopolis. Til tross for indikatorer som skulle dra i motsatt retning – da i første rekke det katastrofale omfanget av hiv/aids – har Sør-Afrika hatt en formidabel økonomisk vekst siden avskaffelsen av Apartheid. Det skyldes at sanksjonene mot landet ble hevet og at verden omsider åpnet seg for Sør-Afrika og alt det fantastiske landet har å by på. En formidabel heving av standarden på infrastruktur og på skolevesenet er blitt resultatet. Helsevesenet, derimot, er fortsatt tilbakeliggende og sterkt klassedelt.

Det meste av den økonomiske veksten har vært konsentrert i området rundt Johannesburg – sentrum for verdens gull- og diamantindustri og i dag et trekkplaster for høykompetent arbeidskraft fra hele verden. Siden byens grunnleggelse i forbindelse med gullrushet som startet i 1872, har byen i ulike faser vært en av klodens hurtigst voksende. Den er inne i en slik vekstfase nå. Gauteng-området, som også omfatter hovedstaden Pretoria, har på få år vokst mer eller mindre helt sammen til et afrikansk Megalopolis, der mer enn en fjerdedel av Sør-Afrikas drøye 50 millioner innbyggere bor.

Johannesburg tiltrekker seg høykvalifisert arbeidskraft fra Tyskland, USA og asiatiske land, ikke minst Kina, Malaysia og India. USA er det landet som pr i dag har flest tilflyttere til Sør-Afrika, et helt nytt fenomen i sørafrikansk historie.

I motsatt ende finner vi en betydelig lovlig så vel som ulovlig innvandring fra andre fattige afrikanske land, i første rekke fra det katastroferidde nabolandet Zimbabwe, men også fra det ikke mindre katastroferidde Somalia samt Nigeria. De fattige townshipene, der landets svarte befolkning ble plassert i enorme ghettoer under Apartheid, er blitt blandet opp med store kontingenter av fattige fra andre afrikanske land, og dermed har man lagt grunnlag for voksende konflikter innad blant den fargede befolkningen. Kriminalitetsstatistikken forteller at somaliere som enkeltgruppe topper både antallet av drepte og av drapsdømte.

Et offisielt anslag tilsier at det finnes mellom 3-6 millioner ulovlige innvandrere i Sør-Afrika til enhver tid, et uoffisielt anslag lyder på minst 6 millioner. Myndighetene har ikke tilnærmelsesvis hatt ressurser til å ta unna for problemene dette medfører. Særlig innvandringen fra Nigeria har fått kriminalitetsstatistikken til å fyke i været, fordi det her ofte dreier seg om organisert kriminalitet med godt organiserte bander som er i stand til å ta over og kontrollere hele bydeler. Gjennom denne organiserte kriminaliteten er narkotika blitt introdusert i det sørafrikanske samfunnet i en målestokk som for ikke mange år siden ville vært helt fjernt å se for seg. Et spesielt urovekkende fenomen er det at islamistiske grupper fra Somalia og Nigeria har fått fotfeste i enkelte township og finansierer sin virksomhet gjennom organisert kriminalitet i konkurranse med andre kriminelle bander. I Cape Town skjer de mest blodige gjengoppgjørene nettopp mellom slike grupper.

De sosiale breddevirkningene av narkotikaens inntog er nødvendigvis enorme, ikke minst i et land der hiv/aids allerede fra før hadde festet et solid grep. Hovedsmittevei for hiv er som kjent enten bruk av infiserte sprøyter eller ubeskyttet sex. I Cape Town antas 40 prosent av befolkningen å være smittet. Ikke noe sted i verden har en slik høy konsentrasjon av hiv-viruset. Jeg skal blogge nærmere om dette i en egen artikkel.

Kriminalitet og kriminalitet er ikke det samme. Hvorfor og hvordan er kriminalitet blitt et så stort problem for Sør-Afrika?

En vanlig myte om kriminalitet er at den skyldes fattigdom. Det er sjelden slik. Etiopia er ett av verdens fattigste land, men det finnes nesten ikke kriminalitet i landet (vi ser da bort fra at selve regimet i landet er kriminelt). Men i Etiopia er så å si hele befolkningen fattig, alle deler mer eller mindre de samme elendige kår.

Det er fattigdom stilt opp mot ekstrem rikdom fra herskende grupper som bygger sin makt på å holde hele grupper nede i fattigdom og undertrykkelse, som er den fremste generator for kriminalitet. Overalt i verden går dette bildet igjen. I Sør-Afrika har dette vært tilfelle i en helt ekstrem grad. Hertil kommer den helt spesielle karakteren som landets rasistiske historie har hatt. Møtet mellom de første settlerne, boerne, og omkringliggende stammer ble i særklasse brutalt. De hvites inntrengning førte til nye allianser mellom de stedegne kongedømmer og dannelsen av et svart militaristisk styre, de såkalte zuluene, som gjorde at konfrontasjonene mellom svart og hvit ble særlig blodige. Da boerne gikk til krig mot engelskmennene under de to såkalte boerkrigene på slutten av 1800-tallet, ble engelskmennene fullstendig tatt på sengen av den grove brutaliteten på de hvites side. Britene måtte til slutt sette inn fullt militært skyts for å tvinge boerne i kne.

Redselens og mistillitens språk er alltid vold. La meg ta et lite, men høyst hverdagslig eksempel som illustrerer noen av de psykogenetiske årsaker til kriminaliteten. Mitt vertskap bor som sagt bak åpne dører 24 timer i døgnet. De tror at en tillitsfull holdning til omgivelsene og å møte andre med respekt vil beskytte dem. Det kan synes i overkant naivt, men hittil har det gått bra.

For naboen gikk det imidlertid ikke bra. Han ble robbet – av sine egne tjenere, som hadde formidlet kontakt med kriminelle utenfor. Mitt vertskap her nede har også tjenere, det er vanlig for utlendinger som er bosatt i et land der europeiske lønninger strekker langt lenger enn hjemme. Det samme kunne i prinsippet ha skjedd med mine venner som med deres nabo. Men det kommer ikke til å skje, sier Stefan. Han betaler sine folk langt bedre enn de kan forvente og han omgås dem respektfullt.

Her er vi ved et ytterst sårbart punkt – følelsen svarte i dette landet går med at hvite alltid ser ned på dem. Følelsen av underlegenhet, den konstante mistilliten som regulerer alle mellommenneskelige relasjoner. Det kom nemlig for en dag at naboen hadde grovt underbetalt sine folk og også utnyttet dem. I et land med 26 prosents arbeidsledighet og med holdningene fra Apartheid-tiden fortsatt inngravert i sinnet, har svarte lært seg å måtte ta til takke med det de kan få. Men de har også lært seg å vise sin motstand på mer eller mindre subtile måter. Svarte stoler aldri på hvite. Hvite stoler aldri på svarte. Mistilliten ligger der som en psykologisk logaritme som forhåndsprogrammerer alle relasjoner mellom mennesker. Sør-Afrika er et samfunn der redselen har vært nær menneskene siden svart og hvit møtte hverandre første gang midt på 1600-tallet. Redselens språk er alltid vold. Et menneske oppfører seg ikke annerledes enn et dyr når det føler seg truet: Det angriper.

 

Apartheid og illusjonen om naboskap. Apartheid var i sitt opprinnelige, teoretiske konsept tenkt som en måte å regulere et naboskap mellom ulike mennesker og raser på. Slik lød det i alle fall i den politiske solskinnsversjonen fra apartheid-regimet. Rasene måtte ikke blandes, ikke ha noe felles, ikke så mye som en buss eller en benk i en park kunne de dele. Langt mindre kunne de bo i de samme områder eller blande sine gener med hverandre. Raseskillepolitikken var en måte å avverge konflikter på. Virkeligheten ble en annen: Raseskillepolitikken genererte konflikter i en helt uhørt målestokk, og førte dernest også til en brutalisering av det system som forvaltet den. Et politisk system som forutsatte at et hvitt mindretall kunne styre over en umyndiggjort svart majoritet og unndra dem deres selvsagte retter, kunne kun opprettholdes gjennom vold og massiv maktbruk. Volden har vært politikkens hverdag i Sør-Afrika gjennom 400 år. Under Apartheidstatens "glansperiode" på 1960-, 70- og 80-tallet var Sør-Afrika ett av verdens mest blodige regimer.

Rettstaten og ytringsfriheten fungerer. Når jeg leser forskjellige av Sør-Afrikas mange lesverdige aviser eller hører nyhetsinnslagene på radio og tv, slår det meg at mediene opptrer svært våkent i forhold til politikere og andre maktbærere i samfunnet. Til enhver tid verserer det saker om korrupsjon eller andre misligheter og som er blitt avslørt og fulgt opp nettopp av mediene. Jeg bemerket overfor mine venner her nede et inntrykk jeg har dannet meg om at nettopp rettsinstansene og pressen ser ut til å være de institusjonene i det sørafrikanske samfunnet som i dag står på støest bein. De nikker bekreftende. Politikken er vaklende og politikerne ofte løse kanoner på dekk. Rettsstatens uavhengighet og ytringsfrihetens sterke stilling ser ut til å fungere som dreneringssystemer i samfunnet som gir håp om at Sør-Afrika ikke vil bli den afrikanske katastrofen Lady Tatcher spådde det ville bli.

Gå til innlegget

Sør-Afrikablogg: På besøk i boernes land

Publisert nesten 11 år siden

Jeg hadde gjort hjemmeleksen min før reisen til Sør-Afrika og lest om boernes forunderlige historie – etterkommerne etter de første hvite settlere fra Nederland, Flandern, Tyskland og Frankrike, apartheidstatens grunnleggere og mest innbitte forsvare

 

Vortrkker-monumentet i Pretoria hører til de minst politisk korrekte steder å besøke som turist i det moderne Sør-Afrika.

Boerne bekjente - og bekjenner - seg til den reformerte, kalvinistiske tro, og flyktet hit til den andre siden av jordkloden midt på 1600-tallet fra forfølgelse i sine hjemland. Motsatt av de senere ankomne briter, kom de ikke til Sør-Afrika som kolonialister eller imperialister, men som settlere og en sterk tro på seg selv som Guds utvalgte folk. De bar med seg en overbevisning om at Gud ved sitt forsyn hadde frelst dem fra undergang og ledet dem til et land som fløt av melk og honning, og som ved guddommelig bestemmelse tilhørte dem, og dem alene. De var, kan man si, sanne israelitter.

Det religiøse apartheid. De sentrale dogmer som skiller kalvinismen fra andre protestantiske trosretninger er troen på predestinasjonen – at Gud fra evighet av har forutbestemt noen til frelse og andre til fortapelse, samt troen på det guddommelige forsyn, opplevelsen av å stå under en spesiell kallelse og en streng religiøs disiplin av puritansk merke. Den reformerte kalvinistiske kirke er i dag majoritetskirke i Nederland, Sveits og Skottland. De franske hugenotter har som minoritet tradisjonelt også hatt stor innflytelse i Frankrike, og ofte dannet en politisk og kulturell elite.

I Sør-Afrika skulle kalvinismens trosforestillinger få sin høyst eiendommelige utviklingshistorie. For de troende som kom hit fra midt på 1600-tallet og utover, var det ikke vanskelig å finne bekreftelse for troen på at de var Guds utvalgte. Omgitt av hedninger på alle kanter var de de overlegne og velsignede, og historien i det følgende syntes, så lenge det varte, alltid å bekrefte dem i denne forestilling. For uten denne religiøse forestilling i bunnen ville Apartheid ikke vært mulig.

På boermarked i Pretoria. Jeg er gjest i Sør-Afrika hos tyske venner jeg har kjent siden 1970-tallet, som har gitt sitt hjerte til Afrika og som har bodd både her og i andre afrikanske land gjennom hele sitt voksne liv. De kjenner Sør-Afrika bedre enn de fleste. Stefan har vært ansatt ved ambassaden i Pretoria, og driver nå et forskningsarbeid på den norske biskop Schreuder og hans rolle som fredsmekler overfor zuluene. Caroline, hans hustru, er delvis oppvokst i Afrika, har mastergrad i afrikanistikk og har arbeidet som journalist og kommunikasjonsrådgiver innenfor FN. Takket være deres lokalkunnskap får jeg og min familie oppleve ting vanlige turister ikke får med seg.

På min første dag i Sør-Afrika ville Stefan gjerne ha meg med på boermarkedet i Pretoria. Hver lørdag kl. 04.00 om morgenen kommer hvite farmere fra omlandet hit for å sette opp sine salgsboder og fallby landbruksprodukter av alle slag. Det er en slags ukentlig «bondens dag», men altså «de hvite bønders dag». Markedet åpner klokken 05.00 om morgenen, men allerede klokken 08.00 er alle varer solgt og i løpet av noen minutter er salgsbodene stengt og markedet ryddet. Under svalende trær i parken står kafébord, der man kan sette seg ned og spise frokost med tørket kjøtt av struts, kudu eller villsvin og komme i prat med mennesker med livshistorier fjernt fra den verden jeg kjenner. Det myldrer av mennesker her, men ikke et svart ansikt er å se. Boermarkedet i Pretoria er en overlevning av en svinnende kultur, et sted der hvite møtes i en slags uuttalt fortrolighet seg imellom.

Dommedagsscenarier som ikke slo til. De fleste hvite i Sør-Afrika har avfunnet seg med at de ikke lenger tilhører en hvit overklasse. Sør-Afrika har siden apartheid ble opphevet i 1994 utviklet seg til et av verdens mest flerkulturelle og kosmopolitiske samfunn, der hvite etterkommere av europeiske settlere har sin plass ved siden av folk fra hele verden. Ingen av dommedagsscenariene som den hvite herskerklassen fra apartheidtiden spådde, har vist seg å slå til. Jo, landet har ennå en lang vei å gå på flere områder og sin rikelige andel av problemer. Det største av dem alle er omfanget hiv/aids har fått, og som er et massivt hinder for sosial og økonomisk utvikling. I en by som Cape Town antas 40 prosent av befolkningen å være smittet. Inntil nylig har myndighetene stort sett ignorert problemet. Til tross for dette opplever landet en jevn økonomisk vekst. Åtte prosents årlig lønnsvekst er lovfestet for alle. Man har også problemer med ukontrollert immigrasjon fra andre afrikanske stater til storbyene. Fra apartheidtiden drar man med seg en tyngende arv av vold og kriminalitet, som ikke er blitt mindre ved at utenlandske bander, da særlig fra Nigeria, har fått etablere seg for å utnytte Sør-Afrikas relativt høyere velstand i forhold til andre sørafrikanske stater. I Johannesburg har kriminelle bander tatt kontroll over hele bydeler, og byen topper verdens drapsstatistikk. Fortsatt er forskjellene mellom fattige svarte og rike hvite enorme. Samtidig vokser det opp en farget overklasse og et i afrikansk sammenheng helt nytt fenomen: en hvit underklasse.

Problemer har det også vært med voldelige anfall mot hvite farmere. Grusomme historier fortelles, men ifølge dem jeg snakker med, har problemet langt fra et slikt omfang som enkelte vestlige medier gir inntrykk av. Historier om hvite som flykter fra landet, er høyst overdrevne, ifølge de samme kilder. Frykten for at Sør-Afrika skal gå Zimbabwes vei, hevdes å være ubegrunnet. Det er en vesentlig forskjell på Sør-Afrika og Zimbabwe. Sør-Afrika planlegger langsiktig og med et uttalt mål om å gjøre dystre spådommer til skamme. Dessuten har Sør-Afrika ingen Robert Mugabe. Derimot har de en Nelson Mandela. Enn så lenge.

Bortsett fra de problemer Sør-Afrika drar med seg gjennom sin historiske arv, gjennom det enorme omfanget hiv/aids har og økende sosiale problemer i storbyene, har landet stort sett hatt en positiv utvikling siden apartheid ble avskaffet i 1994. Fredrik de Kleerk, fredsprisvinner og apartheidstatens siste president, har åpent innrømmet det: Det meste har gått bedre enn man kunne frykte. Når regnskapet i dag etter snart 20 år med svart flertallsstyre skal gjøres opp, er det ingen tvil om at saldoen kommer ut i pluss, sier de Kleerk. Han er i dag en pensjonert statsmann som nyter stor respekt innen de fleste politiske leire. Hva Nelson Mandela har betydd for Sør-Afrika, er vel kjent og kan knapt overvurderes, mens de Kleerks innsats er mindre anerkjent. Mandela stod opp på en bølge av sympati, mens de Kleerk ble dømt og fordømt fra to sider samtidig. Først av det internasjonale samfunn som apartheidsystemets fremste representant, dernest av sine egne som en forræder. Men de Kleerk skjønte det andre hvite nektet å ta innover seg – at historiens dom over Sør-Afrika ville bli fryktelig om ikke det antikvariske apartheidsystemet ble bragt til opphør. Historiens dom over ham vil være udelt positiv, sies det.

Boerkulturen – en tidsmaskin. Antikvarisk er et ord jeg blir dvelende ved mens jeg rusler rundt på boermarkedet i Pretoria. Da britene i beste koloniale stil annekterte Sør-Afrika i løpet av første halvpart av 1800-tallet og brakte med seg opplysningstidens liberale ideer og forbød slaveriet, havnet de i konflikt med en allerede etablert hvit herskerkultur, som var fremmed for alt Storbritannia og Europa for øvrig stod for på denne tiden. Det britene møtte, var en antikvarisk overlevning av et samfunn som i 150 år hadde vært avskåret fra utviklingen i det Europa de engang hadde utvandret fra. Deres kalvinistiske tro var ikke blitt filtrert av den humanistiske utvikling som på en grunnleggende måte endret europeisk kultur gjennom hele 17- og 1800-tallet.

Møtet med boerkulturen var som en tidsmaskin – her kunne man bokstavelig talt se bakover i tiden på et isolert europeisk samfunn av 1600-tallsmerke som tiden fullstendig hadde løpt fra. I sin afrikanske isolasjon og gjennom stadig kamp med omgivelsene hadde deres ideer om å stå under en særlig utvelgelse blitt styrket. Deres selvforståelse var formet av kamp, motgang og lidelse. Det hadde hardnet dem og gjort dem uforsonlige i sin tro og tilnærming til mennesker ikke bare av annen rase, men også av annen tro. Samtidig var dette hardføre, utholdende og dyktige folk. Det var deres forfedre som på 15- og 1600-tallet hadde lagt grunnlaget for livskraftige handelsbyer som Antwerpen, Rotterdam og Amsterdam, som hadde utfordret det mektige hansaveldet og fått det til å bukke under. De var den moderne kapitalismes fedre. Ja, selv 15- og 1600-tallets ubestridte stormakt, Spania, var blitt utfordret av dem. Med seig vilje hadde de tråkket opp sumplandskapet langs Nederlands kyst og erobret sitt land fra den mektigste av alle fiender: selve storhavet. Denne type mennesker lot seg ikke lett knekke. Med streng puritansk disiplin og visshet om å stå under Guds særlige kallelse tvilte de aldri på at Sør-Afrika var deres Israel.

Da britene tvang sitt styre på dem, ble det viktigste kapittel i boernes historie innledet, som den dag i dag utgjør den helt sentrale del av boernes interne mytologi og som er essensiell for å forstå Sør-Afrikas utvikling frem til apartheids avskaffelse i 1994: «The Great Trek», trekket innover i det fruktbare landet, bort fra byene og ut på landsbygda, der de etablerte sine egne isolerte enklaver. I boernes mytologi er «The Great Trek» blitt deres exodus fra Egypt for å innta det lovede land. Og slik de gamle israelitter møtte sin filisterhær og nedkjempet den på mirakuløst vis, slik fikk boerne under sitt exodus sitt «Blood River» den 16. desember 1838, der Gud grep inn og gav dem seier mot suluene og bestyrket dem i troen på at landet de inntok, var deres, og bare deres. Disse første «trekkere» kalles «vortrekkers», de var pionerene som pekte ut retningen for de mange som fulgte i deres spor og la grunnlaget for en kultur som i historiens fylde skulle ta form av de hvites apartheid. Slaget ved Blood River 16. desember 1838 har siden stått som det historiske høydepunkt i boernes historie, og det er betegnende at 16. desember siden ble apartheidstatens nasjonaldag. Enda mer betegnende er det at da Nelson Mandela overtok som president i 1994, erklærte han at 16. desember fortsatt skulle være det moderne Sør-Afrikas nasjonaldag, men nå omdøpt til «forsoningens dag».

I det fruktbare indre av Sør-Afrika ble boerrepublikkene Transvaal og Oranjenstaat etablert i trygg avstand fra britenes styre i områdene rundt Kappstaden samt havnebyene Durban og Port Elisabeth. Her langt inne i landet fikk boernes urgamle skikker leve videre – inntil gull og diamanter ble oppdaget der Johannesburg ligger i dag, og området utviklet seg til det største Klondyke historien har sett med tilstrømming av lykkejegere fra alle verdenshjørner. Britene hadde inntil så lenge latt boerrepublikkene styre med sitt, men med gullet og diamantene var britene ikke sene om å annektere Transvaal og Oranjenstaat. De møtte overraskende sterk motstand. Boerne hadde gjennom årelang kamp med omkringliggende stammer utviklet et gjennomorganisert og militaristisk styre, og var ikke innstilt på å bøye seg for den britiske imperialistiske stormakt. Første og andre boerkrig fulgte tett på hverandre, og med et forsmedelig nederlag for boerne i 1901.

Hatet mot Storbritannia og alt engelsk, og dermed alt som etter samtidens målestokk representerte det moderne, avsondret boerkulturen desto mer og sementerte den i den antikvariske forståelse av seg selv som Guds lidende folk. Nederlagene bare befestet dem i troen og gjorde dem stoltere og enda mer hardføre. Det lå innskrevet i hele deres mentalitet: De var et stolt folk som ikke ville la seg knekke. Men den samme stolthet la også grunnlaget for en spiral av voldelighet og uforsonlighet overfor alle som ikke delte deres tro og var av annen rase enn dem selv.

Slik de første engelskmenn som kom til Sør-Afrika i 1795 møtte en antikvarisk overlevning fra 1600-tallet blant de isolerte boerne, slik kan (nesten) på samme vis boermarkedet i Pretoria anno 2011 oppleves som en tidsmaskin, der man kan skue bakover på en antikvarisk rest av en kultur som tiden har løpt fra. Som sagt har de fleste hvite innordnet seg tingenes nye orden, men noen «hardlinere» er tilbake og insisterer på sin rett til å være forstokket, mens andre bare nyter nostalgien ved å kjenne suset fra det forgangne. Nettopp her, blant bøndene på boermarkedet i Pretoria, kan man finne mange av de siste mohikaneres «hardlinere». De er mennesker som er fremmede for Sør-Afrikas urbane og kosmopolitiske kultur og som ser på tingenes nye orden som forbigående prøvelser sendt fra Gud for at de skal styrkes i sin trofasthet og utholdenhet. Dette er landsbygdas folk, der tradisjoner og gamle dyder fortsatt holdes i hevd, så lenge det er mulig. De er mennesker som engang besatt makt, men som nå er ribbet for den. Bare deres besvergelser er tilbake.

Historien om Oranienburg. Historien om boerne i Oranjenburg forteller meg noe om dimensjonene ved Nelson Mandelas storhet. Byen i den gamle fristaten Oranjenstaat er blitt et symbol for de siste uregjerlige hvite som nekter å gi opp sine privilegier. De var villige til å forsvare dem med militær makt inntil siste blodsdråpe, og erklærte byen som et selvstendig område, der Apartheid fortsatt skulle gjelde. Slik er det også blitt. Oranjenburg er en blendahvit by, der alt er blitt ved det gamle. Under normale forhold ville en slik ulydighet blitt møtt med militær motstand fra landets myndigheter. Det i sin tur ville kunne forårsaket uro over bredere skala blant den hvite befolkningen og vanskeliggjort overgangen til svart flertallsstyre. Men i sin uendelige klokskap erklærte Nelson Mandela ved maktovertakelsen i 1994 at stabeisene i Oranjenburg skulle få sin vilje. De vil likevel aldri skjønne at tiden har løpt fra dem, og at de under enhver omstendighet er en utdøende rase av skrikhalser fra fortiden.

Gå til innlegget

Vigrids leder - nå også på Verdidebatt

Publisert nesten 11 år siden

Vigrids leder er nå på Verdidebatt, og har begynt å spre sin antisemittiske og antikristne propaganda her.

Med dette innlegget gjør Vigrids leder, Tore W. Tvedt, sin debut på Verdidebatt med oppfordring om total utrydding av jødedom og kristendom.

Oppfordringen ligger muligens innenfor ytringsfrihetens grenser (skjønt jeg er i tvil). Et annet spørsmål er imidlertid om Vårt Land ser det som ønskelig ut fra sin redaksjonelle profil å strekke ytringsfriheten så langt? Redaktøren har anledning til å kaste søppel der det hører hjemme - i søppelbøtta.

Vigrid er visstnok er nedlagt som organisasjon, men nettstedet er fortsatt oppe og går - for dem som måtte lure på hva organisasjonen står for.

Gå til innlegget

Fremskritt i Fremskrittsparti-Oslo: Blinde står i ti minusgrader og venter på TT-drosjer som ikke kommer. Og om de kommer, så går veien til jobb via timelange sightseeinger i hovedstaden. Skjønt jobb? De skal jo ikke på jobb. Ikke egentlig...

 

Grunnleggeren av sosiologien som vitenskap i Norge, presten Eilert Sundt, var den første hos oss til å påpeke dette: Et samfunns humane kvaliteter reflekteres i hvordan flertallet behandler mindretallet – i hvordan de sterke behandler dem som er svakere enn dem selv.

I dag er dette en elementær samfunnsvitenskapelig innsikt. Politisk koster det imidlertid å la en slik innsikt være styrende for ens prioriteringer. Solidaritet har en prislapp.Ofte er den til og med høy.

Solidaritet og menneskeverd er høyst praktiske størrelser. Det er hva vi faktisk gjør, som teller. Historien om TT-revolusjonen i Oslo kommune er et miserabelt eksempel, om enn kanskje bare ett blant flere, på hvordan noe som en gang var riktig tenkt, forfaller til parodi og inhumanitet.

Før jeg går inn på den politiske bakgrunnen for det som har skjedd, vil jeg gjerne presentere virkeligheten slik den kan se ut for de mange tusener funksjonshemmede i Oslo som er avhengige av eget transporttilbud for å komme seg til jobb hver morgen og ettermiddag. Bakgrunnen for at jeg i det hele tatt skriver om dette er den miserable situasjon en god venn av vår familie plutselig og uforskyldt har havnet i som følge av et politisk vedtak, der FrP-politikk har fått slå igjennom. Vedkommende har de siste år vært helt blind, men hun har klort seg fast til sin stilling som førsteamanuensis ved en av våre akademiske institusjoner, til tross for at hun lett kunne blitt uføretrygdet i morgen. Å skulle fungere som blind og samtidig være til nytte for samfunnet gjennom full jobb, krever en daglig logistikk og selvdisiplin de færreste av oss har fantasi for å forestille oss. Man skal ikke bare ha rene klær, man skal ha sortert dem etter et system som gjør det mulig å finne dem i blinde. Man skal lage frokost, finne frem filteret til kaffetrakteren, helle i kaffepulver og vann uten å søle og skape kaos rundt seg som gjør at alt annet blir logistisk uhåndterlig. Når man er blind, må man ha orden på alt om man skal ha håp om å mestre hverdagen. På absolutt alt.

Legg så til alt det jeg nå ikke har nevnt, men som hører med til det å administrere en hverdag og forsøk så et øyeblikk å se dette fra en blinds synsvinkel, og du vil skjønne at man må stå særdeles tidlig opp om morgenen om du skal henge med.

På noen områder er man hjelpeløs, det går nemlig ikke an å late som om det å være blind ikke er et handikap. Blant annet kan man ikke stavre seg frem på snøholke til nærmeste T-banestasjon uten fare for livet. Skal man komme seg på arbeid, må man ha hjelp. Hjelpen heter TT-drosjer. En telefon til TT-sentralen er det som til nå har vært redningen. Den har vært et individuelt tilbud for alle funksjonshemmede med rettighet til ordningen. Hver morgen og ettermiddag er man blitt kjørt til og fra jobb – en og en.

Det er dyrt. Selvsagt er det dyrt. Det kan fort bli både 5 og 600 kroner daglig bare i kjøreutgifter for én person. De betales av vår skattefinansierte felleskasse, som vår blinde venn for øvrig også er med å spytte sin andel i.

Det hører med til de utgifter jeg gjerne ser mine skattepenger bli brukt til. Men for Helse- og velferdsstaten i Oslo kommune, styrt av Frp-byråd Sylvi Listhaug, som for tiden selv nyter det velferdsgode å være romslig svangerskapspermittert, er ordningen for dyr. Kontrakten med den tidligere operatøren for TT-tjenesten, det kommunale selskapet Konsentrus, løp ut i sommer, og ny avtale ble lagt ut på anbud. Samtidig ble avtalen med drosjesentralene i Oslo sagt opp. Vinner av anbudsrunden ble det svenske firmaet SAMRES, som fikk tilslaget på sin mye lavere pris. At det er et helkommersielt selskap med ensidige profitthensyn som motivator, slo neppe negativt ut heller for FrP-byråden.

Hva så med varen SAMRES leverer? Enkelt søk på google ville brakt på det rene at firmaet SAMRES har vært nærmest skandalisert i Sverige for sine dårlige og upålitelige tjenester. Men ikke bare det. Selve varen som skal leveres er også en helt annen den man fikk tidligere. Heretter skal man nemlig ikke hentes en og en i drosje, men plukkes opp på stasjoner nær hjemstedet i minibuss. Om man er så heldig at minibussen kommer til avtalt tid da. Derfra går turen videre til neste mann, og slik kan man aldeles gratis få seg en daglig sight seeing rundt i Oslos diverse bydeler med varighet på fra en til to timer utover normal kjøretid før man er på arbeid.

Det er klart dette er mye rimeligere! Og stort lenger har den gjeve Frp-ledelsen i Oslos helse- og velferdsetat neppe tenkt heller.

Handikaporganisasjonene ble tatt fullstendig på sengen. Funksjonshemmede har over natten fått en så inngripende endring av sine velferdsordninger at det drastisk beskjærer deres mulighet til å delta i samfunnet som ytende individer. For vår blinde venn har det fått en så dramatisk konsekvens at det er et være eller ikke være for hennes mulighet til å delta i arbeidslivet med alt hun har av evner og krefter. I tillegg til alt annet som krever tidlig igangsetting på morgenen, må hun nå også bestille henting med god tidsmargin om hun skal ha det minste håp om å nå frem til arbeid på et tidspunkt da arbeidsdagen for folk flest begynner.

Det hører også med til historien at brukerne ofte ikke kommer frem til SAMRES' operasjonssentral i Sverige eller at de hver morgen må vandre gjennom en uendelig karusell av «Tast 1» og «Tast 2» på telefonen, som jo er veldig lett å gjøre for en blind; at de svenske operatørene ikke forstår norsk; at minibussene som regel kommer for sent og/eller ikke i det hele tatt mens man står utenfor og venter i norsk januartemperatur. Dette er altså Frps velferdspolitikk på privatisert billigsalg.

Hvilken arbeidsgiver vil akseptere at deres ansatte innfinner seg en eller to timer for sent på jobb hver dag? Sant nok kan funksjonshemmede ofte regne med en viss goodwill fra sin arbeidsgiver på grunn av deres situasjon, men det er i seg selv krenkende for en funksjonshemmet daglig å måtte føle at ens verdi bare blir vurdert ut fra medfølelse og ikke ut fra det man representerer som menneske og arbeidstaker.

Den politiske ledelsen i helse- og velferdsetaten i Oslo har gitt klar tilbakemelding om at de ikke har til hensikt å gå tilbake til det gamle systemet. Den nye ordningen er kommet for å bli. At det har vært innkjøringsproblemer i starten, vil med litt tid til hjelp gå seg til. Sies det.

Jo, det vil det sikkert. Men denne saken handler ikke om innkjøringsproblemer. Denne saken, som for utenforstående kan virke liten og ubetydelig i det store bildet, berører noen fundamentale prinsipper om hvordan vi ser på og behandler mennesker som er annerledes enn oss selv. Og man må helst se virkeligheten fra innsiden – den innside som politikerne sjelden ser virkeligheten fra - for å forstå hvor dyptgripende et politisk vedtak kan virke for mennesker med annet utgangspunkt enn en selv.

Men menneskeverd og solidaritet er høyst praktiske størrelser. Det er hva man gjør, som teller.

I bunnen av det helse- og velferdsetaten i Oslo her har innlatt seg på, og det over hodet på dem det gjelder og deres organisasjoner, ligger et syn på handikappede som ikke fullverdige samfunnsmedlemmer. Alle vil selvsagt være enige om at det er bra at handikappede får komme seg ut i arbeid. Men på nivået under dette igjen er holdningene atskillig mer udefinerte. Hvem er det bra for? Jo, for den handikappede selv, som virkemiddel til å holde seg selv i aktivitet fremfor å sitte hjemme å tvinne tommeltotter og røyke seg ihjel. Handikappede på arbeid er egentlig ikke på arbeid. De er sysselsatt. Vi venter ikke noe produktivt av dem. Vi er bare snille og åpner litt rom for dem slik at de kan få pusle med sitt.

Vårt samfunn har ennå svært langt igjen når det gjelder å se på handikappede som en fullverdig ressurs med de samme rettigheter og plikter som oss selv. Deres ressurser vil selvsagt være logisk begrenset av graden av funksjonshemming. Til den samme logikk hører da at samfunnet har plikt til å legge til rette for at handikappede på lik linje med andre kan få oppfylt sin rett til meningsfylt og og produktivt arbeid. Det mest elementære må da være at de handikappede har mulighet til å komme seg på arbeid på en måte som reflekterer en reell respekt for at deres arbeid er noe mer enn individuell terapi, men faktisk betyr noe.

Vårt samfunn har langt igjen – mye lenger enn vi liker å tro – når det gjelder å se på mennesker med funksjonshemninger som fullverdige samfunnsmedlemmer. Fortsatt er det slik at vi skrur på barmhjertighets- og medlidenhetsknappen og legger stemmen i mykt leie når vi snakker om og med handikappede. Det er ikke jeg som sier dette, men handikappede selv etter årelang erfaring med hvordan vi – samfunnet der ute – i praksis møter dem. Men for handikappede selv finnes det neppe noe mer destruktivt enn å være et livslangt objekt for medlidenhet og sympati. Ved et visst punkt betyr sympati ingen ting. Da er det bare rettigheter som gjelder.

 

 

Gå til innlegget

Nansen, Bjørnson, Askeladden - og Maria Amelie

Publisert nesten 11 år siden

I et liberalt demokrati kan det å bryte reglene være å respektere reglene. I et liberalt demokrati er ingen lover skrevet med Guds finger. I et liberalt demokrati gjelder ingen lov utover det som er lovens ånd og intensjon.

Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen satte noen standarder for moral og humanitet som Norge til denne dag har vedkjent seg og som er en viktig del av norsk selvforståelse og det norske selvbildet.

Hvordan? De brøt loven!

Deretter brukte de sin skapende, sin grenseoverskridende fantasi og fikk utrettet noe som vi, deres landsmenn, med god grunn kan være stolte av.

Den humane skaperkraft. Da Nansen gikk inn i Kaukasus og startet sitt arbeid blant flyktningene der, da brøt han internasjonale regler.  Vestmaktenes blokade av Sovjetunionen skapte en uoverstigelig barriere som gjorde det umulig å etablere organiserte hjelpetiltak mot den humanitære katastrofen som hadde utviklet seg i området. Blokaden var også en medvirkende årsak til at katastrofen fikk de uhyggelige dimensjoner den fikk. Men Nansen ignorerte alle formelle hindre, han gikk inn, brukte sin kreative, sin grenseoverskridende fantasi og konfronterte hele den internasjonale konsensus. Slik reddet han titusener, kanskje hundretusener av liv. Men han brøt loven!

Da Bjørnstjerne Bjørnson kastet seg inn i striden sammen med Emile Zola i kampen mot den blodige urett som var begått mot den fransk-jødiske offiseren  Alfred Dreyfus, da ikke bare fornærmet og utfordret han franske konvensjoner, men han brøt endog med fransk lov, og kunne om han hadde vært fransk statsborger blitt stilt for retten og risikert en absurd straff for å ha tråkket på den pompøse franske ”gloire”.

Den 27. oktober 1907 gikk ungarske militærstyrker til angrep i den slovakiske byen Cernova og massakrerte befolkningen fordi de hadde gjort opprør mot Stor-Ungarns brutale magyariseringspolitikk. Bjørnson, med fri adgang til Europas store aviser, ikke bare protesterte, men rev med bitende ironi og et vidd uten sidestykke i fillebiter hele det autoritære og imperialistiske tankespinn som gjennomsyret tankegangen til samtidens makthavere og som gav legitimitet til overgrepene. Den ungarske grev Apponyui, som var øverste ansvarlige for massakren, begikk den dumhet å gå i polemikk med Bjørnson, og stilte dermed sitt intellektuelle idioti til skue for all verden. Bjørnson moste ham.

I Dämonova i Slovakia er Bjørnsons navn hugget inn i fjellsiden på en enorm klippe som fortsatt kan ses, etterfulgt av et dikt:

Vold bekjempet du med sannhet

da skyene senket seg over Tatra

Nå, under frihetens sol,

ærer vårt land deg med takknemlighet.

 

Bjørnson utfordret ikke bare et Ungarn som var tre ganger større enn i dag og det ennå mektige habsburgske keiserdømme, men også hele sin samtids koloniale konvensjoner, hvor det å herske var sett på som den sterkestes selvfølgelige rett.  Hadde han ikke vært norsk, men slovaker eller ungarer, ville han blitt stilt for retten og dømt til absurde straffer.

Til disse to store kunne vi føyd mange andre – Albert Schweizer, Mahatma Gandhi, Nelson Mandela og en talløs skare av navnløse hjelpearbeidere, misjonærer, munker og nonner og leger uten grenser. De overskred – og overskrider hver dag - legalitetens hindre, de bruker sin skapende fantasi, og de bryter både konvensjoner og lover for i det hele tatt å få noe gjort.

Fredens, vennlighetens og rettferdighetens land. Hva drev menn som Bjørnson og Nansen? Hva tente dem? Hva lå i bunnen av deres engasjement? Jo, en fortelling som hver eneste nordmann har tatt til sitt hjerte, selve den norske urmyten – fortellingen om Askeladden, gutten som utfordret alle konvensjonelle begrensninger og vant prinsessen og halve kongeriket. De hadde den norske natur i blodet med sin renhet og skjønnhet, men som samtidig også var bilde på en annen, en transformert skjønnhet – fredens og rettferdighetens skjønnhet. Det var dette Norge var for dem, et fredens, vennlighetens og rettferdighetens land. Og folket gav dem en så fulltonende tilslutning at selv fjellene ropte langt Hurra!

Til inkonsistensens pris! I en utmerket artikkel i denne ukens utgave av Morgenbladet drøfter den polsk-norske skribenten Nina Witoszek et essay av Oxfordfilosofen Leszek Kolakowski med tittelen ”In praise of Inconsistency” – til inkonsistensens pris. I dette i sin tid berømte essayet (1967) tar Kolakowski opp de liberale, fremskrittsvennlige demokratiers paradokser. Kolakowskis påstand er at demokratiet er bygget på en villet mangel på konsistens. Det inngår i deres idégrunnlag. Liberale demokratier er pragmatiske og elastiske i sin tilnærming til virkeligheten, men altså med overlegg inkonsistente.

Autokratiet, derimot, og enda mer teokratiet, er statisk og monolittisk, men de er alltid konsistente. Der er en lov en lov, som om den var skrevet med Guds finger i himmelen.

Autokratiet, hevder Kolakowski, reflekterer et enkelt og primitivt verdensbilde der ”sannhetene” står stablet oppå hverandre i monolittisk orden.  Demokratiet, derimot, reflekterer et komplekst verdensbilde som tar høyde for virkelighetens selvmotsigelser, samtidig som det gir et verktøy for å håndtere alle de dilemmaer dette skaper i virkelighetens verden.

Verktøyet Kolakowski har i tankene er det autokratier og diktaturer frykter mest av alt: Den skapende fantasi! Det som mer enn noe annet kjennetegner det liberale demokratiet, er at det er elastisk. Det gir rom for fantasi, improvisasjon og pragmatisme i møte med virtkelighetens dilemmaer og selvmotsigelser. Loven er ikke skrevet i himmelen og det er heller ikke lovens bokstav som er det gjeldende, men lovens intensjon, eller som våre grunnlovsfedre sa det: dens ånd.

Uten den skapende fantasi ville vi alle ha levd i en forsteinet verden.

Å stå fast – eller bom fast? Hvor er denne skapende fantasi i dagens Norge? Hvor er Nansens og Bjørnsons grenseoverskridende humanisme? Den synes å ha forvitret. I stedet har vi innført en teknokratisk retorikk i omtalen av menneskeskjebner og opphøyet lovens rigiditet som norm for rettferdighet.

Statsminister Jens Stoltenberg er blitt rost opp i skyene for å ha stått fast og urokkelig på prinsippene. De som har hyllet ham, er de samme som anvender den teknokratiske retorikken i sin tilnærming til et problem som roper på kreative, grenseoverskridende løsninger.

Etter min mening er det ikke nødvendigvis noen god attest for en statsminsister at han står fast. Selve begrepet ”stå fast” har da også en ironisk dobbeltbetydning – det kan bety både prinsippfast og kompromissløs og det stikk motsatte: å mangle fantasi og evne til å rykke frem. Ja, man står bokstavelig talt bom fast.

Men i et liberalt demokrati kan det å bryte reglene også være å respektere reglene. I et liberalt demokrati er ingen lover skrevet med Guds finger. I et liberalt demokrati gjelder ingen lov utover det som er lovens ånd og intensjon. Som Morgenbladets redaktør skriver i sin leder i ukens utgave: ”Det finnes et rom mellom loven og det menneskelige, hvor det er politikernes plikt å drive politikk. På vegne av folket.”

Virkeligheten som roper. Virkeligheten som nå roper på det store skapende grep om Norge skal ha noe tilbake av sin fordum troverdighet som vennlighetens og rettferdighetens land, er denne: Et ukjent tusentall mennesker er av forskjellige grunner strandet i dette landet. De er her ulovlig, men betaler selv den høyeste pris for det: De er rettsløse, der er frarøvet alt, de er underklassens underklasse, noen er tvangsinernert, noen på ukjente adresser. Mange av dem er barn. 313 barn har levd på norske asylmottak i mer enn tre år.

Det er disse menneskene vi omtaler med lettferdig teknokratisk retorikk som ulovlige, som kriminelle. Da mister ikke bare et ord som kriminell enhver rimelig mening. Da mister også våre begreper om humanitet sin mening. Da er vi allerede i ferd med å forville oss inn i inhumanitetens labyrint.

Mange av de som har strandet hos oss, er som nevnt barn. Men mange kom hit kanskje også mindre uskyldsrene. Men gjør det noen forskjell? Menneskeverd og plikt til humanitet er ikke gradert ut fra hvem du er eller hva du har gjort. Vi har ikke mindre plikt til å hjelpe dem med uedle motiver enn dem med edle. Uansett hvem de er, så gjenstår faktum med samme styrke: De har strandet her, de er rettsløse og de kommer seg ikke løs fra nedverdigelsen de har sunket ned i. De er her og de representerer en usynlig humanitær katastrofe i vår midte.

Det er ikke bare vår fordømte plikt å hjelpe dem. Det er også vår plikt å være skapende, fantasifulle og elastiske i måten vi tilnærmer oss utfordringen. Konkret betyr dette at om loven i møte med virkelighetens utfordring strider mot fornuft, humanisme og rettferdighet, ja, da må loven ajourføres og bringes i harmoni med rettstatens ånd.

Vi ajourførte oss! Rett og moral skapes gjennom å forstå virkeligheten. Engang var åndssvake, skolehjemsbarn, tatere, tyskertøser og krigsbarn rettsløse i dette landet. Men så forstod vi litt mer og vi ajourførte oss. Vi fjernet nedverdigende regelverk som gjorde disse menneskene til pariaens pariakaster.

Inntil for ikke lenge siden var også sprøytenarkomane rettsløse, de var ulovlige. Men vi har forstått litt mer og ajourført oss til virkelighetens krav. I dag erkjenner vi at sprøytenarkomani er en sykdom med de rettigheter det gir, vi har sprøyterom og tilbyr behandlingsformer som tar høyde for at det relativt beste er bedre når det ideelt beste er uoppnåelig. Det kalles pragmatisme, og det er ett av det liberale demokratis hedersord. Det åpner en nødvendig buffer av humanitet mellom loven og virkelighetens verden.

Det er denne innhenting, denne ajourføring og dette kreative, men samtidig pragmatiske grep som  statsminister Stoltenberg nå må ta i Bjørnsons, Nansens og Askeladdens land.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere